Frøyningsfjelltromma

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Frøyningsfjelltromma har i alt 50 lærreimer festet til undersiden; 33 er festet på ramma og 17 til tverrgående festebånd. 134 små metallbiter er festet til reimene.

Frøyningsfjelltromma (eller Folldalstrumman, sørsamisk Freavnantjahke gievrie) er ei samisk sjamantromme, også kalt runebomme (sørsamisk gievrie), fra det sørsamiske området i Norge. Gjennom den siste kjente eieren er den knyttet til Frøyningsfjellet vest i Namsskogan.

Den er en av de best dokumenterte samiske trommene i Norge: eierne Bendix Andersen Frennings Fjeld og Jon Torchelsen Fipling-Skov møtte Thomas von Westen i 1723 og gav ham en forklaring på trommas symboler og deres betydning. Tromma ble «beslaglagt» det samme året, og har siden 1837 vært i Meininger Museum i Thüringen i Tyskland. Den svenske forskeren K.B. Wiklund identifiserte i 1910 tromma i Meiningen med den som var nevnt i det manuskriptet som Just Qvigstad publiserte i 1903.

Den svensk-norske religionshistorikeren Håkan Rydving har påvist at det er stor ulikhet mellom hvordan figurene blir tolket i det samtidige manuskriptet og hvordan Ernst Manker senere forklarer dem. Rydving ser dette i lys av et mønster hvor figurer som samene selv forklarer som kristne symboler eller figurer fra hverdagslivet, blir nytolket som vesen fra samisk mytologi.

Trommas form og historie[rediger | rediger kilde]

Frøyningsfjelltromma, gjengitt av Ernst Manker (1950)
Mønsteret på tromma er malt med en farge laget av orebark

Tromma skal ifølge Bendix og Jon være «arved i 4de Led».[1] Den er en rammetromme / spontromme utført ved sveiping av et helt, smalt og tynt trestykke av furu til en jevn, symmetrisk oval med største lengde 47,5 cm og største bredde 30,4 cm.[2] Figurene på trommeskinnet er malt med en rødbrun farge som er framstilt av orebark.[3]

På undersiden av trommeskinnet er det innskrevet

Bendix Andrei
J foldalen bon

Tromma er bevart med 50 lærreimer fest til undersiden; 33 var festet på ramma og 17 til tverrgående festebånd. Reimene var mellom 11 og 29 cm lange, de korteste var på enden. 134 små metallbiter var festet til reimene; hvorav 96 i messing.[2] Dette er forklart slik: «Remmerne med Tinn-Traaer omviklede og med gammel Tin og Messing i Enden prydede, ere som gaver og Taknemligheds Tegn til Runne-Bommen, hvilke Finnerne giver, naar de efter dens Anvisning har været lykkelige.»[1] På ramma er det festet 11 små stifter av tinn i korsform; Bendix og Jon forklarte at dette «viiser hvor mange Biørne efter denne Runne-Bommes prophetie ere fældede.»[1]

I 1723 skal det også ha vært et rødt kors malt på trommeskinnet.[2] Korset er ikke synlig i dag. Dette ble forklart slik i 1723: «det røde Kaars som paa Rune-Rommen er malet med Biørne-Blod, som Finnen har taget af den skudte Biørns Hierte, og anstrøgen dette sitt Oracul med, paa det hand fremdels skal blive lykkelig i sitt Biørne-Skøtterie.»[1]

De to eierne møtte von Westen en sted i Namdalen i 1723, og de ga ham sin forklaring av trommas innhold. Denne forklaringen er kjent gjennom et manuskript som finnes i Gunnerusbiblioteket.[1][4][5] Samtidig eller noe senere samme år krevde von Westen innsamling av trommer på Krogsgarden på Snåsa. Åtte andre trommer ble i 1723 samlet inn der, og videresendt til København. Tradisjonen vil ha det til at Bendix Andersen Frennings-Field og Jon Torchelsen Fiplings-Skov rømte over fjellområdet Hartkjølen til Jämtland for å slippe å levere tromma.[6] For å unngå at de to unnslapp innsamlingen, skrev von Westen til sine kolleger i Jämtland og fikk dem til å stoppe samene og kreve tromma innlevert. Tidligere har de fleste antatt at trommas vei til museum i Tyskland gikk via beslagleggelse av svenske prester og derfra til Stockholm; også fordi de fleste av trommene som ble innsamlet av von Westen gikk tapt i branner i København.[4][6][7]

