Samisk historie i etterkrigstiden

Bruk av samedrakter har vært en del av den samiske revitaliseringen.

Foto: Karin Beate Nøsterud

Samisk historie i etterkrigstiden handler her om tiden fra 1945 til 2020 hvor samene får anerkjennelse for å tilhøre en egen nasjon, og deres kamp for rettigheter for vann og land får medhold fra statene de er en del av. Den politiske diskusjonen i etterkrigstiden dreide som om status for samisk språk og kultur, samt om hvordan samenes livsgrunnlag kunne sikres. Diskusjonen gikk på hvordan «tradisjon» skulle stå i forhold til «modernisering». Samekomiteen av 1956 kom med en innstilling som markerte en overgang fra fornorskning til kulturpluralisme. Samisk ble et offisielt språk i skolen i Norge i 1959, men det tok lang tid å få utarbeidet skolebøker og laget undervisningsopplegg. Ikke før på slutten av 1960-årene ble det gitt tilbud om samisk begynneropplæring. I løpet av 1980-årene fikk flertallet av samisktalende barn sin begynneropplæring på morsmålet.

Samisk råd for Finnmark ble stiftet i 1953 og arbeidet for å fremme samenes sak, med opplysningsarbeid, samiske sendinger i radio, avisutgivelse, hjelp i sosiale saker og arbeid for næringslivet. Tre år senere ble Nordisk sameråd dannet. Organisasjonen arbeidet med en rekke saker, der retten til naturressursene var den viktigste. På samekonferansene som ble hold i de Nordiske landene deltok representanter fra myndigheter lokalt og nasjonalt, i tillegg til folk fra akademia og samiske organisasjoner. Det fantes ikke noen formelle instanser for at statene skulle ta hensyn til samenes synspunkter, men myndighetene var likevel lydhøre.

Skolegang førte til at mange samiske ungdommer tok akademisk utdannelse. I neste omgang førte det til at samiske studenter og intellektuelle kjempet for samiske rettigheter i 1960- og 1970-årene. Denne rettighetskampen toppet seg i overgangen mellom 1970- og 1980-årene da Altaelva skulle reguleres for kraftproduksjon. Det kom til store protester og demonstrasjoner som fikk stor oppmerksomhet nasjonalt og internasjonalt. Selv om Altaelva ble regulert med en stor dam, førte samenes kamp til at de fikk sympati og forståelse i det norske samfunnet. I neste omgang førte det til reformer som samene nøt godt av. Blant annet ble Sametinget opprettet og i 1988 ble det vedtatt en ny lov i Grunnloven om samens rettigheter.

Samisk reindrift har i etterkrigstiden sett store omveltninger, med blant annet innføring av snøscootere og andre moderne hjelpemidler. Reingjetere kunne dermed være bofaste i tettstedene som ble etablert og arbeide i skiftordninger. Reinnæringen har i nyere tid problemer med overetablering og stor slitasje på vegetasjonen over store deler av Finnmark. Andre utfordringer er inngrep og innskrenkninger av reinbeiteområdene. Andre næringer gjør seg gjeldende og belaster reindriften, som jordbruk, skogbruk, veibygging, vannkraftregulering, gruveindustri, turisme, militær aktivitet og naturverninteresser.

Sjøsamene har tradisjonelt hatt fjordfiske som hovednæring, mens sauehold, jordbruk og utmarksressurser ga biinntekter. Siden 1990-årene har fjordfisket blitt dårligere på grunn av generell overbeskatning, blant annet fordi trålere har fått tillatelse til å fiske i fjordene. Sjøsamene har mange steder forlatt bygdene eller funnet nye næringer.

Begrepsavklaring

Finner har vært en betegnelse på samer i gammel tid, og antas å være et ord av norrøn opprinnelse. Betydningen av ordet kan være vandrer, sporfinner eller jeger. På 1800-tallet ble det i offisielle folketellinger benyttet begrepene lapper og/eller finner, fra 1865 til 1910 bare lapp. En tid ble ordet finner ikke brukt om samer, da innvandrende kvener fikk denne betegnelsen. Fra 1920 ble samene igjen kalt for finner. En foretrakk dette ordet siden det var det gamle norske ordet, mens lapp var et svensk ord. På grunn av disse vekslingene mellom begreper, ble kategoriene ikke helt entydige. Noen steder ble finn brukt om sjøsamer. Begrepet lapp ble oppfattet nedsettende i Norge, men hadde ikke denne heftelsen i Finland. Ordet same var det samene selv foretrakk, og ordet finnes i alle de samiske språkene. Etter at samene hadde arbeidet for å få kontroll over begrepsbruken, ble same brukt første gang i folketellinger i 1930. I Sverige ble lapp erstattet av same i 1960-årene, da det ble oppfattet som mer korrekt.

Sameland omfatter store deler av det nordlige Norden og deler av Kolahalvøya.

De områdene som samene holder til i kalles Sameland (eller på samisk Sápmi og i gamle tid Sami Eana ámta). Det vil i moderne tid si Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark i Norge, Norrland og Västerbotten i Sverige og Lapin lääni i Finland,samt Kolahalvøya i Russland. I fjordområdene, spesielt i Troms og Finnmark, har samene tradisjonelt drevet med kystfiske og kalles derfor sjøsamer. I innlandet på Nordkalotten, rett nedenfor tregrensen i Norge og Sverige, har vært de nomadiserende samenes tradisjonelt hatt tilholdssted og de har derfor vært kalt derfor fjellsamer. I dette området fant de gode tilholdssteder for reinen, i tillegg til bjørk og brensel. En annen gruppe, som en finner i Sverige og Finland, er skogssamene, som holder til i de innalandske skogene. Til sitt livsopphold drev de med fiske, jakt og fangst. I Finland er samisk hovedområde Kemi lappmark, samt stedene Enontekiö, Utsjok og Enare. Her er det ikke høyfjell, men noen lave fjell, vide marker med reinlav, bjørke- og barskog og lengst mot øst finnes fiskerike innsjøer. Tradisjonelt var samene i Finland kategorisert som skogsamer. I tidligere tider var det villrein i disse områdene, mens det i moderne tid dirves reindrift med store flokker. Samene i Russland kalles historisk for skolte- og kola- og tersamer. Til skoltesamene hører de som holder til i Neide, Pasvik, Suenjel, Petsamo og Notozero, mens de andre kategoriene er historiske benevnelser for samer på Kolahalvøya.

Selv om nomadisk reindrift er en typisk og tradisjonell samisk næringsvei, finnes det flere tradisjonelle næringer innenfor den samiske kulturen. Samisk kultur er svært differensiert.

En ny samepolitikk

De samiske bygdene i Nord-Norge tok fra gjenreisningstiden etter andre verdenskrig steget inn i «storsamfunnet». Historikeren Berge Furre (1937–2016) uttalte at overgangen var kjennetegnet av «pengeøkonomi, lønnsarbeid og arbeidsrytme.» Videre skrev han: «I møtet med storsamfunnet, med pengeøkonomi og nye yrke kjendes det samiske mer som en hemsko enn som ein verdi, kanskje aller mest blant sjøsamane ute ved kysten.»

Etter andre verdenskrig etablerte menneskerettighetserklæringen i 1948 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (1950) en idé om at alle mennesker var likeverdige. I 1950 kom UNESCO med en erklæring som avviste biologiske forskjeller mellom menneskegrupper som forklaring på sosiale og kulturelle forskjeller. Etnografen Gutorm Gjessing (1906–1979) skrev boken Menneske og kulturen (1953) der lignende ideer og oppfatninger ble gjort rede for. Etter dette ble det opp til politikerne å finne løsninger på samiske kulturelle spørsmål og anliggender. På dagsorden kom derfor spørsmålene om statusen som skulle gis samisk språk og kultur. Dessuten hvordan samenes livsgrunnlag skulle sikres. Disse to spørsmålene hang sammen, og i diskusjonene ble «tradisjon» hold opp mot «modernisering». Det ble dannet en samekomité, som i 1959 kom med en innstilling. Denne markerte en overgang fra fornorskning til kulturpluralisme.

Organisering blant samer

Den nordiske samekonferansen i Kiruna 1962.

Foto: Asbjørn Nesheim

I 1948 ble Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) stiftet i Tromsø. Før opprettelsen hadde det vært diskusjoner om organisasjonen skulle være en moderat organisasjon for næringsinteresser eller om det skulle velges en mer aksjonistisk retning der organisasjonen skulle representere alle samer. NRL ble gjennom 1950-årene en organisasjon først og fremst for samer sør for Finnmark med fokus på næringsinteresser. Fra 1963 kom også reindriften med i forhandlingene om jordbruksavtalen. NRL var forskjellig fra Samii Litto, stiftet i 1945 i Finland, som var en fellessamisk organisasjon. Svenska Samernas Riksförbund, stiftet i 1950, var ment for lokale sameforeninger og samebyer, ikke for individuelle medlemmer.

I Oslo ble sámi sær'vi («Oslo Sameforening») stiftet av samer i Oslo. I 1950 ble organisasjonen omorganisert og navnet endret til «Sámi sær'vi», på norsk «Samisk selskap». Fra da av ønsket foreningen å være en organisasjon for alle samer i Norge, med siktemål om å være politisk organisasjon for samenes kår. Utover i 1950- og 60-årene ble det også opprettet lignede foreninger andre steder i Norge. I 1968 ble Sámi searvi igjen omorganisert til Norske Samers Riksforbund.

Den andre samekonferansen ble hold i Karasjok i 1956, og i den anledning ble Samerådet (Nordisk sameråd) dannet. Organisasjonen arbeidet med en rekke saker, der retten til naturressursene var den viktigste. I de senere samekonferansene som ble hold hvert tredje år deltok representanter fra myndigheter lokalt og nasjonalt, folk fra akademia og samiske organisasjoner. Det ikke fantes noen formelle instanser for at statens skulle ta hensyn til samenes synspunkter, men myndighetene var likevel lydhøre.

