Vivallen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Vivallen
Vivallen 1913.jpg
Vivallen fotografert i 1913
Beliggenhet

Vivallen
62°34′17″N 12°26′46″Ø

Vivallen er et gravfelt som ligger i den nedre delen av fjellet Lill-Skarvens østlige skråning, fem kilometer nordvest for Funäsdalen i Härjedalen.[1] Gravfeltet er datert til 1000- og 1100-tallet. Det inkluderer 21 kjente graver med rester etter 19 mennesker begravet og pakket inn i bjørkebark, og et stort antall gjenstander. 70 meter nordvest for gravplassen er det rester etter en bosetning fra samme tidsepoke som gravene. Ved bosetningen er det rester av to faste gammer og bein etter reinsdyr, sauer eller geiter og storfe. Både gravplassen og bosetningen regnes for å være samisk, og funnet har vært avgjørende for forståelsen av hvor langt sør man opprinnelig trodde at samene hadde bosettinger.[2][3]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Da gravfeltet ved Vivallen ble oppdaget i 1909, antok man at stedsnavnet hadde noe å gjøre med vi ​​i betydningen av offerplass. I dag er det en mer utbredt oppfatning at vi er en dialektform av det svenske ordet vide som betyr selje.[4]

Oppdagelses- og utgravningshistorie[rediger | rediger kilde]

Gravfeltet ved Vivallen ble oppdaget sommeren 1909 av Hans Berg som bodde på den tidligere seteren. I forbindelse med gravearbeid utenfor huset, fant han fire hodeskaller, noen bein og fire gjenstander. Hodeskallene ble sendt til Statshistorisk museum av kjøpmann Erik Fundin, grunnlegger av Härjedalens antikvitetsforening. Da utgravningene ble videreført sommeren etter, ble flere skjeletter funnet. Erik Fundin overtalte landeieren til å stanse arbeidene og var da i løpende dialog med Riksantikvarien for å prøve å få til en utgraving med arkeologisk ekspertise.[4]

I oktober 1913 gjennomførte Gustaf Hallström utgravninger ved Vivallen. Da fant han 16 sikre graver, fire mistenkte graver og to groper samt et stort antall gjenstander.[4] Da det ble gjennomført nye utgravinger i 1986 i regi av Inger Zachrisson, ble enda en grav funnet på Vivallen ved hjelp av georadar. I nærheten ble det også funnet en bosetting som var av nyere datering enn gravene.[5]

Gravene[rediger | rediger kilde]

Luftfoto av Vivallen fra 1996.

Gravene ved Vivallen lå under flat mark, altså uten synlige markeringer over bakken. Totalt er det funnet 21 graver, de fleste av dem er anordnet i to rader, men to ligger adskilt fra de andre. De fleste gravene hadde hodet mot nord-nordøst og fotenden mot sør-sørvest. De døde lå vanligvis lagt i sideleie og var godt innpakket i bjørkebark. Det var ingen spor etter kister eller ild, og heller ikke noe som kunne assosieres med kristne skikker.[5] Menneskerester er funnet i 19 av gravene, noen ganger bare i form av noen få tenner. Både menn og kvinner er gravlagt i Vivallen.[6]

Gjenstander[rediger | rediger kilde]

Det er funnet en rekke gjenstander i gravene, både draktdetaljer, smykker og gravgaver. Det er funnet spenner som holdt sammen klær, fingerringer, glassperler, rav, bronse, tinn og bergkrystall samt ekte ferskvannsperler, anheng av kobberplate, belteinnredning, nålehus, mynter og to nøkler.[7] Det dukket opp pilspisser, en øks og kniver av jern, og man har også funnet fyrtøy og et bryne. De er også funnet pelsrester er funnet å stamme fra mår.[8]

De daterbare gjenstandene i gravene er fra 1000- og 1100-tallet, sannsynligvis med hovedvekt på 1100-tallet. Gjenstandene kommer fra forskjellige retninger - fra nordøst (Nord-Skandinavia, Finland og Russland), sørøst (Østersjøregionen og Sør-Skandinavia) og vest (Norge).[8]

