Bindalstromma

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Bindalstromma

Bindalstromma er ei samisk sjamantromme, også kalt runebomme, (sørsamisk gievrie) fra Helgeland i det sørsamiske området i Norge. Den er en av de best dokumenterte samiske trommene i Norge; dens eier, Nils Jonsen Vesterfjell («Njaarke-Næjla»), er kjent, nevøen Lars Olsen har gitt en beretning om tromma i bruk,[1][2] og trommas siste eier, Nils Nilsen Vesterfjell, har gitt en forklaring av trommeskinnets motiver.[3][4] Tromma finnes i Norsk Folkemuseums faste utstilling.

Runebomme er et sentralt redskap i samisk religion; den brukes av noaidien til å hensette seg i transe, og av noaidien eller husfaren til å hente kunnskap om framtida eller om ting som skjer andre steder. Lars Olsen beskrev i 1885 hvordan tromma ble brukt til å spå om gunstigste valg av vinterbeiteområder og til å forutsi lykke i ekteskap. Nils Nilsen Vesterfjell fortalte i 1925 om motivene på tromma; de gjenspeiler en blanding av et konkret og et religiøst verdensbilde. Figurene representerer rein, beiteområder, fiskevann og rovdyr, men også guder, en djevleskikkelse og gandfluer.

Fra Vefsn til Folkemuseet[rediger | rediger kilde]

Bindalstromma på Norsk Folkemuseum. Her er den stilt ut «med et utstyr av tinntrådspiraler, glassperler og messingløv, slik som mange andre bevarte trommer også har, og som det er sannsynlig at også Bindalstromma tidligere har hatt.»[3] Runebommehammeren er av ukjent opphav; viserne (viejhkie) er fra Røyrvik.

Nils Jonsen Vesterfjell (1795–1869) var en holden reineier, med en stor etterslekt.[5][6][7][8] Han hadde tilhold i fjellområdene sørvest i Vefsn, på norsk kjent som Vesterfjellene, på samisk som Njaarke, derav hans samiske navn Njaarke-Næjla. Dåvnes (Dunfjellet) vest for Majavatnet var hans vanligste sommerbeiteområde. Om vinteren holdt han reinflokken på kysten i Bindalen eller ved Velfjorden. Noen vintre, hvis forholdene krevde det, dro han nordover på Helgeland, eller østover forbi svenskegrensa.[5] Kirkebokinnførsler viser at de var i Alstahaug vårvinteren 1821, i Åsele i februar 1837 og sør på Namsskogan våren 1849.[8]

Nils Mathias Vesterfjell og kona Serine.

Njaarke-Næjla giftet seg i 1818 med Marit Sarisdatter (ca. 1785–1844), enke etter Jon Nilson. Hun hadde tre døtre, og sammen med Næjla fikk hun seks barn. Etter Marits død giftet han seg med Elen Eliasdatter Steinfjellet (1823–1911), og fikk sju barn med henne.[8][9]

I sin levetid ble Næjla vitne til at bønder fra bygder nær og fjern flyttet inn i hans beiteområder, og slo seg til som bureisere og nybyggere, først i 1836, siden i 1850-årene og igjen i 1860-årene.[5][8]

Det var sannsynligvis Nils' bestefar som laget tromma.[5] Etter Njaarke-Næjlas død gikk tromma i arv til sønnen «Gammel-Nils» (1825–1908), og etter ham gikk den videre til en yngre sønn av Njaarke-Næjla, Nils Mathias Nilsen Vesterfjell (1857–1936). Nils Mathias vokste opp hos halvbroren Gammel-Nils, og overtok tromma etter ham. Nils Mathias bodde i Bindal, og ble den siste private eieren; i 1925 solgte han, etter mye press[5][2], tromma til Paul Egede Nissen, som var konservator ved Etnografisk Museum i Oslo.[3][10] Nils Mathias fortalte da at tromma var laget av hans oldefar, og at den ikke hadde vært i bruk de siste 20 årene. De siste årene hadde tromma blitt oppbevart i «en klippehule i Granbostadfjeldet, overfor grænden Aabygda i Bindalen».[3] Da tromma kom til museet, var skinnet i god tilstand, mens treramma var i dårlig forfatning.[10]

