Samisk historie i jernalderen

«Skriðfinner» eller «skigående finner» (samer) viser til at samene var kjent som dyktige skiløpere.

Olaus Magnus (Tresnitt i Historia de gentibus septentrionalibus fra 1500-tallet.)

Samisk historie i jernalderen handler her om samene, fra 500 år før Kristi fødsel, frem til slutten av vikingtiden (rundt 1050). De samiske språkenes forløper kan ha utviklet seg 1500 til 1000 år før Kristi fødsel. Samisk identitet oppsto trolig i det indre og nordlige området i tusenåret før Kristi fødsel blant folk som drev jakt og fangst.

Det arkeologiske materialet viser store forskjeller blant fangstfolk i Fennoskandia, så det er lite som tyder på en sterk felles identitet over store områder i jernalderen. Dermed er historikerne usikre på når og hvor en samisk etnisk identitet utviklet seg. Språklig og kulturelt fremstår tre adskilte hovedgrupper i tusenåret før Kristi fødsel: I den sørlige delen av hva som i dag er Finland oppsto en gruppe som ga opphav til de senere finnene, som ble orientert mot jordbruk. Den andre gruppen var anene til samene i det indre og nordlige av Fennoskandia, og disse holdt fast ved jakt og fangst. Den tredje gruppen tok til seg germansk kultur og holdt til langs kysten av som i dag er Nord-Norge og i Norrland i Sverige. I århundrene etter Kristi fødsel ble den samiske identiteten styrket ved samhandling med de andre to gruppene.

Samene fikk viktige markeder for sine produkter da jordbruksøkonomien vokste frem i århundrene etter Kristi fødsel. I yngre romertid og folkevandringstid (200 til 600 år etter Kristi fødsel) ble hierarkiske høvdingdømmer den dominerende samfunnsformen langs kysten av Nord-Skandinavia. Kulturelle spor er våpen, redskaper og smykker, som er like dem som er funnet i Sør-Skandinavia og Nordvest-Europa fra samme tid. Språklig og etnisk representerte disse jordbrukerne den germanske kulturen. Det var utstrakte kontakter og allianser blant eliten i Nord-Europa, der gaveutveksling og giftermål var viktig. De nordlige høvdingene i Skandinavia kunne gi eksotiske varer som hvalrosstenner og pelsverk til sine sørlige alliansepartnere. Samene kunne med sine spesialiserte fangstsamfunn skaffe slike kostelige varer.

Samene ved kysten var trolig tilknyttet høvdingenes økonomiske system. Høvdingene mottok samenes jaktutbytte i form av pelsverk og tok seg av den videre eksport til kontinentet og det som i dag er England. Hva samene fikk igjen for handelen med høvdingene er mer usikkert. Tidligere hadde samene laget keramikk og metaller selv, men i jernalderen spesialiserte de seg på fangst og handel og ble da avhengig av å få metallprodukter utenfra.

I slutten av jernalderen ga pelshandel store inntekter for samene. Arkeologiske materialer og skriftlige kilder viser at rikdommene ble ujevnt fordelt slik at noen samer ble betydelig rikere enn andre. Blant annet er det rikt utstyrte gravplasser som vitner om stormenn blant samene. Det finnes fortellinger i norrøne tekster om finnekonger. En teori er at offerplasser, der sølv og kostbare gjenstander ble lagt ned i rituelle handlinger, forhindret at noen skulle få stor rikdom. På grunn av at det i denne perioden også var stort press utenfra mot de samiske samfunnene, ville ofring av noe av overskuddet ført til sosial utjevning og samling om viktige kulturelle verdier.

Begrepsavklaringer

Jernalderen i Norden regnes fra rundt 500 år før Kristi fødsel og til slutten av vikingtiden, rundt 1050. Den eldre jernalderen regnes fra 500 år før Kristi fødsel til 550 etter Kristus og den yngre jernalderen betegner årene 550–1050. Tiden knyttes til opprettelse av gårder og samfunnet tilknyttet dem. I Övre Norrland snakker en om eldre metallalder fra 800 før Kristi fødsel frem til yngre metallalder fra Kristi fødsel og frem til 1323. I tillegg til denne inndelingen har historikeren Povl Simonsen (1922–2003) innført begrepet samisk jernalder, satt fra 100 til 1500. Årsaken til at en snakker om samisk jernalder var at jern blir tatt i bruk også i de samiske områdene. Imidlertid gikk forskerne stort sett bort fra begrepet etter 2000, og istedenfor benyttes den skandinaviske kronologien.

Jernalderen tilhører det en kaller forhistorisk tid, hvilket vil si at en ikke har bevarte skriftlige kilder, i motsetning til historisk tid der en kan rekonstruere utviklingen ut fra skriftlige kilder. Et annet kjennetegn med forhistorisk tid er mangel på en nøyaktig kalender, slik at hendelser ikke kan nedtegnes kronologisk. De skriftlige kildene til hendelser i jernalderen er nedskrevet flere hundre år senere. Disse tekstene blander gjerne sammen sannhet og myte, og de må derfor leses kildekritisk. Til hjelp med å lese disse tekstene tar en i bruk andre fag som arkeologi og språkvitenskap.

I jernalderne fantes ikke noen av nasjonalstatene eller de administrative inndelingene en har i moderne tid i Norden. Stedsbeskrivelser bruker dagens navn på steder og områder, for eksempel når det står at noe skjedde i Nord-Norge eller Finland menes henholdsvis landsdeler eller stater med dagens utstrekning.

Tekster som omtaler samene

I greske og romerske tekster finnes beskrivelser av folkene nord i Skandinavia allerede før Kristi fødsel. Samene ble av disse oppfattet som en fremmedartet veidekultur som kulturelt skilte seg sterkt fra den dominerende indoeuropeiske jordbruksbefolkningen i det øvrige Europa. Greske kilder nevner phinoi (finoi) rundt år 300 før Kristi fødsel. Den romerske senatoren og historikeren Publius Tacitus (56–120) omtaler fenni (finner), som helst må forstås som finsk-ugriske folkeslag generelt. En har antatt at ordet «finn» viser til vandrer, nomade, jeger; altså et folk som ikke var fastboende, men som drev med jakt og sanking. Spesielt nevner Tacitus at samene benytter ski for å komme seg frem, samt at de er ekstremt fattige, spiser gress, verken har våpen eller hester og at de sover på bakken. Ordet finn har for øvrig germansk opprinnelse, og har aldri vært brukt av samene selv. Den greske geografen Klaudios Ptolemaios (cirka 100–168) nevner i sitt verk Geographia at det er syv folkeslag i Skandinavia, og at Finnoi bor lengst nord.

Forfatteren Prokopios fra Cæsarea (omtrent 500–565) gir en beskrivelse av Skandinavia på 500-tallet og nevner samene og deres levesett. Han sier at de er en av flere grupper barbarer som bor i området. Samene spiser ikke noe som vokser på bakken, bare kjøtt fra dyr de jakter på blir spist. Kvinnene deltar på jakten sammen med mennene. Til klær bruker de skinn og pels.

Boken Lapponia av Johannes Schefferus utkom i 1673.

Den gotiske historikeren Jordanes (500-tallet) nevner i år 551 at det er to slag finner, nemlig finni og screre-fennae, det vil si skridfinner. Disse folkene er kledd i skinn og spiser kjøtt. Ordet «skrid» viser til det norrøne ordet for å gå eller vandre, altså et vandrer- eller jegerfolk, helst ski-vandrerfolk. Benediktermunken Paulus Diaconus (700-tallet) var den første som knytter samene til reinsdyr, ved at disse dyrene var viktige i deres liv. Han forteller også om samenes bruk av ski.

