Konservatisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Politisk konservativ)
Hopp til navigering Hopp til søk

Konservatisme (fra latin conservare, «å bevare») er en politisk og sosial filosofi innen vestlig idétradisjon som bygger på det bestående samfunn, på «respekten for tradisjon, for den visdom og kyndighet som ligger i nedarvet tro og tenkemåte, sed og skikk, lover og institusjoner».[1] Disse normkildene skal legges til grunn for forsiktige og gradvise endringer. Konservative er ofte dydsetikere, men skeptiske til utopier og abstrakte ideer. Konservatismen har ikke et entydig mål på samme måte som sosialismen eller liberalismen. Mange har derfor ment at konservatismen ikke er en ideologi, men et sett holdninger og verdier. Konservative ser på samfunnet som organisk og holistisk, og på mennesket som et åndsvesen, som i sin natur er feilbarlig og har en begrenset fornuft, og som har både gode og onde tilbøyeligheter. Ved å ta til seg fellesskapets rettigheter og plikter, blir mennesket en moralsk og ansvarlig samfunnsborger.[1][2][3][4][5][6]

Mange anser Aristoteles, Konfucius og Thomas Aquinas som tidlige konservative tenkere. Konservatismen som en politisk bevegelse regnes ofte tilbake til motstanderne av den franske revolusjon. Den britiske statsmannen Edmund Burke kalles ofte «konservatismens far». I sin pamflett i revolusjonsdebatten hevdet Burke at sivilisasjon og styresett bygget på sosial og politisk konsensus, og advarte at revolusjonen kunne føre til overgrep og rotløshet.[7] Den konservative rettstenkningen er nært forbundet med naturretten. Hos mange konservative har denne retten vært forankret i religion. Noen viktige teoretikere er David Hume, Sismondi, Louis de Bonald, Joseph de Maistre, Hegel, Samuel Taylor Coleridge, Alexis de Tocqueville, Karl Jaspers, Gabriel Marcel, José Ortega y Gasset, Karl Mannheim, F.A. Hayek, Eric Voegelin, Karl Popper, Russell Kirk, Peter Viereck, Michael Oakeshott, Roger Scruton og Francis Fukuyama. Mange av dem som har påvirket konservatismen, har ikke vært politiske teoretikere, men litterater og kunstnere. Det kan skyldes interessen for menneskenaturen. Noen som kan forstås innen en slik tradisjon, er Ludvig Holberg, Goethe, Schiller, Thomas Carlyle, Johan Sebastian Welhaven, Aasmund Olavsson Vinje, Fjodor Dostojevskij, G.K. Chesterton, Thomas Mann, Sigrid Undset, C.S. Lewis og T.S. Eliot.[2][6][8][9]

Det finnes en rekke retninger og tendenser innen konservatismen. Konservatismen i Norge tilhører en nokså liberal tendens med vekt på personlig frihet, rettssikkerhet og skepsis til byråkratisering og en utflytende statsmakt.[1][5][10] Konservative så tidlig som Burke har sett på eiendomsretten som en forutsetning for personlig frihet, og foretrukket markedsøkonomien, fordi den fremmer selvhjulpenhet, foretaksomhet og sparing, men vært kritiske til menneskelige laster som grådighet og sløseri. Konservative har vært skeptiske til offentlig gjeldsstiftelse.[2][5][6] Mange har vært utenrikspolitiske realister.[1][11] Noen politiske praktikere som forstås som konservative, er Klemens von Metternich, Otto von Bismarck, Charles de Gaulle og Konrad Adenauer innen den kontinentale tradisjonen, Benjamin Disraeli, Winston Churchill og Margaret Thatcher innen den britiske, John Adams, Alexander Hamilton, Theodore Roosevelt og Ronald Reagan innen den amerikanske, og Frederik Stang, A.M. Schweigaard, Emil Stang, C.J. Hambro og Kåre Willoch innen den norske tradisjonen.[2][8]

Konservative har vært regnet til høyresiden siden de kongetro satt til høyre i Frankrikes nasjonalforsamling, og de radikale til venstre.