Da Samisk råd for Finnmark i 1950-årene ønsket å utvide NRKs språktilbud på samisk, var Kringkastingsrådet usikker på hvordan dette skulle håndteres. De var usikre på om samiske sendinger var i tråd med offisiell statlig politikk med norsk språkdominans. De bad Kirke- og undervisningsdepartementet om å nedsette et utvalg for å lage retningslinjer for samisk kulturpolitikk. Dermed ble Samekomiteen nedsatt i 1956, med mandat som ikke bare omhandlet kulturpolitikk. Noen år før hadde en lignende komite blitt oppnevnt i Finland.

Nye skoleordninger

I etterkrigstiden ble det etablert mange samiske skoler i de Nordiske landene, samt også i Sovjetunionen. Nomadeskolen i Sverige ble omdøpt til sameskoler, og en rekke andre skoler i det videre skoleløpet ble etablert. En samisk skole ble etablert i Kiruna i 1986 og andre kom til i Karesuando, Lannavaara, Gälivare, Jokkmokk og Tärneby. I Norge ble Samisk utdanningsråd etabler i Kautokeino i 1975 og en lignende institusjon ble også etablert i Finland. I tillegg ble det etablert samiske barnehager og dagsentre. Etter hvert ble det gitt store finansieringer fra myndighetene i de nordiske landene for samisk utdannelse og opplæring.

I Finland fastsatte den samiske planleggingskomiteen i 1973 at det skulle undervises i samisk språk alle steder hvor samer bodde. Det ble også tilbudt undervisning i samisk til alle som var interessert, samt støtte til utgivelse av samisk litteratur og undervisningsmateriell. Utviklingen førte til at samisk, i alle dets variasjoner, ble undervist i samiske områder i 1990.

Skole, språk og selvrespekt

Den samisk skole i Vaisaluokta en gang mellom 1950 og 1959.

Gällivare gamla kyrka. Gudstjänst för nomadskolans elever.

Foto: Folke Johansson

Samordningsnemnda for skoleverket skulle modernisere og tilpasse strukturen innenfor skoleslagene til hverandre. Nemnda skulle også komme med en anbefaling om undervisningstilbudet til samene. De mente at internatene fortsatt var nødvendige på grunn av store avstander og spredt bosetning. Andre grunner for å gjenreise skoleinternatene var å unngå skolefravær, trygge skolegangen, forbedre helsestell og sosialisering med faste rutiner og arbeidstrening, samt ordnet kosthold. Myndighetene bevilget penger for å bygge statlige internater frem til 1960. Det ble foreslått egne klasser de første årene for samiske barn, slik at de kunne lære seg godt nok norsk til å kunne være i felles klasser i det videre utdannelsesløpet. Nemnda argumentert for at det måtte tas i bruk samiskspråklige skolebøker.

Bestemmelsen om at samisk bare skulle brukes som hjelpespråk i skolen, ble opphevet i ny skolelov av 1959. Dermed var samisk på nytt blitt et offisielt skolespråk. Imidlertid var det flere problemer med endringen, spesielt at en ikke hadde nok mange samiskspråklige lærere og heller ikke lærebøker på samisk. Resultatet ble at mange samiske barn fortsatt måtte delta i undervisning der de ikke forstod hva læreren sa. Mange opplevde sterk mistrivsel i skolen, skam og utenforskap. Dog var det mange lærere og enda flere samiske foreldre som var skeptisk til et skoleløp med norsk som fremmedspråk. Et annet problem var få skolebøker på samisk. Situasjonen forbedret seg gradvis utover i 1970-årene, og i løpet av 1980-årene fikk flertallet av samisktalende barn begynneropplæring på sitt morsmål.

Internatskoler var vanlig i Norge og Finland. For mange var internatskolene en vanskelig tid, men det ga også muligheter ved at barn og ungdom fra forskjellige steder møttes og stiftet langvarige relasjoner. Skoletimetallet ble økt etter krigen, noe som ga lengre tid for elevene på internat. Målet var ikke lengre fornorskning, men at barna skulle få snakke sitt morsmål. Selv om ikke hele betjeningen på et internat snakket samisk, ble barna etter krigen aldri tvunget til snakke norsk. I fritiden drev elevene med aktiviteter som fotball, langrenn, skihopp, lassokasting eller joiking. Internatbygningene hadde på slutten av 1950-årene firemannsrom, store oppholdsrom, organisert leksehjelp og variert kost. Internatene ga både språklig og kulturelt fellesskap, samt mulighet til utdannelse og for noen videre universitetsstudier. Mange samer utdannet seg til å bli lærere, noe som i neste omgang ga mulighet til å undervise i samisk og påvirke innholdet i skolen. Slik ble internatskolene institusjoner som over tid skapte en samisk, politisk motvekt mot fornorskning, forsvenskning og forfinskning.

Utover i 1970-årene ble de fleste internatskolene i Finnmark avviklet. Årsaken var veiutbygging og skoleskyss slik at barna kom hjem hver dag. I 1999 ble de to siste internatene lagt ned, disse lå i Kautokeino og Karasjok.

Skolen førte til at mange samiske ungdommer tok akademisk utdannelse. Mange trodde at skolegang og overgang til moderne livsstil ville utrydde de samiske språkene og kulturen. I virkeligheten ble det ikke slik. Samiske studenter og intellektuelle kjempet for samiske rettigheter i 1960- og 1970-årene på samme måte som den den radikale studentbevegelsen drev sine kamper.

Samiske skoleinternater på Kolahalvøya

Kolasamene bestod tradisjonelt av flere grupper med egne språk, nemlig ter-, akkala- skolt- og kildingsamer. Kolasamne var i en telling fra 2010 oppgitt til 1599 personer og språkene deres er sterkt truet, med for eksempel tersamisk som bare to personer behersket. Siden 1930-årene har kolasamene gjennomgått store endringer som avvikling av nomadisk livsstil, kollektivisering, hendelser i forbindelse med den store terroren, andre verdenskrig, nye nasjonalgrenser og folkeforflytninger. Samtidig med alle disse hendelsene ble det introdusert internatskoler etter sojvetisk modell for samiske barn.

Etter andre verdenskrig bestemte sovjetmyndighetene at et helt nytt skolesystem skulle bygges opp fra grunnen av. I 1956 ble det bestemt at et omfattende system med internatskoler skulle bygges opp for alle landets innbyggere. Slik mente en at at det skulle være mulig å lage en ny type mennesker for å bygge opp et progressivt kommunistisk samfunn. Skolen skulle sørge for at de samiske barna skulle få omstrukturert deres personligheter. Videre ble det forutsatt at skoleordningen også ville påvirke foreldre og familie, slik at minoritet på sikt ville bli fullstendig assimilert. På skolene skulle elvene få en følelse av å tilhøre staten og innpodes kommunistisk ideologi. Rent praktisk ble det lagt vekt på fritidssysler orientert om ideologi og praktiske ferdigheter innenfor håndverksyrker, bilkjøring og arbeid i landbruket. Med opplæring innenfor slike moderne yrker ble det forventet at samene ville forlate sine tradisjonelle, «primitive pastoralistiske» næringer som reindrift og fiske. Med denne vendingen i opplæringen ble det slutt på at samiske barn fikk snakke samisk i skolen. Elevene ble straffet for å tale samisk og foreldrene ble instruert om at ikke bruke språket overfor barna.

Samer som vokste opp og var elever i 1950- og 1960-årene har fortalt om de traumatiske opplevelsene med å starte på internatskole. Spesielt da det ble innført en ordning der elevenes hår ble barbert og kroppsvask i russiske bad. Det var også strenge regler og militær stil. De skulle marsjere mellom klasserommene, til badet, til spisesalen og rundt i landsbyene. Samiske barn fikk heller ikke lov til å bruke tradisjonelle klær. Det var også begrensede muligheter for å reise hjem til foreldrene, og tillatelse ble bare gitt etter skriftlig søknad. For denne etterkrigsgenerasjonen ble mulighetene til språkoverføring sterkt redusert, dessuten mistet de interessen for tradisjonelle samiske aktiviteter.

Fra en presnentasjon av samisk kultur i Lovozero i 2015.

Fra 1969 til Sovjetunionens oppløsning i 1989 ble det gradvis slutt på at samisk språk ikke skulle tillates i skolen. Nye ordninger i skolen var introduksjon av først niårig og senere tiårig obligatorisk skolegang. En annen stor endring var at barnehjem for foreldreløse barn ble oppløst og barna overført til internatskolene. Årsaken var at barnehjemmene var i dårlig forfatning og at myndighetene ville spare ressurser på å avvikle disse helt. Begge kategorier barn, altså foreldreløse og barn av minoriteter, var sett på som ressurssvake som trengte statens hjelp for å få en utdannelse. I tillegg ble også barn fra familier med lav inntekt og barn med foreldre med arbeid som gjorde at de ikke kunne sende barna på vanlig skole inkludert. Det siste ville si barna til foreldre som var jegere, gjetere, spesialiserer som arbeidet utenlandsk, arbeidere i skogindustrien, jernbanearbeidere og flere andre kategorier. Mange samiske barn i disse nye internatskolene ble forvirret av det sammensatte miljøet, og trodde at foreldrene enten hadde forlatt dem på skoleinternatene eller var fratatt foreldrerettene. Det oppstod konflikter og missforståelser med foreldrene. De samiske barna ble stigmatisert både av klassekamerater, lærere og samfunnet de kom fra. Det fortelles også om fysisk og psykisk mishandling.

Senere utover på slutten av 1970-årene ble samisk språk introdusert som obligatorisk fag, dessuten ble samisk kultur og næringer innført. Opplegget på internatskolene ble forbedret og barna fikk lov til å reise hjem i helger og ferier. Selv om barna dermed fikk større trivsel, var det ikke nok til å holde vedlike de samiske språket.

