ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter eller ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater av 1989,[1] også kalt Urfolkskonvensjonen, er en sentral folkerettslig bindende konvensjon om urfolks rettigheter. Konvensjonen bygger på Konvensjonen om innfødte befolkningsgrupper og andre befolkningsgrupper som lever under stammeforhold av 1957, og en forløper for FNs deklarasjon om urfolks rettigheter av 2007.

Innhold[rediger | rediger kilde]

Gjennom 44 artikler skal konvensjonen sikre urfolks rett til å selv velge å integrere eller beholde sin kulturelle og politiske integritet, og beskytte urfolk mot ufrivillig assimilasjon. Som Menneskerettighetserklæringen, Den internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter skal Urfolkskonvensjonen hindre diskriminering. Urfolkskonvensjonen anerkjenner urfolks behov for å bevare og utvikle identitet, språk, kultur og religion.

Konvensjonen berører mange aspekter ved urfolks liv, som for eksempel retten til tospråklig utdanning, sedvanerett, miljø, landrettigheter, eiendomsrett, rett til å bli konsultert og delta i beslutningsprosesser, selvidentifikasjon og ivaretakelse og utvikling av kulturelle verdier.

Ratifisering[rediger | rediger kilde]

Til sammen har 17 land ratifisert konvensjonen (per. 2. februar 2012). Norge ratifiserte konvensjonen, som første stat, gjennom st.prp. 102 den 20. juni 1990, og den trådte i kraft 5. september 1991. For Norges del gjelder konvensjonen for samene.[2] Verken Sverige, Finland eller Russland har ratifisert konvensjonen. I Sverige ble konsekvensene av en tilslutning undersøkt gjennom en offentlig utredning fra 1999, som konkluderte med at tilslutning burde være mulig i løpet av en femårsperiode dersom enkelte problemstillinger ble løst.[3] I 2011 mener imidlertid fremdeles Sveriges riksdagspartier at det er uklart hvilke konsekvenser konvensjonen vil få.[4] Danmark ratifiserte konvensjonen gjennom en kgl. resolusjon av 18. januar 1996. For Danmarks del gjelder konvensjonen for inuitteneGrønland.[5]

Land som har ratifisert konvensjonen.

Følgende land har ratifisert konvensjonen (dato for ratifisering i parentes):[6]

  1. Norge Norge (20. juni 1990)
  2. Mexico Mexico (5. september 1990)
  3. Bolivia Bolivia (11. desember 1991)
  4. Colombia Colombia (7. august 1991)
  5. Costa Rica Costa Rica (2. april 1993)
  6. Paraguay Paraguay (10. august 1993)
  7. Peru Peru (2. februar 1994)
  8. Honduras Honduras (28. mars 1995)
  9. Danmark Danmark (22. februar 1996)
  10. Guatemala Guatemala (5. juni 1996)
  11. Nederland Nederland (2. februar 1998)
  12. Fiji Fiji (3. mars 1998)
  13. Ecuador Ecuador (15. mai 1998)
  14. Argentina Argentina (3. juli 2000)
  15. Venezuela Venezuela (22. mai 2002)
  16. Dominica Dominica (25. juni 2002)
  17. Brasil Brasil (25. juli 2002)
  18. Spania Spania (15. februar 2007)
  19. Nepal Nepal (14. september 2007)
  20. Chile Chile (15. september 2008)
  21. Nicaragua Nicaragua (25. august 2010)
  22. Den sentralafrikanske republikk Den sentralafrikanske republikk (30. august 2010)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ ILO-konvensjon nr. 169 om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater. FN-sambandet. Besøkt 12. september 2013.,
    ILO‑konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet. Besøkt 4. februar 2010. (Revidert uoffisiell oversettelse pr 8. mai 2007)
  2. ^ ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet.
  3. ^ SOU 1999:25 (1999): Samerna - ett ursprungsfolk i Sverige. Frågan om Sveriges anslutning till ILO:s konvention nr 169, Jordbruksdepartementet, Stockholm.
  4. ^ Tobias Poggats (26. august 2011). 22 års väntan - när antas ILO-169?. Sveriges Radio.
  5. ^ Bekendtgørelse nr. 97 af 9. Oktober 1997 af ilo-konvention nr. 169 af 28. juni 1989 vedrørende oprindelige folk og stammefolk i selvstændige stater. Udenrigsministeriet (9. oktober 1997).
  6. ^ ILO (17. mars 2010). Convention No. C169. ilo.org. Besøkt 4. februar 2012.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]