Fornorsking av samer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
En samisk familie i Kanstadfjorden omkring år 1900.
Ingrid og Nils Andersen Inga og Ingrids søster Ellen. Foran er barna Berit og Ole Nilsen samt Inger Anna and Tomas.Fotokromtrykk.

Fornorsking av samer er resultatet av det kulturpresset og den aktive norske assimileringspolitikken som det samiske folk, med sin kultur og levesett, opplevde fra den norske staten og majoritetssamfunnet i Norge fra tidlig på 1700-tallet og fram til moderne tid, gjennom kirke, skole og andre virkemidler. Mer snevert brukes begrepet «fornorsking» om den aktive assimileringspolitikken som ble vedtatt fra 1851 og gjennomført på ulike samfunnsområder fram til 1980-årene.

Assimileringen startet allerede på 1700-tallet, med en klart teologisk og religiøs motivasjon. På 1800-tallet fikk politikken et mer sosialdarwinistisk og nasjonalistisk preg, der samer og samisk kultur ble ansett som primitive og fremmede som måtte underordnes den siviliserte norske majoritetskulturen, under framveksten av nasjonalstaten Norge. Mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble assimileringspolitikken også sterkere begrunnet og motivert av utenriks- og sikkerhetspolitiske hensyn. Det dreide seg om myndighetenes frykt for en finsk ekspansjon i nordområdene, ofte omtalt som «den finske fare». I perioden 1890–1940 ble frenologi, som er en teori om sammenheng mellom kranieform og sjelsegenskaper, brukt i studiet av både nordmenn og samer. For samenes del skjedde det ved fjerning og måling av skjelettmateriale i samiske graver. Dette raseideologiske perspektivet på samer og andre, mistet etter 1945 mye av sin ideologiske kraft. Etter andre verdenskrig vokste den moderne norske velferdsstaten fram. I denne perioden ble assimileringspolitikken gjerne forklart med hensynet til det samiske folkets velferd og sosiale utvikling.

I 1997 erkjente, og beklaget, Harald V fornorskingspolitikken, som den første på vegne av norske myndigheter. I sin tale til Sametinget ga han blant annet uttrykk for dette:

Sitat Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer. Samisk historie er tett flettet sammen med norsk historie. I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskningspolitikk. Sitat
– Harald V i tale til Sametinget

Misjon blant samene[rediger | rediger kilde]

Thomas von Westen (1682–1727) ledet den tidlige samemisjonen.

Nasjonalstatene økte sin innflytelse i de samiske bosettingsområdene steg for steg, og i perioder ble samene skattlagt av flere nasjoner samtidig.[1] I middelalderen drev kirken misjonsarbeid blant samene, i første omgang langs kystene og i fjordene, der en økende norsk befolkning etablerte seg.[2] Kirken representerte i begynnelsen statsmakten(e). Etter hvert ble områdene underlagt statsmyndighetene, og det ble etablert kirkebygg og festningsanlegg. Kristningen av samene tok til i de områdene som lå nærmest den norske kystbosettingen. Kirken og misjonærene hadde i en tidlig periode det syn at forkynnelse skulle skje på morsmålet. Religiøst stoff til bruk i undervisningen ble oversatt til samisk og benyttet i kirkelig sammenheng fra 1630-årene og utover.[2]

Thomas von Westen var ansvarlig for at Frøyningsfjelltromma og andre samiske trommer ble beslaglagt.

Petter Dass, som var sogneprest i Alstadhaug, var en av de som anså samene i Nordland som spesiell målgruppe for misjon og omvendelse, og skrev at hele den «samiske slekt er med hedensk tåke bedekt».[3]

Den mest intense misjonsperioden var mellom 1650 og 1750.[4] Misjonen var organisert av den dansk-norske staten og ble ledet av den norske presten Thomas von Westen. Han ble i 1714 engasjert som misjonær i den dansk-norske «Lapplandsmisjonen», som drev misjon blant samer. I 1716 bidro han til etableringen av Seminarium Scholasticum (fra 1752 kalt Seminarium lapponicum Fridericianum) ved Trondheim katedralskole, som utdannet lærere, prester og misjonærer for samene.[5] Westen bidro med undervisning og litteratur på samisk og utviklet de første samiskspråklige lese- og lærebøker. Det ble opprettet en egen misjonsorganisasjon med 13 misjonsdistrikter for Nord-Norge og Nord-Trøndelag på siden av den etablerte kirkeorganisasjonen i Nidaros stift.[6] Statene søkte å knytte samene til kirkelivet på sin egen side. Ved den endelige fastsettelsen av landegrensene ønsket man å vise til at samene sto under den ene statens kirkelige jurisdiksjon.