Tromma var ved Etnografisk Museum fram til 1957/1958. Deretter ble den overført til Norsk Folkemuseum, sammen med resten av den samiske samlingen. Hensikten med overføringen var at samisk kultur og historie skulle presenteres på like fot med den øvrige befolkningen i Norge, ikke blant eksotiske folkeslag på Etnografisk Museum.[3] Siden 1990 har tromma vært en del av Folkemuseets samiske basisutstilling.[3][11] I folkemuseet er tromma presentert sammen med visere fra Jåmafjell i Røyrvik, kjøpt fra Sofie Jomafjeld. Sofie (1883–1958) bodde i Tinn i Telemark, dit familien flyttet for å arbeide som reingjetere for et norsk tamreinlag, men både hun og gjenstandene kom fra Indre Namdalen.[12][13]

Bindalstromma er ei rammetromme, utført ved sveiping av et helt, smalt og tynt trestykke til en oval. Runebommer er kjent i fire ulike typer: spontrommer eller rammetrommer, skåltrommer laget av rirkuler, ringtrommer skåret ut av et helt stykke ved, og vinkelrammetrommer.[14] Rammetrommer og skåltrommer er mest utbredt i det materialet som er kjent og dokumentert.[15] I det sørsamiske området er rammetrommene vanligst.[16]

Spådomsredskap[rediger | rediger kilde]

Motivene på trommeskinnet slik Lars Olsen gjenga dem etter hukommelsen i 1885, snaue femti år etter at han hadde sett den i bruk. Lars husket sentralmotivet, kirka, reinsdyret, to ulver, fiskevannet, den runde innhegningen for samling av rein, og åsene øverst som representerer beiteområdene.

Lars Olsen sendte brev til Just Qvigstad i 1885, hvor han skildret tromma og bruken av den. Qvigstad offentliggjorde denne beskrivelsen på tysk i 1888[1], og den er senere oversatt til norsk og gjenutgitt flere ganger.[3][2][17] Han la også ved en tegning. Olsen sa at treverket på trommene vanligvis var av furu («furutenaar») eller til nød bjørk. Skinnet var laget av halsen til en reinkalv, og var sydd fast til den øverste kanten av ramma med senetråd. Lars Olsen mente at det ikke var avgjørende om det var skinn fra hann- eller hunndyr. Nederst på ramma var det hull til å feste «prydelsene».[3] Slike prydelser kan ha vært tekstiler, metallbiter av sølv eller messing; og beinbiter, klør og tenner fra dyr.[4]

Da Lars Olsen var ung, hadde tromma tre visere (viejhkie): en ring og to tretakkede stjerner. Spåtromma ble oppbevart i en sekk av semsket skinn.[5] Det ringformede motivet på tromma som forklares som reininnhegningen brukes også som startpunkt og eventuelt returpunkt for viserne når tromma brukes til spådommer.

Viserne brukes sammen med tromma til spådomskunst. Olsen fortalte[5] at husfaren satte seg på det hellige stedet i gammen (båassjoe), og strammet trommeskinnet ved å holde det inn mot varmen.

«Saa holder han Runebommen efter Haandtaget i skraaliggende Stilling, slaar med flad Hammer paa Skindet og med Blikket opad og snakker med sig selv, eller maaske det er med Runebommen, ved jeg ikke. De andre Finner sidder stille og rolig i Kotten og synes at være meget fordypet i Andagten. og naar dette da er gjort, saa giver han Trommen et kraftig Stød mod Hovedhjørnestenen i Kotten [gammen] […] og lægger saa en af de to trekantede Visere i den lille Ring, slaar sagte med Hammeren rundt Visren og snakker, - hvad han siger, kan ikke høres; man ser at Løberne rør sig – og naar han har snakket saa meget som han vil, slaar han med Hammeren lidt kraftigere tet ved Ringen og disser med Trommen, saa at det er en hel Lyst at se paa. Gaar nu Viseren den lige Vei over fra det firkantede Tegn fra Ringen til Renlandet og derfra igjen til Ringen, saa gaar det ham meget godt; men skulde den derimod slægge hid og did baade til Høire og Venstre og gaar slet ikke til Renlandet, saa bebudes ham derved idel Uheld, og han maa derfor opgive Tanken om at flytte der; men heller tænke sig et andet Sted, hvortil han kan flytte med sine Ren.»

