Olaus Magnus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Olaus Magnus
FødtOlof Månsson
oktober 1490[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
LinköpingRediger på Wikidata
Død1. aug. 1557[5][2]Rediger på Wikidata
Roma[6]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Kartograf[7], diplomat, historiker, katolsk prest, antropologRediger på Wikidata
Embete
  • Katolsk biskop
  • katolsk erkebiskop (1544–) Rediger på Wikidata
Utdannet ved Universität RostockRediger på Wikidata
Søsken Johannes MagnusRediger på Wikidata
Nasjonalitet SverigeRediger på Wikidata
Gravlagt RomaRediger på Wikidata

Carta Marina, tegning av Norden av Olaus Magnus i 1540.

Olaus Magnus (født oktober 1490 i Skänninge i Östergötland i Sverige, død 1. august 1557 i Roma) var en svensk geistlig, etnolog og kartograf, samt erkebiskop i den romersk-katolske kirke. Han var sønn av Måns Petersson i Linköping og Kristina, og bror til den svenske erkebiskopen Johannes Magnus.

Olaus Magnus er særlig kjent for sitt store bokverk Historia de gentibus septentrionalibus («De nordiske folkenes historie») som ble utgitt i Roma i 1555. Bøkene er en gjennomillustrert beskrivelse av levevis, skikker, naturforhold og rariteter. Verket ble oversatt til flere språk og var lenge den viktigste kilden til kunnskap om Norden.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter skole i Linköping og Västerås samt studier i Rostock, oppnådde han trolig magistergraden i Köln i 1514. På oppdrag fra apostolisk kommissær Arcimboldus reiste han i Norrland i 151819, der oppgaven hans var dels å selge avlatsbrev, dels å motarbeide reformasjonen. Blant annet var han i Trondhjem der han kan ha møtt erkebiskop Erik Valkendorf. I Sverige kom han så langt nord som til Pello i Övertorneå. Torneå beskrev han som møteplass for Nordkalottens befolkning. Sine opplevelser underveis tok Olaus Magnus til inntekt for et syn på Norden som krigskunstens vugge, demonenes hjemsted og kuldens rike.[8] Hans beskrivelse av samer, deres dagligliv og religion, er den første større kjente fremstillingen av dette folket. En illustrasjon viser tre samiske skiløpere, to menn og en kvinne, ute på jakt.[9]

Til Stockholm ankom han i 1520 etter tjeneste som kannik i Uppsala og Linköping. Han var vitne til Stockholms blodbad i 1520.[10]

Prest[rediger | rediger kilde]

Han ble ordinert til prest i 1521, og i 1523 til domprost i Strängnäs. På oppdrag av Gustav Vasa reiste han i 1523 til Den Hellige Stol for blant annet å framføre sin brors ønske om å bli erkebiskop.

Samtidig røpet Olaus Magnus hvordan Olaus Petri i Sverige allerede i tre år hadde forkynt Martin Luthers lære. Selv om Olaus var en innbitt motstander av den nye læren, ble han i 1529, året før Gustaf Vasa startet innføringen av liturgisk reformasjon ved kirkemøtet i Örebro 1529, gitt forhandlingsoppdrag overfor Nederland angående Hansasteder regjert av Habsburgerne.

Landflyktighet[rediger | rediger kilde]

Etter reformasjonen flyktet brødrene Olaus og Johannes Magnus til Danzig (Gdańsk), da forholdet til Roma var noe anstrengt. Inspirert av mulig møte med Kopernikus og sin portugisiske venn Damião de Góis studerte han der hjemlandets kulturhistorie, med støtte fra biskopen Johannes Dantiscus.

Til Venezia dro han i 1539 og fikk i stand et bokbål der av lutherske skrifter.[11] Han og broren Johannes var innlosjert hos patriarken Hieronimo Quirino som viste stor interesse for Olaus' studier av Sverige og oppmuntret ham til å lage Carta Marina, det første noenlunde pålitelige kart over Norden, men ispedd illustrasjoner av fantastiske dyr og fisker hentet rett ut av folketro og overtro. Likevel ble bare noen få kopier av kartet trykt, kanskje fordi de 440 dukatene for treskjæring og trykk ikke rakk til flere.[12] I Roma hadde Olaus eget trykkeri, der håndverkere utførte tresnittene som illustrerer verket.[13]

Etter sin brors død i 1544 overtok Olaus erkebispeembedet i Uppsala 26. oktober samme år, men var bosatt i Roma og etablerte der Birgittahusetpiazza Farnese. Med det mål å gjeninnføre katolisismen i hjemlandet, deltok han i 1545 som svensk delegat til konsilet i Trient.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Olaus’ gravstein i den tyske kirken Santa Maria dell’Anima i Roma.