Finner og Finnmark er nevnt i sagatekstene og av Ottar fra Hålogaland rundt år 890, men er brukt av de nordiskspråklige naboene allerede rundt Kristi fødsel. Finnmark eller Finnmǫrk er nevnt i kongesagaene fra slutten av 1100-tallet, og henviser til folkenavnet, altså finnenes (samenes) land. Sør i Skandinavia fantes det steder som ble kalt finnmǫrk, noe som henviste til at det bodde samer der.

Den tyske historikeren Adam av Bremen (1000-tallet) beskriver rundt år 1070 to samiske kulturgrupper, nemlig skridfinnene som holder til i Nord-Sverige og en annen finnegruppe som holder til ved kysten av Norge. Den danske historikeren Saxo Grammaticus (omtrent 1160–1220) benytter det samme begrepet rundt 1170. Samenes betegnelse på seg selv er for øvrig same eller sami, og denne betegnelsen ble vanlig i skandinaviske språk utover fra 1920-årene. En regner at begrepet er svært gammelt.

Samisk etnisitet i jernalderen

Siden bronsealderen hadde samene, eller rettere sagt forfedrene deres, spesialisert seg på fangst av blant annet rein, men også sannsynligvis sjødyr ved norskekysten i nordlige Fennoskandia. Jakt og fangst i fjellområdene ga godt næringsbidrag med rikelig tilgang på reinsdyr, fisk og fugl. Allerede i bronsealderen hadde nordlige fangsfolk opprettet kontakt med kulturer i Russland, sannsynligvis på grunn av vareutveksling av pelsverk fra vest og metall fra øst.

Når det gjelder samisk etnisk identitet i jernalderen, viser det arkeologiske materialet store forskjeller, så det er lite som tyder på en sterk felles identitet over store områder. Språkforskerne har gitt sine bidrag til denne diskusjonen om samisk identitet så tidlig. De regner med at det felles opphavsspråket til samisk og østersjøfinsk ble splittet opp i språkformer som senere ble til samisk og forskjellige andre språk i områdene ved Østersjøen. Prosessen skal ha skjedd fra år 1500 til 1000 før Kristi fødsel. Usikkerhetene er store, men dette urspråket kan ha blitt brukt i store deler av det nordre Fennoskandia, også i kystområdene som senere ble befolket av mennesker med germansk identitet. En språklig og kulturell prosess med differensiering skjer i tusenåret før Kristi fødsel, der tre hovedgrupper trer frem: I Sør-Finland oppstår anene til de senere finnene, som ble mer og mer orientert mot jordbruk. Den andre gruppen var anene til samene i det indre og nordlige av Fennoskandia, som holdt fast på jakt og fangst. Så har en gruppen som tok til seg det germanske og som holdt til langs kysten helt opp til Nord-Norge og Norrland. I århundrene etter Kristi fødsel ble den samiske identiteten konsolidert ved samhandling med de andre to gruppene.

Fra 500-tallet kjenner en til at europeiske historieskrivere og geografer snakker om skriδfinner, og sikter til samene som dyktige jegere og skiløpere. Navnet tyder på at en vil skille samene fra andre, noe som kan bety at det allerede i eldre jernalder var et etablert skille mellom folkene. En ser på dette århundret som et terminus post quem for når prosessen ble sluttført og allment kjent.

Funn av boplasser og spor etter jakt og fangst på kysten, inne i fjordene, i innlandet og på fjellet, i tillegg til offerplasser og urgraver (samiske gravplasser i steinur) tyder på at samene tok i bruk mange næringsveier (nisjer) og oppholdt seg i mange landskapstyper. Dette tyder igjen på at samer og norrøne folk mange steder levde nokså nært hverandre, men først mot slutten av jernalderen, altså i vikingtiden, blir kontakten mer hyppig. Fra store deler av jernalderen er det få spor etter samisk egenart i arkeologiske funn, noe som tyder på at de ikke føler behov for å markere sin kulturelle egenart. Det er nemlig når etnisk forskjellige grupper lever nært hverandre at behovet for å markere egenart oppstår. Derimot kommer de samiske kulturuttrykkene sterkere frem, både i mengde og nye former, i det arkeologiske materialet fra vikingtiden av.

Samiske arkeologiske kulturminner

Tydelige stallotufter på marken. Fra Vilhelmina i Sverige.

Foto: Jan Norrman

Samiske kulturminner er spor etter samisk bruk og tilstedeværelse i landskapet. Fra eldre tid vitner sporene om fiske, jakt og fangst, mens nyere spor forteller om reindrift, jordbruk og husdyrhold. Arkeologiske funn er gammetufter, altså spor etter bosteder i form av gammer, ildsteder, hus, gravplasser, offerplasser, hellige steder og flere andre spor. Det nevnes her noen viktige samiske, arkeologiske kulturminner.

• Fangstmarksgraver er gravplasser fra jernalder som finnes i områder som sannsynligvis har vært benyttet til jakt, fangst og fiske. Gravene påtreffes først og fremst i grensetraktene mellom Sverige og Norge, i områder høyt til fjells, langt inne i skogen eller ved sjøer og vann.
  En tror at de utgjør det samme eller lignende fenomenet, derfor er ordet «fangstmarksgraver» en fellesbetegnelse. Det er betydelige forskjeller mellom gravene, men ofte finner en fangstredskaper som pilspisser i dem. Gravene har likheter med norrøne graver, men at visse gjenstander ikke finnes i gravene og andre forhold gjør at de ikke fremstår som typiske norrøne.
• Hellegroper er steinsatte rektangulære fordypninger i terrenget som påtreffes ute mot kysten, som er tolket som samiske kulturminner. De er flere meter lange i hver retning og opptil 0,5 m dype, og finnes kun i Nord-Troms og Finnmark. Fettrester i gropene tyder på at de var anlegg for utvinning av olje fra marine dyr som kobbe, hval og hvalross. Sannsynligvis skjedde oljeproduksjonen ved at spekket ble smeltet ved å tilføre varme. Det synes som om hellegropene ble vanlige fra 300-tallet, mens den mest aktive perioden var fra rundt 600- til 900-tallet.
• Stallotufter er rester etter boplasser. Langs Kjølen, altså i fjellområdene mellom Sverige og Norge, finnes en type tufter av samisk opprinnelse. Slike stallotufter påtreffes fra Frostviken i sør til Dividalen i nord. Flere slike tufter kan finnes på samme sted, og de er lagt i rekke. Stallotuftene er dels ovale formet av en bred voll og en noe nedgravet golvflate. I midten har de et ildsted. I forbindelse med tuftene er det funnet gjenstander av jern og husgeråd som spinnehjul, bryner og fragmenter av kar av kleber.
  Stallotuftene har muligens hatt en konstruksjon med en buestang hvor bjelkene i reisverket har vært plassert på innsiden av vollen. Konstruksjonen kan ha vært dekket med bjørkenever og kanskje torv. En antar at konstruksjonen var solid og kunne tåle både snølast og sterk vind.
• Samiske offerplasser er kulturminner etter en religiøs/kultisk praksis ofring i gammel tid, hvor det kunne ha vært ofret mat, metaller, smykker, pilspisser, kuler eller mynter. Det har også vært praksis å ofre dyr. Typisk kan offerstedene ha vært en stein med et spesielt utseende eller steiner delt i flere deler.
  En spesiell type offer er er de såkalte sølvskatter eller edelmetalldeponier, der gjenstander av edle metaller er nedlagt i jorden. Tidligere, rundt 1960-årene, var en usikker på om disse var å regne som offerplasser, men senere er en kommet til enighet om at også disse er å regne som samiske offerplasser.
• Urgraver er en førkristen samisk gravskikk. Gravene ble plassert i terrenget, gjerne i storsteinet ur der liket ble plassert innunder steinblokkene. De kan også ligge under bergoverheng. Liket kan være lagt i enkle bordkister eller det kan være svøpt i never. Den døde lå i luftig rom. Urgravene går tilbake til rundt 900 år før Kristi fødsel.