Det er nå imidlertid kjent at tromma befant seg i Det Kongelige Danske Kunstkammer i 1730, da det i en katalog over samlingene ble nevnt ei tromme med innskriften «Rendick Andersen i Foldalen bom ladie».[8] I 1757 ble tromma og den medfølgende runebommehammeren gitt som bryllupsgave fra Frederik V til hans tidligere svoger Ernst Friedrich III av Sachsen-Hildburghausen, som giftet seg på nytt i 1757. Da hertugdømmet ble omorganisert og hoffet ble flyttet til Altenburg, ble tromma fristilt. En gang mellom 1826 og 1837 ble den donert til Hennebergischen altertumsforschenden Vereins av foreningens grunnlegger hoffråd Ludwig Bernstein.[3] Tromma har siden 1837 vært i samme samling, selv om museet har skiftet navn og form. Nå befinner den seg i de musikkhistoriske samlingene i Schloss Elisabethenburg, som er hovedbygningen til Meiniger Museum, i Meiningen.[7][9]

Tromma ble første gang beskrevet av samleren og kulturhistorikeren Gustav Klemm i boka Die Hirtenvölker der passiven Menschheit (1844), tredje bind i hans bokverk Allgemeine Cultur-Geschichte der Menschheit.

I forbindelse med 100-årsjubileet for samemøtet i 1917 blir tromma stilt ut på Vitenskapsmuseet i Trondheim fra februar til mai 2017, i museets utstilling «Hvem eier historien?»[10][11] I forbindelse med planene for det nye museumsbygget ved det sørsamiske museet Saemien Sijte i Snåsa, har museumsdirektør Birgitta Fossum sagt at de ønsker tromma tilbakeført til sitt samiske miljø.[12]

Tromma (til venstre i bildet) er utstilt i de musikkhistoriske samlingene i Schloss Elisabethenburg, en avdeling av Meininger Museum.

Trommeskinnets motiver[rediger | rediger kilde]

Samiske trommer har en motivstruktur og samling av enkelmotiv som gjenspeiler eierens og eierfamiliens verdensbilde, både i religiøs og i praktisk, næringsmessig forstand. Frøyningsfjelltromma er en av de best dokumenterte samiske trommene i Norge: eierne Bendix Andersen Frennings Fjeld og Jon Torchelsen Fipling-Skov møtte Thomas von Westen i 1723 og gav ham en forklaring på trommas symboler og deres betydning.

Frøyningsfjelltromma er en av flere samiske trommer som ved avbildning av båter gjenspeiler at fiske og sjørettet virksomhet var en del av sørsamenes næringsgrunnlag.[13]

Tollkningen av motivene er imidlertid ikke entydig. Religionshistorikeren Håkan Rydving viser i to ulike artikler hvordan både Olov Graans tromme fra Lycksele[14] og Frøyningsfjelltromma[7] har blitt åndeliggjort gjennom Ernst Mankers tolkende beskrivelser. Rydving viser hvordan Graan tolker symbolene som uttrykk for næringsvirksomhet, mens Manker tolker symbolene som overnaturlige vesen.[15] Symboler som Graan forklarer som snøvær, et skip, regn og ekornskog, tolker Manker som en vindgud, et båtoffer, en værgud og en skogsånd.[16] Symboler som samene selv tolker som kristne skikkelser har også ofte fått en ny tolkning som samiske mytologiske figurer; når Bendik forklarer en figur på Frøyningsfjelltromma som den kristne Gud, tolkes dette senere som den høyeste guden i samisk mytologi, Raedienaehtjie. Dette til tross for at samene i flere hundre år hadde vært utsatt for kristen påvirkning, og hadde integrert kristne forestillinger i sin egen tro.[17]

Rydving mener at trommene og trommemotivene fra et kildekritisk utgangspunkt kan deles inn i fire grupper:[7]

  1. Bevarte trommer som er forklart av eierne. I denne gruppa finnes bare to trommer: Anders Paulsens tromme og Frøyningsfjelltromma.
  2. Bevarte trommer som er tolket/forklart av andre samtidige personer enn eieren. I denne gruppa finnes fem trommer; fire sørsamiske og en fra umesamisk område.
  3. Tapte trommer som er nedtegnet og tolket/forklart, hvor det er uklart om eieren var involvert i forklaringen. I denne gruppa finnes fire trommer.
  4. Bevarte trommer uten samtidige tolkninger av motivene. Til denne kategorien hører de fleste av de om lag 70 kjente trommene.