Heving av levestandard

Reindriftsamene hadde enkle husvære der reinen hadde vinterbeite, mens de benyttet hytter eller telt der sommerbeite foregikk. Disse husene var enkle og myndighetene var betenkt over de hygieniske forholdene. Selv om samene selv ikke klagde, oppfattet fylkeslegen i Finnmark boligene som tungvinte. Ikke bare var fylkeslegen skeptisk til boligforholdene, men også ernæring og helse. Arbeiderpartiregjeringen var svært opptatt av folkehelse og boligstandard, dermed startet myndighetene et program med utdannelse av samisk helsepersonell og illustrerte informasjonshefter om helse på samisk. En endring fra tidligere tider var at helsevesenet som skulle tilpasse seg samisk og ikke samene som skulle tilpasse seg helsevesenet. I 1959 bevilget Stortinget midler til subsidiering av familieboliger for reindriftsamer.

I Kautokeino flyttet de aller fleste husholdninger som drev med reindrift inn i moderne boliger. En driver for denne utviklingen var innføring av obligatorisk 9-årig skolegang. I Kautokeino ble denne skoleordningen innført fra 1965. Husene ble delvis bygget etter samenes ønsker, noe som ikke var tilfelle for tilsvarende modernisering av boforholdene for finske samer. I 1970-årene ble det gjennomført enda en modernisering av samenes boliger i Indre-Finnmark, i Tysfjord og andre byger i Nordland. Tiltakene var tegn på at visse sider av reindriften passet dårlig med ideen om hva et moderne velferdssamfunn skulle innebære.

Samenes kost har tradisjonelt bestått av kjøtt og fisk, og bare i meget liten grad av karbohydrater. Dermed hadde de generelt meget gode tenner, selv om en ikke kjenner til samenes tannhelse i for eksempel middelalderen. Utover på 1900-tallet ble dette radikalt endret, med overgang til mer skandinavisk mat. Stort innslag av sukkerholdige matvarer ga stor økning av karies blant den samiske befolkningen.

Moderne samiske næringer

Etter andre verdenskrig skjedde en hurtig endring av samisk bosetningsmønster og næringsliv. Disse endringene fikk også betydning for samiske samfunn, der samisk språk ble svekket og omgangsformere endret. Helt opp til mellomkrigstiden drev samene delvis med naturalhusholdning og selvberging, mens etterkrigstiden ga overgang til morderne forbrukersamfunn og nye teknologier i de gamle næringene. Mange steder er det fortsatt slik at samene driver med primærnæringer i større grad enn den norske befolkningen ellers (2021).

Etablering av nye næringer og da spesielt industri var myndighetenes viktigste tiltak i 1950- og 60-årene, dette for å minske de økonomiske forskjellene blant folk. Denne strategien gjaldt for hele Norge, men i enda sterkere grad for Nord-Norge. Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge fra 1951 dannet grunnlaget og ble vedtatt i Stortinget. Eksempler på tiltak var oppstarten av A/S Norsk Jernverk i Mo i Rana i 1955, bygging av kraftverk, aluminiumsverk, veier og fiskeforedlingsbedrifter som Findus i Hammerfest. Alle disse endringene førte til behov for å få utredet og stadfestet samenes rett til naturressursene i deres områder. Der Nord-Norgesplanen gikk inn for rasjonalisering, spesialisering og industri, var samenes innstilling fra konferansen i 1959 en alternativ strategi for samiske områder, både til lands og til havs. Det skulle skje utvikling både innenfor tradisjon og fornying, gjennom språk og samisk håndverk, samt vern om det tradisjonelle samiske sjøfisket.

Spørsmålet ble tatt opp i Nordisk sameråds konferanse i Stockholm i 1959, men her var det først og fremst reindriftsnæringens som fikk oppmerksomhet. Samene var ellers interessert i mer enn reindrift, de ville ha tilgang til de mulighetene som industri og nyte god av den tekniske utviklingen. De så dette som et økonomisk grunnlag for å utvikle sin kulturelle autonomi. En så ikke noen konflikt mellom modernisering og bevaring av språk og kultur. En lignende holdning fant en i Finland, der moderne utvikling av samfunnet ikke nødvendigvis var noe som ble påtvunget samene, men noe de viste interesse for. Nordisk sameråds konferanse i 1959 gikk debatten om utdanning og økt status for samiske språk. De henstilte til Nordisk råd om arbeide for bevaring av det samiske folket og bedre leveforhold.

For Finnmark sin del førte Nord-Norgesplanen til mange statlige støteordninger og investeringer. Det ble etablert en landbruksutdannelse og gitt støtte til fiskeriene, jord- og skogbruk, samt til reindriften. I tillegg ble det gitt tilskudd til bygging av driftsbygninger og bolighus. Ordningene førte til vekst og velstandsøkning for hele befolkningen, både samer og nordmenn.

Samiske næringer i omforming

Reigjeter gjør klar reinsdyr for kløv på Finnmarksvidda i 1956, det vil si at dyret bærer utstyr.

Foto: Unni Fürst

De første tiårene etter andre verdenskrig var reindrift næring for rundt 10 % av de norske samene. Opp til 1960-årene var reindriften fortsatt drevet på nomadisk vis i Finnmark, slik at husholdningene fulgte reinflokken året rundt. Jordbruk, fiske og forskjellige tilleggsnæringer var inntektskilden for det store flertallet. Selv i Indre-Finnmark var ikke reindrift viktigste levebrød. Næringslivet var ensidig og inntektene lave. Som eksempel lå gjennomsnittlig inntekt i Norge i 1957 på 12 420 kr, i Finnmark var gjennomsnittet 8000 kr og og for samer i Finnmark var den 5000 kr. Det var ikke mange industribedrifter i Finnmark, men Sør-Varanger var et unntak og her var inntekten 3000 kr over gjennomsnittet i fylket. Norge var et sosialdemokratisk styrt land, der sosial utjevning var en sentral del av politikken. Samenes lave levestandard var derfor ikke akseptabel.

Etter andre verdenskrig var reindriften i Finnmark i mindre grad underlagt norsk administrasjon og kontroll enn lengre sør. Reindriften var fortsatt hovedsakelig nomadisk og hele familien deltok i lange sesongvise reinflyttinger mellom innland og kysten. Vinterbostedene lå i de tradisjonelle siidaområdenes beitemarker. Helt opp til 1950-årne ble reinen melket i enkelte av siidaene. Fra 1945 til 1960-årene hadde reindriftsnæringen i Finnmark stor vekst, først og fremst i antall reineiere. Rundt 1900 var det anslagsvis 900 besetninger i Finnmark, mens det i 1965 var 1580. Lappefogden i Finnmark var bekymret for næringens økonomiske inntjening. Det ble gjort tiltak for å gjøre driften enklere og lønnsomheten bedre. En nyvinning som fikk stor betydning var snøskuteren som først ble tatt i bruk i Norge og Sverige i 1961, og i Finland året etter. I Sovjetunionen begynte en med snøskutere først i 1970-årene, men mangel på drivstoff førte ofte til at en heller brukte rein og slede.

Andre effektiviseringstiltak var forsøk med store prammer for å transportere reinen over fjordstykker og ut til sommerbeite på øyene. Det ble også forsøkt med tilleggsfôring for å unngå sult om vintrene med begrenset mattilgang. En endring i reindriften var større fokus på kjøttproduksjon enn på bruk av rein til husflid og annen matproduksjon.

Hans Opstad (1911–1980) var same, ordfører i Porsanger og medlem av Samekomiteen, gikk i 1950-årene inn for utvikling av stasjonær reindrift. Han mente at reinflytting ikke nødvendigvis var rasjonelt eller et liv som kunne tilbys fremtidige generasjoner. Flere andre var av samme oppfatning. Derimot mente Samisk råd for Finnmark og særutvalget for reindriften at reindriften kunne utvikles og moderniseres, istedenfor å omformes til noe helt annet.

Reindriftslovkomiteen ble satt ned i 1960 for å vurdere Reindriftsloven av 1933. I komiteen var reineiere godt representert og fra Landbruksdepartementet var den samiske juristen Hjalmar Pavel (1922-2013) med. Komiteen hadde møter over hele landet fra 1960 til 1963. Et gjennomgående tema var større respekt for samiske rettigheter, som en mente stadig måtte vike for andre næringsinteresser. Komiteens leder var Harald Løbak (1904–1985) fra Arbeiderpartiet, som var lydhør for samens klager; «Komiteen vil prøve å rette på disse skjevheter. Vi vil høre på hva dere sier og hva dere ønsker.» Komiteen fikk høre om konflikter mellom jordbruk og reindrift, hyttebygging, vassdragsreguleringer som ga tapt av beiteland, redusert fiske og at gamle flytteveier ble borte. Komiteens innstilling kom i 1966 og sa at samene hadde urgammel rett til å drive reindrift etter prinsippet om alders tids bruk.

Moderne reindrift

Utdypende artikkel: Reindrift

Reigjeter med snøscooter med tilhenger.

Foto: Altapulken

Tradisjonelt foregikk reinflyttingen over meget store avstander, for eksempel flyttet svenske reinsamer sine rein over til Norge på opptil 400 km lange reiser. I Sverige er slike forflytninger for lengst over, og når forflytningene foretas er det aldri snakk om at hele familien deltar. Moderne hjelpemidler som walkie-talkie, snøscooter, biler, har blitt innført i etterkrigstiden. En annen nyvinning var lange gjerder. Med tverr- og skillegjerder ble det mye enklere å skille og flokkene fra hverandre. Dermed ble behovet for arbeidskraft redusert, slik at behovet for mange folk hele året ble erstattet av sesongvis stort behov for arbeidskraft. Snøskuteren ga gjeterne både stor aksjonsradius og fart. Dermed kunne reingjeterne bo i tettstedene som vokste frem og arbeide på skift med reinflokken. Av andre fordeler for reindriften var bilveier som lettet transporten. Reinsamene må drive med sin næring på samme måte som andre forretninger må drive lønnsomt og rasjonalisere.

Reindriftsavtalen er en avtale mellom den norske staten med Landbruks- og matdepartementet og reindriften med Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL). Avtalen ble inngått i 1976. I henhold til avtalen gis det næringsstøtte med det formål å likestille reindrift med jordbruket. Avtalen består av en hovedavtale og en korttidsavtale som det forhandles om hvert år.