Grensene mellom samisk og norrøn befolkning

Saltdalsfjorden er en av flere indre fjordpartier i Nordland der samene var enerådende helt frem til vikingtiden. Først da oppstod en sped norrøn bosetning.

Se også: Hålogaland

Samer var omtrent enerådende i dagens Finnmark opp til 12–1400-tallet. Det finnes noen arkeologiske spor etter norrøne folk, noe som tyder på ferdsel til havs eller enslige kolonister. En tolkning er at det kun var snakk om handelsstasjoner til bruk om sommeren. Sannsynlige samiske kulturspor er påvist av arkeologer i dagens Sør-Troms og nordre Nordland. Disse dateres til slutten av eldre jernalder og til vikingtid. Blant annet er det tale om gammetufter, altså spor etter gammer.

Fjordene fra og med Folda i Salten og videre nordover var bosted for sjøsamer, mens store fjordmunninger som Tysfjord og Ofoten hadde en liten norrøn befolkning. Generelt har den norrøne, eller håløygske, bosetningen vært konsentrert om kyststrøkene, altså på øyer og ved fjordene opp til Salangen der mulighetene for jordbruk var best. På Helgeland var det en liten norrøn befolkning inne i fjordene, mens ved Saltfjorden og videre innover i Skjerstadfjorden var det norrøne folk i jernalderen. De mindre sidefjordene som Saltdalsfjorden, Misværfjorden og Beiarfjorden kom det ikke norrøn befolkning før i siste del av vikingtiden. Generelt var indre fjordstrøk og innlandet i Troms og Nordland samiske områder, omtalt som Finnmǫrk i jernalderen.

I Sverige har grensen mellom samiske og norrøne grupper i stor grad vært diskutert ut fra den «germanske» bosettingens utbredelse. Altså at nord for en viss grense fantes det kun samiske mennesker. Nordgrensen til den norrøne bosetningen i Norrland settes vanligvis i Örnsköldsvik i Västernorrlands län i landskapet Ångermanland i Sverige. Senere forskning har også diskutert Västerbotten, noe lengre nord, som en mulig jordbruksbygd i jernalderen. I Norrland var det rundt 500-tallet store likheter mellom samfunnene langs kysten og i innlandet. Begge steder var det en næringstilpasning basert på jakt, fangst og fiske med sesongbasert utnytting. Menneskene i innlandet og kysten hadde den samme materielle og teknologiske basisen, samt lik sosial organisering. Muligens var det heller ingen kulturell eller etnisk forskjell på denne tiden. Først på begynnelsen av 1300-tallet oppstår en norrøn kolonisering i Nord-Sverge, der konge, adel og kirke blant annet får inntekter fra det lukrative laksefisket. Flest spor etter kolonisering finnes dog langs kysten av Bottenviken der jordbrukere slo seg ned og etablerte gårder og små samfunn.

Samisk tilstedeværelse i sørlige deler av Skandinavia

Utdypende artikkel: Sørsamer

Gravene ved Krankmårtenhögen etter at torven er avdekket og gravene er restaurert.

Foto: Riksantikvarieämbetet

Arkeologiske studier tyder på samisk tilstedeværelse i Jemtland og Herjedalen og i tilsvarende sørlige områder i Norge helt siden jernalderen. I yttergrensene av det som er dagens sørsamiske område ble det allerede i romertiden etablert sedentær, altså bofast, samisk befolkning som baserer seg på jordbruk og jernutvinning. De aktuelle områdene var i tillegg til Jemtland, Medelpad øst for Jemtland og indre deler av Trøndelag. Historikere mener at de samiske bostedsområdene i sør var mye større enn hva dagens situasjon skulle tilsi. En ser for seg at bosetningene over lang tid har hatt forskjellige næringsveier, samt at kulturelle og etniske kjennetegn har endret seg både i tid og rom. Med andre ord at samisk etnisitet var dynamiske prosesser.

En har også spor etter en spesiell jernalderbosetning fra rundt år 200 før Kristi fødsel, i og omkring dagens sørsamiske område i Norge og Sverige. Disse sporene er fangstmarksgraver som arkeologene tolker til være samiske, dog med blanding av nordiske og samiske elementer.

I tillegg til fangstmarksgravene har en mange funn av ringspenner av karelsk og baltisk type på Østlandet i Norge. Disse er av samme type som samiske ringspenner funnet i Nord-Norge. Sagaene forteller også om samer som opptrer langt utenfor det en har oppfattet som samenes tradisjonelle bostedsområder. I sagaen om Harald Hårfagre nevnes Svåse Finnekonge som har en gamme ved kongsgården på Dovre. Sagaen om Halvdan Svarte (født rundt 810, død rundt 860) omtaler samiske trolldomskyndige i forbindelse med et julegilde på Hadeland. En har også omtale av samer i forbindelse med Eidsivatingsloven og Borgartingsloven, altså lovsamlinger for sørlige deler av Østlandet.

Fangstsamfunn i jernalder og opp til tidlig middelalder

Forskjell mellom mørketid og sommer i Finnmark. Illustrasjon fra Historia de gentibus septentrionalibus av Olaus Magnus i 1555

Samene var i jernalderen aktive innen jakt og fangst, både i innlandet og langs kysten. Tidligere hadde samene produsert keramikk og drevet metallproduksjon, men i jernalderen spesialiserer de seg på fangst og handel, og blir dermed avhengig av å få slike produkter utenfra. En regner med at en viktig samisk eksportartikkel var olje utvunnet fra spekk fra marine dyr som sel og hval. Olje kunne brukes til impregnering av tau, treverk og båter, samt til belysning. Andre viktige salgsvarer var skinn og pels fra rein, og til reinsdyrjakt hadde samene lokkerein som fikk den ville reinen til å komme til seg. Andre dyr som samene jaktet på, var mår, oter, jerv, ulv, bever, bjørn, ekorn og røyskatt. I siste del av jernalderen avtar produksjon og salg av olje, og samene går mer over til jakt på dyr i innlandet, spesielt rein. I retur fikk de jern og andre metaller, slik at de kunne lage redskaper, men ellers har en sparsomt med kilder på hva handelen kunne ha innbrakt dem. Samenes varebytte foregikk med norrøne folk, og mot slutten av perioden tok de opp handel mot sørøst, spesielt via Holmgard (Novgorod) i Russland. Ellers har en funnet spor etter samisk jernproduksjon i Sverige og Finland. I Sverige er det også funnet spor som tyder på at samene også hadde smier.

Stopp på kontakten med folkeslag i øst rundt starten på Kristi fødsel

For fangstsamfunnene i nord skjer det store endringer i århundrene etter Kristi fødsel. Tidligere hadde de hatt kontakt med høvdinge- og småkongedømmer langs Volga og Kama i århundrene før Kristi fødsel, men disse relasjonene ble svekket eller opphører helt. I det arkeologiske materialet er tiden etter dette og frem til 1000-tallet uten særlig mange etniske spor etter samene.