Drakter[rediger | rediger kilde]

Det er funnet tekstiler i syv graver, hvorav fem inneholdt mengder som kunne analyseres. Materialet er hovedsakelig vevet ull, men også lin. Det ser ut til at mennene hadde en klesdrakt som var vanlig i det tilstøtende germanske området (Skandinavia, Finland, Øst-Østersjøen og Gotland) i løpet av yngre jernalder. Øverst var en skjorte eller kofte og nederst brede, kne- eller ankellengde bukser. På toppen av dette ble en vest eller jakke omspunnet med belte. Kvinnenes klesdrakt er vanskeligere å tolke, men mangler stroppene under skuldrene som var typiske for kvinnedrakter i det germanske området.[8]

Bosettinger[rediger | rediger kilde]

Da Vivallen ble undersøkt på nytt på midten av 1980-tallet, ble det også søkt etter bosettinger i området rundt. Rundt 70 meter nordvest for gravplassen ble funnet et bosetningsområde med to ildsteder av den samiske typen. Et av ildstedene ble gravd ut og funnet å være restene av en gamme med vegger dekket med torv. Fem prøver av karbon og bein fra ildstedet er datert ved bruk av C-14-metoden. Den eldste prøven tidfestes til 689–1159 e.Kr. den yngste til 1219–1397 e.Kr. (alle kalibrerte verdier).[9]

Matrester[rediger | rediger kilde]

Det er funnet mye dyrebein i tilknytning til bostedet på Vivallen. Dette er bein av reinsdyr, sauer eller geiter samt storfe. Reinsdyrene har vært voksne, store dyr, sannsynligvis villrein. Beinene fra sau og geit kommer fra hele dyret, noe som tyder på at dyrene ble slaktet på stedet og sannsynligvis også bodde der. Bare en tann ble funnet av storfe.[10] Basert på analyser av tannfunn er det antatt at menneskene som levde her hadde et kosthold dominert av kjøtt og melkeprodukter.[11]

Etnisitet[rediger | rediger kilde]

Da Gustaf Hallström analyserte funnene fra Vivallen, konkluderte han - til tross for funn av typisk samiske gjenstander - at gravplassen hadde blitt opprettet av en koloni av svensker som bodde på stedet for å drive handel.[12]

Etter de nye utgravningene i 1980-årene mente Inger Zachrisson at gravfeltet må ha blitt anlagt av samer.[13] Å begrave sine døde ubrente under flat mark har vært en tradisjonell samisk gravskikk. Svøpningen i bark er også karakteristisk for samiske graver, særlig fra jernalderen og utover. Mangfoldet i gjenstander fra det vestlige og det sørlige Skandinavia og fra områder lenger øst tilsvarer også det som er funnet på samiske offersteder fra samme tidsperiode. Pilspissene er av en type som generelt anses for å være samisk.[12] Zachrisson har også anført at samene må ha hatt tilhold i områdene Jämtland og Härjedalen sammenhengende siden 800-tallet, og kanskje også tidligere enn dette.[14] Vivallen ligger ikke langt fra den norske grensen, og ca. 5 mil fra Røros,[15] hvilket har medført at konklusjonene til Zachrisson har fått betydning for hvordan man historisk betrakter samenes bosetningsmønster.[16] Tidligere har man basert seg på den såkalte framrykkingsteorien som går ut på at samer innvandret til Sør-Norge nordfra på 1700-tallet,[17] og funnene i Vivallen satte alvorlige brister i denne teorien. Hypotesen om samenes sammenhengende tilstedeværelse i Sør-Norge siden jernalderen støttes også av språkforskere.[18]

Studier av det menneskelige beinmaterialet tyder på at de som ble gravlagt på Vivallen var individer av både samisk og svensk avstamning.[6]

