Elsa Laula Renberg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Arbeid pågår: Denne siden er under arbeid. Som leser bør du være forberedt på at artikkelen kan være uferdig, og at innholdet kan endre seg fra dag til dag. Som bidragsyter bør du være forberedt på redigeringskollisjoner; det kan være lurt å kopiere din tekst til en annen tekstbehandler før du lagrer. Diskuter gjerne artikkelens struktur og innhold på diskusjonssiden. Se også diskusjonssiden for ytterligere informasjon.
Elsa Laula Renberg
Elsa Laula Renberg.jpg
Født 29. november 1877
Død 22. juli 1931

Elsa Kristina Laula Renberg (født 29. november 1877 i Storsele nær Vilhelmina, Västerbotten, død 22. juli 1931 i Brønnøy)[1] var en samisk reineier, organisasjonsbygger, aktivist og politiker. For sin rolle under Samemøtet i 1917 regnes hun som en viktig foregangsperson i kampen for samenes rettigheter. Hun var også med på å stifte verdens første sameforening – Lapparnas Centralförbund, i Stockholm i 1904.

Bakgrunn og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Foreldrene Lars Thomasson Laula (1846–1899) og Kristina Josefina Larsdotter (1847–1912) var reindriftssamer og småbrukere i grensetraktene mellom Hattfjelldal i Nordland og Vilhelmina i Sverige.[2][3] Elsa Laula vokste opp i Såafoe ved Dikanäs, og gikk på Lappemissionens internatskole i Bäsksele ved Vilhelmina, antagelig i tre år, og trolig med Johan Daniel Lindbom som lærer.[4]

Spørsmålet om hennes fødested har vært diskutert. Noen kilder[5] oppgir Susendalen i Hattfjelldal, mens andre sier «i Sverige»[6]. Ved folketellingen i 1910 oppga hun Vilhelmina som fødested,[7] men hun skal også ha oppgitt Susendalen i private samtaler.[4] I biografien diskuterer Johansen kildene, ser på dåpsdato i Vilhelmina kirke 2. desember 1877 og reindriftens trekkruter, og konkluderer med at hun var født nær Storsele i Sverige.[4]

Familien var reineiere, men hadde en presset økonomi og valgte i 1998 å gå over fra reindrift til jordbruk.[4] Småbruket «Kanaan» ble anlagt på jord som i fire generasjoner hadde vært familiens lappskatteland. Samer hadde imidlertid ikke adgang til å drive jordbruk, og det ble konflikter med omkringliggende nybyggere.[4] Faren Lars og Elsas bor Matteus druknet i juli 1899, dagen før en rettsdrøfting om bruken av området.[4][2] Elsas mor deltar i en delegasjon som i februar 1900 oppsøker kong Oscar II for å klage på reinbeiteloven av 1898 og dens bestemmelser om samenes erstatningsplikt for beiteskader. Etter besøket får hun kongebrev med rett til på bo og bruke Kanaan.[4]

Elsa skal ha gått på realskole i Örebro.[5][6][8] I alle fall gikk hun i 1901 på et sommerkurs på Nyhyttans praktiske misjonsskole, en jordbruksskole drevet av adventistsamfunnet. Lite er kjent om hva hun gjorde i ungdomsårene, men hun bodde i Fredrika fra 1896 til ca 1900, da hun flyttet hjem igjen. Høsten 1903 dro hun til Stockholm og fikk foretrede hos dronning Sofie; her fikk hun løfte om støtte til jordmorutdanning.[9] Hun begynte studiene i Stockholm høsten 1904, og avla eksamen i desember 1905. Hun praktiserte imidlertid aldri fast som jordmor, bare ved enkelte tilfeller.[4]

Samepolitiker i Sverige[rediger | rediger kilde]

Kampskriftet Inför lif eller död? utkom i august 1904

Tidlig i 1904, eller tidligere, må hun ha kommet i kontakt med Fredrika Bremer-förbundet i Stockholm, en kvinnesaksforening. Her holdt hun sitt første offentlige foredrag mandag 4. april 1904 - annen påskedag.[10] To dager senere, møtte hun kong Oscar II for å overlevere et klagebrev på vegne av flere samebyer i Åsele, Lycksele og Vilhelmina. Dette oppdraget hade hun blitt utvalgt til under marsmarkedet i Åsele.[4] Hun ble sannsynligvis valgt som utsending fordi hun snakket både samisk og svensk, antagelig også fordi hun var dyktig til å formulere seg og framføre et budskap.[11]