Rydvings innfallsvinkel står i motsetning til den tidligere/vanlige antagelsen at samene «kristnet motivene» for å redusere inntrykket av hedenskap når de beskrev trommene og deres motiv for prester og andre kristne tilhørere.[18][19]

Rydving har sammenstilt forklaringene fra 1723 og 1950 i artikkelen «Ett metodiskt problem och dess lösning»[7]:

Nr[20] Bendix' og Jons forklaring[1] Mankers tolkning[18]
1 Solen (biejjie)
2 Djevelen Torden, Horagalles, med hammeren
3 En rein som har kommet bort i fjellet Rein som jaktbytte eller offerdyr
4/9 En avslutning på strålen, som kanskje refererer til dens spredning
5 Solen om den skal skinne og det skal blive klart Veir Sannsynligvis vinden (Biegg-olmai eller Biegga-galles), som vanligvis står på denne plassen
6 Gand-Find, som har lært at utsende Gand En av de tre ailekes-olmak, helgedagsmennene
7 Finnen, som leder efter de Vildfarende Rinsdyr En av de tre ailekes-olmak, helgedagsmennene
8 En av de tre ailekes-olmak, helgedagsmennene
10 Finne Hytter i andre Finne Byer samebygd med gammer
11 Om Ulven har været i anden Finne-Bye og gjort Reensdyrene Skade Ulv, eller bærspisende bjørn. Prikkene kan evt tolkes som rester av et revet dyr, eller et tegn på dyrets farlighet. Trekanten kan være en gamme i nærheten av dyrets revir. Kanskje har figuren tjent til å det svartmagiske formålet å sende rovdyr til andres boligområder.[21]
12 Færge-Baaden båtofferet
13-16 Bøyden, det er Byer, hvor Bønderne boer bygda eller kirkegrenda med hus og budskap: geit, ku og hest
17 Finnen kiører i sin Kirritz (akja) med Rinsdyr for Kanskje bare en vanlig sledekjøring, men det er ikke urimelig å anta at vi her har noaidien, trommas eier, på viktig ærend i åndeverdenen
18 Gand-Flue til at skade Mennisker trollskudd, gandflue, noide-dirri
19 Goup-dyret gaupe eller et annet rovdyr
20 Det Gierde, hvor Finnerne haver deres Rinsdyr samlede, særdeles om Sommeren, naar de malker Hinderne reinkve med hjord og gjetere
21 Biørnen Bærspisende bjørn
22 Rune-Bommen, hvilket Signum tilkiende om Rune-Bommen spaaer sandt Tromma, sett fra undersiden
23 En Fin kommer at besøge den anden Sannsynligvis noaidien
24 Fisker-Baaden med Garnet bag efter Fiskere med båt og garn
25 Fugle-leeg; en Sted paa grønne Enger og gierne hos Fiske-Vand, hvor Uhr-Høns og Tødderne om foraaret samler sig og spiller med hver anden Skogsfugl på spillplassen
26 Staburet, bygt i Skoven paa 4 ved Toppen afhugne Træer 10 á 12 Alen høi fra jorden, hvori Finnen giemmer sine Madvarer og bedste Varer, alleene forvaret med en Pind for Døren; men naar derfra, da giemmer de Stien saa vel, at en Fremmed ei kand finde den Njalla på rotfast stolpe
27 Fieldet, hvor Reensdyrene gaae Rovdyr i fjellet, bjørn eller ulv
28 Ulven og Riins-Dyret i Fieldet; om Ulven har giort Skade blandt Reens-Dyrene Rein og rovdyr (bjørn eller ulv) i fjellet
29 Gud den Hellig Aand En av skikkelsene i den samiske treenigheten, kanskje opprinnelig Radien-akka, den herskendes hustru
30 Gud-Fader Hovedfiguren i den samiske treenigheten, kanskje opprinnelig Radien-attje, tilsvarende den kristne Gud Fader
31 Kanskje en tjenende ånd til 32, Radien-pardne
32 Guds-Søn Den tredje skikkelsen i den samiske treenigheten, Radien-pardne, den herskendes sønn, Guds sønn
33 Om de gamle Hester skal skydes ihiel hos Bønderne, hvorefter Finnerne søger, som de derved for tiener Penge for at tage Huden av Hesterne, og beholde Kiødet til Spise Ruto til hest. [Ruto er en djevleskikkelse]
34 Gand-Flue til at beskade Qvæget På denne plassen står det vanligvis en menneskefigur som har en oppgave som hjelpeånd i dødsriket eller noe lignende. En menneskefigur er ofte forenklet til et kors, men på denne trumma har alle de frittstående menneskefigurene beina fra hverandre; derfor er trolig Bendix' og Jons forklaring riktig, selv om det er uvanlig med to trollskudd/gandfluer på samme tromme
35 Kirken Sannsynligvis kristen grav eller kirkegård, opprinnelig jabme-aimo, det samiske dødsriket
36 Finnernes Begravelse i Fieldet, som er gierne i en Bergrift eller Huule, hvorind de putter deres Liig Samisk grav
37 Finne-Tøiten, Finne-Konen Sannsynligvis samens hustru, som den nærstående gruppen av mødregudinner henvender seg til
38-40 De Mands-Personer som vogter Rinsdyrene De tre vanlig forekommende akkhaer, mødregudinner, som forholder seg til kvinnenes verden, gammen og barnefødsler: Saaraahka, Oksaahka og Juksaahka; den siste kan gjenkjennes på buen
41 Hermelin-Dyret Hunden hjemme ved gammen
42 Finne-Hytterne Sameleir med gammer
43 Træe i Skoven, Egeren, eller som de kalde det Dyr, Ikorn Ekorn i ei gran
44 Finnerne gaaer paa Biørne-Skiøtterie Jegere på jakt, med pil og bue
45 Finne-Qvinden agter at gaae til Staburet Kanskje samekvinnen hjemme, som et motstykke til mannen på jakt