Spenninger innen konservatismen[rediger | rediger kilde]

Det finnes en rekke retninger og tendenser innen konservatismen, som liberalkonservatisme, nasjonalkonservatisme, sosialkonservatisme, verdikonservatisme og kristendemokrati.[4] Begrepene kan ha ulik betydning ut ifra tid og sted, for eksempel mellom Europa og Amerika, eller mellom Norden og kontinentet. Den norske konservatismen er vanligvis forstått som nokså liberal.[1][5]

Ettersom konservatismen ikke kan føres tilbake til en bestemt doktrine, et program, men er fremvokst fra mange forskjellige erfaringer, finnes det en rekke spenninger innen konservativ tenkning. Disse spenningene vektes forskjellig, og kommer til uttrykk på ulike måter, innenfor de enkelte nasjonale, konservative tradisjonene. Noen eksempler på spenninger innen konservativ tenkning er:[2][5][6]

Nasjonale konservative tradisjoner[rediger | rediger kilde]

Britisk konservatisme[rediger | rediger kilde]

Den konservative bevegelsen i Storbritannia oppstod ikke før etter den franske revolusjon, men kan spore sine røtter tilbake til torybevegelsen under restaurasjonen i England på 1600-tallet.[6][12] Toryene støttet tanken om et hierarkisk samfunn med et eneveldig kongedømme av Guds nåde, og avviste dermed både parlamentets suverenitet og religionsfrihet. Robert Filmers verk Patriarcha, som ble skrevet før Den engelske borgerkrigen, men først utgitt posthumt i 1680, uttrykte toryenes doktrine. Deres syn på den organiske utviklingen av staten og Den anglikanske kirke var også inspirert av 1500-tallsteologen Richard Hooker. Etter den ærerike revolusjon i 1688 ble England et konstitusjonelt monarki og dominert av whigbevegelsen. Heretter forsvarte toryene et maktfordelingsprinsipp mellom kronen og parlamentets overhus og underhus.[12]

Edmund Burke (1729–1797) regnes som grunnlegger av konservatismen i den engelsktalende verden.

Toryene ble marginalisert av whigene på 1700-tallet, men under en gryende industriell revolusjon på slutten av århundret oppstod et nytt toryparti med William Pitt den yngre blant sine lederskikkelser. Til den konservative bevegelsen regnes også de whigene som fulgte Charles Watson-Wentworth, 2. marki av Rockingham. Edmund Burke var Watson-Wentworths privatsekretær og de såkalte Rockingham-whigenes pamflettskriver. Burke hadde både liberale og konservative ideer. Han støttet den amerikanske revolusjon, men foraktet volden under den franske revolusjon. Han støttet Adam Smiths ideer om privat eiendomsrett og markedsøkonomi, men mente at økonomien skulle være underordnet den tradisjonelle sosialetikken, og handels- og industriborgerskapet skulle være underordnet aristokratiet. Han verdsatte aristokratiets middelalderske æreskodeks, og anså aristokratene som nasjonens naturlige ledere. Det innebar en begrenset kongemakt. Burke foretrakk statskirken, men uttrykte en viss religiøs toleranse. Burke hevdet at visdommen ikke lå i individene, men i slektene, hvilket betød at tradisjonen uttrykte samfunnets visdom og harmoni.[13][14] Viktige inspirasjonskilder for de burkeanske konservative var George Savile, 1. marki av Halifax, som etterstrebet pragmatisme i statsstyret, og David Hume, som argumenterte imot politisk rasjonalisme og utopisme.[12][15]

Torypartiet gjenspeilte holdningene til landeierne og fremholdt monarkiet, Den anglikanske kirke, familien og eiendomsretten som det beste forsvar av sosial orden. I den industrielle revolusjons tidlige faser fremstod det som fullstendig imot enhver prosess som kunne underminere noen av disse bolverkene. De nye industriherrene ble av mange sett på som fiender av den sosiale ordenen. Robert Peel klarte å forene industriherrene og landeierne ved å overbevise sistnevnte om å akseptere opphevelsen av importforbudet mot korn i 1846. Han greide å skape en ny politisk gruppering, som ønsket å bevare det gamle, men samtidig akseptere prinsippene om laissez-faire og frihandel. Denne grupperingen dannet det man i dag kjenner som Det konservative parti i Storbritannia.

Benjamin Disraeli

Benjamin Disraeli staket ut en ideologisk kurs for Det konservative parti. Som ung mann var han påvirket av romantiske og middelalderske strømninger, og han ble en skarp kritiker av industrialismen. I skrift fremstilte han et England delt i to adskilte nasjoner, og han forutså, som Karl Marx, et fremmedgjort industriproletariat. Disraelis løsning innbefattet en tilbakevending til et syn på samfunnet som samarbeidende, der alle hadde plikter og ansvar overfor andre mennesker og grupper. Tanken om «én nasjon», One Nation, er fremdeles en betydningsfull tradisjon i britisk politikk. Den har vært en drivkraft i konservative regjeringers initiativ til sosiale reformer.