Foredraget og brevet til kongen er skrevet i samarbeid med Stockholms borgermester Carl Lindhagen, som var kjent som en forkjemper for samiske rettigheter.[4][12] Momentene i foredraget er de samme som fire måneder senere gjentas i pamfletten Inför lif eller död. Hun ble også intervjuet i Stockholmsavisen Dagen 31. mars 1904.[4]

5. august 1904 deltok hun i stiftelsen av Lapparnas CentralförbundSkansen i Stockholm. Dette var verdens første samiske organisasjon.[13] Forbundet var kortlivet, og hadde ikke noen virksomhet etter årsmøtet i 1905.[14] I styret satt tre unge samer; Elsa Laula – som ble den første lederen, Torkel Tomasson og Johan Enok Nilsson. I tillegg reindriftsekteparet Lisa og Lars Stinnerbom – som hadde en sameleir som en del av utstillingene på Skansen denne sommeren, og redaktøren Gustav Z. Hedenström, som ble forbundets sekretær og beskrives som «den egentlige igangsetteren».[11]

I august 1904 ga hun også ut kampskriftet Inför lif eller död: Sanningsord i de lapska förhållandena.[15] I skriftet, som er på 30 sider, tok hun opp viktige samiske spørsmål. Hun drøftet svenskenes oppfatninger om samene, og mytene om alkoholisme og tigging. En hovedsak var at samene burde ha eiendomsrett til sine skatteland og også ha rett til å drive fastboende jordbruk. Hun pekte på at de ble drevet tilbake av den pågående jordkoloniseringsprosessen.[11][16] Hun peker også det urettferdige i at samer ikke kan eie jord, samtidig som stemmerett er begrenset til jordeiere. Hun foreslår at det burde velges en egen samisk representant til Riksdagen. Innenfor skolegang påpekte hun at skolegangen var kort og mangelfull, vanligvis bare 3 år. «'I likhet med dryckenskapslasten, kastas okunnigheten på lapparne som en skuggande, förklarande omständighet till nu rådande förhållanden. Men okunnigheten har sitt upphof i bristen på något att lära i yngre år, icke i lappbarnets motvilja för bildning och utveckling'. Det er som om hun sier: hvorfor skal storsamfunnet trenge inn med sine lover uten samtidig å lære oss alt om dem, slik at vi kan ivareta rettighetene våre.»[11]

Det finnes få spor etter Elsa Laula som offentlig politisk aktivist før 1904, men hennes virksomhet fra mars til august 1904 må ha vakt oppmerksomhet og gjort henne til en skyteskive.[11] I avisen Umebladet sto det i desember 1904 en serie på seks lange artikler om «Fallet Laula» (Tilfellet Laula). Innsenderen Vilhelm Nordin veksler mellom personangrep, detaljdiskusjoner og anklager Elsa Laula dels for å lyve, dels for å opptre splittende og dels for å forespeile samene en bedre framtid enn de har grunn til å regne med – «mer skadade än gagnade lappfolket genom att inbilla det omöjligheter».[11][17]

I årene 1905 til 1907 deltok hun i samepolitisk arbeid i Sverige. Et kurs for 16 unge samer i januar 1905 var ytre sett et kurs i avholdsagitasjon, men var også et kurs i foreningsarbeid.

Ekteskap og flytting til Norge[rediger | rediger kilde]

Hun kom over til norsk side i 1907. Første gang hun opptrer offentlig er som taler ved stiftelsesmøtet for Brurskanken samiske lag i Mosjøen i 2. oktober 1907.[18][14]

På dette møtet, eller tidligere, møtte hun Tomas Pedersen Toven som var hennes firmenning. Paret giftet seg 18. august 1908 i Drevja kirke og fikk sitt første barn, Olav Kristoffer, 10. september samme år.[19] De tok sammen det nye etternavnet Renberg, som sannsynligvis kommer fra fjellet Renberget i hennes hjemtrakter.[19] De drev først i Toven reinbeitedistrikt og bodde i Leirvik i Hemnes kommune, og flytta seinere til Brurskanken reinbeitedistrikt i Vefsn kommune.[20]

Thomas og Elsa Laula Renberg fikk seks barn, hvorav fire levde da hun gikk bort bare 53 år gammel på Brønnøy Tuberkulosehjem. Hun ble gravlagt 28. juli 1931 på Dolstad Kirkegård i Mosjøen.