Misjonen på denne tiden var bygget på pietistisk teologi, og inngikk i dansk-norske myndigheters arbeid for å integrere samene i sterkere grad i staten. Misjon var også et instrument i kampen mot Sverige og Russland om grensene i nordområdene. Disse grensene ble ikke fastlagt før i grensetraktaten av 1751 (hvor lappekodisillen var et særskilt tillegg som regulerte samers rettigheter) og i grensekonvensjonen av 1826.[7] I starten foregikk misjon og kristelig undervisning på samenes morsmål. På 1700- og utover 1800-tallet vant gradvis et mer nasjonalt og sivilisatorisk perspektiv fram, der samisk kultur, åndsliv og språk i økende grad ble sett på som «halvvillt» og «djevelsk».[8] Da endret også myndighetenes og kirkenes syn på samisk språk seg. Språket ble etter dette sett på som et instrument for tradisjonell samisk åndelighet og kultur, som måtte undertrykkes.

Enkelte historikere framhever at assimileringspolitikken på 1800-tallet var et utslag av den norske, nasjonalpolitiske kulturbyggingen forbundet med framveksten av den nye norske nasjonalstaten etter 1814.[9] Andre igjen ser fornorskningen i et geopolitisk og sikkerhetspolitisk perspektiv.[10] Av enkelte andre vises det imidlertid til at ideologiene bak assimileringen av samene på 1800- og 1900-tallet har sin rot i misjonen og kristen-pietistisk teologi fra 1600- og 1700-tallet.[11] Det konkluderes med at den rådende myten om samene som et underutviklet og usivilisert folk ble etablert tidlig på et teologisk grunnlag og at dette senere falt sammen med framveksten av ideene i norsk nasjonalisme og den norske grundvigianismen. Prost Andreas Gjølme beskriver i 1886 hvordan misjon og fornorskningspolitikk hadde funnet en felles grundtvigiansk ideologi, i skjæringspunktet mellom i nasjonalisme og teologisk pietisme.[10]

Sitat Lappefolket er et barnefolk i mer end en henseende. De står som folk på barnets umiddelbare, naive, uudviklede standpunkt, og det er et fornorskningens formål som folk at bringe dem fram til mands modenhet – om dette da er muligt. Dette er et stort og varigt mål at arbeide for. Sitat
[10]

Grundtvigianismen som teologisk retning var et dansk-norsk fenomen, med sterke bånd mellom nasjonalistiske strømninger og folkekirkelige bevegelser, og sterkt fokus på folkelig opplysning og skolebevegelse på 1800-tallet.[12] En stor andel grundtvigianere ble rekruttert som skolefolk under den norske nasjonsbyggingen på 1800-tallet, og fikk således også innflytelse på norsk skolepolitikk og norsk assimilerings- og minoritetspolitikk.[11]

Kautokeino-opprøret[rediger | rediger kilde]

Lars Levi Læstadius var sogneprest i Karesuando rundt 1840, og ble opphavsmann til vekkelsesbevegelsen læstadianismenNordkalotten. Læstadius holdt prekener på samisk, og prekte mot reintyveri og alkoholmisbruk. Han holdt prekener som styrket folks selvfølelse i en vanskelig tid. Vekkelsen spredte seg, og det ble meldt om en «religiøs begeistring» blant samene. Kirken anså imidlertid at Læstadius hisset befolkningen opp mot den kirkelige autoritet, og ønsket å «dempe gemyttene», særlig blant «de villfarne i Kautokeino».

Allerede i 1742 hadde folk i Kautokeino forsøkt å få myndighetene til å forby brennevinshandelen. Her ble vinhandleren omtalt som en «Satans tjener». Synet på prestene ble farget av at de også benyttet seg av brennevin som byttemiddel, for eksempel i handel med reinkjøtt. Samene betraktet handelsmannen, brennevinshandleren og presten som representanter for de samme makthaverne. Prestene ville på sin side skremme samene til større kirketro og lovlydighet. De ønsket å fjerne de «opprørske elementene». Flere myndighetspersoner og politibetjenter ble sendt til Kautokeino. Under Kautokeinoopprøret i 1852 gikk de religiøst vakte, under ledelse av Aslak Jacobsen Hætta, til angrep på lensmannen, handelsmannen, brennevinshandleren og sognepresten. To av lederne, Aslak Jacobsen Hætta og Mons Aslaksen Somby, ble dømt til døden. De ble halshogd høsten 1854. Fjorten andre ble dømt til livsvarig fengsel.[2]

