Nattmann
En nattmann (tidligere betegnelse også rakker)[1] var en person som utførte arbeid med tømming av utedoer og latriner i bymessige strøk.[2] Han kastrerte hester, tok seg av bortkjøring og nedgraving av kadavre av hester, selvdøde dyr og feide piper. Håndtering av døde hester var skambelagt og kjøttet ble lenge ikke betraktet som akseptabel menneskemat. I Oslo og Christiania var det ikke skarpt skille mellom bøddelens arbeid og nattmannens arbeid til rundt 1600. Bøddelen tok på seg arbeid av lav status blant annet feiing av skorsteiner. I 1685 ansatte Christiania egne skorsteinsfeiere. Nattmannen hadde på 1600–1700-tallet til oppgave å begrave selvmordere og henrettede.[3] Rakkeren eller nattmannen var også hundefanger.[4][5] Rakkeren slaktet hester.[6] Rakkeren ble kalt nattmann fordi arbeidet ofte ble utført om natten for å ikke sjenere innbyggerne. Rakker kommer av tysk racken i betydningen fjerne skitt og avfall. Pilestredet ble til rundt 1820 kalt Rakkerstrædet eller Natmandsgaden. Det skal ha vært dommer Jørgen Brochmann som fikk innført det finere navnet.[7]
Nattmannen kjørte omkring med hest og nattmannssluffe (nattmannsvogn)[trenger referanse] for å gjøre jobben sin. En nattmannsluffe ble benyttet av nattmenn for å forflytte seg omkring. Dette var en vogn med meier, trukket av en hest, og med ett eller to doble seter i kjøreretningen. I og med at nattmenn hadde en lang rekke oppgaver, så som hundefanging og frakting av kadavre, var de ofte avhengige av et egnet kjøretøy. Ordet stammer trolig fra nedertysk sluffe (tøffel), hvilket gir en pekepinn om kjøretøyets utseende.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Navnet kommer av at enkelte av disse arbeidsoppgavene gjerne ble utført om natten eller svært tidlig om morgenen for at innbyggerne skulle bli minst mulig sjenert, bl.a. av lukt. Nattmannen hadde gjerne avtale med en gårdbruker i området om levering og/eller deponering av avfallet. Avfallet kunne også inkludere vanlig husholdningsavfall.
Navn som f.eks. Nattmannsbekken tyder imidlertid på at også andre former for deponering var i vanlig bruk. Frem til 1871 ble avfallet fra deler av Oslo tømt på den såkalte «Natmandshaugen», der Stensparken og Fagerborg kirke ligger i dag.[1][død lenke]
Nattmannen fikk også oppgaver som assistent for bøddelen eller skarpretteren i forbindelse med henrettelser og andre avstraffelser. Etter en halshogging var det rakkeren som fikk i oppgave å sette det avhogde hodet på stake. Og det var han som måtte grave ned det maltrakterte liket på retterstedet.
Arbeidet ble regnet som skittent, og en nattmanns status var svært lav. Nattmannen og alt hans vesen og familiens eventuelle rakkerunger var foraktet av alt og alle; folk regnet dem som urene, og de utgjorde 1700-tallets urbane pariakaste.[8]
Betegnelsen rakker anses å komme fra tysk «Racker» (svensk «rackare»).
Se også[rediger | rediger kilde]
I Forordningen av 7. februar 1749 utstedt av kong Fredrik V er både skarpretterens og nattmannens oppgaver i forbindelse med tortur og henrettelse av dømte mordere klart beskrevet.
Avledede uttrykk[rediger | rediger kilde]
- «Rakkerunge» – Nedsettende uttrykk for et vanskelig barn («barn av en rakker»).
- «Fytti rakker'n» – Tilleggsuttrykk til en ufyselig handling eller opplevelse.
- «Jeg gir rakker'n i ...» – Jeg bryr meg ikke om konsekvensene av ....
- «Nattmannsfolk» – Gammel, nedsettende betegnelse for tatere.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Damms synonymordbok. Oslo: Damm. 1985. ISBN 8251780691.
- ^ Nielsen, Niels (1979). Bergenske ord og vendinger. Bergen: Bergen forl. og grafisk service. s. 51. ISBN 8290322003.
- ^ Torstenson, Inge (1997). Fra nattmann til renholdsverk: avfall og renovasjon i Oslo gjennom tusen år. Oslo: ProArk. ISBN 8291076073.
- ^ Berg, Arngeir (1988). Med hjerte i døra: et bidrag til doens historie. [Oslo]: Tiden. ISBN 8210031236.
- ^ Lund, Asbjørn (1980). Vandringer i det Trondhjem som svant. [Trondheim]: [Arbeideravisa]. ISBN 8299063612.
- ^ Lid, Nils (1924). Norske slakteskikkar: med jamføringar frå nærskylde umråde. Kristiania: I kommission hos Dybwad.
- ^ Tryti, Ivar (1985). Språkets ville vekster: metaforer og kuriositeter i det norske språk. [Oslo]: Tano. s. 143. ISBN 8251820820.
- ^ «Rakkerunger» av fylkeskonservator Frans-Arne Stylegar