Olaus Magnus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Carta Marina, tegning av Norden av Olaus Magnus i 1540.

Olaus Magnus (født i Östergötland i Sverige oktober 1490, død i Roma 1. august 1557) var en svensk geistlig, etnolog og kartograf, samt erkebiskop i den romersk-katolske kirke. Han var sønn av Måns Petersson i Linköping og Kristina, og bror til den svenske erkebiskopen Johannes Magnus.

Olaus Magnus er særlig kjent for sitt store bokverk Historia de gentibus septentrionalibus («De nordiske folkenes historie») som ble utgitt i Roma i 1555. Bøkene er en gjennomillustrert beskrivelse av levevis, skikker, naturforhold og rariteter. Verket ble oversatt til flere språk og var lenge den viktigste kilden til kunnskap om Norden.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter skole i Linköping og Västerås samt studier i Rostock, oppnådde han trolig magistergraden i Köln i 1514. På oppdrag fra apostolisk kommissær Arcimboldus, reiste han i Norrland i 15181519, og ervervet seg kulturelle kunnskaper ved å selge avlatsbrev. Blant annet var han i Trondhjem hvor han ble kjent med erkebiskop Erik Valkendorf. I Sverige kom han så langt nord som Tornedalen.

Til Stockholm ankom han i 1520 etter tjeneste som kannik i Uppsala og Linköping. Han var vitne til Stockholms blodbad i 1520.

Prest[rediger | rediger kilde]

Han ble ordinert til prest i 1521, og i 1523 til domprost i Strängnäs. På oppdrag av Gustav Vasa reiste han i 1523 til Den Hellige Stol for blant annet å framføre brorens ønske om å bli erkebiskop.

Samtidig røpet Olaus Magnus hvordan Olaus Petri i Sverige allerede i tre år hadde forkynt Martin Luthers lære. Selv om Olaus var innbitt motstander av den nye læren, ble han i 1529, året før Gustaf Vasa startet innføringen av liturgisk reformasjon ved kirkemøtet i Örebro 1529, gitt forhandlingsoppdrag overfor Nederland angående Hansasteder regjert av Habsburgerne.

Landflyktighet[rediger | rediger kilde]

Etter reformasjonen flyktet brødrene Olaus og Johannes Magnus til Danzig (Gdańsk), da forholdet til Roma var noe anstrengt. Inspirert av mulig møte med Kopernikus, og sin portugisiske venn Damião de Góis, studerte han der hjemlandets kulturhistorie, støttet av biskopen Johannes Dantiscus.

Til Venezia dro han i 1539, innlosjert hos patriarken Hieronimo Quirino som viste stor interesse for Olaus' studier av Sverige og oppmuntret ham i 1540 til å lage Carta Marina, det første noenlunde pålitelige kart over Norden, ispedd illustrasjoner av fantastiske dyr og fisker.

Etter brorens død (1544) overtok Olaus erkebispeembedet i Uppsala 26. oktober samme år, men var bosatt i Roma og etablerte der «Birgittahuset». Med det mål å gjeninnføre katolisismen i hjemlandet, deltok han i 1545 som svensk delegat til konsilet i Trient.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Olaus og broren Johannes var gøtiske patrioter som framhevet Sverige som det eldste riket og opphav til de ulike europeiske stammer og folkeslag. Brorens kongekrønike hevdet, i samme åndedrag, en anerekke tilbake til Noas Ark.

Som etnolog, historiker og kartograf er Olaus Magnus i dag således mest kjent for sin patriotiske framstilling av Norden, Russland og Grønland, farget av skrøner og folklore. Gjennom «klimateorien» viser han hvordan de barske folk nordfra nødvendigvis ble modige, mens det milde klima sørpå (i Danmark) frambrakte feige og tilbakeholdne mennesker.

Med dette som utgangspunkt utga han sitt mest kjente verk, det 22 bind store «Historia de Gentibus Septentrionalibus» (1555). Dette er en litterær videreføring av kartarbeidet der han føyer til egne erfaringer, gjetninger og legender basert på historiske skrifter som «Saxo» og «Jordanes». Hans beskrivelse av de gøtiske runesteiner er basert på forestilte jetter fra urtiden, sjødyr fra Bottenviken, skigående samer, jegerkvinner som overvinner menn og annet. Hans mål er å framstille det nordiske folks krigsmessige overlegenhet – som et resultat av dets naturlige forutsetninger i form av gruvedrift og ovenfornevnte medfødte mot.

Med Olaus’ beskrivelse av fiskeslag som knapt finnes i de språk som tales rundt Middelhavet, aner man en viss hjemlengsel til fisketorget i Venezia.

Innflytelse[rediger | rediger kilde]

Olaus Magnus' verk skapte berettiget oppsikt i Europa. Interessen for og vurderingen av de nordiske folk kan sies å ha blitt bedre etter utgivelsen som dannet kildemateriale for senere historieforskning. Europeiske utgaver kom således på italiensk (1565), tysk (1567), engelsk (1658) og nederlandsk (1665), samt i endret utgave i Antwerpen (1558 og 1562), Paris (1561), Amsterdam (1586), Frankfurt (1618) og Leiden (1652). Til svensk ble det derimot ikke oversatt før i 1909 (i fire bind), og en ny kommentert utgave kom i 1976.

Olaus Magnus og broren er blitt beskrevet som de første svenske humanister. Olaus Magnus er begravet i Santa Maria dell'Anima i Roma, den tyske nasjonalkirken, der Hadrian VIs gravmonument stadig er å finne.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Historia de gentibus septentrionalibus – bilder, video eller lyd