Fornorskingen[rediger | rediger kilde]

På 1600- og 1700-tallet ble samenes tradisjonelle liv og næringer vanskeliggjort gjennom et økende antall nybyggere i Finnmark og i sørsamisk område. Befolkningsveksten førte til økt jorddyrking og etablering av privat eiendomsrett. Etableringen av koppergruven i Røros førte til økt tilflytting og økt jordrydding. Gradvis gikk samene over fra villreinjakt til tamreindrift, i sørsamisk område allerede på 1500-tallet. Allerede i 1690 fortelles det om konflikter i Røros mellom norske bønder og samer om ressurser og beiteområder.[13]

Historiker Henry Minde konkluderer med at den norske aktive assimileringspolitikken (fornorskingen) overfor samene for alvor startet med etableringen av Finnefondet i 1851, og ikke ble avsluttet før Altakonflikten og etableringen av samerettsutvalg og Sametinget i 1987.[9] Minde deler den norske stats assimileringspolitikk overfor samer og kvener inn i fire faser.[9]

Overgangsfasen 1850–1870[rediger | rediger kilde]

I denne perioden fulgte skole- og kirkepolitikken to motstridende linjer og ideologier;[14][15] en som mente at samene måte møtes på sitt eget språk og oppfordret til aktiv bruk av samisk i skole og kirken, og en på motsatt side som mente at undervisningsspråket måtte være norsk, slik at fornorskingen kunne skje raskest mulig. Midt i mellom fantes det de som mente at samisk burde brukes som hjelpespråk i undervisningen. Men felles for dem alle var målet om full assimilering av samer i norsk kultur og samfunn.[10]

Finnefondet ble etablert av Stortinget i 1851 for å finansiere fornorskingen av samene. Midlene ble brukt til ulike tiltak i skolen, som lærerutdanning, lønnstilskudd for lærere med særlig effektive fornorskingsresultater, og premiering av skolebarn som raskt lærte seg norsk. Skoleloven av 1860 førte til et stort antall nye lærere, og språkinstruksen fra 1862 strammet sterkt inn muligheten til å bruke samisk i skoleverket.[16] I denne perioden økte innvandringen fra Finland til Finnmark og Troms, noe som førte til økt politisk bekymring for sikkerhetssituasjonen i nord hos norske myndigheter. I 1868 ble derfor Finnefondets formål om fornorsking utvidet til også å omfatte kvener.[10]

Konsolideringsfasen 1870–1905[rediger | rediger kilde]

Skoleinstruksene for samer og kvener i Finnmark og Nord-Troms ble gradvis skjerpet i flere omganger fram mot slutten av 1800-tallet,[16] hvor anledningen til å bruke samisk i skolen ble stadig innskjerpet. Rundt 1870 oppsto en negativ fokusering på samene i vitenskapelige arbeider.[17] Det ble foretatt skallemålinger for å fastslå rase og intelligens. Samiske graver ble åpnet og skjelettene utgravd.[17] Fornorskingspolitikken i skoleverket fikk for alvor innhold av ren assimilering med skoleinstruksen av 1898, Wexelsenplakaten.[15] Instruksen, som var oppkalt etter den ansvarlige kirkestatsråd Vilhelm Andreas Wexelsen, forbød samer og kvener å arbeide som lærere i språkblandede skoler.[18] Videre reduserte den muligheten for bruken av finsk og samisk i undervisningen til et minimum. Instruksen påla dessuten lærerne å kontrollere at samiske og kvenske barn ikke brukte samisk i friminuttene.[9] Fra da av innførte norske myndigheter en helhetlig assimileringspolitikk som tok sikte på å «minske minoritetenes identitetsfølelse og indre samhold og gjennom aktiv bruk av samfunnsinstitusjonene utvikle en sterkere norsk nasjonalfølelse hos kvener og samer».[10][15]

Finnefondets rammer ble fordoblet i denne perioden og mange norske lærere ble i denne perioden økonomisk avhengige av å dokumentere sin fornorskningsiver og dermed få tilskudd fra fondet.[19] I denne perioden ble skoletiden utvidet, og en stilling som særskilt skoledirektør for Finnmark ble etablert for å kontrollere lærernes fornorskningsinnsats.[15] Finnmark ble således det første fylket i landet med egen skoledirektør, og skoledirektør Bernt Thomassen ble i sin tid beryktet for sin iherdige innsats i arbeidet med assimileringen.

