Bygdesamer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Bygdesamer er samer, særlig i norske sørsamiske områder, som hadde en næringstilpasning og sosial organisering som gjorde at de levde helt eller delvis integrert i det bondenorske bygdesamfunnet.

I Sør-Troms snakker man om markesamer[1][2][3], og ellers i Nord-Norge finnes det noenlunde tilsvarende begrepet «sjøsamer»/«kystsamer», men dette kan i større grad ha vært en næringsstruktur som fisker/fiskerbonde.

Omfang og historie[rediger | rediger kilde]

Det finnes ingen tall for antallet eller andel av samene som har levd som bygdesamer. Bygdesamene er kjent i hele det sørsamiske området tilbake til tidlig på 1700-tallet[4][5], og det er dokumentert at kirkebøker og folketellinger er unøyaktige i sin registering av den samiske befolkningen.[6][7][8] Emissær Paul Pedersen laget i 1913 en herredsvis statistisk oversikt over de sørsamene han kjente til; han oppgav at bare halvparten av samene var knyttet til reindrifta.[9] Det forekom ekteskap mellom bygdesamer og fjellsamer, og det hendte også at personer vekslet mellom reindriftstilværelse og bygdesametilværelse, enten gjennom livsløp eller over generasjoner.[6]

Ulike næringstilpasninger for samisk reindrift.[10]

Den eldste dokumenterte bygdesame er en samisk burydningsmann i Valdres, nevnt i et diplom fra 1485.[4]

Opphavet til bygdesamene er ikke klarlagt. Én hypotese er at bygdesamene er samer som ble «overflødige» innenfor det nomadiske sijtesamfunnet ved overgangen fra den kollektive fangstkulturen til en reindriftsøkonomi basert på privat eierskap til tamrein. Det kan bety at bygdesamene oppsto i overgangen fra jakt til gjeting omkring 1400–1600, og ble synlige samtidig med de eldste kildene om dem; på 1600-tallet. En annen innfallsvinkel er at nomadisk tilknytning til reinen aldri har vært den eneste næringsstrategien for samene, heller ikke i Sør-Norge.

Da Peter Schnitler gjorde sine grenseundersøkelser i Helgeland i 1740-årene fant han fire grupper eller næringsstrukturer blant samene: «svenske østsamer, norske bygdelapper, bue-[11] eller sjøsamer og norske fjell-samer. De svenske østsamene benyttet de norske fjellene om sommeren og var i de svenske skogene om vinteren.»[12][13] «Bygdelappene eller bygdesamene ble beskrevet tidligere å ha vært svenske østlapper som hadde tapt sin rein og blitt utarmet og flyttet til Norge og blitt værende her. Noen hadde tatt seg arbeid hos bøndene og kunne nesten anses som husmenn, mens andre farter omkring. Fra andre kilder vet en at bygdesamene også kunne ha noen rein til bevoktning hos fjellsamene og i perioder utføre arbeid for fjellsamene. Giftemål mellom de to gruppene kunne også skje.»[12]

I løpet av 1900-tallet ble begrepet bygdesame gradvis mindre beskrivende for å identifisere en særskilt gruppe. Overgangen til ekstensiv reindrift førte til at også reindriftssamene ble bofaste, samtidig som behovet for arbeidskraft i reindriften sank. Samtidig ble og flere typer lønnsarbeid tilgjengelig i bygdene, noe som reduserte den særegne næringsstrukturen.[14] Fra 1960/1970-årene av har det vært en vekst i offentlig tjenesteyting som særlig har gitt kvinnearbeidsplasser i bygdene.

På 1800-tallet var det ikke vanlig med ekteskap mellom samer og laedtieh (ikke-samer); bygdesamene giftet seg endogamisk med hverandre, innenfor et større regionalt nettverk. Når det i løpet av 1900-tallet også ble vanligere med ekteskap mellom samer og laedtieh, var grunnlaget lagt for en assimilering av bygdesamene inn i den øvrige befolkningen.

Næringsstruktur[rediger | rediger kilde]

Enkelt sagt er bygdesamekulturen en motsetning til fullnomadisk reindrift, eller annen næringsvirksomhet «inne i fjellet» (jakt, fangst, fiske). I virkeligheten fantes det ulike tilpasninger. På 1700-tallet var det i Ranaområdet minst tre økonomiske hovedgrupper; sjøsamer med relativt vill rein, markesamer med rein som fjellsamene tok seg av, og fjellsamene som drev klassisk reindriftsnomadisme.[5]

Det er ikke påvist noen enhetlige strukturer eller mønster i bosetting eller næringsgrunnlag. Det er kanskje lettere å si at «mønsteret ligger i variasjonen»: noen var dreng/taus hos bønder, andre drev småbruk i kombinasjon med fiske og/eller håndverk.[15] I en slags mellomtilstand mellom friheten i egen reindrift og den lønnsbaserte bygdesametilværelsen finner man samer som var ansatt som gjetere i bondenorske tamreinlag i Valdres, Hallingdal og Telemark.[16]

Noen bygdesamer var kjent for å praktisere som healere/«naturleger».[4] Andre hadde en nattmannrolle i bygda, med oppdrag innenfor gjelling og behandling av dyreskinn.[4] I Sverige var denne siste rollen institusjonalisert gjennom vervet som «sockenlapp», som gjerne gikk i arv.[17]