Olaus skrev seg inn i en historietradisjon som utviklet seg i Sverige på 1400-tallet, med opphav i Jordanes' skrifter i folkevandringstiden. Ifølge denne tradisjonen nedstammet de svenske kongene fra Noas sønnesønn Magog, den første kongen i Sverige. Magogs etterkommere skulle ha slått seg ned i Sverige, og da landet til sist ble overbefolket, brøt goterne opp fra Gøtaland; opprinnelig var de altså gøter, selv om de også var bosatt på Gotland. Disse gøtiske gotere ble oppgitt å være forfedre til hunere og amasoner, mens nordmenns etterkommere var bulgarere og piktere. På Carta Marina er det avmerket 34 folkeslag med opphav i Norden, noen historiske, noen mytiske. Selv forsøkte Olaus å bekjempe det han tok for å være overtro. Den uopplyste allmue tar eviggrønne trær for å være hellige, forklarer han, mens vi lærde vet jo at det er ormer med bolet sitt under trærne som varmer opp røttene med pusten sin.[14]

Brorens kongekrønike hevdet, i samme ånd, en anerekke tilbake til Noas Ark. Verket er en rekke illustrerte biografier om over 200 konger - gode og dårlige - fra Magog til Gustav Vasa som kom på tronen i 1523, Johannes Magnus’ samtid.[15]

Som etnolog, historiker og kartograf er Olaus Magnus i dag således mest kjent for sin patriotiske framstilling av Norden, Russland og Grønland, farget av skrøner og folklore. Gjennom to teorier mener han å bevise hvorfor nordiske folkeslag er andre så overlegne. Hans astrologiske teori var at Norden står under gunstige stjernebilder som Lille og Store Bjørn; gunstige rett og slett fordi de er kalde. Men kirken var motstander av astrologien, siden den står i konflikt med læren om fri vilje.[16] Klimateorien hans var at kulde er nøkkelen til djervhet og mot, og det er ikke småtteri heller: Ifølge Olaus Magnus ble nordboerne gjerne 160 år gamle, og under fekteøvelser hugget de av hverandre øyenbrynene. Var det én som da blunket, ble han bortvist. Det milde klima sørpå derimot (i Danmark), frembrakte angivelig feige individer.[17] Likevel fremhever han katter som en god hjelp i det barske klimaet nordpå, for dem kan man holde inntil brystet som vern mot kulden.[18]

Olaus Magnus var i et dilemma. Ifølge Bibelen kom det onde nordfra, med Gog og Magog som Antikrists forløpere, tolket som både vikingene og tyrkernes forsøk på å innta Wien i 1529. Olaus måtte få folk til å innse at Gog og Magog hverken var gotere eller magoter, men hans positive syn på goterne var i strid med samtidens oppfatning av dem. Løsningen ble å hevde at goterne, særlig Teoderik den store, viste en mild fremferd da de erobret Romerriket og videreførte denne stormakten. Dermed var det angivelig Guds forsyn som sørget for at goterne var krigerske, så de kunne erobre Roma og sikre kristendommens videre utbredelse.[19]

Med dette som utgangspunkt utga han sitt mest kjente verk, det 22 bind store Historia de Gentibus Septentrionalibus (1555), en litterær videreføring av kartarbeidet med tilføyelser av egne erfaringer, gjetninger og sagn basert på kilder som Saxo, Jordanes og rene overleveringer. Slik gjengir han legenden om de hellige syv sovere som en hendelse som fant sted lengst nord ved Ishavet. Syv unge menn falt angivelig i dyp søvn i en hule ved foten av et høyt fjell ved havet. Før Olaus hadde også andre forfattere stedfestet legenden til Nord-Norge. I første versjon av legenden fant hendelsen sted under keiser Decius’ kristenforfølgelse i år 250, da syv unge menn i Efesos gikk i dekning i en grotte i Mont Celion etter å ha nektet å ofre til avgudsbilder. Decius fikk huleinngangen blokkert med kampestein. Etter nesten to hundre år våknet de syv ungdommene da steinen ble veltet til side. De trodde selv at de bare hadde sovet én natt. Derfor fryktet de fortsatt keiserens straff, til de fikk vite at Efesos for lengst var blitt en kristen by.[20]

Like ukritisk gjengir Olaus Gerald av Wales' påstand om å ha sett små, gåseaktige fugler klekkes ut av frukter på trær langs kysten av Irland.[21] Han gjengir også en tegning av en djevleaktig vette eller nisse i mannsskikkelse som koster i en stall. Vetten navngis ikke, men skildres som en menneskelignende hjelper som arbeider for menneskene om natten med omsorg for hester og kuer. Dette vesenet skulle fremdeles være vanlig i Norge.[22] Olaus fester lit til tradisjonen fra Aristoteles om at liv kan oppstå av seg selv: Bier oppstår fra døde okser, veps fra hester. Padder ramler ned fra varme skyer. Han beretter om problemet folk har i Litauen med varulver som spiser opp buskapen deres, og dessuten drikker opp ølet før de går. Når ølet er drukket, stabler nemlig varulvene øltønnene oppå hverandre, og da kan det ikke være snakk om vanlige ulver.[23]