I 1901 ble det for første gang bevilget offentlige midler til statlige internatskoler for samer og kvener. Finnefondet bidro til ytterligere finansiering av internatskoler. Det første internatet ble bygget i Sør-Varanger, og begrunnelsen var «kulturelt grensevern».[15] De første internatene ble dessuten også benyttet som kapell, og prestene var selvskrevne medlemmer av skolestyrene.[10] Totalt ble det bygget ti internatskoler i Finnmark i løpet av den første skoledirektørens virketid. Hensikten med internatene var å isolere samiske og kvenske elever fra sine opphavsmiljø og effektivisere assimileringspolitikken.[9] I samme periode ble antall samiske og kvenske elever ved Tromsø lærerskole dramatisk redusert og kurs i samisk og finsk for lærere stanset.[9] I praksis ble det innført yrkesforbud for lærere med samisk eller kvensk bakgrunn.

I denne perioden iverksatte også norske myndigheter en systematisk fornorskning av stedsnavn i Finnmark, der opprinnelige samiske stedsnavn i mange tilfeller ble erstattet med norske stedsnavn. Hensikten var å underbygge og skape en oppfatning av norsk historikk og bosetting på samiske områder.[20] [21]

Fornorskingspolikken i denne fasen var ideologisk og verdimessig begrunnet i nasjonalistisk og sosialdarwinistisk tankegods,[15] og i stadig sterkere grad også ut ifra sikkerhetshensyn og forestillingen om «den finske fare». Norske myndigheter fryktet en finsk ekspansjon i nordområdene. Fornorskningen var derfor en del av de forholdsregler som ble tatt for å begrense denne trusselen, og for å sikre grensen.[10]

Kulminasjonsfasen 1905–1950[rediger | rediger kilde]

Elsa Laula Renberg protesterte både mot fornorsking og inngrep i reindriften; begge deler ble drøftet på Samemøtet i 1917.

I begynnelsen av denne fasen ble ideologien bak assimileringstiltak og -politikk styrket og forsterket, sammenfallende i tid med unionsoppløsningen i 1905. Assimileringspolitikken var i denne perioden satt i system på de fleste samfunnsområder. I 1902 reviderte Stortinget Jordsalgsloven av 22. juni 1863, om salg, feste og forvaltning av statens grunn i Finnmark. Loven foreskrev nye regler som ga jordsalgskommisjonen i fylket anledning til å nekte bortfeste og salg av jord til samer og kvener og andre av «fremmed nasjonalitet». Jordsalgslovens § 1 skulle bli et viktig bidrag i fornorskingen.

Sitat Afhændelse maa kun ske til norske statsborgere og under særlig hensyn til at fremme bosættelsen af en for distriktet, dets opdyrkning og øvrige nyttiggjørelse skikket befolkning, som kan tale, læse og skrive det norske sprog og benytter det til daglig brug. Sitat
[22]

Jusprofessor Kirsti Strøm-Bull dokumenterer i en gjennomgang av jordsalgslovgivingen at norske myndigheter begrunnet lovrevisjonen med sterk bekymring for «udviklingen af nationalitets- og sprogforholdene i Finmarken».[23] I regjeringens forslag til jordsalgsloven av 1902 framkom blant annet at et viktig hensyn var at jordsalget skulle være et middel for å regulere nasjonalitets- og språkforholdene i Finmarken.[24]

Omfanget av fornorskningen kan blant annet måles i rapportert etnisitet i folketellinger. I 1930 oppga 61 % av befolkningen i Kvænangen at de var samer (44 %) eller kvener (17 %), mens 39 % sa at de var norsketniske. Ved folketellingen i 1950 var prosentandelen redusert til 0.[25]

Samisk opposisjon og motstand[rediger | rediger kilde]

Fram mot første verdenskrig vokste den samiske motstanden mot den harde assimileringspolitikken,[15] og under Stortingsvalget 1906 ble Isak Saba valgt inn på Stortinget for Arbeiderpartiet. I 1903 utkom det første nummeret av den første samiske avisen Sagai Muittalægje.[26] Isak Saba skrev i 1906 diktet Same soga laula i avisen Sagai Muittalægje,[15] et opprop til økt samisk nasjonal holdning og samling. I 1907 utga rektor, forsker og senere statsråd Just Quigstad en bok med en historisk oversikt over fornorskingspolitikken, som «inkluderte hele samfunnet og som var altomfattende».[15] Quigstad lanserte også nye perspektiver og et mer mangfoldig og tolerant perspektiv på samisk kultur, og var blant de aller første som mente at samene som folk hadde egne rettigheter.[15]

Opposisjonen mot den rådende fornorskingspolitikken kulminerte med det første samiske landsmøtet i Trondheim i 1917. Men til tross for voksende motstand mot fornorskingen, ble resultatene små og norske myndigheters assimileringspolitikk ble videreført på 1900-tallet.