På grunn av store vannkraftutbygginger i Nord-Sverige har mange tradisjonelt gode kalvingsplasser blitt lagt under vann. I tillegg kommer veiutbygginger, industri og samfunnets inngripen på andre måter. Bevegelsesfriheten for reindriften er derfor blitt sterkt begrenset.

I Finland lar en flokkene streife rundt i siidaen det meste av året. En flytter dog noe på dyrene for å unngå overbeiting. Gjeterne har kun kontakt med dyrene ved kalving om våren, når kalvene skal øremerkes om sommeren og når slaktingen og opptellingen skjer på høsten.

Reindriftens problemer i Finnmark

Reindriften ble kraftig modernisert fra 1970-årene og utover, med bruk av snøscooter, terrengsykler og i noen tilfeller også fly og helikoptre. Med disse investeringene ble det også stor ubalanse mellom inntekter og utgifter. Dermed ble det behov for statlig tilskudd, og fra 1990-årene har reinnæringen mottatt mye mer i tilskudd enn den produserer. Dog kan avkastningen varierer mye fra år til år og fra sted til sted. Blant annet kan røvdyrtap, lavt antall nyfødte kalver, abortering og dødelighet få betydning for inntekter.

I 1990-årene og ut på 2000-tallet var det stor oppmerksomhet i media om tap av rein på vinterbeite på grunn av sult og utmattelse, samt overbeite av vegetasjonen på Finnmarksvidda. Reindriftsnæringen ble beskyldt for å skade det biologiske mangfoldet, ved at vegetasjonen slites ned slik at det bare blir sand og grus igjen. Forskningsinstitusjonen Norut Northern Research Institute (Norut) i Tromsø har konkludert med at den intense reindriften ødelegger det biologiske mangfoldet på vidda. Deres målinger viser at lavdekket har gått kraftig tilbake siden 1980.

Rundt 2020 var status at det er to forskningsmiljøer i Norge som i årevis har vært uenige om hvorvidt det virkelig er overbeite og for store reinbestander. Forskere fra Norsk institutt for naturforskning (Nina) sier at reinen blir vesentlig mindre og magrere om det er for mange dyr som beiter på vidda. Motsatt mener en annen gruppe forskere tilknyttet Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) at det ikke nødvendigvis er noen opplagt sammenheng mellom antall dyr på beitet og dyrenes kondisjon (slaktevekt). Geograf Tor A. Benjaminsen (1960–) ved NMBU mener at statens politikk har vært for opptatt av antall rein og statistikk over slaktevekt. Han mener også at det er galt å si at Finnmarksvidda er ødelagt av overbeiting. Videre sier han at fra 1998 til 2005 gikk tykkelsen og utbredelsen av lavmattene opp. Så gikk den litt ned til 2010 og siden har det har det vært litt variasjon. Striden mellom de to forskergruppene har pågått i mange år. Nina har blitt beskyldt for å utgi rapporter som er politiske bestillingsverk til skade for reindriften. NINA forklarer imidlertid at den gode lavdekningen fra 2000 og utover «kom av lavere reintall rundt årtusenskiftet, samtidig med at sommernedbøren økte betraktelig på Finnmarksvidda sammenlignet med siste 30-årsnormal for nedbør (1961-1990).» Reindriftsame Inge Even Danielsen (1960–) fra Norske Reindriftsamers Landsforbund sier i et intervju i 2022 med NRK at han mener begge miljøene har rett. Han mener at Benjaminsen har rett i at staten burde hørt mer på reineierne og godtatt en mer fleksibel drift. Samtidig mener han må det være en øvre grense for antall rein på beite.

En har forsøkt forskjellige tiltak for å bøte på problemene med store reinbesetninger. Blant annet er det satt opp flere 100 km med reingjerder med statlig støtte. Imidlertid oppstår nye problemer ved disse gjerdene, som at fugler kolliderer og bestandene reduseres, lav og vegetasjon tråkkes ned og parasitter spres når dyrene står tett langs et gjerde.

Blant de største utfordringer for reindriften i nyere tid er inngrep og innskrenkninger av reinbeitedistriktene som følge av arealforvaltning. Andre næringer og interesser gjør seg gjeldende og belaster reindriften. Eksempler er jordbruk, skogbruk, veibygging, vannkraftregulering, gruveindustri, turisme, militære og naturverninteresser. Også «usynlige» inngrep gjør seg gjeldende som friluftsliv, der fjellvandrer forstyrrer reinen. Ansgar Kosmo (1945–), som har vært reindriftsdirektør i Nord-Trøndelag, sier at det er summen av alle de små inngrepene og endringene som samlet gir størst betydning for reindriften.

Svenske samers næringer

Antallet samer i Sverige er anslått til 20 000 til 40 000 (2020). Begrenset statistikk gjør det vanskelig å fastslå hva som finnes av samiske næringer, foretak og deres sosiale status. Alle beskrivelser i dette avsnittet baseres status i 2020. Det er 3 900 reineiere i landet, og næringen har en omsetning på omkring 400 millioner svenske kroner. Næringen har potensial for å vokse, men begrensede faktorer er rovdyr, klimaendringer og ugunstig arealforvaltning. Konflikter med gruveindustri, vannkraftanlegg, skogindustri og private landeiere oppstår typisk. Noen få samiske foretak tilbyr aktiviteter for turister, men deres unike kultur og tradisjoner regnes som viktige i regionale turiststrategier. Samisk matproduksjon og håndverk (duodji) regnes også for å ha vekstpotensial. I Nord-Sverige er mindre enn 20 % av samene tilknyttet reindrift.

Innad blant samene i Sverige er den uformelle økonomien viktig. Spesielt blant reindriftens folk er familien en mye større enhet en det som er vanlig i vestlige samfunn. Dette gir seg utslag i kjøtt, fisk og bær deles mellom venner og slektninger. Dermed er det vanskelig å måle den økonomiske betydningen av reindrift, jakt og fiske.

I Nord-Sverige er dagens (2020) samiske næringer tradisjonelle aktiviteter som reindrift, fiske og jakt, håndverk og kultur. I årene fra rundt 1980 har den svenske staten anerkjent samene som et urfolk, opprettet Sametinget, lagt forholdene tilrette økonomisk og bygget opp institusjoner for økt selvstyre på lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå. Det vurderes som negativt for utviklingen økonomisk og sosialt, at det historisk har foregått diskriminering, vært manglende forståelse av det samiske samfunnet og konflikter rundt arealforvaltning.

Forbrukernes økende etterspørsel etter bærekraftig og økologisk kjøtt kommer reindriftsnæringen til gode. I Sverige er derfor etterspørselen og prisen for reinkjøtt historisk høy (2017). I 2014 stod reinnæringen i Sverige og Finland for en omsetning på 1,3 milliarder Euro, der Sverige stod for en tredjedel av dette.

Reindrift på Kola

Flytransport av forsyninger til reingjetere i Russland.

Foto: Mikhail Kuhtarev

I Sovjetunionen var industrialisering og elektrifisering av høyeste prioritet for staten, og kollektivisering og sentralisering var viktige virkemidler. Dermed ble små samiske vinterlandsbyer på Kolahalvøya avviklet av myndighetene i 1930-årene. Samene skulle deretter være fastboende i sine sommerlandsbyer, samtidig ble reindriften nasjonalisert og omorganisert som deler av større kollektivbruk. Samene ble etter dette leid inn som gjetere til reinbesetningene som de tidligere hadde eid. I et tilfelle ble 110 samer henrettet fordi de protesterte mot endringene. Senere, i 1960-årene, ble kolasamene tvangsflyttet fra sine sommerplasser. For øvrig ble alle landets samer flyttet over til bosetningen Lujavv'r. I nyere tid er alle spor etter samisk virksomhet borte, både fra registre og kart.

Mye av det som den ideologiske propagandaen i Sovjetunionen fremhold som fordelaktig med den kommunistiske økonomien, var i realiteten mislykket. I 1950-årene var det åpenbart at kollektiviseringen av reindriften var mislykket og at næringen var ødelagt. Miljømessing var driften ikke bærekraftig og beiteområdene var overutnyttet. En fant ut at bare sesongbasert reindrift med en viss produktivitet var bærekraftig, noe som bare kunne oppnås med privat reindrift i liten målestokk. Reindriftsnæringen hadde en viss positiv utvikling utover fra 1960-årene. Ulempen med dette var at mange familier som drev med reindrift måtte forlate sin tradisjonelle livsform, flytte til byene og bli industriarbeidere. I 1989 var det bare 74 samiske familier som drev med reinsdyr på Kolahalvøya.

Reindriften i Sovjetunionen utmerket seg ved forskning på utnyttelse av beiteland og foredling av reinrasene for stor størst mulig kjøttproduksjon. For å utnytte beiteområdene optimalt ble det tatt i bruk flyfotografering for å finne områder med god tilvekst og for å planlegge bruken av beiteområder. Reinen i Sovjet utmerket seg med å være større og kraftigere enn det som var vanlig i Skandinavia. En annen fordel var at reinkalvene vokste fortere og ble kraftige ved at de ikke ble utsatt for lange flyttinger. Det var spesielle utdannelsesveier for dem som ville bli reinpassere.

Sjøsamenes sviktende ressurstilgang

Sjøsamiske sjøbuer i Birtavarre, Kåfjord, Troms fotografert i 1948. Den gamle sjøsamiske næringstilpassingen var sentrert om fiske, med biintekter fra fedrift og utmarksutnyttelse. Stort sett fisket sjøsamene i Kåfjord på Lyngenfjorden, men flere dro også på sesongfiske.

Foto: Asbjørn Nesheim

Sjøsamenes spesielle tilpasningsform ble mer og mer fornorsket, ettersom den norske fiskerinæringen ekspanderte. Den norske staten gjorde mye for å bygge opp fiskerinæringen i Nord-Troms og Finnmark etter krigens ødeleggelser. Mange fiskere etablerte seg med små båter og bruk, men på grunn av overkapasitet og dårlige inntekter, ble antallet fiskere mindre. Folk flyttet til tettsteder og byer, men for de gjenværende ble fisket mer rasjonelt med moderne nylongarn og billige, små motorer i båtene. Fornyingen av fiskeriene førte til større konkurranse om ressursene i fjordene. Spesielt ble det konflikter når moderne båter med moderne redskaper som snurpenot og snurrevad kom inn i fjordene. I 1959 ble det imidlertid dannet fylkesvise rådgivende organer for lokale reguleringer i 1959, slik at forholdene ble håndtert av fiskerimyndighetene og Fiskarlaget. Det var en etnisk dimensjon i disse konfliktene. Interessekonflikten var en kamp mellom småkårsfolk i fjordbygdene, ofte sjøsamer, som drev kombinasjonsbruk, og kyst- og sildefiskere med moderne, effektive redskaper.

