Telavåg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Tælavåg
Tælavåg
Land Norge Norge
Fylke Hordaland
Kommune Sund
Areal 0.71 km²
Befolkning 561[a] (2015)
Bef.tetthet 790,1 innb./km²
Postnummer 5380 Tælavåg

Telavåg (også brukt Tælavåg) er et tettsted i Sund kommune i Hordaland. Tettstedet har 561[1] innbyggere per 1. januar 2015, og ligger på Sotra utenfor Bergen.

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Utgravinger har sporet bosettinger på Telavåg tilbake til 500-tallet. Ved Lauvvatnet mellom Telavåg og Kausland er det også funnet en boplass fra steinalderen.[2] Tradisjonelt tilhørte Telavåg Nonneseter kloster, men i 1528 overførte kong Frederik Telavåg til adelsmannen Vincens Lunge.[3]

Vågehvalen har navnet sitt fra at den ble fanget i hvalvåger som Telavåg

Helt fra middelalderen drev man hvalfangst av vågehval i Telavåg.[2] I inngangen til vågen ligger en holme - Stekholmen - som ble sperret ved å stikke pæler ned i sjøen på begge sider av holmen (derav holmens navn). Når hvalen var stengt inne begynte arbeidet med å utmatte og avlive den. Dette var en seig kamp og opplagt dyreplageri, og selv om sundsokningene hadde sin egne kreative metoder ved å smøre giftharpunene for å forkorte prosessen, kunne det fort ta et par døgn før hvalen var nedkjempet. En lang rekke gårder i kommunen hadde da rett på en andel av hvalkjøttet.[3] Det var imidlertid ikke alltid bygdefolket klarte å bli enige om hvordan byttet skulle fordeles, og i 1872 tok Iver Johannessen og Sjur Sjursen Øvretvedt ut stevning av sambygdingene Ole Johannessen og Thomas Monsen Telle. Den bitre striden om hvalretten kulminerte i 1878 ved at Øvretvedt ble idømt 20 dagers fengsel for å vold og trusler mot Johannessen og Telle.[3]

Det var ikke bare hval man fanget ved å sperre sundene ved Stekholmen, her trakk også store silde- og makrellstimer inn. Slik fangst ble også drevet ved Selstø lenger ute i fjorden, og man regner med at Selstøbuene har vært i bruk siden 1600-tallet. Her bodde fiskerne i påvente av at fiskestimene skulle komme inn i viken, hvorpå de sperret den igjen med not. Selstøbuene er fredet og nylig restaurert.[4][5]

I tillegg til fangst fra havet var sauehold og korndyrking næringsveier på land, og på det meste var det åtte kverner i bygda hvor bøndene kunne male korn.[2]

Telavåg under andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

HMS Gurkha i 1938

Allerede ved krigsutbruddet 9. april ble bygden satt på kartet. Den britiske jageren HMS Gurkha var da del av en britisk konvoi sammen med 7 andre jagere og 5 kryssere, men forlot de andre skipene for å søke bedre skyteforhold. Da jagerfly angrep på ettermiddagen ble båten et lett bytte for de tyske bombene, og sank senere på kvelden vest for Telavåg. Av mannskapet på 215 omkom 16 personer. Ved 60-årsdagen for forliset ble det avholdt en minnemarkering på Nordsjøfartmuseet hvor militærattacheen ved Storbritannias ambassade i Oslo deltok.[6]

Nordsjøfarten[rediger | rediger kilde]

Tidlig ble det etablert illegal persontransport fra Telavåg til Storbritannia. Stedet lå helt sentralt til for Englandsfarten, og både Shetlandsgjengen og andre skøyter landsatte og hentet agenter i området. Nærmere 500 mennesker flyktet over Nordsjøen fra Telavåg, men mange av disse forliste på veien. Den største enkelttragedien inntraff i november 1941 da MK «Blia» gikk ned i et kraftig uvær, og alle de 43 om bord omkom. Lokalbefolkningen var dessuten ivrig med i motstandsarbeidet til tross for tyskernes gjentatte påminnelser om at alle forbindelser med fienden ville bli straffet med døden.[2] For okkupasjonsmakten hadde det høy prioritering å få stanset den illegale overfarten, og i september 1941 ble det offisielt innført dødsstraff for dem som ble tatt i å forsøke å forlate landet på denne måten.

Selstøbuene var blant de få bygningene på Telavåg som sto igjen i 1942.[7]

Kompromittering[rediger | rediger kilde]

I april 1942 ble den illegale virksomheten avslørt og stoppet av den tyske okkupasjonsmakten. Agentene Arne Medal Værum og Emil Gustav Hvaal fra Kompani Linge hadde da tatt inn hos ekteparet Lauritz og Martha Telle.[8] Ved hjelp av norske NS-folk fikk Gestapo nyss i dette, og 26. april rykket tyskerne tidlig på morgenen inn med to båter og rundt 60 soldater og offiserer, samt noen norske NS-polititjenestemenn. De omringet huset til Lauritz Telle og tok seg inn mens de to agentene fortsatt sov.