Indre offensiv mot samer og kvener[rediger | rediger kilde]

Versaillesfreden etter første verdenskrig endret grensene i nord. Det sikkerhetspolitiske aspektet ble skjerpet av den kommunistiske revolusjonen i Russland (1917). I samme periode økte bevilgningene til «Finnefondet», og flere internater ble bygget for å demme opp for manglende norsk nasjonalfølelse blant samer og spesielt kvener i en tid hvor sikkerhets- og utenrikspolitiske hensyn var viktige. Det var imidlertid farene ved en politisk bevegelse som arbeidet for et Stor-Finland, som fikk norske myndigheters oppmerksomhet i mellomkrigsårene[9][10] og som resulterte i økt innsats i fornorskingsarbeidet overfor samer og kvener.

I 1931 ble Finnmarksnevden,[9][10][27] et hemmelig organ for samordning av norsk grense- og minoritetspolitikk i nordområdene, opprettet. I nemndens mandat het det at den skulle «gi forslag til klare linjer for den norske kolonisasjons- og kommunikasjonspolitikk i Finnmark».[27] Den ble et viktig instrument for videreføring og intensivering av assimilering av samer og kvener, gjennom koordinering innsatsen fra Forsvaret, Kirken, skoleverket, landbruksmyndigheter, samferdselsmyndigheter, domstoler og departementer. Omtrent samtidig, i 1933, ble det slått fast i forarbeidene til ny reindriftslov at den samiske reindriften er en «historisk anakronisme», og at jordbruksinteressene må prioriteres.[10]

Det sosialdarwinistiske perspektivet på samene var tydelig i offentlig politikk.[10] Skoledirektør og statens kontrollør av statens fornorskingspolitikk, Christen Andreas Brygfjeld (1863–1952),[28] bygget sin praksis åpenbart på en raseteori der den «samiske rase» var underlegen den «norske rase». I 1923 skrev Brygfjeld således at

«Lapperne har hverken hatt evne eller vilje til å bruke sitt språk som skriftspråk…. Det [samiske folk] hadde ingen evne til på egen hånd å heve sig op på et høiere kulturtrinn uten veien gjennom det norske språk og kultur… Det har alltid vært skjæbnens tilmålte del for et lite, veikt naturfolk, at det aldrig har kunnet stå sig mot det sterkere kulturfolk som det lever iblandt. Det har gått på samme måte med lapperne… De få individer som er igjen av den oprinnelige lappiske folkestamme er nu så degenereret at det er lite håp om nogen forandring til det bedre for dem. De er håpløs og hører til Finnmarkens mest tilbakesatte og usleste befolkning og skaffer den største kontigent herfra til vore sindsykeasyler og åndssvakeskoler.».[29]

Innføring av 7-årig folkeskole i 1936 innebar nok en innskjerping av assimileringspolitikken, i det finsk ikke lenger ble tillatt brukt som hjelpespråk i skolen.[9]

Så betent var situasjonen, at planene om utgivelsen den første samiske ABC-leseboken ble forsøkt stanset av Kirke- og utdanningsdepartementet så sent som i 1951.[30][31] Begrunnelsen var delvis at boken var tenkt utgitt på samisk, men først og fremst at den inneholdt en illustrasjon over samenes bosettingsområde i Finland, Sverige og Norge.

Avviklingsfasen 1950–1980[rediger | rediger kilde]

Henry Minde viser til Alta-konflikten som et symbolsk vendepunkt i statens holdning til samene.[32]
Samerettsutvalget foreslo i sin første utredning, NOU 1984:18, å etablere Sametinget.

Skoleinstruksen fra 1898, Wexelsenplakaten, som forbød bruk av samisk i skolen, gjaldt gjennom hele 1950-årene og i enkelte områder helt til ut i 1960-årene.[9] Den 1. januar 1956 ble «Samekomiteen» nedsatt av Einar Gerhardsens tredje regjering[33][34] med mandat om å utrede «prinsipielle sider av de samfunnsspørsmål som knytter seg til samene, og foreslå konkrete tiltak av økonomisk og kulturell art for å gjøre det mulig for samene å dyktiggjøre seg og utfolde seg i samfunnet». Komiteens innstilling ble avgitt i 1959, og brøt på viktige områder med politikk og perspektiv fra norske myndigheters assimileringspolitikk. Den tok til orde for at myndighetenes samepolitikk burde være å styrke samene som gruppe, og foreslo ulike tiltak for å oppnå like rettigheter mellom samer og nordmenn.[35] I Stortingsmelding 21 (1962–1963) omtalte imidlertid regjeringen ikke samene som en etnisk minoritet, men som «samisktalende nordmenn».[36] Regjeringen mente at bevaring av samisk kultur skulle være resultat av de enkelte samenes individuelle valg. Undervisning i det samiske språk, og med samisk som undervisningsspråk, ble slått fast som en rett i 1967.[37]