For sjøsamene var hovednæringen fjordfiske, mens sauehold, jordbruk og utmarksressurser ga biinntekter. Siden 1990-årene har fjordfisket blitt dårligere på grunn av generell overbeskatning, blant annet fordi trålere har fått tillatelse til å fiske i fjordene. Sjøsamene har mange steder forlatt bygdene eller funnet nye næringer. Noen har fått nye båter eller gått over til mer intensivt jordbruk, da med vekt på sauehold, moderne jordbruk og nydyrkning. Husholdningene har dermed blitt mer preget av markedsøkonomi og forbruk, og økonomisk og kulturelt har sjøsamene blitt mer tilknyttet det norske samfunnet. Det er mer vanlig at disse snakker norsk enn at de behersker samisk. Den samiske forfatteren og historikeren Odd Mathis Hætta (1940–) har beskrevet hvordan generasjonen født på slutten av 1800-tallet snaket samisk og behersket norsk. De uttrykte ikke samisk identitet for sine barn, men skjulte den heller ikke og snaket samisk og gikk i samiske klær. Mens generasjonen etter, født før 1940, snakket både norsk og samisk, men tok til seg norsk identitet. For dem var utfordringen å bygge ned sin samiske identitet, noe som også fikk en naturlig løsning da mange flyttet til byer i Sør-Norge.

Fraflytning fra småsteder i Nord-Norge

Hellmobotn innerst i Hellmofjorden er en veiløs bygd med omtrent bare samisk befolkning. Folk her fikk tilskudd fra staten opp til 1970 for å flytte vekk.

Urbanisering og flytting fra distriktene har vært et karakteristisk trekk med utviklingen i Norge, så vel som i resten av verden. Utviklingen startet for alvor i Norge på begynnelsen av 1900-tallet og har vedvart. Per 2006 bodde 78 % av innbyggerne i Norge i byer og tettsteder, mens tallet i 1900 var 35,7 %. Fra 1950-tallet hadde en i Norge en styrt fraflytting, mye på grunn av at hensiktsmessig infrastruktur ble for kostbar å bygge ut overalt der folk bodde. Et eksempel er Hellmobotn i Nordland som stort sett bare hadde samisk befolkning. Drevet av den nasjonale utjevningspolitikken, der slike steder ble definert som fraflyttingsområder, ble det gitt flyttetilskudd for folk som frivillig ville forlate utkantene. For samiske samfunn var dette en politikk lite tilpasset deres egenart. I 1970-årene ble politikken endret, og det ble tvert om gitt statlig tilskudd for folk som ville bo på utkantsteder som Hellmofjorden.

Fra STN-områdene (Sametingets tilskuddsordninger til næringslivet) var det fra 1990 til 2020 netto utflytting. Årene 2011–2017 var et unntak med netto innflytting. Årsaken bak denne tilflytingen i perioden 2011–2017 var flyktninger fra andre land med uro, samt noen innvandrere, som bidro til en viss stabilisering av folketallet. I de samiske samfunnene er det i tillegg kvinneunderskudd, fordi kvinner er mer villige til å flytte enn menn. Årsaken er kjønnsdelt arbeidsmarked, med få arbeidsplasser for kvinner. Dessuten tar ofte kvinnene i mange samiske samfunn, høyere utdannelse enn menn, noe som forsterker trenden. Det er også forhold som tyder på at byene virker mer tiltrekkende sosialt og kulturelt. Inntil 2000 var det fødselsoverskudd i STN-områdene, men etter årtusenskiftet har det vært et fødselsunderskudd som er stadig økende.

I etterkrigstiden har en sakt at Oslo er den byen med flest samer i Norge, men etter at Tromsø fikk universitet har mange samiske ungdommer flyttet dit for å studere. Tromsø er nå den norske byen med flest samer (2021). Trenden er den samme i de andre nordiske byene. I Stockholm bor det rundt 2000 samer av et totalt samisk folketall anslått til 20 000 (2021). Denne urbaniseringen endrer forestillingen om hva det vil si å være same. «Bysame» er et begrep funnet opp av den finske språkforskeren Anna-Riitta Lindgren (1947–), i forbindelse med undersøkelser av samer i Helsingfors.

Som oftest vil samene i de store byene være umulig å skille fra sine naboer, side de ofte har både samme språk og religion, eller mer vanlig i dag, de er sekulære. Samisk feminisme gjør seg også gjeldende, slik at likestilling og uavhengighet er vanlig for samiske kvinner, både i hjemmet og på arbeidsplassen. Mange samiske kvinneorganisasjoner har hatt stor vekst de siste årene, og mange samiske kvinner arbeider innenfor politikk, kultur og økonomi. Samisk kultur, film og kunst har hatt en stor utbredelse og er blitt kjent langt utenfor de samiske områdene i Norden og Russland.

Rettighetskamp for land og vann

Altaelva var senter for den mest opprivende konflikten mellom samisk rettigheter og starsamfunnets energibehov, kjent som Alta-konflikten.

Foto: Bjørn Christian Tørrissen

Utover i 1960-årene hadde samene fått aksept for å ta vare på sitt språk. Dog gikk det sent å få språket inn undervisningen igjen. Blant mange samer var det heller ikke noen sterk tro på at samisk hadde en fremtid. Det som tok større plass i rettighetskampen, var rettighetene til land og vann. På denne tiden ble presset mot samiske områder sterkere, samtidig fikk samene stadig bedre organisering. Spesielt var det vannkraftutbygging som utfordret forholdet mellom samer og storsamfunnet.

Omtrent to tredjedeler av alle samer bor i Norge, hvor de har sitt kulturelle og politiske tyngdepunkt. En mente derfor at samenes rettslige status i Norge var avgjørende for om hele folkegruppen skal kunne ha en fremtid som eget folk. Politisk var det det kontroversielt at samene skal ha egne rettigheter på grunnlag av deres status som etnisk minoritet og urfolk. I henhold til sosialantropolog og ekspert på samenes rettigheter og kultur, Harald Eidheim (1925–2012), var det mest kontroversielle temaet om samene har rett til selvstyre og landområder, noe som er sentralt innenfor moderne folke- og urfolksrett.

Eidheim mente at samenes tilstedeværelse i Norge var maskert i den offentlige språkbruken til langt ut i andre halvdel av 1900-tallet. Det begrunner han med uttrykk som «den samisktalende del av befolkningen», «folk i språkblandingdistriktene», «det samiske innslaget i den norske befolkningen» og «ett fargerikt innslag i felleskulturen.» Samene, mente han, hadde ingen retter, hverken individuelt eller kollektivt i kraft av sin samiskhet. Først ut på 1960-årene ble det et tema for styresmaktene at samen kunne ha legitime krav til særrettigheter. Som en konsekvens av Alta-konflikten rundt 1980 har dette vært et konstant tema i samfunnslivet. Spesielt har den internasjonale utviklingen i regi av FN-s arbeid for menneskerettigheter og folkerett gitt retning og innhold for samenes rettigheter.

Samenes rett til land og vann er en sentral rettighet og et standpunkt for staten, men det er på flere områder uklart hvordan staten skal stille seg til dette. Eidheim har påpekt at debatten om samiske rettigheter og hvorledes standpunktet skal omsettes til konkrete ordninger, har blitt tilspisset etter at Sametinget ga ut sin redegjørelse om naturgrunnlaget for samisk kultur (NOU 1997:4). Spesielt i Finnmark har mange oppfattet at om samene får førsteretten til landområder, er det det samme som at den norske befolkningen blir fratatt en rett de deler med alle finnmarkinger til land og ressurser. Her snakker en da om «statens umatrikulerte grunn».

I Sverige ble reinbeitelovgivningen utredet, noe som i 1971 resulterte i en reinbeitelov. Samiske rettigheter ble ikke endret i denne loven. I tilknytning til utredningen ble Sameutredningen igangsatt, og det ble foreslått støtte til samisk språk og kultur, støtte til organisasjoner og tiltak for at samer som ikke drev reindrift også skulle kunne ha tilhørighet til samebyene (tidligere kalt Lappebyene). Arbeidet ledet videre til at Riksdagen i 1977 anerkjente samene som et urfolk.

Statusendring til urbefolkning

Innstillingen fra Samekomiteen av 1956 styrket samenes rettigheter på områder som språk og kultur. Derimot var samenes rettigheter til naturområder uløst, selv om teamet var fremme i diskusjonene. De ble omtalt som urbefolkning, noe som førte til at de ble oppfattet dithen at staten skulle ta hensyn, ikke som noe som ga samene rettigheter. Selv om en mente at samene nok hadde rettigheter til visse naturresurser, ble dette ikke koblet opp mot ILO-konvensjon nr. 107 (1957) om urbefolkningers rettigheter. Konvensjonen ga bestemmelser om beskyttelse og integrasjon av urbefolkninger, forbud mot assimilering eller segregering og anerkjennelse av eiendomsrett til gamle bruksområder. Imidlertid ble ikke dette sett på som relevant, heller ikke av samepolitikere. Offisielt var oppfatningen i Norge at slike folkegrupper ikke fantes i landet. Konvensjonen ble heller ikke ratifisert i Sverige eller Finland.

I 1977 ble samene akseptert som en urbefolkning av den svenske riksdagen, og i 1999 ble de inkludert som én av fem nasjonale minoriteter. De er er dermed betraktet både ssom urfolk og minoritet. Grunnloven i landet ble endret i 2011 slik at samene erkjennes å ha rett til å utvikle og bevare egen kultur og sosialt liv.