I andre tilfeller var det snakk om en veksling mellom gårdsdrift og reindrift i en mindre trekkrute som kunne minne om årsrytmen i bøndenes seterbruk.[10] Bygdesamene blir ofte omtalt som betlere eller tiggere i folketellinger og kirkebøker. Det er usikkert om dette i alle tilfeller var en begrepsbruk som svarer til dagens bruk av ordet: ren tigging, eller om det også omfattet salg av husflid og annen «småhandel»[4], og forefallende dagarbeid.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dikka Storm. Bruksområder, ressursutnytting og næringskombinasjoner under fremveksten av markebygder i Sør-Troms. I: NOU 2007: 14. Samisk naturbruk og retts­-situasjon fra Hedmark til Troms.
  2. ^ Dikka Storm. Gressmyrskogen - en bygd på Senja : bosetningsmønsteret i markebygdene 1700-1900. Utgitt av Universitetet i Tromsø, Senter for samiske studier, 2008
  3. ^ Ole Thomas Andersen. Markasamiske kombinasjonsnæringer : en undersøkelse på mikronivå 1860-1920 Arkivert 15. april 2012 hos Wayback Machine.. Mastergradsoppgave Universitetet i Tromsø, 2005
  4. ^ a b c d e Åke Jünge (2013). «Bygdesamar i Innherred og på Fosen». I: Åarjel-saemieh, (11), 137-154.
  5. ^ a b Hermanstrand, H.; Kappfjell, R. & Haga, A. (2013) Ranas samiske historie. Utgitt av Rana kommune.
  6. ^ a b Håkon Hermanstrand. «Samene på Namdalskysten før 1865» I: I: Om sørsamisk historie : foredrag fra seminar på Røros 2006 og Trondheim 2007. Saemien Sitje, 2007. ISBN 978-82-993781-5-4
    Håkon Hermanstrand. «Sjøsamer, bygdesamer og reindriftssamer i Namdalen i tida rundt 1800». I: Årbok for Namdalen, 2008
    Håkon Hermanstrand. Sørsamisk samfunn i endring : fokus på Åarjel-Njaarke 1775-1865. Utgitt av Universitetet i Tromsø, Senter for samiske studier, 2008. Opprinnelig hovedoppgave i historie NTNU 2005
  7. ^ Sverre Fjellheim. «Trøndelag». I: NOU 2007: 14. Samisk naturbruk og retts­-situasjon fra Hedmark til Troms.
  8. ^ Håkon Hermanstand. «Kilder, etnisitet og sørsamisk historie». I: Sydsamer - landskap och historia : ett dokumentationsprojekt på sydsamiskt område under åren 2012-2014. Redigert av Erik Norberg og Ulf Stefan Winka. Utgitt av Gaaltije, 2014. ISBN 978-91-981159-0-1
  9. ^ Devik, B.A. (1980). Sameskolen i Havika 1910–51, et tidsskifte i sørsamenes kulturreisning. Tromsø: Tromsø Museum
  10. ^ a b Kalstad, J.A. (1982) «Kystsamisk reindrift». Ottar nr 4; 1982
  11. ^ «bue» som i fast-boende
  12. ^ a b Sigbjørn Dunfjeld. «Samisk ressursbruk på Helgeland». I: Om styrking av samisk språk og identitet med vekt på Helgeland og Västerbotten[død lenke]. Rapport fra seminar i Hattfjelldal 25. – 26. januar 2007. Redigert av Marius Meisfjord Jøsevold. Utgitt av Høgskolen i Nesna, 2007. (Fredrikke; 2007, nr 12)
  13. ^ Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller 1742 1745, bind 2. Redigert av J. Qvigstad og K.B. Wiklund; utgitt av Kjeldeskriftfondet. Oslo, 1929. Her sitert etter «Samisk befolkningshistorie». I: NOU 2007: 14. Samisk naturbruk og retts­-situasjon fra Hedmark til Troms. Sitat: «Buefinner... som fra ældgammel tid og umindelige årer her have siddet på deres eegene gårder, hvilke gemeenlig kaldes finne-odel: den de bruge og drive, som andre norske bønder, med heste, stor og små fæe, og deraf svare skatt til Cronen, de fare og ud i fiordene og havet på fiskerie, og nære sig på eet stæd i alle måder, ligesom andre nordmænd»
  14. ^ Leif Elsvatn (1995). «Skogsarbeid og tømmer». Åarjel-saemieh, (5), 7-16.
    Leif Elsvatn (1996) Samisk skogsarbeidergård - Heggneset i Hattfjelldal. Hattfjelldal: Sijti Jarnge
  15. ^ Olofsson, M. (2011). «Hestvika – en sydsamisk kustboplats under 1900-talet». I Ewa Ljungdahl og Erik Norberg (Red.), Ett steg till på vägen (122-141). Østersund: Gaaltije.
  16. ^ Bitustøyl, K. (2013). «Sørsamiske kulturimpulsar i sør - ei underkjent historie». I: Åarjel - saemieh (11) 59-71
  17. ^ Ewa Ljungdal. «Sockenlappen – sockenlappinstitutionen med exempel fraån Jämtland». Jämten 2014 ISBN 978-91-7948-247-3