Kontaktene mellom fangstsamfunnene i nordre Fennoskandia og samfunnene i øst som produserte metaller, hadde preg av å være relasjoner over lange distanser og sannsynligvis med flere mellomledd. Dette endrer seg i løpet av jernalderen der kontakten skjer direkte mellom fangst- og gårdssamfunn som etableres. Jordbruksøkonomi i form av korndyrking og beite utviklet seg i årene 500 til 400 før Kristi fødsel i nordre deler av Fennoskandia. En antar at rundt Kristi fødsel ble gårdsdrift etablert langs kysten av Nordland og Sør-Troms, i Sørvest-Finland og langs Norrlandskysten, muligens helt opp til Ångermanland. I yngre romertid og folkevandringstid (200 til 600 år etter Kristi fødsel) blir hierarkiske høvdingdømmer den dominerende samfunnsformen langs kysten av Nord-Skandinavia. Språklig og etnisk representerer kystbosetningene av denne typen nordlige regioner av germansk kultur. Den samme utviklingen har skjedd sør og vest i Finland.

Med kontakter som var kjente med de lokale økonomiske og sosiale forholdene rundt seg, endrer samhandlingen mellom folkegruppene karakter. Det oppstod relasjoner på tvers av sosiale, økonomiske og kulturelle skiller. På grunn av den lokale handelen som ble utviklet oppstår stabil og omfattende byttehandel mellom fangstsamfunnene og høvdingdømene.

Omlegging av produksjonen med nye handelsforbindelser

Hellegroper antas å ha vært anlegg for oljeproduksjon fra marine dyr. Oljen kunne å ha blitt bruk til å impregnere treverk, sjøhyre, tau og til anvendelse i oljelamper. Det synes som om hellegropene ble vanlige fra 300-tallet, mens den mest aktive perioden var fra rundt 600- til 900-tallet. Dette betyr at gropene tas i bruk i tiden der gårds- og høvdingesamfunnene befester sin posisjon.

Ved brudd i handelsforbindelsen mot Sentral- og Øst-Russland i århundrene rundt år null mistet samene tilgangen til importert jern. Jern og andre metaller kan ha vært i bruk av fangstfolkene i Nord-Norge allerede 1000 år før Kristi fødsel, og siden det sannsynligvis ikke ble produsert jern i nord (eller andre metaller) kunne knapphet ha blitt et problem. Imidlertid ser en etableringen av norrøne gårdssamfunnene som en mulighet som åpnet seg for kontakt mot nye markeder for eksport av olje. I bytte mot olje fikk kystsamene sannsynligvis jern. Det mener historikerne var årsaken til at det ikke oppstod knapphet på jern, og at de dermed ikke behøvde å ta i bruk stein.

Hellegropene antas å ha markerte grensen mellom samisk og norrøn bosetning helt siden jernalderen. Det er spesielt mange hellegroper nord for Lyngenfjorden, nettopp der historiske kilder angir at norrøn bosetning hadde sin nordlige grense i vikingtid og middelalder. Anleggene var tydelige markeringer i terrenget som signaliserte hvem som hadde rettighet til resursene i området.

Mot slutten av vikingtiden avsluttes bruken av hellegropene. En tror at årsaken var utvikling av nye sosiale og kulturelle forhold, dessuten bryter de norrøne høvdingedømmene sammen etter urolige tider. Samene får på nytt etablert fjerne handelsforbindelser mot øst, og olje ser ikke ut til å være noen ettertraktet byttevare for disse kontaktene. På denne tiden oppstår det over hele Fennoskandia større interesse for ressurser i innlandet.

Det redistributive systemet

Olav den hellige (rundt 993–1030) ble drept av Tore Hund (rundt 990–1030) på Slaget ved Stiklestad. Tore Hund hadde på seg en reinskinnskofte han hadde fått av samene for å gi magisk vern.

Peter Nicolai Arbo (Kunstner)

I løpet av jernalderen kommer møtene mellom samer og norrøne høvdinger etter hvert over i mer faste og ordnede former. I eldre jernalder var det tilfeldige møter for vareutveksling, mens det senere etableres faste møteplasser som tjente som «staplar», hvilket vil si steder for omlastning fra små til større skip. Handelen dreide seg fortrinnsvis om pelsvarer, og andre eksotiske varer som hvalrosstenner. Høvdingene mottok samenes jaktutbytte og tok seg av den videre eksport til kontinentet og England.

Historikerne tror at de norrøne høvdingedømmene fungerte som redistributive systemer, spesielt har arkeolog og sosialantropolog Knut Odner (1924–2008) tatt til orde for dette synet. Ressursene ble ledet inn mot det politiske og religiøse sentrum, der noe av overskuddet ble beholdt og en annen del ble omfordelt blant medlemmene, blant annet samene. Det var de norrøne høvdingene som hadde ansvaret for ledelsen av systemet, i tillegg til politiske og religiøse funksjoner i lokalsamfunnet. Slik kunne samfunnet oppnå en viss grad av spesialisering fordi ikke alle trengte å produsere alt til sitt eget underhold. Når høvdingen tok hånd om ressursene, kunne de også sørge for intern fordeling i samfunnet. Pelsverket ga dem en «utenriksvaluta» som de kunne kjøpe statusvarer for. Slik kunne høvdingen bekrefte sin posisjon i lokalsamfunnet, knytte nye allianser, be inn til store gjestebud, gi gaver og opprettholde egen makt og sosial status.

Til bakgrunn for dette synet på småhøvdingene ligger spesielt sagaberetningene om de håløygske høvdingenes mange aktiviteter. Sagene beskriver alskens produksjon i høvdingenes områder og forbindelser til andre ledere i fjerne områder. Det fortelles også om hvor generøse høvdingene var overfor både allierte og undersåtter.

En tror at i alle fall samene ved kysten var tilknyttet høvdingenes redistributive system. Historikere tror at samene ikke bare fikk økonomiske spesialistfunksjoner, men også religiøse funksjoner. Hva samene fikk igjen for handelen med høvdingene, er mer usikkert. Det finnes noen skriftlige kilder, men disse ble skrevet flere hundre år senere. Arkeologene peker på at samene var interessert i å få jern og andre metaller, som de kunne bruke til redskaper eller til å markere status. Fra middelalderens tekster om jernalderen (Vatnsdæla saga, Ramstasagaene og Helga þáttr Þórissonar), fortelles det at samene fikk smør og flesk, dessuten tinn.

Næringveier og bosetning i innlandet av Nord-Sverige

En tuft ved Bjuröklubb i Skellefteå hvor det som skal være en samisk bjørnegrav. Trekull fra ildstedet er datert til 779–968, altså vikingtid.

Foto: Krister Hägglund

I Norrland skjer det en økonomisk spesialisering blant fangstsamfunnene i årene fra 1500 før Kristi fødsel til starten på vår tidsregning. Tidligere hadde fangstsamfunnene her vært mer stasjonære og drevet med utnyttelse av elg, men så går en mer over til reinfangst og mobil bosetning. Flyttemønstrene går fra vinterboplasser i innlandet til sommerboplasser i lave fjellområder. Reinfangst ble drevet i skogene eller lavere fjellområder; høyfjellet ble vanligvis ikke benyttet som fangstområde. Fra 500- eller 600-tallet skjer en intensivering av jakten med utstrakt bruk av fangstgroper. Fangstgropanleggene gjøres etterhvert omfattende med mange groper i komplekse systemer. De anlegges også høyere opp mot tregrensen og lengre opp i elvedalene enn tidligere. Det er også funnet spor etter lette torvgammer eller telt, med plass til to til fire personer. En tror at disse kunne ha vært tilholdssted for små jaktlag.