I årene etter andre verdenskrig og frem til midten av 1960-årene dreide ikke diskusjonen om samene seg om rettigheter, men om deres sosiale status. Samene ble beskrev som utrygge og splittet, samt tilbakestående både innenfor det kulturelle og sosiale. En mente også at de var uten tiltakslyst og -evne. I diskursen mente en at det stod verst til med fornorskede samer, som hadde kommet bort fra seg selv og var blitt unyttige samfunnsmedlemmer. Selv om diskusjonen gikk på at samisk kultur kunne komme til å gå mot undergangen, var ikke dette noe som var ønsket. Tvert om talte det for at tiltak måtte settes inn. Myndighetene ble innstilt på å gjøre godt igjen de gamle ugjerningene. Det oppstod en strategi for gjennomslag for en ny samepolitikk, blandet med undergangstenkning og myndighetenes skyldfølelse for fornorskningen.

Høyesterettsjustitiarius Terje Wold (1899–1972) ledet an i arbeidet med å vurdere samenes rettigheter ut fra den europeiske menneskerettighetskonvensjonen fra 1953. Wold mente at konvensjonen ga samene rett til egen språk og kultur. Retten til å drive reindrift fant en ut var et privilegium som allerede gamle lover hadde nedfelt. Med dette ble det etablert en basis for en ny samepolitikk der stakkarsliggjøring og moderniseringsfrykt ble lagt bort til fordel for rettigheter basert på urbefolkningsrett.

Rettigheter til land og vann

Utover i 1970- og 1980-årene ble det stadig oftere argumentert for at samene hadde rett til naturressurser de tradisjonelt hadde utnyttet fordi de var en urbefolkning. Denne oppfatningen gjorde seg også gjeldende for områder i Sør-Skandinavia, som siden siste halvdel av 1800-tallet hadde blitt antatt å være nye migrasjonområder for samer. Oppfatningen var at samene kom til disse områdene først på 1700-tallet. En ny generasjon studenter og politikere hadde bånd til internasjonal urfolksbevegelse, og i Finland, Sverige og Norge ble dette en vanlig argumentasjon. Innenfor denne forståelsen ble de nordiske statene sett på som undertrykkende kolonimakter av urbefolkningen, noe som spesielt unge radikalere i 1970-årene brukte som argument.

Rettigheter til land og vann i Norge

Rett til å råde over naturressurser bygger både på nasjonal norsk rett og folkerettslige regler og prinsipper. Indre deler av Finnmark, det vil for en stor del si Kautokeino, Karasjok og øvre deler av Tana, var frem til 1751 en del av det norsk-svenske fellesområdet, hvor begge statene krevde inn skatter av samene. Området står derfor i en historisk og rettslig særstilling. Området stod frem til 1751 under svensk juridiksjon, med rettsmøter hver vinter i samelandsbyene. Rettsprotokollene fra vintertingene viser at samene stod i en sterk posisjon og at de hadde eksklusive bruksrettigheter over alle naturressurser i området.

Samenes rettigheter til land og vann kan bygges på prinsipper og rettstradisjoner i norsk rett. Rettighetene vil i stor grad være lik norske bønders eiendomskrav og rett til å bruke for eksempel innmark, skog og beiteland. I diskusjonen om statens eiendomsrett til grunnen i Finnmark, har det tradisjonelle synet vært at staten er grunneier. Dette begrunnes blant annet med at staten har vært eier fra de eldste kjente historiske tider og at samene med sin nomadiske livsstil ikke hadde ervervet eiendomsrett. Siden 1970-årene har jurister forsøkt å tilbakevise disse oppfatningene. Det er påvist at frem til slutten av 1600-tallet ikke var noen klar oppfatning av kongelig eiendomsrett i Finnmark. I kyststrøkene i Finnmark var oppfatningen at grunnen ikke hadde noen eier, men at den som hadde behov for land kunne ta grunnen i bruk. Først på midten av 1700-tallet ser det ut til at embetsmennene anser at kongen har eiendomsrett til grunnen i Finnmark. Historisk mener en at det heller ikke er tilfelle at samene var nomader som flyttet tilfeldig omkring, men heller var «halvnomadiske», det vil si at de flyttet i et systematisk mønster etter årstiden og innenfor et begrenset området.

I juridisk forstand er det ikke snakk om at indre deler av Finnmark skal opprettes som noe autonomt område for samer, der offentlige myndighetene delvis ikke bestemmer. Det er derimot talte om privatrettslig eiendomsrett for samer, på samme måte som norske bønder eier grunnen. Heller ikke er det snakk om at samer skal få utvidet sine rettigheter, men at en skal fastslå og respektere rettigheter de fra tidligere tider har krav på.

Skattefjällsmålet i Sverige

Fra Ljungris var tidligere et skattefjäll, hvilket vil si et landområde i Jämtland og Härjedalen hvor samer hadde sine tilholdssteder og betalte skatt til kronen.

Foto: Arild Vågen

I Sverige kom samenes rettigheter til land og vann opp tidligere enn i de andre Nordiske landene, mye på grunn av at reindriften der var grunnlegende i samepolitikken. Utover i 1950-årene hadde mange store vassdrag blitt regulert, og en fikk dermed store kunstige innsjøer som stod i konflikt med samenes bruk av land. Argumentene for å vannkraftutbygging var at de var «til fellesskapets beste», mens reindriften ble omtalt som snevre næringsinteresser. Selv om en Svenska Samernas Riksförbund anså det som nytteløst å stanse disse prosjektene, oppstod en kritisk retorikk mot staten, gjerne begrunnet juridisk.

Skattefjällsmålet var en stor sak angående samiske rettigheter som verserte i det svenske rettssystemet fra 1966 til 1981. Saken dreide seg om samenes rettigheter til gamle områder nord i Jemtland (Skattefjäll). Samene mente at de hadde større rett til området enn den svenske staten. Samene hadde gjort en grundig historisk utredning for å styrke sin sak. Høyesterett i Sverige aviste samenes krav til fjellområdene. I praksis ga rettssakene så mye positiv omtale av samiske rettigheter, at prosessen ble en milepæl i samisk rettighetskamp.

Den svenske staten aksepterer ikke samene, heller ikke de som driver med reindrift, å være urbefolkning i henhold til ILO-konvensjon nr. 169, 1989. Konvensjon 169 definerer prinsipper, regler og plikter for å beskytte urbefolkninger, som deres institusjoner, eiendom, land og kultur. Urbefolkninger blir her definert som mennesker som har sitt opphav i landet før nasjonalgrenser ble fastsatt, og som helt eller delvis har beholdt sine sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske organiseringer.

Samenes kamp for land og vann i Finland

I Finland ga det ikke gjenklang å tale om samene som ofrer for kolonialismen i 1970-årene. Det ville bygge opp under en oppfatning om samene som et folk uten tradisjonelle begreper om landeiendom. Strategisk ble det derfor viktigere å finne dokumentasjon for rettshistoriske begrunnelser for retten til land. Opinionskliamet i Finland var dessuten generelt positivt til undertrykte folk. Det ga en sterk posisjon i offentligheten å tale deres sak, selv om samenes rettighetskamp var en marginal bevegelse.

Noen viktige endringer vedrørende gjeting av rein ble gjennomført i Finland i 1969, da det ble innført bestemmelser om samenes bosteder. Hensikten var modernisering. Resultatet av dette var bygging av nye hus, ofte i form av «modernistiske bungalower» på avsidesliggende steder. Den finske modellen for planlegging av småsteder førte til at homogene samiske samfunn ble avviklet, og at en istedenfor brakte samen samer i landsbyer med folk fra flere forskjellige siidaer. Endringer av reglene ble innført i 1994 i «lov om naturbaserte næringsveier», som ytterligere skulle oppmuntre til å ta i bruk tidligere tradisjoner og praksiser.

Kampen om Alta- og Kautokeinovassdraget

Utdypende artikkel: Alta-konflikten

Folkeaksjonen mot Alta-
utbyggingen, fra demonstrasjonen i Stilla i 1979.

Det samiske flagget ble i sin første versjon utformet av Synnøve Persen (1950–). Altasaken førte til gjennomslag for et eget samisk flag.

Vassdragdirektoratet (i dag Norges vassdrag- og energidirektorat) laget sine første planer for utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget i 1968. Det var snakk om en oppdemming som ville skape en kunstig innsjø helt fra Sautso (Ĉávžu) til Kautokeino, en avstand på 80 km. Finnmark fylkesting vedtok enstemmig planen om regulering av vassdraget. Begrunnelsen for utbyggingen var at Finnmark måtte få større kraftproduksjon for å henge med i utviklingen. Stortinget ble påvirket av protestene, dermed ble Masi fredet i stortingsvedtaket om utbygging av Altavassdraget i 1973. Prosjektet ble nedskalert, men det ble besluttet å bygge en stor dam i Altaelva, for Alta kraftverk.

Tidligere hadde store vassdrag i samiske områder blitt bygget ut, i Sverige fra begynnelsen av 1900-tallet og i Nord-Finland i 1950-årene. I mange av disse prosjektene ble landområder ekspropriert, innbyggere ble tvangsflyttet og store områder demmet opp. Også norske myndigheter var lite interessert i å lytte til samenes ønske om rett til land og vann, men i Trøndelag hadde de fått jussens medhold i at de hadde rett til erstatning etter store vannkraftutbygginger. Dermed hadde samene fått en pekepinn på hva som kan oppnås via rettsvesenet.

Da byggingen av anleggsvei til stedet der demningen skulle bygges startet den 3. juli 1979, tok det bare to dager før den første gruppen med demonstrasjoner satte seg ned foran anleggsmaskinene i Stilla. I løpet av sommeren var 8000 demonstranter innom leiren. Aksjoner fant også sted foran Stortinget i oktober 1979. Saken endret dermed karakter fra å være lokal sakt til å bli et nasjonal og internasjonal anliggende. Aksjonistene gikk til sultestrek, noe som fikk regjeringen til å love at det skulle fremlegges en melding for Stortinget om saken. Dermed stoppet sultestreiken etter syv dager. En ny sultestreik fant sted i februar 1981. Regjeringen fant ut at de på grunnlag av kulturminneloven kunne foreta en midlertidig stans i anleggsarbeidet, og streiken ble dermed avblåst. Anleggsarbeidet ble bestemt å starte opp igjen i januar 1981. Et stort antall demonstranter møtte opp og lenket seg sammen med kjettinger. Myndighetene satte inn 600 politifolk for å bære vekk og bøtelegge aksjonistene.