I konfrontasjonen ble de to Gestapo-offiserene Gerhard Berns og Henry Bertram skutt og drept. Værum ble også drept i skuddvekslingen og Hvaal ble alvorlig såret.[2]

Represalier[rediger | rediger kilde]

Samme dag som konfrontasjonen fant sted ble 12 personer fra Telavåg ført til Bergen for forhør og tortur, blant disse var Lauritz og Martha Telle som begge var i 60-årene.

Sovefasilitetene i Sachsenhausen var svært primitive

For reichskommisar Josef Terboven var det tungt å svelge at to av hans fremste offiserer hadde blitt drept av motstandsfolk, og han kom personlig til Telavåg for å se til at bygden ble straffet. 30. april 1942 ble alle bygninger sprengt og brent, båtene senket og buskapen slaktet. Alle arbeidsføre menn mellom 16 og 60 i bygden ble sendt til Sachsenhausen konsentrasjonsleir, og av 72 menn døde 31 i fangenskap, mange av underernæring og dysenteri.[2] Ved Trandumskogen ble 18 fanger som satt i arrest for andre forhold henrettet som «sonoffer» for de to drepte Gestapo-offiserene. Den overlevende Linge-agenten, Emil Gustav Hvaal, og sønnen i huset der skuddvekslingen fant sted, Lars Telle, ble henrettet i 1943. Ytterligere to menn fra Telavåg som tjenestegjorde i marinen omkom i 1943.

Resten av folket fra Telavåg, kvinner og barn medregnet, ble først stuet sammen i ungdomshuset i bygda før de to dager senere ble ført med båt til Bergen og internert på Storetveit skole. Tyskernes plan var at arbeidsføre kvinner skulle sendes til Østlandet, men etter utbrudd av skarlagensfeber og difteri klarte norske leger å få planene skrinlagt. I stedet ble alle sendt til Framnes skule ved Norheimsund hvor de var internert i to år.[2]

I omkringliggende bygder ble det slått opp plakater med advarsler om at det var ulovlig å bosette seg i Telavåg og at nordmenn som befant seg der ville bli skutt.[9]

Frigjøring[rediger | rediger kilde]

Kvinner og barn som var internert i Hardanger ble satt fri i 1944, og de fleste flyttet tilbake til Sund, men Telavåg hadde de fortsatt forbud mot å oppsøke. Lauritz Telle ble løslatt fra Grini 9. mai 1945 sammen med resten av fangene der.[10]

Grand Hotel Terminus åpnet dørene for gjenforeningen med fangene fra Tyskland.

Sachsenhausen ble frigjort av polske og russiske styrker 22. april 1945, men som følge av Folke Bernadottes avtale med Heinrich Himmler hadde de norske og danske fangene like før blitt overflyttet til en felles leir hvor de skulle betjenes av Svenska Röda Korset. Leiren som ble benyttet var Neuengamme utenfor Hamburg og fangene fra Telavåg ble kjørt hit i busser. Etter å ha vært her i tre uker fikk Bernadotte Himmler på gli og tillot å forflytte de norske og danske krigsfangene til Danmark, og 22. april var fangene over på dansk jord.[10] Her fikk fangene fra Telavåg et brutalt møte med den danske matkultur; etter tre år på små og enkle matrasjoner var deres fordøyelsessystem ikke forberedt på det fete danske kosten. Mange ble så dårlige at de måtte ha legehjelp, men alle kom seg igjen nokså raskt. Etter åtte dager med dansk gjestfrihet ble de transportert videre til en karanteneleir i Sverige hvor de måtte være i to uker.[10] I tillegg til at fangene her fikk utmerket behandling og forpleining mottok de her også budskapet om nazistens kapitulasjon. Etter endt karantene ble de kjørt til Göteborg hvor Svenska Röda Korset delte ut klær, sko og kofferter til fangene, samt 300 kroner i kontanter til hver.[10] Videre nordover gikk ferden med tog, og de ankom Oslo 26. mai. Først 28. mai kom de seg videre med tog til Bergen og ble gjenforent med sine familier på jernbanestasjonen i Bergen. Her var også fylkesmann Gjert Lindebrække, varaordfører Arthur Sundt og professor Bjørn Trumpy møtt opp som representanter fra myndighetene. Lauritz Telle og representanter for Bjørn West var også til stede. De hjemvendte og deres pårørerende ble etter mottakelsen samlet på Grand Hotel Terminus som ligger like ved siden av jernbanestasjonen. Både fylkesmann Lindebrække og formannen for Røde kors holdt her taler.[10]

Sitat Alt nazistene ødela, skal vi bygge opp. Rettssikkerheten først og fremst, retten til å tale og skrive fritt, retten til å puste. Derfor går vi mot nye tider i et utarmet land, der prøysserhæler trampet - men med ansiktet fullt av vårens varme sol. På det norske folks vegne bringer vi dere hjemvendte og dere hjemmeværende Telavåg-innbyggere en hjertelig takk for alle de offer dere har gitt på frihetens og demokratiets alter. Sitat
– Fra talen til Røde kors sin formann ved gjenforeningen.