Gjennom hele historien har kontakten mellom innlandet og kystområdene i nordlige deler av Bottenviken vært viktig. I tillegg har det vært forbindelser mellom disse samfunnene og fjerne regioner. I århundrene etter Kristi fødsel ser en at Norr- og Västerbottens innlands- og kystområder har inngått i et handelssystem. Tidligere var lokalt produsert keramikk viktig, men i denne tiden blir den erstattet av gjenstander av metall eksportert fra fjerne strøk i øst. Rundt 800-tallet var Birka i Sverige, Hedeby i Danmark og Kaupang i Norge blant de viktigste handelssteder. For den østlige rettede handelen var Novgorod viktig. Fra slutten av 900-tallet tok Sigtuna over som det viktigste handelsstedet i Sverige, samtidig som kontakter mot slaviske og russiske handelsnettverk fikk større betydning. I løpet av 1100-tallet endres bildet på nytt og da var det Hanseatene som tok over som viktigste handelspartner.

Gjennom jernalderen oppstår det i Norrland en stadig mer intens utnyttelse av ressursene. Samtidig skjer det en avgrensning av territoriene. Tidligere var territoriene store og ikke særlig klart definerte, men i jernalderen blir disse både mindre og klarere definert. Etnograf Ørnulv Vorren (1916–2007) mente at dette dannet grunnlaget for de historisk kjente inndelingene i siida-territorier. Fra 700- og 800-tallet blir jaktlagene større og mer omfattende organisert, og høyfjellsområdene tatt i bruk som jaktmarker for villrein. Arkeologer finner tufter, fangstanlegg og kokegroper i høyfjellet fra denne perioden. Anleggenes størrelse viser at de må ha hatt stor betydning, noen anlegg har flere hundre fallgraver og spesielt i Varanger har en funnet anlegg med tusenvis av slike graver. Fra 1000-tallet var det etablert tre kulturformer i regionen, nemlig den eldgamle jeger- og fangstkulturen, nomadiske reingjetere med små flokker i skogslandet og de fastboende norrøne jordbrukere.

Siida

Siidaen er den tradisjonelle samiske samfunnsorganiseringen i grupper som er større enn storfamiliene. Til hver siida hørte en egen forsamling med valgt «styre» (norraš) og en formann (oaiveolmmái). Styrets oppgaver var å dele jaktutbytte, megle i tvister og representere siidaen utad, blant annet hevde dens rettigheter mot andre grupper.

Forskerne har diskutert når siidasystemet kunne ha oppstod, men det er ikke enighet om annet enn at organisasjonsformen er «urgammel». Siidaen som begrep er kjent over hele det samiske området. Den inngikk etter alt å dømme ikke i noen større, overbyggende samfunnsstruktur.

De eldste siidaer omtales gjerne som veidesiidaer, fordi de fungerte for mennesker som hadde en halvnomadisk tilværelse, altså hadde sesongvise forflytninger, samt drev med fiske og fangst (veidefolk). Dette til forskjell fra senere samiske tilpasninger som reindrift med forflytninger over meget store avstander. De gamle veidesiidaene hadde flere oppholdssteder med ulike typer ressursutnyttelser gjennom året. Siidaenes virksomhetsområder fulgte vassdragene/dalførene, mens vannskiller var grenseland mellom dem.

Samenes jernutvinning

Uten at arkeologene kan forklare helt hvorfor, var jernproduksjonen generelt av lite omfang på hele den nordre del av Fennoskandia i jernalderen og middelalderen. En tror ikke at mangel på naturressurser var årsaken, da tilgang på egnet myrmalm fantes. Kunnskapen om jernutvinning var også kjent, da det er funnet sprede forekomster av jernvinner. En teori er at sosioøkonomiske forhold gjorde at menneskene på Nordkalotten avsto fra denne aktiviteten, selv om de hadde behov for jern. Arkeolog Lars Stenvik (f. 1950) har foreslått at manglende jernproduksjon i Nord-Norge kunne skyldtes at de sørnorske jernprodusentene sørget for at kunnskapen ikke skulle bli kjent. Det ville være i deres interesse at kunnskapen ikke ble spredt, slik at de kunne ha ubegrenset tilgang til markedet i nord. Et annet forhold er at de nordnorske stormennene heller ikke ville ha noen fordel av lokal produksjon. Det ville svekket deres kontroll med handelen med jern fra sør og eksport av prestisjevarer som pels og hvalrosstenner, samt olje fra sel og hval. Nordnorske handelsfolk ville derfor ha all interesse av å undertrykke tilløp på lokal jernproduksjon.

Det er funnet anlegg for jernproduksjon i Nord-Finland og Nord-Sverige som kan ha vært brukt av mennesker som etnisk og kulturelt stod nært samene i Nord-Troms og Finnmark. I innlandet i øst og nord i Finland var det fangstsamfunn med østlige koblinger i jernalderen, det kan en se av metallgjenstander og keramikk. Ved Rovaniemi og Kemijärvi, samt andre nordlige steder, er det gjort funn av ovner for jernfremstilling. Disse er datert fra tiden like før eller rundt Kristi fødsel, og viser likhetstegn med tilsvarende anlegg i Karelen og i Baltikum. En tror at disse kan ha vært drevet av lokale eksperter, og gjerne i samarbeid med handelspartnere fra russisk område.

En har sett at da jordbruket ble hovednæringsvei i Sørvest-Finland i yngre romertid og folkevandringstid, forsvinner mange av trekkene som karakteriserte innlandets fangstkultur. Det blir slutt på lokalt produsert keramikk og jern, det samme med østlige importvarer. Den finske arkeologen Christian Carpelan (f. 1936) tolker endringen som et tegn på at befolkningen i jordbruksområdene fikk økt interesse for ressursene fra jakt og fangst. Samene ble da leverandører av slike varer og oppga dermed deler av sin lokale produksjon. Etter dette kunne de heller få jern og keramikk i bytte mot produkter fra jakt og fangst.

Reinjakt eller tamreindrift?

En viktig samisk næring har tradisjonelt vært utnyttelse av rein. I tidligere tider var jakt det viktigste, senere har en holdt rein som tamdyr.

Foto: Arild Vågen

Stallotufter, som finnes i fjellområdene mellom Norge og Sverige, fra Frostviken i sør til Dividalen i nord, antas å ha vært sommer- og høstboplasser for villreinsjakt som økte i perioden 800–900. En annen teori er at samene har hatt disse som boplasser i forbindelse med etablering av tamreindrift.

Reinsdyr har vært i bruk av folk i nordre deler av Fennoskandia gjennom historien, både som jaktbytte, tamme dyr brukt til å lokke til seg villrein under jakt, til transport og for melking. Tross denne nytteverdien, var reindrift en mindre del av aktiviteten for husdyrholdninger basert på jakt og fangst. Det er ikke konsensus om når tamreindrift oppstod. Selv etter at samene greide å temme rein, fortsatte de å jakte på de ville dyrene.

I det store og det hele var det i løpet av yngre jernalder og tidlig middelalder økt utbredelse av tufter og fangstgroper, noe som tyder på sterkere ressursutnyttelse av rein, og muligens småvilt. Bakenforliggende årsak mener en kan være større europeisk etterspørsel etter skinn. Stalloboplassene går ut av bruk i løpet av senmiddelalderen, både i Norge og Sverige.

Konflikt eller harmonisk sameksistens?

Mens historieforskningen i 1960-årene ment en at samene ble utnyttet av norrøne høvdinger med skattelegging og plyndringsraid, skjedde en gradvis endring utover i 1970-årene. Tolkningen gikk mer i retning av at samer og norrøne folk levde og samarbeidet mer harmonisk. Forskningen la fra da av vekt på vennskapsallianser og likeverd, og at de to gruppene utnyttet forskjellige ressurser og at de derfor ikke utgjorde en trussel for hverandre. Argumenter for dette synet var blant annet at samene var svært godt kjent i landskapet og om noen ville fare frem med vold, ville de kunne gjemme seg bort i det store og nesten folketomme landet. Om de virkelig ble utsatt for vold og urett over lengre tid ville de holdt seg langt unna de norrøne befolkningene. Odner påpeker at samarbeid og forpliktende avtaler om levering av samiske produkter ville være en bedre strategi for stabile og regelmessige leveranser. Samene hadde selv maktpotensial ved at de rådet over økonomisk og symbolsk kapital. Altså verdifulle varer som de norrøne høvdingene var avhengige av og symbolsk kapital i form av tillagte magiske evner.

