Samerettsutvalget
Samerettsutvalget ble første gang oppnevnt av den norske regjeringen 10. oktober 1980 for å utrede samiske kulturelle, politiske rettigheter, og de samiske rettighetene knyttet til land, vann og ressurser i Finnmark. Utvalget ble gjenoppnevnt 1. juni 2001 for å utrede samiske rettigheter knyttet til land og vann i Troms og sørover til Hedmark.
Bakgrunnen for regjeringens opprettelse av utvalget i 1980 var de omfattende demonstrasjonene for samiske rettigheter og mot utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet. Demonstrasjoner og ulike andre aksjoner førte i 1980 til at regjeringen aksepterte å utrede eventuelle samiske rettigheter i Finnmark.
Samerettens utvikling
[rediger | rediger kilde]Utvalgets mange og omfattende juridiske og historiske utredninger av forholdene i Finnmark og fastlandet sørover til Hedmark, har i særlig grad bidratt til utvikling av den norske sameretten. Spesielt viktig var utredningen NOU 1984: 18 Om samenes rettstilling. Denne utredningen banet veien for en grunnlovsbestemmelse om vern og utvikling av samisk kultur og samfunnsliv, sameloven og etablering av Sametinget.
Utvalgets utredninger og generelle bidrag til fokus på og innhold i norsk samepolitikk bidro også til Norges ratifisering av ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter (konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater) i 1991 og anerkjennelsen av samene i Norge som urfolk i tråd med konvensjonen.
Samerettsutvalget I anbefalte i 1997 (NOU 1997: 4 Naturgrunnlaget for samisk kultur) at statens grunn i Finnmark skulle overføres i befolkningen eie. I 2005 ble den såkalte finnmarksloven vedtatt og de faste eiendommer i Finnmark fylke som Statskog SF eide ble overtatt av Finnmarkseiendommen sommeren 2006 (finnmarksloven § 49).
Historisk bakgrunn for vurderingen av samenes rettigheter
[rediger | rediger kilde]Utover i 1970- og 1980-årene ble det stadig oftere argumentert for at samene hadde rett til naturressurser de tradisjonelt hadde utnyttet fordi de var en urbefolkning.[1] Denne oppfatningen gjorde seg også gjeldende for områder i Sør-Skandinavia, som siden siste halvdel av 1800-tallet hadde blitt antatt å være nye migrasjonområder for samer. Oppfatningen var at samene kom til disse områdene først på 1700-tallet.[2] En ny generasjon studenter og politikere hadde bånd til internasjonal urfolksbevegelse, og i Finland, Sverige og Norge ble dette en vanlig argumentasjon. Innenfor denne forståelsen ble de nordiske statene sett på som undertrykkende kolonimakter av urbefolkningen, noe som spesielt unge radikalere i 1970-årene brukte som argument.[1]
Samenes rettigheter til land og vann bygger på prinsipper og rettstradisjoner i norsk rett. Rettighetene vil i stor grad være lik norske bønders eiendomskrav og rett til å bruke for eksempel innmark, skog og beiteland.[3] I diskusjonen om statens eiendomsrett til grunnen i Finnmark, har det tradisjonelle synet vært at staten er grunneier. Dette begrunnes blant annet med at staten har vært eier fra de eldste kjente historiske tider og at samene med sin nomadiske livsstil ikke hadde ervervet eiendomsrett. Siden 1970-årene har jurister forsøkt å tilbakevise disse oppfatningene. Det er påvist at frem til slutten av 1600-tallet ikke var noen klar oppfatning av kongelig eiendomsrett i Finnmark. I kyststrøkene i Finnmark var oppfatningen at grunnen ikke hadde noen eier, men at den som hadde behov for land kunne ta grunnen i bruk. Først på midten av 1700-tallet ser det ut til at embetsmennene anser at kongen har eiendomsrett til grunnen i Finnmark. Historisk mener en at det heller ikke er tilfelle at samene var nomader som flyttet tilfeldig omkring, men heller var «halvnomadiske», det vil si at de flyttet i et systematisk mønster etter årstiden og innenfor et begrenset området.[4]
I juridisk forstand er det ikke snakk om at indre deler av Finnmark skal opprettes som noe autonomt område for samer, der offentlige myndighetene delvis ikke bestemmer. Det er derimot talte om privatrettslig eiendomsrett for samer, på samme måte som norske bønder eier grunnen. Heller ikke er det snakk om at samer skal få utvidet sine rettigheter, men at en skal fastslå og respektere rettigheter de fra tidligere tider har krav på.[5]
Innstillinger fra Samerettsutvalget I
[rediger | rediger kilde]- NOU 1984: 18 Om samenes rettstilstand (, formann: Carsten Smith)
- NOU 1993: 34 Rett til og forvaltning av land og vann i Finnmark. Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget (, formann: Tor Falch)
- NOU 1994: 21 Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv. Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget (
- NOU 1997: 4 Naturgrunnlaget for samisk kultur ()
- NOU 1997: 5 Urfolks landrettigheter etter folkerett og utenlandsk rett ()
Innstillinger fra Samerettsutvalget II
[rediger | rediger kilde]- NOU 2007: 13 Den nye sameretten (, leder: Jon Gauslaa)
- NOU 2007: 14 Samisk naturbruk og retts-situasjon fra Hedmark til Troms — Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget ()
Referanser
[rediger | rediger kilde]- 1 2 Andresen, Evjen og Ryymin 2021, s. 364–367.
- ↑ Broadbent, Noel (2010). Lapps and Labyrinths – Saami Prehistory, Colonization and Cultural Resilience (på engelsk). Washington, DC: Smithsonian Institution. s. xiii–xiv. ISBN 978-1-935623-36-6.
- ↑ Eidheim 1999, s. 40–41.
- ↑ Eidheim 1999, s. 41–43.
- ↑ Eidheim 1999, s. 58–59.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Andresen, Astri; Evjen, Bjørg og Ryymin, Teemu (2021). Samenes historie fra 1750 til 2010. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. ISBN 978-82-02-23554-3.
- Eidheim, Harald, red. (1999). Samer og nordmenn – Temaer i jus, historie og sosialantropologi. Oslo: Cappelen. ISBN 82-456-0616-2.
Eksterne kilder
[rediger | rediger kilde]- Samerettsutvalget, artikkel hos Norgeshistorie.no
(no) «Samerettsutvalget» i Store norske leksikon
| Historie |  | |
|---|---|---|
| Historiske temaer | ||
| Samfunn | ||
| Samisk kultur | ||
| Politikk | ||
| Delgrupper | ||