Spådomsredskap[rediger | rediger kilde]

Etter at tromma ble utstilt på Vitenskapsmuseet under Tråante 2017 har den fåt fornyet aktualitet. Her er sentralmotivet brukt som tatovering.

Om trommas bruk til spådomskunst ble følgende forklaring nedtegnet i samtale med eieren Bendix Andersen i 1723:

«Naar en Finn har besluttet et at forrette, adspurde hand sin Rune-Bomme, tog den i sin venstre Haand, vendede den Ende, hvor Rins-Dyrenes Samling præsenteres mod sit bryst, faldt ned paa det venstre Knæ, med det Høire oprakt, tog hammeren, som er arbeidet av Rins-Horn, tillige med det lille Messing Instrument |:Viiseren kaldet:| i den høire Haand, lagde Viiseren oven på Skindet, og med Hammeren bankede paa skindet. Imedens han saa bankede, sang han en sang på Finsk, som vel uden Tvil har været vantroende, efterdi ingen Fin vil give Meeningen tilkiende; ved denne banken på Skindet, bevægeres Viiseren fra et sted til et andet iblant Charactererne, indtil den før Sangen var ude, blev u-bevegelig liggendes, i hvor meget hand vilde banke, paa det Signo, som betegnede Finnernes Forehavende, om hans propos skulde blive lykkelig; men skulde det ikke lykkes, da bevegedes Viiseren under og efter Sangen hist og her ved Finnens Banken, som af begyndelsen. Dette har været Finnerne et infallible Tegn på en lykkelig eller u-lykkelig udgang.»[1]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g Anonym hos Qvigstad 1903
  2. ^ a b c Manker 1938
  3. ^ a b Goltz 2011
  4. ^ a b Kroik 2007
  5. ^ Berglund 2004
  6. ^ a b Dunfjeld-Aagård 2005
  7. ^ a b c d e Rydving 2007
  8. ^ Bente Gundestrup. Det Kongelige Danske Kunstkammer 1737. Nationalmuseet, 1991; her sitert etter Goltz 2006
  9. ^ Goltz 2012
  10. ^ Tråante 2017: Hvem eier historien?; ntnu.no/vitenskapsmuseet
  11. ^ Tilbake på norsk jord 300 år etter at den forsvant, NRK Trøndelag 04.02.17
  12. ^ Sørsamene vil ta tilbake røvet runebomme; Trønder-avisa, 23.9.2019
  13. ^ Håkon Hermanstrand. Sørsamer, Lofoten og kysten; forskning.no, 17.8.2018
  14. ^ Kjellström & Rydving 1988
  15. ^ «Om man jämför dem framgår det hur Graan framför allt anknyter till näringar och Manker til övernaturlige väsen. Dette visar tidligt svårigheten att tolka trumbilderna.» (Kjellström & Rydving 1988)
  16. ^ «De figurer som Graan förklarat som snöväder, ett skepp, regn och ekorrskog tolkade Manker i stället som vindguden Biegkålmaj, ett båtoffer, en väderleksande och (bland flere förslag) ett skogsvesen.» (Rydving 2007)
  17. ^ «Figurer som i samiska förklaringar anges föreställa kristna väsen har ofta ochså fått en ny tolkning som väsen i samisk mytologi. Ägarnas förklaring av en figur på Freavnantjahke-trumman som Gud Fader tolkas i ställer som Raedienaehtjie trots att samer under flera hundra år hade varit utsatta för kristen påverkan och vi vet at man integrerat delar av den kristna mytologin i sin egen.» (Rydving 2007)