Ottar fra Hålogalands beretning

Se også: Ottar fra Hålogaland

Åpningslinjen til Ottars fortelling på angelsaksisk, fra Thorpes utgave i 1900: «Ottar fortalte sin herre Alfred konge at han bodde lengst nord av alle nordmenn […]»

Samene selv hadde maktpotensial i form av fangstproduktene de skaffet tilveie og som høvdingene var avhengige av å få solgt. Ottar fra Hålogaland forteller om årlige handelsekspedisjoner i samenes områder, såkalt finneferd, som skulle ha vært godt utviklet på 800-tallet. Historikere har diskutert om det først og fremst ble kjøpt og solgt varer mellom de norrøne kongene og samene, eller om det heller var snakk om skinn og pelsverk betalt som skatt. I manuskriptet fra rundt 890, der Ottar beretter for den engelske kong Alfred den store (849–899), er begrepet gafol benyttet, og som kan oversettes til tributt, betaling eller skatt (senere kjent som finneskatt). Hva samene eventuelt fikk tilbake for tributten, sier beretningen ikke noe om.

Ottar forteller at samene betaler etter sin stand, at det dreier seg om pelsverk fra forskjellige dyr og store mengder dun og skipstau. Alt dette var ettertraktede varer, både i Skandinavia og på kontinentet. Allikevel kan det mest verdifulle ha vært støttenner fra hvalross. Elfenben var svært høyt verdsatt for produksjon av luksusgjenstander for de europeiske hoffene. Ut fra det Ottar forteller kan en slutte at samene drev en allsidig utnyttelse av ressurser både fra hav og land. Dessuten at samene selv videreforedlet ressursene. Ottar forteller videre utvetydig at grunnlaget for hans egen og sine likemenns velstand, var samenes produkter.

Fra sagatekstene har en også beretninger om samarbeid mellom gruppene og om samer som bygget båter og deltok i flåtestyrker.

Finneskatten

Utdypende artikkel: Finneskatten

En annen som krever inn skatter fra samene er Torolv Kveldulvsson (død omtrent 890), omtalt i Egils saga, som er konguns syslu (sysselmann) på vegne av kongen. Mange varer ble byttet med samene og at det ble krevd inn skatter og holdt handelsstevner. Alt gikk for seg i minnelighet og vennskap, sier sagaen. Imidlertid tolkes beskrivelsene til at det på den ene siden var fredelig handel, og på den annen trussel om voldsbruk.

Finneskatten ble omgjort til et kongelig privilegium (ordinær skatt) først på 1100- eller tidlig 1200-tall. Finneskatten utgjorde store verdier og bestod av gjenstander som kunne eksporteres over lange avstander. De kostbare varene gjorde det mulig for stormennene i Hålogaland å kunne hevde seg blant eliter langt borte. Høvdingene kan også ha gitt samene vern og forhindret at den norrøne befolkningen fikk trenge inn og bosette seg i deres territorier.

Samene hevder rett til landområder

Arkeolog Eirin Holberg (f. 1972) og historikerne Merete Røskaft (f. 1967) og Knut Dørum (f. 1969) har hevdet et mer konfliktfylt forhold mellom samene og den norrøne befolkning enn hva mange andre forskere har gjort siden 1990-årene. Mange forskere peker på blandingsgraver med gjenstander både med norrøne og samiske tilknytning, som trekkes frem som eksempel på allianser og giftermål mellom de etniske gruppene. Men Holberg og Røskaft mener det er påfallende at de norrøne gjenstandene er underrepresentert i slike samiske gravfunn, noe som ikke tyder på så gjensidige forhold. De mener at det gikk for seg en norrøn ekspansjon inn i samiske områder (indre landnåm) i vikingtid og middelalder som gikk på bekostning av samenes interesser, men at samene også kunne utgjøre en motmakt.

Det finnes tegn på at samene kunne sette hardt mot hardt, selv om de norrøne høvdingene var politisk og økonomisk dominerende. Noe som tyder på dette er edelmetalldeponier, gravplasser og faste boplasser. En tror derfor at den samiske kulturen ble styrket i møtet med de norrøne folkene. Blant annet dukker det opp mange nye kulturuttrykk, som rikt utstyrte samiske graver med kostbare gjenstander.

Edelmetalldeponier

Fra vikingtiden er det i store deler av Norden og områdene rundt funnet såkalte sølvskatter eller edelmetalldeponier i jorden. Disse består blant annet av hals- og armringer, mynter og opphakkede sølvbiter. Funnene i Nord-Norge, så vel som i andre deler av Norden, er for det meste gjort på grensen mellom samiske og norrøne bosetningsområder. En tror derfor at sølvskattene er grensemarkeringer mellom gruppene. En tolkning er at de kan ha vært rituelle markeringer for å konsolidere grensene.

Spesielt i Sør-Salten har en funnet slike deponier strategisk plassert i landskapet. De første har vært plassert ute ved kysten, og etter som hunderårene har gått har det blitt etablert nye deponier stadig lengre inn i landet. Ut fra arkeologiske tolkninger mener en at nedleggelsen av skattene var del av et politisk og religiøst ritual der begge parter deltok. Vider at samiske og norrøne representanter forhandlet og at det var en viss maktbalanse mellom gruppene, men at det over lang tid var de norrøne høvdingene som fikk overtaket.

En lignende måte å markere grenseområder var at samene anla gravplasser på strategiske steder, spesielt steinurer i relasjon til norrøne gårder. Disse gravplassene kalles urgraver. I Nordland dominerer norrøne kulturminner vest for urgravene, mens østenfor er det flest samiske. Holberg og Røskaft skriver at budskapet med disse var sterkt: «Her gravlegg vi våre døde, dette er landet til forfedrane våre og dermed vårt land.»

Samiske faste bosetninger

Fra kvernsteinsbruddet i Saksenvika i Saltdal. I berggrunnen sees sporene etter uttak av kvernstein for håndkverner.

I Beiarn- og Misværdalen har en funnet tufter av noen små gårder fra 1000-tallet som tyder på at noen samer valgte å bli bofaste og nærmet seg en norrøn levemåte. Gårdene har særtrekk som skiller dem fra den vanlige norrøne gårdene, noe som viser beboernes tilknytning til samisk kultur. I Nordland finner en ikke bare noen samiske gårder, men fra slutten av vikingtiden hele samiske bygdesamfunn. På denne måten fant samene seg til rette med å utnytte en rekke forskjellige økonomiske nisjer. I Misvær hadde de anlagt et stort skifer- og klebersteinsbrudd.

Ved Saltdalsfjorden etableres kvernsteinsbruddene i Saksenvik og Setså på 800-tallet. Holberg og Dørum argumenterer for at disse kvernsteinsbruddene har hatt et så stort omfang og innbrakt så store inntekter, at handel med pelsverk ble underordnet i Sør-Salten. Kvernsteinbruddene, mener de, var organisert av norrøne stormenn og aktiviteten førte til norrøn ekspansjon innover i tidligere samiske områder i innlandet.

