Reindrift

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Reindrift har i mange århundrer vært en viktig næringsvei i Norge, Sverige, Finland og Russland. Næringen er nært knyttet til samebefolkningen, urbefolkningen i disse landene, selv om også andre driver med slik næringsvirksomhet. I Norge kan kun personer av reindriftssamisk ætt drive reindrift innenfor reinbeitedistriktene. Utenfor reinbeitedistriktene kan også andre enn samer drive med reindrift. Rein avles først og fremst for kjøttet og skinnet, men også hornene (geviret) og i en viss grad kan melken utnyttes.

Geografisk spredning[rediger | rediger kilde]

Tamreindrift var fra gammelt av utbredt i de nordlige områdene i Europa og Asia, innenfor Norge, Sverige, Finland, Russland, Mongolia og Kina. I dag fins det også reindrift på det nordamerikanske kontinentet, innenfor Alaska i USA og NWT i Canada. samt på Grønland og i Skottland. I Norge finnes det reindrift fra Jotunheimen i sør til den landegrensen mot Russland i nord.

Tamreindriften har fra gammelt av blitt drevet av mer enn et tyvetalls forskjellige nordlige urfolksgrupper, der i blant samene i Fennoscandia og på Kolahalvøya i Russland. Den største konsentrasjon av tamrein finner man i dag i de samiske bosetningsområdene i Fennoscandia og hos nenetsernes som bebor områdene på øst- og vestsiden av Uralfjellene i Russland.

Historie[rediger | rediger kilde]

Reindriften utviklet seg fra veidekulturen, men det er vanskelig å tidfeste akkurat når overgangen fra villreinjakt til tamreindrift skjedde. Trolig har det skjedd gradvis og over lang tid. Kanskje også til ulik tid i ulike deler av disse landene.

I norsk sammenheng hører man først om reinhold i vikinghøvdingen Ottars beretninger til Alfred den store på slutten av 800-tallet. Ottar fortalte at han hadde cirka 600 rein, deriblant seks lokkerein som var svært verdifulle blant «finnene» (les: samene), fordi de ble benyttet som lokkedyr under villreinjakt. Det finnes også tidlige beskrivelser av samer som brukte tamrein som kjørerein, kløvdyr og melkedyr.

1500- og 1600-tallet minket villreinflokkene sterkt som følge av økt handel og skattlegging av samene, samtidig som fangst- og jaktmetodene ble mer effektive. Samtidig økte tamreinflokkene, som måtte flyttes rundt på beite etter mønster av villreinens vandringer. Ifølge Knut H. Røed med flere var i denne epoken at samene ble reindriftsnomader. Mye av den genetiske variasjonen fra villreinen forsvant og ble erstattet av nye slik at den nye tamreinen ble ulik den tidligere villreinen i Finnmark. Dette skjedde trolig ved innførsel av en fremmed bestand tamrein til Finnmark blant annet fra Russland og Karelen.[1]

Arealer og betydning[rediger | rediger kilde]

I Norge har reindriftsnæringen tilgang på ca. 40 % av landarealet, mens den på svensk side av grensen har tilgang på ca. 30 % av landarealene. Det er en liten næring i nasjonal målestokk, men både i samisk og i lokal sammenheng har den stor betydning, såvel økonomisk som kulturelt og for sysselsettingen. Reindriften danner også en viktig del av det materielle grunnlag for samisk kultur.

På bakgrunn av nasjonale forpliktelser, nedfelt i Grunnloven og i folkerettens regler om urbefolkninger og minoriteter, sees den norske reindriftspolitikken i en generell same- og samfunnspolitisk sammenheng. Reindriftspolitikken bygger derfor på to selvstendige grunnlag: den næringspolitiske produksjonsverdien og den samepolitiske kulturverdien.

Samisk reindrift er basert på at reinen skal beite på utmarksbeite hele året. Siden både naturforholdene og reinens behov varierer gjennom året, må reinen flyttes mellom ulike beiteområder i årets løp. Flyttemønstret er det samme år etter år, men variasjonen i naturforholdene fører til store regionale forskjeller mellom ulike deler av reindriftsområdet. Reindriftsåret deles inn i åtte årstider, og reindriftssamene kalles derfor også «åtte-årstiders-folket». I Norge kan avstandene som tilbakelegges ved hovedflyttingen vår og høst variere fra 10 km til opp mot 500 km.

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Det var i 2020 om lag 215 000 reinsdyr i reindriften, hvorav 140 000 i Finnmark.[2] Mellom 60000 og 85000 dyr rapporteres som rovvilttap årlig.[2] Et normalår slaktes det 75 000 dyr og med en slaktevekt på 1600 tonn.[3][4] Det er mindre enn 0,5% av kjøttproduksjon i Norge.[5]

Reindriftsnæringens inntekter pr år 2016-2019
årlige inntekter andel av intektene
Salg av kjøtt og inntekter av produksjon 175 mill. kr 48%
Statsstøtte 100 mill. kr 28%
Erstatninger (rovdyrtap og areal) 85 mill. kr 24%
SUM inntekter 360 mill. kr

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Røed, Knut H, Ivar Bjørklund og Bjørnar I. Olsen: Hvor gammel er reindriften? Klassekampen, 10. juli 2018.
  2. ^ a b landbruksdirektoratet.no Reintall i sluttstatus fordelt på reinbeiteområder
  3. ^ landbruksdirektoratet.no Ressursregnskap for reindriftsnæringen 2019-2020 Rapport nr. 43/2020 10.12.2020
  4. ^ Verdien av reindriftsnæringen i Norge - Munin - UiT
  5. ^ «03551: Offentleg kjøtkontroll. Slakt godkjende til folkemat, etter type slakt (tonn) (F) 1999 - 2020». PX-Web SSB (norsk). Besøkt 23. juli 2021. 

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikipedia
Du kan lese mer om dette emnet i en lengre artikkel om emnet på Nynorsk Wikipedia kalt «Reindrift». Du kan eventuelt også utvide denne artikkelen ved å oversette derifra.