Rudolf Schiedermair

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Rudolf Schiedermair
Født8. mai 1909Rediger på Wikidata
MünchenRediger på Wikidata
Død6. juni 1991Rediger på Wikidata (82 år)
WürzburgRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Dommer, jurist[1]Rediger på Wikidata
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei[2]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Medlem av Schutzstaffel, Sturmabteilung, Akademisch-Musikalische Verbindung zu WürzburgRediger på Wikidata

Rudolf (Rolf) Schiedermair (født 8. mai 1909 i München, død 6. juni 1991 i Würzburg) var en tysk nazist og jurist som ledet avdelingen for statsforvaltning i Rikskommissariatet i Norge under 2. verdenskrig. Han var også medlem av SS og fikk graden Obersturmbannführer.

Liv[rediger | rediger kilde]

Bilde av Schiedermair (i uniform) fra en reise med rikskommissær Terboven til Nord-Norge sommeren 1942.

Han var sønn av en embetsmann i skoleverket (Oberstudiendirektor), og studerte rettsvitenskap ved universitetene i München og Würzburg. I 1933 fikk han doktorgraden hos Wilhelm Laforet[3] for en avhandling om Der Verein des öffentlichen Rechts in Bayern. Etter nazistenes maktovertakelse i 1933 ble han medlem av NSDAP og SA, og ble ansatt i det bayerske innenriksdepartementet.[4] Han ble raskt forfremmet til en stilling i det tyske innenriksdepartementet, hvor han i 1937 fikk tittelen regjeringsråd (Regierungsrat), og hvor han arbeidet med «rasespørsmål».[5] I 1939 gikk han ut av SA og over i SS, hvor han i 1940 fikk rang av Obersturmbannführer.[6]

Under 2. verdenskrig tjenestegjorde Schiedermair i avdelingen for statsforvaltning i Rikskommissariatet i Norge under Josef Terboven fra april 1940 til desember 1943. I denne stillingen var han Terbovens juridiske rådgiver. Ifølge Nils Johan Ringdal hadde han raskt lært seg flytende norsk og hadde et nært vennskap med NS-justisministeren Sverre Riisnæs.[7] Derimot kom han i konflikt med Quisling og Hagelin.[8] Schiedermair deltok som meddommer i standretten under unntakstilstanden i Oslo i september 1941,[9] da Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm ble dømt til døden. I slutten av 1943 måtte han forlate Norge og ble satt inn i soldattjeneste.[10] Han ble senere ble hardt såret ved fronten. I juni 1944 kalte Terboven ham et par dager tilbake til Norge for å oppklare en uenighet mellom Terboven selv og Hans Lammers.[11]

Etter krigen ble han i april 1948 hentet til Norge og stilt for retten for sin deltakelse i standretten i 1941. Aktor hadde nedlagt påstand om livsvarig straffarbeid. Til sitt forsvar anførte Schiedermair at han hadde handlet på ordre av Terboven. Eidsivating lagmannsrett frikjente ham på alle punkter, unntatt det som gjaldt dommen over Olaf Gjerløw, som var blitt dømt til 15 års tukthus i 1941. Schiedermair ble dømt til tvangsarbeid i to år og en måned for å ha handlet mot bedre vitende og for å ha medvirket til dommen over Gjerløw.[12] Men alt i oktober 1949 ble han sendt tilbake til Tyskland.[13]

Fra 1951 var Schiedermair embetsmann med ansvar for politirett ved de lokale myndighetene i Unterfranken. Han underviste ved Universitetet i Würzburg fra 1953, hvor han fra 1958 til han gikk av i 1977 var honorærprofessor. Også etter krigen opprettholdt han kontakten med sin gamle venn Sverre Riisnæs.[14]

Schiedermair utga en rekke juridiske artikler og bøker. Sammen med sin overordnede i det tyske innenriksdepartementet, Wilhelm Stuckart, skrev han en bok om Rassen- und Erbpflege in der Gesetzgebung des Reiches («Rase- og arvepleie i rikets lovgivning»). Noen av bøkene hans har utkommet i nye utgaver også etter hans død, for eksempel Gesetzkunde für Apotheker («Lovkunnskap for apotekere»), 16. utgave ved Hans-Uwe Pohl 2007.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 24. juni 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Braunbuch: Kriegs- und Naziverbrecher in der Bundesrepublik: Staat, Wirtschaft, Armee, Verwaltung, Justiz, Wissenschaft[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gerhard Köbler: «Schiedermair, Rudolf», i Wer ist wer im deutschen Recht, [1]
  4. ^ Norsk krigsleksikon (1995), s. 369.
  5. ^ Loock (1972), s. 271.
  6. ^ Norsk krigsleksikon (1995), s. 369.
  7. ^ Ringdal (1989), s. 87.
  8. ^ Norsk krigsleksikon (1995), s. 369.
  9. ^ Nøkleby (1996), s. 178.
  10. ^ Skodvin (1956), s. 254.
  11. ^ Skodvin (1956), s. 387, note 27.
  12. ^ Nøkleby (1996), s. 177–181.
  13. ^ Nøkleby (1992), s. 310.
  14. ^ Ringdal (1989), s. 183.

Litteratur[rediger | rediger kilde]