Kulturell og språklig utveksling

I sagalitteraturen er det en gjennomgående positiv omtale av samene. De ble oppfattet å ha et levesett forskjellig fra den norrøne befolkningen, men allikevel er det beretninger om at folkeslagene samhandel. Snorre forteller om da Sigurd Slembe (død 1139) var i gjestebud hos samene: «Godt var det i gamma, då vi glade drakk og kongssonen glad gjekk mellom benker.» Giftemål mellom samer og norrøne menn var heller ikke uvanlig, best kjent er giftermålet mellom Harald Hårfagre (død 931–932) og Snøfrid Svåsedatter (født 892) fra Oppland. Delvis forteller sagaen at samene og jotnene hadde felles opphav. Ellers er stereotypien om samene at de var gode på ski, flinke jegere, skipsbyggere og magikere. At begge gruppene hadde mange lånord fra hverandre kan tyde på en viss tospråklighet blant dem. Et annet eksempel på samarbeid er indikasjoner på at samer utvandret til Island sammen med de norrøne menneskene.

Samenes sagn forteller om svært traumatiske opplevelser med østlige pelshandlere, som kvener, tsjuder og karelere. Det er ikke kjent at samiske sagn forteller om uhyggelige erfaringer med norrøne folk, men muligens kan det uforklarlige samiske begrepet stallo ha en slik sammenheng.

Språkpåvirkning

Se også: Samiske språk

Den svenske professoren i finsk-ugriske språk, Karl Bernhard Wiklund, uttalte i 1898: «[…]Lapska innehåller nämligen en mycket stor mängd låneord från de nordiska språken, av vilka låneord de äldsta ovillkorligen måste vara lånade redan i urnordisk tid, dvs under tiden före ca 700 år efter Kristus. Dessa urnordiska låneords mängd visar, att lapparna redan vid denna tid måste ha stått i en mycket intim beröring med skandinavierna, så intim, att de båda folken bör ha bott i hvarandras omedelbara närhet och icke endast kommit i beröring med hvarandra under några sällsyntare handelsresor e dyl.»

I samiske språk er det rundt 3000 lånord fra skandinaviske språk, der mange av disse ble tatt opp den fellesskandinaviske perioden 550–1050. For en stor del ord relatert til jordbruk og husdyrhold. Samisk innflytelse på de skandinaviske språkene ble i stor grad vurdert som helt utelukket av de tidlige språkforskerne på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Stigmatiseringen og deres lave sosiale status i denne tiden førte til en «ekstrapolering» av datidens oppfatninger langt bakover i tiden. En har også ment at alt i samisk religion var overført fra norrøn mytologi. Imidlertid viste senere forskning at kulturimpulsene i stor grad også gikk fra samene til norrøne folk. I perioden 550–1050 gjennomgikk de skandinaviske språkene store endringer, og språkforskere mener at en del av de grammatiske endringene skyldes påvirkning fra samiske språk.

I den norrøne litteraturen og i runeinskripsjoner er det mange forekomster av personnavn sammensatt av komponenten finn, som Finnbogi, Finnulfr, Finnbjǫrn, Þórfinnr, Þórfinna, Gúðfinnr, Hróðfinnr, Finnbjǫrg. En har også det gammelengelske navnet Merefin og det gamle frankiske navnet Fingast. Disse navnene ble gitt til barn av skandinaviske og andre folkeslag, og det synes utelukket at en ville kalle dem opp med navn avledet av ordet for samer om de var stigmatiserte. Derimot når begrepet lapp kom i bruk om samer på 1200- og 1300-tallet, har en ingen eksempler på personnavn som korresponderer med lapp.

Religiøs påvirkning mellom samer og norrøne folk

Utdypende artikkel: Samisk religion

Før kristendommen ble innført regner en med at samer og norrøn befolkning delte en del fundamentale religiøse oppfatninger. Samene ble tillagt magiske kunnskaper som de norrøne folkene verdsatte høyt. En har kjennskap til at samene kunne bistå med helbreding, rådgivning og at de endog kunne lære bort sine kunnskaper om magi. Felles tro på det overnaturlige ga gjensidig respekt og forståelse mellom folkegruppene.

Samene ble oppfattet som gode spåmenn, noe som de norrøne folkene var svært opptatt av. Samer er omtalt som rådgivere for gudene, for eksempel Odin som spør samen Rosstjuf om råd for hvordan drapet på sønnen Balder kan hevnes. Også historiske personer spør samene om hjelp, blant annet spør Harald Hårfagre en same fra Hadeland om råd. Samenes kompetanse som dyktige smeder ble også oppfattet som å ha forbindelse med det magiske. Med introduksjonen av kristendommen endret de norrøne folkene den positive oppfatningen av magi til noe negativt.

Samisk kultur og bosetning rundt 1000-tallet

På slutten av jernalderen, altså i vikingtiden, ekspanderte den norrøne bosetningen i nord enda lengre innover i landet og nordover langs Norskekysten enn tidligere. Flesteparten av samene hadde lenge tilknytning til jakt, sanking og ferskvannsfiske, samt at samene ved Norskekysten drev med havfiske, altså at de var sjøsamer (kystsamer). I sørlige deler hadde noen grupper også startet tidlig med husdyr og muligens jordbruk. Samisk deltagelse i jordbruk støttes av arkeologiske undersøkelser i Misvær og Beiarn, samt av sagatekster som Flateyjarbók der bufinner, altså samiske fiskerbønder, omtales rundt år 1000.

Økt handel og gjenoppretting av østlige kontakter

I vikingtid og starten av middelalderen øker samhandlingen mellom samene og andre grupper. I innlandet oppstår en kraftig økning av villreinfangst og jakten på pelsdyr øker også. Innenfor pelshandelen var det fortsatt de norrøne og finske bondesamfunnene som er viktige mottakere av varene. Fra omkring 800 til 900 oppstår på nytt kontakter med fjerne, østlige grupper i Nordvest-Russland, rundt Østersjøen og Finskebukta. Disse aktørene var store handelssystemer, noen var også statlige. Kontaktene mot øst viser seg i det arkeologiske materialet, som smykker i samiske graver og offerplasser. Sentralt i det østlige handelsnettverket var Novgorod, en by med internasjonale kontakter, blant annet til Vest-Europa.

I vikingtid og tidlig middelalder blir fangstkulturen på ny synlig i de arkeologiske funnene. Kontakten som tas opp med fjerne samfunn var av en annen karakter enn i tidlig jernalder, ved at samene fikk erfare direkte kontakt med representanter for handelssystemene. Med disse kontaktene og den store etterspørselen etter pelsvarer fikk samene til å øke sin aktivitet, noe som kunne ha ført økt spesialisering og avhengighet av importerte varer. Knapphet på ressurser kan ha gitt økte indre motsetninger og konflikt om territoriene. I tidligere deler av jernalderen stod samene i forhold til sitt lokale redistributive system, men de blir i vikingtiden trukket inn i økonomiske rivaliseringer over ressurser og varene som de produserer. Samene kom i en mer presset situasjon, både økonomisk og kulturelt. Arkeologene ser en sterkere etnisk markering, i form av gravskikker, offerplasser, sølvskatter og andre uttrykk. Samiske kulturuttrykk som tidligere var lokalt forankret, ble mer generelle og utbredd, slik at det oppstår et felles tegnsett for å uttrykke samisk identitet/etnisitet.

Samiske gravritualer

Et samisk gravkammer på Mortensnes, Nesseby i Finnmark.

Foto: Svein O. Solhaug

Urgravene er en type samiske graver som finnes i steinur, under berg og store steiner. Begravelsesformen oppstod i jern- og middelalder innenfor en stor del av området med samisk tilstedeværelse, og var i bruk helt opp til 1700-tallet. Likene ble svøpt i never og lagt i et luftig rom. Felles for alle slike graver er at de er anlagt i steinete landskap der ingen bodde.