Samtidig vokste det fram en tydeligere selvbevissthet i samiske miljøer, med økende interesseorganisering.[38] Fra midten av 1970-tallet ble det også vanlig å oppfatte samene som en urbefolkning, og samisk rettighetskamp som en del av en internasjonal bevegelse.[39]

I 1980-årene ble Samerettsutvalget opprettet, med mandat til å utrede samiske politiske og kulturelle rettigheter. Forslagene fra SRU i 1984 førte blant annet til Sameloven (1987), «Sameparagrafen» § 108 i Norges Grunnlov (1988) og etableringen av Sametinget (1989).[40]

Det er ikke foretatt en offentlig granskning av norske myndigheters assimileringspolitikk eller -tiltak overfor samer eller kvener. Norske myndigheter har heller aldri akseptert juridisk eller politisk ansvar for assimileringspolitikkens konsekvenser, verken for for enkeltindivider eller samene som folk. Daværende sametingspresident Aili Keskitalo sa i august 2016 at Sametingsrådet ønsker en offentlig sannhets- og forsoningsprosess tilsvarende det som er gjennomført i Canada og Australia sammen med urfolksgruppene der.[41]

Følgene av fornorskingen[rediger | rediger kilde]

Hensikten med den norske stats omfattende assimileringspolitikk overfor samer og kvener, var utvilsomt å utslette kultur, språk, historie og tradisjoner knyttet til opplevelsen av samisk eller finsk/kvensk identitet. Det gjaldt både for enkeltindivider og for samer og kvener som folkegrupper (folk). Historiker Henry Minde hevder at politikken for å få samene «til å legge bort språket sitt, endre grunnverdiene i kulturen og bytte den nasjonale identiteten sin» var omfangsrik, langvarig og målbevisst.[9] Minde mener denne omleggingen må ha fått dyptgripende konsekvenser for enkeltmennesker og samfunn. Den påvirket samers muligheter for læring av eget språk, egen kultur, historie og tradisjoner. Den reduserte også mulighetene for arbeid og økonomisk utkomme gjennom sterke begrensninger på mulighet for reindrift og eierskap av jord.

Et av resultatene av fornorskingen ble at stadig flere samer oppga norsk etnisitet i forbindelse med folketellinger i Norge fra slutten av 1800-tallet og på 1900-tallet.[42] Fornorskingen ble også sett som en forklaring på at mange personer som selv har etnisk samisk bakgrunn, fikk negative holdninger til samisk språk og kultur.[9][43] Helt fram til 1950-årene ble samisk etnisitet i offentlige folketellinger satt i samme kategori som «åndssvake» og «sinnssyke».[44][45]

Pedagog og forsker Jens Ivar Nergård har omtalt krenkelsene og traumatiseringen under og etter fornorskingen, som «den samiske smerten».[43] Dette er, ifølge Nergård, traumer og sår som eksisterer, men som i liten grad er dokumentert eller beskrevet fra annet hold enn majoritetssamfunnet.[9]

Historiker Henry Minde anslår at det vil ta minimum 120 år med dagens bevilgninger til Sametinget og samiske formål før det kan sies å være brukt like stor andel offentlige midler på å gjenoppbygge samisk kultur som de beløp det ble brukt på å utslette den under fornorskingspolitikkens periode fra 1850–1980.[9]

Den 10. oktober 2016 presenterte det regjeringsoppnevnte Samisk språkutvalg sin endelige rapport NOU 2016:18 – Hjertespråket om det samiske språkets status og anbefaling av nødvendige tiltak. Utvalget konkluderer med at «[u]tredningen utvalget har mottatt viser at den historiske fornorskingspolitikken er godt dokumentert. Utvalget bemerker at det likevel i liten grad ser ut til å foreligge dokumentasjon på hvordan fornorskningen foregikk lokalt og hvordan fornorskingen har påvirket enkeltindivider.».[46]