Resultatet av Altasaken på lengre sikt var at flere av kravene som samen tok opp ble innfridd. Samene vant sympati og forståelse fra store deler av den norske befolkningen, noe som i neste omgang ledet til reformer som samene nøt godt av. Samisk og norsk ble likestilt som offisielle språk i Norge i 1992, det ble opprettet et samisk folkevalgt organ og valgmannstall for Sametinget. I 1988 ble det vedtatt en ny lov i grunnloven om samene: «Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppen kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.» Sultestreiken i 1979 var anerkjent som vendepunktet i den samiske rettighetskampen. Altasaken førte til at to internasjonale strømninger i samtiden fløt sammen og ga styrke til saken, menig miljøvern og selvbevissthet blant urbefolkninger og etniske minoriteter.

Sameting

HM kong Harald og daværende sametingspresident Ole Henrik Magga ved åpningen av Sametinget høsten 1993.

Foto: Harry Johansen

Den 9. oktober 1989 ble sametinget høytidelig åpnet av HM kong Olav. Det var et representativt organ med direkte valg. Sametinget var unikt ved at det var et urfolksorgan som skulle kompensere for samenes tallmessige underlegenhet i det demokratiske systemet. Fra før var det etablert noe lignende i Finland i 1973. Ole Henrik Magga (1947–) fra Norske Samers Riksforbund ble valg til første president.

I Finland hadde Samedelegasjonen blitt opprettet i 1972. Denne ble avløst av Saamelaiskäräjät i 1996, som var en institusjon lik det norske Sametinget. I forbindelse med det samiske parlamentet ligger det samiske museet, åpnet i 1962. Museet hadde stor betydning for samisk kultur da det åpnet. Det regnes som et av de viktigste museene om samer, og er også sete for samisk radio og senter for samisk håndverk. Et svensk Sameting ble opprettet i 1993. I Russland har en tilsvarende institusjon basert på etnisk tilhørighet ikke vært mulig.

De stemmeberettigete til det norske Sametinget må stå i den samiske manntallisten. Valgmannstallet har i Norge har hatt stor vekst siden opprettelsen av sametinget. Ved det første valget i 1989 var det 5497 stemmeberettigede, mens det i 2009 var på 13890. Ved inngangen til 1990-årene var samene splittet, mange ønsket ikke at etnisitet skulle gi særfordeler eller rettigheter. Noen hadde også brukt mye av sitt voksne liv på å «kvitte seg med det samiske.» Disse holdningen har etter hvert sluppet taket. Valgdeltagelsen er ikke spesielt høy, i 2009 var den 69 %, men den har også vært enda lavere. Det er mulig å stemme på forskjellige partier.

En sentral bestemmelse i ILO-konvensjon nummer 169, er urfolks rett til å bestemme over egne livsform og økonomisk utvikling, landrettigheter, sysselsetning, arbeidsliv, opplæring, trygd og helse. Sametinget har forsøkt å konkretisere selvbestemmelse ved å få lovfestet konkrete rettigheter på visse områder. Sverige og Finland har ikke ratifisert konvensjonen og sametingene der har ikke kunnet bruke en slik strategi for å nå frem med krav om landrettigheter. Konvensjonen er derfor der mer av moralsk karakter, enn av juridisk.

De nordiske sametingene inngår i samarbeidsorganet Samisk parlamentarisk råd. Fra 2003 har også samer fra Russland representert i rådet. For øvrig fikk kolasamene fra 1990 representasjon på føderalt nivå i Russland.

Samer fra Norge, Sverige, Finland og Russland har deltatt internationalt i Samerådet som representerer alle samer. Samer har deltatt i FNs permanente forum for urfolk, som er et høynivå rådgivende organ for FNs økonomiske og sosiale råd.

Finnmarkseiendommen

Finnmarksloven ble vedtatt av Stortinget i 2005 og regulerer rettighetsforholdene til grunn og naturressursene på tidligere statsgrunn i Finnmark. Den kom som et resultat av ILO-konvensjon nummer 169. Loven førte til at Finnmarkseiendommen (Finnmárkkuopmodat) ble opprettet, og denne står som eier av det som før var «statens umatrikulerte grunn». Det vil si 96 % av hele Finnmarks areal. Finnmarkseiendommen skal i prinsippet behandles som en privat grunneier som ikke kan instrueres av staten. Den er underlagt vanlige lover og skal ikke gjøre inngrep individuelle eller kollektive rettigheter som samer og andre har opparbeidet.

I behandlingen av Finnmarksloven ble det inngått en avtale mellom regjering og Sametinget, der alle statlige myndigheter skal informere Sametinget om prosesser som er relevant for den samiske befolkningen. Fra 2005 til 2012 var det hvert år 30–40 saker til konsultasjon. I de fleste saker ble en enige, men spesielt vindkraftutbygging og kraftlinjer skapte uenighet. Motstand mot Finnmarksloven førte til dannelse av Organisasjonen for etnisk og demokratisk likeverd, som mener at det er galt at samene skal favoriseres på etnisk grunnlag.

Gruvedrift i Norge

Norges Geografiske Undersøkelse har estimert at det i norske fjell ligger mineraler og metaller til en verdi av rundt 3,7 billiarder kroner. For uten sjeldne jordartsmetaller, er det snakk om titan, grafitt og kobber. Om disse råstoffene virdereforedles i Norge kan verdiene tredobles. Behovet for slike stoffer i verden er meget stort, både til bruk i elektronikk, alle slags forbruksartikler og elektrotekniske komponenter som trengs i «det grønne skiftet» slik som batterier i elektriske biler. Mange av forekomstene finnes i områder med reindrift og som er del av sameland. Slike områdert utgjør tilsammen 45 % av fastlands-Norges areal.

På Senja finnes verdens reneste forekomst av grafitt, som i dag blir utvunnet av Skaland Graphith AS. Bedriften er interessant for oppkjøp av store internasjonale gruvekonserner som vil utvide virksomheten i betydelig grad. Reindriftsamer i området frykter for næringen sin, på grunn av tapte beiteområder og forurensning til vann. Samene mener at dagens minerallov tar ulikt hensyn til samer basert på bosetning, ved at samer skal konsulteres ved planer for ny gruvedrift i Finnmark, men ikke i andre deler av landet. Amnesty internasjonal mener at at mineralloven bryter med folkerettens bestemmelser for urfolk, blant annet om deltagelse i beslutningsprosesser.

Gruvedrift i Finland

Gruvedrift regnes som en viktig industri i Finland. Mineralressursene i Lappland har vakt de internasjonale gruveselskapenes interesse i forbindelse med «det grønne skiftet». Den sjenerøse finske gruvelovgivningen har lagt til rette for grunnleggelsen av den største gullgruven i Europa i kommunen Kittilä, sør for det samiske kjerneområdet. Et finsk gruveselskap har gjort noen innledende undersøkelser om mineralforekomster og deres utnyttelse i Enontekiö, som har blitt kritisert og motarbeidet av en folkebevegelse.

Et protestopprop mot gruvedrift ble signert av nesten 37 200 personer. Spesielt protesterte reindriftsamene som mente at grivedriften ville bli en trussel mot deres næringe. Alle samepolitikere motsatte seg gruveselskapets planer og ønsket å stoppe videre virksomhet. Begrunneløsen var ulempene for reindriften og mer generelt risikoen for skader på naturmiljøet.

Sjøsamenes kamp for rett til fiske i fjordene

Kåfjorden (Gáivuotna) hvor det er en stor sjøsamisk befolkning. Kåfjord kommune tilhører forvaltningsområdet for samisk språk, hvor norsk og samisk er likestilte språk.

Foto: Simo Räsänen

Sjøsamer i fjordstrøkene utgjør den største samiske befolkningsgruppen, mens reinsamer (fjellsamer) på Finnmarksvidda utgjør en mindre del. I kyst- og fjordstrøkene fra Tysfjord til Varanger var det konflikter om retten til fiske i de gode fiskefeltene fra 1960-årene og helt opp til 1990. I tidsrommet foregikk en nasjonal kamp om fiskeressursene, som førte til overfiske og kollaps av sildestammen, samt nedgang for lodde- og torskebestandene. I neste omgang ga dette større rift om fiskeressursene i fjordene. En konfliktlinje gikk mellom fjordfiskere med små og åpne båter og større båter drevet av heltidsfiskere. Sjøsamene var fjordfiskere og drev gjerne i kombinasjon med andre næringsveier, dermed kom deres tilpassingen under press. De store fiskebåtene brukte aktive redskaper som trål og snurrevad. De lokale fiskerlagene ville ha strengere regulering, blant annet argumenterte de med at bunnsleperedskaper ødelegger gytebestandene av fisk.

Siden 1960 har mange sjøsamer forlatt fiskeryrket, mens noen har skaffet seg større båter for å drive havfiske. NRK Brennpunkt dokumenterte i 2009 at rundt 75 % av alle fjordfiskere hadde forlatt fiskeryrket.

Kystfiskeutvalget for Finnmark ga ut sin innstilling NOU 2008: 5 «Retten til fiske i havet utenfor Finnmark», hvor det ble anbefalt at personer i kyststrøkene i Finnmark hadde en spesiell rett til fiske utenfor kysten. De skulle ha rett til fiske til eget bruk, begynne med fiskeri som næring og ha rett til en fangstmengde som kunne danne grunnlag for egen husholdning, enten som del av mangesysleri eller som eneste inntekt. Imidlertid ble rettighetene i den endelige loven mindre omfattende, men det ble blant annet gitt en egen kystfiskekvoter for fiskere bosatt i sjøsamiske områder og rett til fiske som ville drive i mindre skala.