Tromma bruktes ikke bare til avgjørelser i reindrift, men også i spørsmål om ekteskap. Lars Olsen fortalte at

«Naar En f.Exm. vil vide om sit Giftermaal saa bruges den runde Viser; Forberedelsen med Trommen foregaar paa samme Maade som ovenfor er fortalt, saa lægges den runde ringen, slaaes med hammerern og disses med Trommen. Dersom Viseren gaar den lige Vei til Renlandet og derfra atter til Ringen, saa bebudes derved et lykkeligt Giftermaal og at Personerne blive rig paa Ren. Gaar Viseren fra Ringen til Kirken og derfra atter til Ringen, saa bebudes derved, at den Person, som en har udvalgt til sin Brud eller Brudtgom, er kortlivet; gaar den derimot fra Ringen til Fiskerbaaden, saa beudes derved at Personerne blive fattig paa ren og maa derfor ernære sig ved Fiskeri.»

Olsen fortalte at voksne («mandbare») kvinner kunne gjøre ei tromme «indviklet», slik at den ikke lenger kunne gi presise spådommer:

«thi den Tanke laa hos gamle overtroiske Finner, at Fødselslemmet til en mandbar Kvinde er fyldt med Fordærvelse til vigtige Ting og der, hvor hun gaar, lægger der sig som en Snor af Besmittelse i hendes Spor hvori en vigtig Ting bliver indviklet og derved bliver ubrugbar.»[3]

Kvinner kunne på samme måte også besmitte geværet, mente Olsen.[3]

Lars Olsen beskrev hvordan en ny tromme ble innviet til bruk: alle i husstanden skal sitte i ring, og slå på tromma med runebommehammeren. På grunn av sin «besmittelse» måtte kvinnene kompensere ved å bidra med «at tilhænge en Prydels paa Runebommen». Mennene kunne også frivillig velge å feste pyntegjenstander til tromma, men for kvinner er dette påkrevet, for å befri tromma fra den besmittelsen som nærkontakten medførte, eller også for å oppmuntre tromma til å fylle sin bestemmelse.[3]

De eldste beretningene om bruk av runebomme, fra Historia Norvegiæ på 1100-tallet og fram til 1600-tallet, legger vekt på at runebomme var et redskap som noaidien brukte for «å hensette seg i transe og foreta reiser i andre bevissthetstilstander.»[16] Sene beretninger fra sørsamiske områder legger mer vekt på runebomme som spådomsredskap.[18] I det sørsamiske området ser det ut til at det på 1700-tallet fantes ei tromme i hver husstand[19]; dette kan muligens forklares med at rollen som noaidi var forsvunnet.[4] Det var antagelig også i det sørsamiske området at bruken av trommene ble holdt lengst i hevd.[20]

Et verdensbilde[rediger | rediger kilde]

Skisse over motivene på Bindalstromma, nedtegnet av Nissen og rentegnet av Manker. Det sentrale motivet blir vanligvis forklart som sola, men Nils Nilsen Vesterfjell forklarte det som himmelhvelvingen.[3][5]. Nissen bemerket som en «eiendommelighet ved denne runebomme, at mens de øvrige dyr, ulv, bjørn og Rotas hest er avtegnet ganske tydelig, er renen bare symbolisert ved tegninger av store, rikt utviklede renkroner».[3]

Tromma er av den sørsamiske typen, med et sentralmotiv som kan tolkes som sola eller himmelhvelvingen, og med bygninger, dyr og landskapselement rundt omkring. Trommas figurer utgjør et kart over trommeeierens næringsstruktur og religiøse verdensbilde; det viser den verden eieren og hans slekt opererte innenfor[19][21], og ingen trommer har samme samling av motiver.[22]

Trommen blir beskrevet å ha fire sider, etter himmelretningene rundt sentralmotivet. Langs sydsiden («som man ogsaa kunde kalde sommersiden eller livets side»[3]) er samlet det som har med samenes sommerliv i fjellet å gjøre: gammer, stabbur, reinflokken og beitelandet. På nordsiden («som man ogsaa kunde kalde dødens side») finner man det som har med sykdom, død og ondskap å gjøre.