En annen tradisjonell samisk gravskikk var begravelser på små øyer, gjerne i elveløp. Spesielle øyer ble valgt ut og ble kun brukt til de døde. En teori er at disse stedene ble valgt for at de dødes ånder ikke skulle kunne påvirke de levende, da det var en allmenn oppfatning at slike ånder ikke kunne passere over rennende vann.

En annen rituell praksis var de såkalte bjørnebegravelsene. Dette er et østlig kulturtrekk, som var vanlig i nordområdene. Bjørnegravene er opprettet fra rundt 200-tallet og tradisjonen har hold seg helt opp til 1700-tallet. Praksisen har dog hatt størst betydning i vikingtid og tidlig middelalder. Spesielt er det mange bjørnegraver i grenseområdene mellom samisk og norrøn befolkning.

Offerplasser og mulig sosial utjevning

Samisk offerplass på Leivset, Fauske.

Foto: Asbjørn Nesheim

I indre deler av Norrland har en funnet flere samiske offerplasser (edelmetalldeponier) med metallgjenstander som mynter, jaktvåpen, glassperler og smykker, men også andre metallgjenstander fra 800- til 1300-tallet. Arkeologer mener at disse offerplassene har sammenheng med økt aktivitet med handelskontakter mot vest og øst. Historikeren Inga Maria Mulk (f. 1950) mener at de har hatt en viktig religiøs og sosial betydning. Med de rikdommene som samene tjente på pelshandel ville noen personer kunne få større makt og status enn andre, noe som kunne skape sosiale hierarkier. Utviklingen kunne ha ført til mindre samhold og solidaritet, og her mener Mulk at offerplassene hindret at noen ble rikere enn andre.

Til tross for slike offergaver er det forhold som tyder på at i alle fall noen samiske samfunn opplevde dannelse av hierarkier av sosial og religiøs art. Graden av egalitet i de samiske samfunnene har vært diskutert hyppig blant historikerne. En tror mer og mer at kollektiv fordeling av fangstutbytte først og fremst gjaldt i de tilfellene der jaktmetoden krevde samarbeid, for eksempel villreinfangst eller stengselfiske. Generelt kan innslaget av fordeling og utjevning ha variert fra sted til sted og over tid, for eksempel finnes indikasjoner på at samiske samfunn var lagdelt i Mellom-Skandinavia allerede ved år null.

Kristning og statsdannelse

Ansgar (801–865), Nordens apostel, var den første kristne misjonær i Sverige.

Hugo Hamilton (Kunstner)

Den samiske kulturen får en ny påvirkning da de norrøne folkene blir kristnet på slutten av jernalderen. Kristningen har både sammenheng med misjon og at herskere i Europa bruker kristendommen for å legitimere sin egen makt. I årene før 1100 ble bispeseter opprettet flere steder i Norge og Sverige, og fra da av blir kristendommen eneste tillatte tro. Dog gjøres det ikke noe forsøk på å kristne samene. Troen på samenes trolldom levde uansett videre blant de norrøne folkene, men myndighetene ville ikke ha noe av at de oppsøkte samer for å få hjelp til magi.

I Nord-Norge var det tidlige aristokratiet i vikingtiden avhengig av samenes ressursutnytting for sin makt. For det norske rikskongedømmet ble det også viktig å få makt og kontroll over kystleien og finneskatten. Historikerne har regnet at skatten ble en kongelig særrett fra Harald Hårfagres tid, og ikke bare det, men at kongen fikk enerett til å kjøpe samiskprodusert pelsverk. En regner også med at de samlede skatteinntektene var så høye at det fikk betydning for det økonomiske grunnlaget for statsmakten.

De nordiske statene får med tiden en mer sentralisert makt. En konfliktlinje som gikk mellom storkarer i nord og den sørlig kongemakt oppstod om hvem som har rettighetene til handel og beskatning av samene. Denne retten blir i løpet av 1000-tallet et kongelig privilegium. Fra denne tiden av må samene i Vest-Skandinavia betale skatt til en kongemakt langt unna. Utover i middelalderen danner det seg sterke sentraliserte stater i de sørlige delene av Skandinavia. For dem var også makt og strategisk innflytelse over de samiske landområdene viktig.

Se også

• Genetiske studier av samene

Litteratur

• Holberg, Eirin; Røskaft, Merete (2015). «Håløygriket: Nordlands historie 1 - før 1600». Nordlands historie. 1. Fagbokforlaget. ISBN 978-82-450-1830-1. 
• Hansen, Lars Ivar og Olsen, Bjørnar (2004). Samenes historie fram til 1750. Cappelen Damm Akademisk. ISBN 978-82-02-19672-1. 
• Bratrein, Håvard Dahl (2018). Høvding, Jarl, Konge. Orkana akademisk. ISBN 978-82-8104-301-5. 
• Hætta, Odd Mathis (2002). Samene: Nordkalottens urfolk. Høyskoleforlaget. ISBN 82-7634-428-3. 
• Storli, Inger (2006). Hålogaland før rikssamlingen: Politiske prosesser i perioden 200–900 e. Kr. Oslo: Novus forlag. ISBN 978-82-7099-435-9. 
• Aikio, Ante (2012). An essay on Saami ethnolinguistic prehistory (PDF) (engelsk). Oulu: Suomalais-Ugrilainen Seura. 
• Ojala, Carl-Gösta (2009). Sámi Prehistories – The Politics of Archaeology and Identity in Northernmost Europe (engelsk). Oulu: Uppsala universitet. ISBN 978-91-506-2096-2. 
• Kent, Neil (2018). The Sámi Peoples of the North – A Social and Cultural History (engelsk). London: Hurst & Company. ISBN 9781787381728. 
• Zachrisson, Inger, red. (1997). Möten i gränsland – Samer och germaner i Mellanskandinavien (svensk). Stockholm: Statens historiska museum. ISBN 97-7209-057. CS1-vedlikehold: Ignorerte ISBN-feil (link)
• Broadbent, Noel (2010). Lapps and Labyrinths – Saami Prehistory, Colonization and Cultural Resilience (engelsk). Washington, DC: Smithsonian Institution. ISBN 978-1-935623-36-6. 
• Larsson, Jesper og Sjaunja, Eva-Lotta Päiviö (2022). Self-Governance and Sami Communities – Transitions in Early Modern Natural Resource Management (engelsk). Cham, Switzerland: Springer Nature. ISBN 978-3-030-87498-8. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Baudou, Evert (1992). Norrlands forntid – ett historiskt perspektiv (svensk). Umeå: Förlags AB Wiken 1992. ISBN 91-7119-239-5. 
• Fjellström, Phebe (1985). Samernas samhälle i tradition och nutid (svensk). Umeå: P. A. Nordstedt & Söners Förlag. ISBN 91-1-853222-5. 
• Berg, Bård A. m.fl. (2003). Samisk kulturkunnskap. Vett & Viten. ISBN 82-412-0199-0. 
• Bergman, Ingela (2018). RJ:s skriftserie 15: Kulturarv, landskap och identitetsprocesser i norra fennoskandien 500–1500 e.kr. – Slutrapport från ett forskningsprogram (PDF) (svensk). Arjeplog: Makadam förlag. ISBN 978-91-7061-751-5. Arkivert fra originalen (PDF) 22. mars 2023. Besøkt 14. januar 2023. 
• Pedersen, Steinar m. fl., red. (1994). Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv – Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget (NOU 1994:21) (PDF). Norges offentlige utredninger. Oslo. 
• Hætta, Odd Mathis (1980). Eldste skriftkilder om samer. Skoledirektøren/ Høgskolen i Finnmark. ISBN 8290342020. 

Eksterne lenker

• Samene i jernalderen; Store norske leksikon, snl.no
• Samer; regjeringen.no
• Artikkel om samer på nettutgaven av Britannica (en)