Tvangsflytting på Kola

I 1960-årene var det også en stor kraftutbygging på Kola, der Koardegk syjjt ble lagt under vann da en stor kunstig innsjø ble etablert i 1965. Samene som bodde der ble hurtig tvangsflyttet, uten noen som helst mulighet til å protestere. I førstningen måtte mange av dem de ta til takke med å bo i låver og lagerbygninger. De fikk heller ingen erstatning for tap av eiendommene. Tvangsflyttingen av kolasamene er ømtålelige og tragiske minner for det samiske samfunnet. Deres liv ble brått endre med tap av rein, fiskeplasser, språket gikk tapt, det samme med boligene og annen eiendom. I ettertid var de tvangsflyttede samene hjemsøkt av høy dødelighet, med dødsårsaker som drukning, forgiftning, drap og selvmord. Reinsamene fra Kola manglet også formell utdannelse og bare noen få fikk stillinger innenfor kollektivbrukenes reinvirksomhet. De samiske barna ble dessuten strengt assimilert på internatskoler og senere i skolegang, slik at mange mistet opprinnelig språk og ble russisktalene. Likevel har den kolasamiske kulturen utover i 2000-årene vist seg levedyktig.

Etter at Sovjetunionen kollapset endret livet for samene på Kolahalvøya betydelig, på noen måter til det bedre. Samenes liv i regionen var lukket for forskere fra 1920 til 1990, men i 1991 og 1994 reiste finske forskere inn i området. I løpet av seks ekspedisjoner ble reindriftsamenes liv undersøkt. I 1990-årene etablerte samene forskjellige kommersielle selskaper for å kombinere moderne handel med tradisjonelle livsformer. Det ble også etablert er samisk museum i Lovozero som forsterket deres identitet. Det har også vært viktig med støtte fra de nordiske landene, slik at en har fått til samarbeidet med samene i resten av Norden. I 1989 ble Kola sameforening stiftet og i 1998 ble Murmanskregionens sameforening stiftet. Disse har fra 2010 samarbeidet om å få etablert et sameting i Russland. På grunn av konmflikter med myndighetene i Murmansk oblast har ikke foreningene fått gjennomført så mange av sine mål.

Samehets

I dagens Norge rapporteres det om at samer opplever diskriminering mye hyppigere enn majoritetsbefolkningen. Mihá-undersøkelsen viste at 95 % av samer mellom 16 og 31 år opplevde fordommer. Rundt 75 % av samiske ungdommer rapporterte at de hadde opplevd diskriminering minst én gang i livet og 40 % sa at de ble diskriminert minst én gang i året. Av respondentene var det rundt 32 % av dem som menete at årsaken var etnisitet, rundt 14 % mente det skyldes kjønn og boplass 13 %. Også voksne oppgir disse årsakene for diskriminering. Noen konkrete eksmepler på diskriminering er å bli kalt for «samebastard» på offentlig sted, bli gjort narr av når de var iført samiske klær eller snakker samisk. Vold og seksuell trakasering forekommer også. Det rapporteres både om individuell og strukturell diskriminering, det siste vil si at tilgjenngeligheten til offentlige goder eller ressurser blir redusert. Undersøkelser om selvrapportert diskriminering opptatt på forskjellige tider viste listen endring fra 2003 til 2012.

Tidligere ble spesielt sjøsamer utsatt for en fiendlig holdning fra samfunnet rundt. Fremedeles (2011) er det et mindre tilbud og støtte til samisk kultur, språk og identitet i tradisjonelle sjøsamiske områder. I slike områder er samene i minoritet, og stigmatisering, fordommer og etnisk baserte konflikter finner fortsatt sted (2015).

I Sverige sier størsteparten av unge samer i undersøkelser at de er stolte av sitt samiske opphav og ønsker å bevare sin kultur. Rundt 70 % har sterk forbindelse til et samisk fellesskap. Også i Sverige rapporteres det om diskriminering på forskjellige måter. Imidlertid var det få samer som hadde kontaktet Diskrimineringsombudsmannen i Sverige eller tilsvarende institusjon i Norge. Årsaken kan være skepsis mot nasjonale institusjoner og myndigheter.

Samisk kultur og kunst

Beaivváš Sámi Našunálateáhter har sete i Kautokeino.

De første samiske teatergruppene så dagens lys i 1970-årene. Siden den gang har samiske teaterfolk eksperimentert og funnet sin uttrykksform. Mange forskjellige variasjoner har vært gjort, dog med den samiske kulturen som utgangspunkt. Enten har en gått inn for å fremstille et opprinnelig uttrykk basert på samisk sjamanisme eller religiøse ritualer eller så har en hentet uttrykk fra samisk mytologi. Noen av teatrene som har oppstått er Dálvadis, etablert i Jokkmokk i 1971, Beaivváš Sámi Našunálateáhter (Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš), etablert i 1981 i Kautokeino og Föreningen Samiska Teatern, etablert i Kiruna i 1992.

Joik er en samisk sangform. I tidligere tid forekom joiking i forbindelse med ofring til sieidiene og ved bruk av runebommer. De kristne misjonærene anså joiken som hedenskap og innenfor strengt kristne miljøer fordømmes sangen enda. I nyere tid har joiken sjelden noen forbindelse til gammel religion, istedenfor brukes personjoiker. Personjoiker tilhører og omhandler navngitte personer. I tillegg finnes det joiker som omhandler landskaper, bygder og dyr. Joik er videre til inspirasjon i moderne musikkformer som verdensmusikk (world music) og jazzjoik. Noen kjente samiske musikere er Mari Boine (1956–) og Frode Fjellheim (1959–).

Johan Turi (1854–1936) fra Kautokeino regnes som den første moderne samiske forfatteren. Turi skrev den første boken om samisk kultur (Muitalus sámiid birra). To andre kjente samiske forfattere er Ailo Gaup og Nils-Aslak Valkeapää. Gaup har skrevet dikt og romaner. Han skriver på norsk og tar opp samisk tradisjonsstoff. Valkeapää var forfatter og multikunstner. Han mottok Nordisk råds litteraturpris.

Helt tilbake til 1600-tallet ble samiske fortellinger og eventyr skrevet det. Folkloristen Just Knud Qvigstad (1853–1957) stod bak et omfattende arbeid med å skrive ned samiske muntlige fortellinger, noe som resulterte i et firebindsverk med samiske eventyr og sagn. Disse bøkene ble skrevet både på samisk og norsk.

Samiske språk

Utdypende artikkel: samiske språk

Fra rundt 1950-årene trodde mange, både samer og majoritetsbefolkningen, at de samiske språkene, kulturen, næringer og livsstil var dømt til undergang. Det som drastisk endret situasjonen rundt 1970 var at samebevegelsen satte inn nye sentrale mål. Et mål var å gjøre samisk til offisielle språk. Språklige menneskerettigheter ble diskutert og det ble satt opprettet samiske foreninger, konferanser, festivaler og andre publikumsarrangementer. Samtidig ble det samiske radiosendinger, aviser og bøker utgitt. Joik ble blitt kombinert med andre musikkformer og møtte et bred publikum via fremførelser, plater, kassetter, CD og i nyere tid, Internett. TV og filmer med samiske temaer har også kommet til. Siden 1950-årene har de nordiske landene hatt en pluralistisk språkpolitikk, og fra 1980-årene har en gått aktivt inn for å revitalisere språkene. Men selv innenfor slike rammer skjer et språkskifte, og en kan si at det både skjer et kappløp mot assimilasjon og mot revitalisering.

Litteratur

• Andresen, Astri; Evjen, Bjørg og Ryymin, Teemu (2021). Samenes historie fra 1750 til 2010. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. ISBN 978-82-02-23554-3. 
• Bjørklund, Ivar (2000). Sápmi. Tromsø: Samisk etnografisk fagenhet, Tromsø museum. ISBN 8271420291. 
• Kent, Neil (2018). The Sámi Peoples of the North – A Social and Cultural History (engelsk). London: Hurst & Company. ISBN 9781787381728. 
• Zachrisson, Inger, red. (1997). Möten i gränsland – Samer och germaner i Mellanskandinavien (svensk). Stockholm: Statens historiska museum. ISBN 97-7209-057. CS1-vedlikehold: Ignorerte ISBN-feil (link)
• Broadbent, Noel (2010). Lapps and Labyrinths – Saami Prehistory, Colonization and Cultural Resilience (engelsk). Washington, DC: Smithsonian Institution. ISBN 978-1-935623-36-6. 
• Berg, Bård A. m.fl. (2003). Samisk kulturkunnskap. Vett & Viten. ISBN 82-412-0199-0. 
• Hætta, Odd Mathis (2021). Samisk kultur og historie fra 1945 til 2000. Alta: Eget forlag. ISBN 978-82-690262-5-2. 
• Huss, Leena og Lindgren, Anna-Riitta (2022). «The futures of the sami languages». I Valkonen, Sanna m. fl. The Sámi World (engelsk). Routledge. ISBN 978-1-003-02551-1. doi:10.4324/9781003025511-16. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Andersen, Anna (2022). «Redidential scholing of the sami in The Soviet Union – Historical development and impacts». I Valkonen, Sanna m. fl. The Sámi World (engelsk). Routledge. ISBN 978-1-003-02551-1. doi:10.4324/9781003025511-17. 
• Eidheim, Harald, red. (1999). Samer og nordmenn – Temaer i jus, historie og sosialantropologi. Oslo: Cappelen. ISBN 82-456-0616-2. 
• Fjellström, Phebe (1985). Samernas samhälle i tradition och nutid (svensk). Umeå: P. A. Nordstedt & Söners Förlag. ISBN 91-1-853222-5. 
• McDonald, Chris og Krawchenko, Tamara, red. (2020). Att involvera urfolket samerna i regional utveckling i Sverige – OECD-rapport om landsbygdspolitik (svensk). Sametinget i Sverige. doi:10.1787/9789264310544-en. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link) [Oversatt fra engelsk]

Eksterne lenker

• Om samer på regjeringens nettside
• Samisk arkiv hos arkivverket
• Artikkel om samer på nettutgaven av Britannica (en)