Harald V erkjente og beklaget i 1997 fornorskingspolitikken rettet mot samene. Det var første gang dette skjedde på vegne av norske myndigheter.[47] Samefolkets fond ble opprettet i 2000.[48] 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hansen, Lars Ivar (2011). «14». “Norwegian, Swedish and Russian 'tax lands' in the North” i: St. Imsen (ed.): Taxes, tributes and tributary lands in the making of the Scandinavian kingdoms in the Middle Ages. (Trondheim Studies in History). Trondheim: Tapir Akademic Press. s. 295–330. ISBN 978-82-519-2563-1. 
  2. ^ a b c Kommunal- og moderniseringsdepartementet (10. oktober 2016). «NOU 2016: 18 Hjertespråket». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 12. oktober 2016. 
  3. ^ Rune Blix Hagen (2007). «Nordlandspresten som diktet avmakt til folket. (omtale)». Humanist : tidsskrift for livssynsdebatt. «Hele den samiske slekt er med hedensk tåke bedekt.» 
  4. ^ «Misjon på 1600- og 1700-tallet - Samisk tro og mytologi - En nettutstilling». www.saivu.com. Besøkt 29. september 2016. 
  5. ^ BRISSACH, INGRID J. (8. august 2006). ««Samenes apostel»» (nb-NO). Besøkt 29. september 2016. 
  6. ^ Hansen, Lars Ivar (2004). Samenes historie fram til 1750. Tromsø: Cappelen Damm. ISBN 9788202196721. 
  7. ^ Nilsen, Unni. «Misjon og skole i Finnmark på 1700-tallet. Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 3.». Davvi Girji 2009. Besøkt 29.09.2016. 
  8. ^ Persen, Bente (2008). Masteroppgave: ”At bringe dem fram til mands modenhet” En studie av fornorskningen av samene i Porsanger, 1880–1980.. Oslo: Universitetet i Oslo. s. 4. 
  9. ^ a b c d e f g h i j k l m n Henry Minde (2005). «"Fornorskninga av samene - hvorfor, hvordan og hvilke følger"». Gáldu Čála 3/2005. 
  10. ^ a b c d e f g h i j k l Eriksen, Knut Einar Eriksen; Niemi, Einar (1981). "Den finske fare : sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord 1860–1940". Oslo: Universitetsforlaget. s. 470. 
  11. ^ a b Persen, Bente (2008). "At bringe dem fram til mands modenhet" : en studie av fornorskningen av samene i Porsanger, 1880–1980. Oslo: Universitetet i Oslo. 
  12. ^ Thorkildsen, Dag (1996). «Grundtvigianisme og nasjonalisme i Norge i det 19. århundre». KULTs skriftserie nr. 70 (Norges Forskningsråd). 
  13. ^ Fjellheim, Sverre (2012). Gåebrien Sijte - en sameby i Rørostraktene. Røros: Eget forlag. ISBN 978-82-999028-0-9. 
  14. ^ «Fornorskingspolitikken overfor samar og kvenar - Norgeshistorie». www.norgeshistorie.no. Besøkt 29. september 2016. 
  15. ^ a b c d e f g h i j Zachariassen, Ketil (2012). Samiske nasjonale strategar (samepolitikk og nasjonsbygging 1900–1940, Isak Saba, Anders Larsen og Per Fokstad). Deatnu - Tana: CálliidLágádus. s. 27. ISBN 9788282631174. 
  16. ^ a b Kunnskapsdepartementet (15. oktober 2006). «NOU 2000: 3». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 10. oktober 2016. 
  17. ^ a b «NOU 2016:18 Hjertespråket — Forslag til lovverk, tiltak og ordninger for samiske språk». Regjeringen. 2016. Besøkt 2017. «Sammen med åpning av graver og fjerning av skjelettmateriale for å drive forskning, er dette vanskelige temaer i samisk historie.» 
  18. ^ Henry Minde (2005). «Fornorskinga av samene - hvorfor, hvordan og hvilke følger?». Besøkt 2017. «Den siste og mest seigdryge skoleinstruksen ble lansert i 1898, og fikk klengenavnet "Wexelsen-plakaten", etter kirkestatsråden.» 
  19. ^ Bjørklund, Ivar (1985). Fjordfolket i Kvænangen. Universitetsforlaget. 
  20. ^ «Vis prosjekt 418135: Fra toponymisk fortielse til toponymisk dekolonis... - Cristin». www.cristin.no (norsk). Besøkt 22. februar 2017. 
  21. ^ «Samiske navn ble fortiet». forskning.no (bokmål). Besøkt 22. februar 2017. 