Skjønt han var konservativ, ble noen av chartistbevegelsens krav møtt med sympati av Disraeli, som talte for en allianse mellom det landeiende aristokratiet og industriproletariatet mot middelklassens økende makt. Disraeli var derfor i 1842 medvirkende i etableringen av den politiske grupperingen Young England, for å fremme synet om at de rike skulle bruke sin makt til å beskytte de fattige fra middelklassens utnyttelse. Omkalfatringen av Det konservative parti til å bli en moderne massebevegelse skjøt fart da Disraelis idé ble overtatt av Randolph Churchill, far til den senere konservative statsminister Winston Churchill.

En liberal-konservativ koalisjonsregjering under den første verdenskrig, samtidig med Arbeiderpartiets inntreden, fremskyndet Det liberale partis kollaps i 1920-årene. Etter andre verdenskrig tok Det konservative parti til seg mye av venstresidens politikk. Dette kompromisset var en pragmatisk manøver for å gjenvinne regjeringsmakten, men også et resultat av en tverrpolitisk konsensus om den sentrale planleggingen og det statlige eierskapets suksess i en tidlig fase. Dette ble også kjent som «butskellisme», etter den nesten identiske keynesianske politikken til Rab Butler og Hugh Gaitskell.

Under Margaret Thatchers lederskap i 1980-årene ble det imidlertid foretatt en stor ideologisk dreining i hovedstrømmen av britiske konservative, idet man beveget seg mot ideen om et fritt marked. Som en kommentator beskriver det, «var privatiseringen av statseid industri utenkelig før, men ble alminnelig [under Thatchers styre], og har nå blitt etterlignet over hele verden.»[16] Noen kommentatorer har satt spørsmålstegn ved hvorvidt thatcherismen var forenelig med den tradisjonelle britiske konservatismen, og så hennes meninger som mer forenelige med radikal klassisk liberalisme. Thatcher ble beskrevet som «en radikaler i et konservativt parti.»[16] Hennes ideologi har blitt sett på som konfronterende overfor «etablerte institusjoner» og «holdninger akseptert av eliten»,[16] begge deler uforenelig med tradisjonelle konservative konsepter.

Den britiske konservatismen har også vært med på å prege de nasjonale konservative tradisjonene i tidligere kolonier, som Canada, Australia og New Zealand, hvor britisk kulturarv og britiske institusjonelle tradisjoner står sterkt.[17][18][19] Til tross for den geografiske nærheten står den canadiske konservatismen i et historisk motsetningsforhold til den amerikanske, ettersom mange britiske lojalister under revolusjonen søkte nordover fra de tretten kolonier.[17]

Kontinental konservatisme[rediger | rediger kilde]

Tyskland[rediger | rediger kilde]

Otto von Bismarck

Den tyske konservatismen har dannet en lang rekke retninger de siste tre hundre årene.[20] I tiden før 1945 kunne man skjelne mellom fire hovedretninger:[21]

  • Romantiske konservative og reaksjonære, deriblant Novalis, Friedrich von Schelling, Karl Ludwig von Haller og Adam Müller von Nitterdorf, ville gjenreise samfunnet fra tiden før den franske revolusjon og gjenopprette den middelalderske orden. Ifølge denne retningen var fyrsten gitt sin posisjon fra Gud, og fyrstens makt var ikke begrenset av noe kontraktmessig forhold. Haller forsvarte imidlertid retten til å kaste en urettferdig fyrste. De romantiske konservative var motstandere av demokratiet og det moderne byråkratiet, og deres frihetsbegrep handlet om aristokratiets frie maktutøvelse.[22]
  • Journalistiske konservative, blant andre Friedrich von Gentz, Friedrich Schlegel og Ernst Moritz Arndt, ville forsvare det eksisterende Metternich-systemet og en nasjonalistisk konservatisme.
  • En retning som omfattet blant andre Georg Wilhelm Friedrich Hegel, Heinrich Friedrich Karl vom Stein og Friedrich Julius Stahl, forsvarte det konstitusjonelle monarkiet. Stahl mente at politikk og religion hørte naturlig sammen, og at representative institusjoner måtte representere både nasjonal enhet og korporativt hierarki. Et parlamentarisk demokrati måtte unngås, fyrsten måtte stå fritt til å utpeke ministre og rådgivere, og til å utforme statsbudsjettet, og fyrstens makt måtte utøves av et lojalt og effektivt byråkrati.[22]
  • En fjerde retning, kalt «Den konservative revolusjon,» var førnazistiske radikale. Hertil regnes slike som Arthur Moeller van den Bruck, Carl Schmitt og Oswald Spengler, sistnevnte med sitt kulturkonservative og pessimistiske islett. Disse kan sies å ha hatt en antiliberal affekt.[23]

Andre viktige strømninger var Friedrich Nietzsches motopplysende romantikk, Otto von Bismarcks konservative realpolitikk og statsmannskunst samt Deutschnationale Volksparteis antirepublikanske monarkisme (eller keiserlige konservatisme) under Weimarrepublikken.