  18. ^ a b Manker 1950
  19. ^ Se f.eks. kapitlet om Anders Paulsen (s 336-353) i Liv Helene Willumsen. Dømt til ild og bål, trolldomsprosessene i Skottland og Finnmark. Orkana forlag, 2013.
  20. ^ Nr i henhold til Mankers avtegning, jfr bildet til høyre.
  21. ^ Denne tolkningen forekommer i Mankers opprinnelige manus, ikke i den trykte boka.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Anonym. [trolig Thomas von Westen] «Underrettning om Rune-Bommens rette Brug iblandt Finnerne i Nordlandene og Finnmarken saaledes, som det har været af Fordum-Tiid». Gjengitt i Just Qvigstad (red.) Kildeskrifter til den lappiske mythologi; bind 1. Utgitt i serien Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs skrifter 1903. (ebok). Side 65-68
  • Birgitta Berglund. «Runebommer, noaider og misjonærer». i: Spor, nr 1, 2004 (pdf)
  • Lisa Dunfjeld-Aagård. Sørsamiske kystområder, tolking av fortidig samisk tilstedeværelse i Ytre Namdal. Hovedoppgave i arkeologi. Tromsø, 2005. (pdf)
  • Maren Goltz, «Die Meininger 'Zaubertrommel'. Zur Geschichte, Bedeutung und Funktion der Samen-Trommel». In: Jahrbuch des Hennebergisch-Fränkischen Geschichtsvereins 21 (2006), 171–196. (pdf)
    • Maren Goltz, Runebomma fra Folldalen. Oversatt av Arnljot Grøttum og Per Brembu. Utgitt av Høylandet historielag 2011. Opptrykt i Årbok for Namdalen 2017
  • Maren Goltz: Die Musikinstrumenten-Sammlung der Meininger Museen im Schloss Elisabethenburg. Vollständiges Bestandsverzeichnis mit ausführlicher Dokumentation. Unter Mitarbeit von Anne Koch. Meiningen 2012. (pdf)
  • Rolf Kjellström & Håkan Rydving. Den samiska trumman. Nordiska museet, 1988. ISBN 91-7108-289-1
  • Åsa Virdi Kroik. Hellre mista sitt huvud än lämna sin trumma. Föreningen Boska, 2007. ISBN 978-91-633-1020-1. Kapitlet «Trumman»
  • Ernst Manker. Die lappische Zaubertrommel, eine ethnologische Monographie.
    • 1. Die Trommel als Denkmal materieller Kultur. Thule förlag, 1938 (Nordiska museets serie Acta Lapponica; 1). Side 596-608
    • 2. Die Trommel als Urkunde geistigen Lebens. Gebers förlag, 1950 (Nordiska museets serie Acta Lapponica; 6)
  • Håkan Rydving. «Ett metodiskt problem och dess lösning : att tolka sydsamiska trumfigurer med hjälp av trumman från Freavnantjahke». I: Njaarke : tjaalegh Harranen Giesieakademijeste. Harran, 2007. ISBN 978-82-997763-0-1 (Skrifter fra Sommerakademiet på Harran; 1)
  • Franz Weinitz. «Die lappische Zaubertrommel in Meiningen». Zeitschrift für Ethnologie, 1910, Hefte 1, 1-14.
  • K.B. Wiklund. «Die lappische Zaubertrommel in Meningen». I: Le Monde Oriental; Vol 4; side 89-110; 1910.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Frøyningsfjelltromma – bilder, video eller lyd på Wikimedia CommonsRedigere på wikidata