Nils Nilsen Vesterfjell forklarte betydningen av motivene på tromma for Paul Egede Nissen.[3]

  • 1: Sentralmotivet, som er sola eller himmelhvelvingen
  • 2: «Guölie-jawre, fiskevand».
  • 3: «Giettie, rengjærdet og melkerpladsen».* Omkring reingjerdet fire korsformede menneskefigurer som er husstanden (5) og reingjetere (34).
  • 4: «Vuolemes Viasso, det nederste eller underste hjem eller tilholdsted».
  • 6: gammen.
  • 7: forrådskammeret, stabburet.
  • 8: reinflokken, «mien krivie, ens egen renhjord».
  • 9: graipies varie, bratte og farlige fjell på veien til og fra sommerbeitet. Nissen mener at den opprinnelige betydningen kan ha vært hellige fjell, basse vare.
  • 10: «gussie, en fremmed som kommer på besøk».
  • 11: Figuren >+ ble forklart som «troldmanden Vitschska … en farlig mand der kunde skade folk med sine trolldomskunster».
  • 12: angitt å være en slags fisk. Nissen peker på at lignende fisk eller orm finnes på andre trommer, hvor det oppgis å være en «saivvo-guolle eller guarnes, og dens hovedforretning bestod dels i at den paa sin herres befaling tilføiet hans fiender skade, dels deri at noaiden paa dens ryg uskudt kunde fare ned til Jabmi aibmo, eller de dødes rike.»
  • 13: «allok, ren som man har mistet i fjeldet, men som kun har været borte en kortere tid og som man venter at finde igjen». Den korsformede personen er «en som leter etter ren».
  • 14-15: reinbeiteland eller reinmosefjell.
  • 16-17: «Muppien olmuč, andre lapper der ligger i samme fjeld» og deres gammer.
  • 18: villrein.
  • 19 «krivie, andre lappers renhjord som beiter i samme fjeld».
  • 20-22: Dakko gulma oivemes, de tre høyeste guddommer. Nils Vesterfjell oppga at den ene het Almien ačče, et navn Nissen ser i sammenheng med Radien ačče, et vanligere navn på den høyeste guden.
  • 23-25: to båter og en bumann (daro, ikke-same)
  • 26-28: en jeger, en bjørn og en «jæmeke, dødning».
  • 29, 33: en kirke (som ikke er bygdens kirke) og bygdens kirke
  • 31-32: en likkiste og et gravsted.
  • 30: en dyrefigur med et kors på ryggen. Dette forklares som «Rijere ruttene, et ondt og farlig vesen som kunne plage folk baade med sygdom (juotha) og med andre ulykker». Nissen mener at dette er «djævelen selv», eller «det onde væsen Rota, Rutu eller Ruotta, der jo paa næesten alle runebommer avtegnes tilhest.»
  • 35-36: to ulver: en som vil skade reinen, og en som ikke gjør skade.
  • 37: to stiplede kors som «blev benevnt Gane-čurek, troldfluer eller gandfluer som troldmanden Vitschska brukte naar han vilde skade nogen.»[23]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Just Quigstad. «Einige bemerkungen von der Zaubertrommel der lappen». I: Journal de la Société Finno-Ougrienne; nr 3. 1888
  2. ^ a b c Bjørklund og Olsen i: Ottar 1997. Pareli (2010) peker på en unøyaktighet i Ottars gjengivelse av Lars Olsens beretning. Der originalen nevner «mannbare» (kjønnsmodne) kvinner, står det i 1997-versjonen «ugifte».
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Pareli (2010)
  4. ^ a b c Kroik (2007)
  5. ^ a b c d e f g h Jernsletten (2000)
  6. ^ Mikkel Berg-Nordlie og Sigrid Skålnes. Gåatome-laanta jïh juhtemegeajnoeh = Distriktsgrenseendringer i reindrifta på 1990‐tallet i Nordland og Nord‐Trøndelag. Norsk institutt for by- og regionforskning, 2012. (NIBR-rapport; 2012:10) ISBN 978-82-7071-932-7 (pdf)
  7. ^ Nils (Njaarke-Næjla) Jonsson Vesterfjella, Røy Søftings slektssider
  8. ^ a b c d Jacobsen (1987)