  22. ^ Strøm-Bull, Kirsti (2014). Jordsalgslovgivning En rettshistorisk lovgjennomgang av jordsalgslovgivningen i Finnmark i perioden 1775–1965. Oslo: Norges domstoler. 
  23. ^ Kirsti Strøm Bull (desember 2015). «Jordsalgslovgivning. En rettshistorisk lovgjennomgang av jordsalgslovgivningen i Finnmark i perioden 1775 – 1965». Besøkt 13. februar 2017. 
  24. ^ Ot. prp. nr. 20 (1901–1902).
  25. ^ Bjørklund, Ivar (2000). Sápmi: en nasjon blir til : fremveksten av samenes nasjonale fellesskap. Tromsø: Tromsø museum. s. 14. ISBN 8271420291. . I 1950 ble det meldt om 5 samer, 2 kvener og 2501 nordmenn i Kvænangen.
  26. ^ Jernsletten, Regnor (1988). Samebevegelsen i Norge - idé og strategi 1900–1940. Tromsø: Universitetet i Tromsø, Sámi dutkamiid guovddáš - Centre for Sámi Studies. ISSN 0804-6093. 
  27. ^ a b «"Et godt skolevesen for norskheten"». skuvla.info. Besøkt 9. oktober 2016. 
  28. ^ «Klage over samisk lærer». skuvla.info. Besøkt 16. februar 2017. 
  29. ^ Eriksen, Knut Einar (1. januar 1981). Den finske fare : sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord 1860-1940. Universitetsforlaget. ISBN 8200055744. 
  30. ^ Arkivverket (2008). «Abc-bok for samiske barn- Margarethe Wiigs store hjartesak». Arkivverket. Besøkt 10.10.2016. 
  31. ^ Lund, Svein. «Samisk lærebokhistorie – glimt frå ei uskriven historie». skuvla.info. Besøkt 10. oktober 2016. 
  32. ^ Henry Minde (2005). «Fornorskinga av samene – hvorfor, hvordan og hvilke følger?». Gáldu Čála – Tidsskrift for urfolks rettigheter. Besøkt 2017. «Den første var opprettelsen av Finnefondet i 1851. Det var en budsjettpost som Stortinget opprettet for å iverksette et språk- og kulturskifte. Den andre var Altasaken 1979-81 som ble et symbol for samenes kamp mot kulturell diskriminering og for kollektiv respekt, for politiske selvstyre og for materielle rettigheter.» 
  33. ^ Bakken Larsen, Camilla (2012). «Kap 5: Fase 3, 1956–1959: Samekomiteen». Oppgjøret som forsvant? Norsk samepolitikk 1945–1963. Tromsø: Mastergradsoppgave i historie, Institutt for historie og religionsvitenskap Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning Universitetet i Tromsø. 
  34. ^ Samekomiteen av 1956, Europeana Collections,
  35. ^ «Tjue år etter Samekomiteen». skuvla.info. Besøkt 10. oktober 2016. 
  36. ^ «Historien bak finnmarksloven - Sametinget». Sametinget.no:. 29.09.2011. Besøkt 9. oktober 2016. 
  37. ^ Randi Juuso og Inga Margrethe Eira Bjørn: Temahefte om samisk kultur i barnehagen, Kunnskapsdepartementet, 2006
  38. ^ En nasjon blir til = Ottar nr 232. Tromsø: Tromsø museum. 2000. s. 27-38. 
  39. ^ Minde, Henry (2000). «Samesaken som ble en urfolksak». En nasjon blir til = Ottar nr 232. Tromsø: Tromsø museum. s. 27-38. 
  40. ^ Sameparagrafen i Store norske leksikon
  41. ^ NRK. «Sametingsrådet på skolebenken om fornorskningspolitikken». NRK. Besøkt 10. oktober 2016. 
  42. ^ Bjørklund, Ivar (1985). Fjordfolket i Kvænangen. Universitetsforlaget. 
  43. ^ a b Nergård, Jens Ivar (1994). Det skjulte Nord-Norge. ad Notam Gyldendal. 
  44. ^ «- Fornorskningen av samene var religiøst motivert - Universitetet i Oslo». www.uio.no. Besøkt 28. september 2016. 
  45. ^ Ragnhild Rein Bore. «Samer og kvener i eldre folketellinger: «Mannen er så vaskeekte lapp som i våre dager kan presteres»». Statistisk sentralbyrå SSB. Besøkt 29.09.2016. 
  46. ^ moderniseringsdepartementet, Kommunal- og (3. november 2014). «Samisk språkutvalg». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 10. oktober 2016. 
  47. ^ NRK. «– Kongens ord betyr mye for samene». Besøkt 28. september 2016. 
  48. ^ «Prop. 1 S (2013–2014)». Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet. s. 65–66. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]