Oppfatningen om at Vivallen er et samisk gravfelt er nå alminnelig akseptert.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Vivallen». Gaavnoes. 
  2. ^ Jünge, Åke (2000). Samar i sør : artiklar om sørsamiske forhold. Høgskolen i Nord-Trøndelag. s. 43. 
  3. ^ «– Samiske bosettinger mye lenger sør i Norge enn tidligere antatt». NRK Sápmi. 29. oktober 2012. 
  4. ^ a b c Zachrisson, Inger (1997). «Historik». I Zachrisson Inger. Möten i gränsland: samer och germaner i Mellanskandinavien. Monographs / Statens historiska museum, 1101-9301 ; 4 (svensk). Stockholm: Statens historiska museum. s. 53–56. ISBN 91-7209-057-X. 
  5. ^ a b Zachrisson, Inger (1997). «Gravarna». I Zachrisson Inger. Möten i gränsland: samer och germaner i Mellanskandinavien. Monographs / Statens historiska museum, 1101-9301 ; 4 (svensk). Stockholm: Statens historiska museum. s. 56–60. ISBN 91-7209-057-X. 
  6. ^ a b Iregren, Elisabeth (1997). «Vivallen grav för grav». I Zachrisson Inger. Möten i gränsland: samer och germaner i Mellanskandinavien. Monographs / Statens historiska museum, 1101-9301 ; 4 (svensk). Stockholm: Statens historiska museum. s. 81–84. ISBN 91-7209-057-X. 
  7. ^ Arkeologi og etnisitet : NAM-Forskningsseminar nr. 3 Kongsvoll fjellstue, 25.-27. sept. 1984. Arkeologisk museum i Stavanger. 1985. s. 50. ISBN 8290215657. 
  8. ^ a b c Zachrisson, Inger (1997). «Gravgåvorna». I Zachrisson Inger. Möten i gränsland: samer och germaner i Mellanskandinavien. Monographs / Statens historiska museum, 1101-9301 ; 4 (svensk). Stockholm: Statens historiska museum. s. 61–71. ISBN 91-7209-057-X. 
  9. ^ Zachrisson, Inger (1997). «Vivallen – en samisk boplats». I Zachrisson Inger. Möten i gränsland: samer och germaner i Mellanskandinavien. Monographs / Statens historiska museum, 1101-9301 ; 4 (svensk). Stockholm: Statens historiska museum. s. 117–124. ISBN 91-7209-057-X. 
  10. ^ Iregren, Elisabeth (1997). «Människors matrester – ben av husdjur och vilt». I Zachrisson Inger. Möten i gränsland: samer och germaner i Mellanskandinavien. Monographs / Statens historiska museum, 1101-9301 ; 4 (svensk). Stockholm: Statens historiska museum. s. 125–129. ISBN 91-7209-057-X. 
  11. ^ Inger Zachrisson. «Vivallen - upptäckten av en samisk boplats». Samer.se. 
  12. ^ a b Zachrisson, Inger (1997). «Vad förtäljer gravarna?». I Zachrisson Inger. Möten i gränsland: samer och germaner i Mellanskandinavien. Monographs / Statens historiska museum, 1101-9301 ; 4 (svensk). Stockholm: Statens historiska museum. s. 76–80. ISBN 91-7209-057-X. 
  13. ^ Haarstad, Kjell (1992). Sørsamisk historie : ekspansjon og konflikter i Rørostraktene 1630-1900. Tapir. s. 51. ISBN 8251911141. 
  14. ^ Jünge, Åke (1996). Spor etter samar i Midt- og Sør-Skandinavia : to historieoppfatningar i debatt 1970-1996. Dokumentarforlaget. s. 94–95. ISBN 8299277523. 
  15. ^ Jünge, Åke (15. februar 1990). «Sørsamene - et utfolk i sør». Levanger-Avisa. 
  16. ^ Jünge, Åke (27. januar 1989). «Samer eit urfolk i Midt-Noreg?». Innherreds Folkeblad Verdalingen. 
  17. ^ Leiv Sem. «Om framstillinga av sørsamar i Trøndelags historie». 
  18. ^ Lars Akerhaug (14. januar 2008). «Samisk jernalder i Østerdalen». forskning.no. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hallström, Gustaf (1944). «Gravfältet på Vivallen i Funäsdalen». Heimbygdas tidskrift. Östersund: 305–344. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]