Samepolitiker i Norge[rediger | rediger kilde]

Sitat Den nation som inte försöker att följa med i utvecklingene går under. Och det är nu en gång för alla på det sättet att små nationer som vår, ofta får stå tillbaka för andra stora nationer. Själva hara vi största delen av skulden att vår nation inte har kommit längre än den har. Vi har inte stått tillsammans. Vi har aldrig försökt att handla som ett folk. Idag försöker vi för första gången att binda samman de norska och svenska samerna Sitat
– Elsa Laula Renberg ved åpningen av Samemøtet i 1917[21]

I 1910 tok hun initiativet til dannelsen av Brurskanken samiske kvinneforening.[22]

Det var ikke lett å vinne forståelse for det hun kjemper for - samenes forhold hadde knapt vært tema i den norske samfunnsdebatten. Men hun klarte å samle representanter fra norske myndigheter og samer fra både svensk og norsk side til et møte i Trondheim der samenes rettigheter var tema.

Sammen med styret i Brurskanken samiske kvinneforening og medhjelperne Ellen Lie og Anna Löfwander-Järwson arrangerte Renberg Samemøtet i 1917, det første samiske landsmøtet, som ble holdt fra 6. til 9. februar 1917 i Trondheim. Møtet samlet ca 150 deltakere, og hun holdt selv åpningstalen. Dette møtet og dets åpningsdag som danner grunnlaget for feiringen av Samenes nasjonaldag 6. februar.

Ved Stortingsvalget 1924 stilte hun på 2.-plass på «samelista» i Nordland: Nordland fylkes uavhengige, nasjonale folkets valgliste (Alt for fedrelandet), bak Henrik Kvandahl fra nordre Nordland.[5][23]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Hennes pamflett Inför lif eller död? fra 1904 ble gjenutgitt i faksimile av Gaaltije i 2003, med etterord av Ingvar Åhren.[24]

En flernasjonal komite oppnevnt av Samerådet foreslo i 2015 at Renbergs fødselsdag 29. november burde bli en offisiell samisk flaggdag.[25]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Elsa Laula Renberg; Sørsamiske slekter; sijtijarnge.no. Her gjengis også nekrologen i Nordlands Avis 28. juli 1931
  2. ^ a b Lars Thomasson Laula; Sørsamiske slekter; sijtijarnge.no
  3. ^ Kristina Josefina Larsdotter; Sørsamiske slekter; sijtijarnge.no
  4. ^ a b c d e f g h i j k Johansen, 2015. Kapittel 1–2; side 12–24
  5. ^ a b c Elsa Laula Renberg i Norsk biografisk leksikon
  6. ^ a b Stien 1976
  7. ^ Else Ch. Renberg; Folketellingen 1910, Digitalarkivet
  8. ^ Opplysningen om realskoleeksamen stammer fra nekrologen i Helgelands avis 1931, men Renberg nevnte aldri dette selv. Derimot tok hun eksamen i flere enkeltfag våren 1904. (Johansen 2015; side 19, 170)
  9. ^ Östgöta-posten 6. mai 1904, her sitert etter Johansen 2015
  10. ^ Bremer-förbundets tidsskrift Dagny nr 7, 1904 og Västerbottens-kuriren 7.4.1904; begge sitert etter Johansen 2015.
  11. ^ a b c d e f Johansen, 2015. Kapittel 3–5; side 25-53
  12. ^ Tomasson, Torkel (1988). Några sägner, seder och bruk upptecknade efter lapparna i Åsele- och Lycksele lappmark samt Herjedalen sommaren 1917 (sma). Uppsala: Dialekt- och folkminnesarkivet. ISBN 91-85540-38-2. 
  13. ^ Jernsletten, Regnor (1991). «Trondheimslandsmøtet 1917 og samebevegelsen». Åarjel-saemieh nr 4 (Snåsa: Saemien sijte), s. 75–81. 
  14. ^ a b Jernsletten 1998; 67–70
  15. ^ Samene: en håndbok. Karasjok: Sámi instituhtta; Davvi girji. 1990. s. 75-76. ISBN 8273740978. 
  16. ^ Samernas frigörelseprocess; Samernas Riksförbund, sapmi.se
  17. ^ Ola Nordebo. Elsa Laula – samernas Jeanne d'Arc; VK-bloggen, 5.12.2012
  18. ^ Den 17de mai 25. oktober 1916. Oslo. 1916. 
  19. ^ a b Johansen, 2015. Kapittel 8; side 74-83
  20. ^ Ansgar Kleven: Elsa Laula Renberg – foregangskvinne og forbilde i samenes historie, Helgeland Museum, 13. juni 2013
  21. ^ Frihetskämpe och feminist; samer.se
  22. ^ Otnes, 1970. Side 107–109
  23. ^ Berg 2000; side 128
  24. ^ Inför lif eller död?: sanningsord i de lappska förhållandena (swe). Östersund: Gaaltije. 2003. 
  25. ^ Forvaltning av samiske nasjonalsymboler; sametinget.no, 13. mars 2015

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]