Olaus skrev om nordområdenes skogtroll og seks typer bergtroll, skogånder, havmenn, alver og gjengangere. Samer kunne selge de reisende vind om de ikke fikk bør. Han var opptatt av himmel og hav. I Olaus' verden frembringer himmelen stadig livsfrø som faller i havet der de danner utallige former som siden søker opp på jorden. Her er sjøku, sjøhare og havmus, og tidlige former av hekser og munker, frukt og trær, sager og sverd. Denne symmetrien avspeiles overalt. Det finnes fire verdenshjørner og fire elementer i naturen, og fire kroppsvæsker tilsvarende væskene i fjellene som har stivnet til metallårer, fordelt som organene i menneskekroppen. Fire vinder blåser og innvirker på oss. Sønnavinden avler pest fordi den fyller luften med skyer. Firfislen minner oss om at det er trygt på klippen, allegorisk tolket til at det er trygt å bygge sitt liv på Kristus. Når et skip med kanoner av nedsmeltede kirkeklokker forliser, utlegges dette som Guds straffedom.[24]

Med Olaus’ beskrivelse av fiskeslag som knapt finnes i de språk som tales rundt Middelhavet, aner man en viss hjemlengsel til Sverige.

Innflytelse[rediger | rediger kilde]

Olaus Magnus' verk skapte berettiget oppsikt i Europa. Interessen for og vurderingen av de nordiske folk kan sies å ha blitt bedre etter utgivelsen som dannet kildemateriale for senere historieforskning. Europeiske utgaver kom således på italiensk (1565), tysk (1567), engelsk (1658) og nederlandsk (1665), samt i endret utgave i Antwerpen (1558 og 1562), Paris (1561), Amsterdam (1586), Frankfurt (1618) og Leiden (1652). Til svensk ble det derimot ikke oversatt før i 1909 (i fire bind), og en ny kommentert utgave kom i 1976.

Olaus Magnus og broren er blitt beskrevet som de første svenske humanister. Olaus Magnus er begravet i Santa Maria dell'Anima i Roma, den tyske nasjonalkirken, der pave Hadrian VIs gravmonument stadig er å finne. Olaus forsvant trolig under restaureringen i 1774,[25] men der er en gravstein av marmor i kirken.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6sv59kt, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Open Library, Open-Library-identifikator OL303624A, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Union List of Artist Names, oppført som Magnus, Archbishop of Uppsala Olaus, ULAN 500122305, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Svenskt biografiskt lexikon, «Olaus Magnus», Svenskt biografiskt lexikon 7681[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Union List of Artist Names, ULAN 500122305, utgitt 5. juli 2013, besøkt 14. mai 2019[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Olaus Magnus, Nordlysveien
  9. ^ Elin Vinje Jenssen: «Biskopen skrev om sjømonstre og et krigersk polarfolk med magiske krefter», Forskning 14. mars 2021
  10. ^ Olaus Magnus' vitnesbyrd om Stockholms blodbad
  11. ^ Knut Kjeldstadli: «Om verdens beskaffenhet», Samtiden nr 2 i 1991
  12. ^ Olaus og Johannes Magnus' opphold i Venezia
  13. ^ Elin Vinje Jenssen: «Biskopen skrev om sjømonstre og et krigersk polarfolk med magiske krefter», Forskning 14. mars 2021
  14. ^ Knut Kjeldstadli: «Om verdens beskaffenhet», Samtiden nr 2 i 1991
  15. ^ Astrid M.H. Nilsson: Lions, Hares, and Donkeys: Illustrating Regal Traits in Johannes Magnus’ Historia
  16. ^ Kirken og astrologi
  17. ^ Knut Kjeldstadli: «Om verdens beskaffenhet», Samtiden nr 2 i 1991
  18. ^ Elin Vinje Jenssen: «Biskopen skrev om sjømonstre og et krigersk polarfolk med magiske krefter», Forskning 14. mars 2021
  19. ^ Knut Kjeldstadli: «Om verdens beskaffenhet», Samtiden nr 2 i 1991
  20. ^ [1] Frans-Arne Stylegar: Sagn på vandring, 24. januar 2018
  21. ^ Morten Strøksnes: Havboka (s. 312), forlaget Oktober, 2015, ISBN 978-82-495-1569-1
  22. ^ Asbjørn Dyrendal: «Et norsk nisseunivers», Skepsis 12. desember 2007
  23. ^ Knut Kjeldstadli: «Om verdens beskaffenhet», Samtiden nr 2 i 1991
  24. ^ Knut Kjeldstadli: «Om verdens beskaffenhet», Samtiden nr 2 i 1991
  25. ^ http://www.newadvent.org/cathen/01159b.htm

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]