Gjenoppbygging[rediger | rediger kilde]

Nazistenes håndtering av Telavåg-saken var ment å ha en avskrekkende virkning på nordmenn som organiserte illegal kommunikasjon med de allierte, og intensjonen var at bygden Telavåg skulle fjernes fra kartet og aldri gjenreises. Dette skapte en sterk symboleffekt i årene etter krigen der man var fast bestemt på å gjøre nazistenes spådom til skamme. Dette arbeidet kunne telavågingene umulig klare alene når halvparten av alle voksne menn var omkommet under krigen, og det måtte betydelig bistand til. I tillegg til økonomiske bidrag fra Krigsskadetrygden, Nasjonalhjelpen og Husbanken kom det mange gaver og bidrag fra frivillige.[2] Sentralt i gjenreisingsarbeidet stod ordfører Johannes Evensen Hummelsund, og både Kong Haakon og Kronprins Olav besøkte Telavåg for å besiktige arbeidet med å gjenreise bebyggelsen.[11] Dette arbeidet ble avsluttet i september 1949 og ble markert med en stor fest. Ny skole ble imidlertid ikke ferdigstilt før i 1951.

Ettertiden[rediger | rediger kilde]

Nordsjøfartmuseet i Telavåg

Telavåg har fått en spesiell plass i norsk okkupasjonshistorie, og man finner ingen lignende hendelser i Norge. De nærmeste parallellene er i Lidice i Tsjekkia og Oradour-sur-Glane i Frankrike. Telavåg var sågar et av tiltalepunktene ved Nürnberg-domstolen som gjaldt norske forhold. Noen år etter krigen betalte også Tyskland en erstatning til telavågingene.[2]

Til minne om hendelsene på Telavåg under krigen og de uhyggelige opplevelsene som derav fulgte for bygdas innbyggere ble Nordsjøfartmuseet åpnet i 1998.[12]

I 2002 ble dem som ble internert på Framnes hver tilkjent ca. 60.000 kroner i erstatning for den urettmessige frihetsberøvelsen.[13]

Kultur[rediger | rediger kilde]

Det hekker flere ørnepar i området rundt Telavåg

Telavåg Idrettslag ble stiftet i 1968.[14] I nyere tid har fotball og volleyball vært i hovedfokus. Klubben disponerer en utendørs gressbane på Telavåg Stadion og har også aktiviteter i Bygdahallen. Spekkhoggercupen og Tellecupen blir arrangert på Telavåg Stadion.

Hver sommer arrangeres det utendørskonsert i Bekhilderen, en grotte vest for Selstø som bare er tilgjengelig ved fjære sjø.[15]

Telavåg er det eneste stedet i Sør-Norge hvor det tilbys havørnsafari.[16]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Statistisk sentralbyrå (11. desember 2015). «Tettsteder. Folkemengde og areal, etter kommune.». Besøkt 25. februar 2016. 
  2. ^ a b c d e f g h i De brente våre gårder - de drepte våre menn, Sund kommune, 1992
  3. ^ a b c Striden om hvalfangsten i Telavåg Bergensposten 1/2011
  4. ^ Selstøbuene Norsk Kulturminnefond
  5. ^ Fikk kulturpris for Nordsjøløypen Vestnytt
  6. ^ Gurandsrud, Eirik: Telavåg i tid og rom - Erindringen om et krigsherjet fiskerisamfunn Mastergradsoppgave i historie, Høgskolen i BergenUniversitetet i Bergen, 2005
  7. ^ Vestlandsforteljinga: Frå notbu til hyttepardis i Telavåg Kysteventyret
  8. ^ Søndagen dei aldri gløymer Bergens Tidende
  9. ^ Bygdebok for Sund s. 222
  10. ^ a b c d e Telavåg - Fiskeværet som tyskerne slettet ut i 1942, s, 287-295
  11. ^ Beretning om gjenreisingsarbeidet i Telavåg
  12. ^ Om oss Nordsjøfartmuseet
  13. ^ Telavåg-barna får erstatning Bergens Tidende
  14. ^ Telavåg IL fotball.no
  15. ^ Klassisk konsert i Bekhilderen Biblioteka i Vest
  16. ^ Jakta på Telavåg-ørna Bergens Tidende

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]