  9. ^ Ifølge familietradisjon skal Næjla ha vært gift tre ganger, først med Moie fra Røyrviktraktene. Hun skal ha druknet i Jordbruelva i Grane. Kjell Jacobsen drøfter dette i artikkelen «Njaarke-Næjla og 'Rik-Jo-Perso', rettelser og tillegg» (1989), og mener at det kan ha vært snakk om en forlovelse, i og med at Næjla omtales som ungkar ved vielsen i 1818.
  10. ^ a b 30331. Runebomme; katalogpost hos Etnografisk Museum
  11. ^ Runebomme fra Bindal hos Norsk folkemuseum; digitaltmuseum.no
  12. ^ Visere til runebomme hos Norsk folkemuseum; digitaltmuseum.no
  13. ^ Adolf Steen (1960). To runebommer. Kristiansand S: [S.n.] 
  14. ^ Ola Sæther. «Runebomma fra Bjørsvik, Nordfold i Steigen». I: Nordland fylkesmuseums årbok 1982–83
  15. ^ Ernst Manker nevner 41 spontrommer, to vinkelrammetrommer, én ringtromme og 27 skåltrommer i sin Die lappische Zaubertrommel (1938–50), i tillegg til fragmenter.
  16. ^ a b Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen. Samenes historie fram til 1750. Cappelen akademisk forlag, 2004. ISBN 978-82-02-19672-1
  17. ^ Lars Olsen. «Runebommen gir råd». i: Noaidier, 2002. Utdrag. Med kort innledning av Brita Pollan.
  18. ^ Birgitta Berglund. «Runebommer, noaider og misjonærer». i: Spor, nr 1, 2004 (pdf)
  19. ^ a b Anna Westman og John E. Utsi. Trumtid, om samernas trummor och religion = Gáriid áigi : sámiid dološ gáriid ja oskku birra. Utgitt av Ájtte og Nordiska Museet, 1998. 32 sider. ISBN 91-87636-13-1. Sitat, om runebommer generelt: «Trummans figurer visar den värld man rörde sig i. Här finns de viktigaste djuren avbildade; vild- och tamrenen, rovdjuren som hotar dem. Här blir näringarnas tydliga; jakten, fisket med båt och nät och renskötseln. Fjäll och sjöar syns. Människor, gudar och gudinnor, liksom vistet [leirplassen] med kåtor och förrådsbodar. Figurerna visar och den främmande religionen och samhället som börjat tränga på. Kyrkor och hus vittnar om den til av omvälvning som många levde i.»
  20. ^ Lisa Dunfjeld-Aagård. Sørsamiske kystområder, tolking av fortidig samisk tilstedeværelse i Ytre Namdal. Hovedoppgave i arkeologi. Tromsø, 2005. (pdf Arkivert 19. mars 2015 hos Wayback Machine.)
  21. ^ Åsa Virdi Kroik (2007) siterer Louise Bäckman på at «var och en tecknade utifrån sin egen föreställingsvärld.»
  22. ^ Hans Mebius. Bissie, studier i samisk religionshistoria. Jengel förlag, 2007. ISBN 91-88672-05-0
  23. ^ Om «gandfluer» se Eldar Heide. «Gandfluga og sjamanismen». I: Nordica Bergensia; nr 28; 2002. (pdf hos academia.edu)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ivar Bjørklund. «Om Lars Olsen og hans beretning». Lars Olsen. «Om runebommen (1885)». Ivar Bjørklund. «Bindalstromma». Tre artikler i: Ottar, nr 4, 1997. Temanummer om Noaidier og trommer.
  • Kjell Jacobsen. «Njaarke-Næjle, Nils Jonson Vesterfjella, 1795-1869». I: Årbok for Helgeland 1987
    Se også: Kjell Jacobsen. «Njaarke-Næjla og 'Rik-Jo-Perso', rettelser og tillegg». I: Årbok for Helgeland 1989
  • Jorunn Jernsletten. Dovletje jirreden, kontekstuell verdiformidling i et sørsamisk miljø. Hovedfagsoppgave i religionsvitenskap. Tromsø, 2000 (pdf)
  • Åsa Virdi Kroik. Hellre mista sitt huvud än lämna sin trumma. Föreningen Boska, 2007. ISBN 978-91-633-1020-1. Kapitlet «Trumman»
  • Leif Pareli. «To kildeskrifter om Bindalstromma». I: Åarjel-saemieh; nr 10. 2010. Med Lars Olsens beretning fra 1885 og Nils Mathias Nilsen Vesterfjells forklaring fra 1925.