Under nasjonalsosialistenes styre ble alle andre politiske partier, inkludert de konservative, forbudt. Nasjonalsosialistenes såkalte nasjonale revolusjon, rasismen og de sosiale forandringene i det tyske samfunnet, ble ikke tillatt stoppet av «reaksjonen» (nevnt i Horst-Wessel-Lied), altså konservative krefter, slik som katolikker, Deutsche Zentrumspartei og prøyssiske monarkister. Kjente konservative var involvert i den indre motstandskampen, først og fremst gjennom 20. juli-attentatet.

I dagens Tyskland hevder søsterpartiene Christlich Demokratische Union (CDU) og Christlich-Soziale Union in Bayern (CSU) å representere alle former for konservatisme i tysk politikk. Til høyre for CDU og CSU finnes noen marginale politiske partier, som regel kalt nasjonalkonservative for å skille dem fra illegale høyreekstreme grupper. Et eksempel er Die Republikaner. Det finnes også noen mindre, konservative bevegelser som ønsker å gjenopprette monarkiet, i første rekke Tradition und Leben. En kjent moderne konservativ teoretiker er Arnold Gehlen, som påvirket mange konservative i sin samtid.

Amerikansk konservatisme[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Amerikansk konservatisme

Konservatismen har spilt en viktig rolle i amerikansk politikk siden 1950-årene.[24][25][26] Barry Goldwater ansees gjerne som en av nøkkelpersonene i grunnleggelsen av den nevnte, moderne konservative bevegelsen. Historiker Gregory Schneider beskriver flere kjennetegn for amerikansk konservatisme: Respekt for tradisjon, republikanisme, bevarelse av rettsstaten og kristendommen, og et forsvar av «vestlig sivilisasjon fra utfordringene fra moderne kultur og totalitære regimer.»[27] Den amerikanske konservatismens historie har vært preget av konflikter og konkurrerende ideologier. Økonomisk konservative og libertarianere ønsker en liten stat, lavt skattetrykk, få reguleringer og fri konkurranse. Sosialkonservative ønsker en sterk stat som kan håndheve kristen moral. Nykonservative ønsker å spre amerikanske idealer til resten av verden.[28] Den konservative bevegelsen i 1950-årene forsøkte å bringe disse retningene sammen, slik at de kunne unngå spredningen av «gudløs kommunisme».[29][30] Paleokonservatismen oppstod som en reaksjon på nykonservatismen i 1970- og 1980-årene.

President Reagan og visepresident Bush i 1984

I 1980-årene forente president Ronald Reagan de konservative i Det republikanske parti med skattelettelser, økte forsvarsbudsjetter, deregulering, antikommunisme, et styrket forsvar og appellering til familieverdier og kristen moral. Reagans politikk ble modell for konservativ politikk på det sosiale, økonomiske og utenrikspolitiske plan i Amerika i samtiden, og perioden ble simpelthen kalt «Reagan-æraen». Den etterfølgende presidenten George H.W. Bush representerte politisk en videreføring av Reagans politikk. Etter Sovjetunionens fall i 1991 ble viktige konservative innenriksspørsmål det den konservative spaltisten William Safire kalte «Gud, våpen og homser» (engelsk: God, guns and gays).[31][32] I årene 2001–2008 vektla den republikanske presidenten George W. Bush skattelettelser, økte budsjetter, deregulering av industri og bankvesen samt bruk av amerikansk militærmakt til å bekjempe terrorister, fremme demokrati og sikre amerikanske oljeinteresser i Midtøsten.[33]

Andre moderne konservative meninger inkluderer motstand mot en verdensregjering (et syn delt med mange antiglobalister på venstresiden), skepsis overfor viktigheten eller gyldigheten av diverse miljøvernspørsmål,[34] viktigheten av selvstendighet fremfor avhengighet av staten, støtte til Israel,[35] støtte til bønn i offentlige skoler,[36][37] motstand mot våpenlovgivning,[38] motstand mot forskning på befruktede eggceller, støtte til en streng lov- og ordenpolitikk, streng håndhevelse av loven og lange fengselsstraffer for gjentatte lovbrudd.[39]

Betydningen av «konservatisme» i Amerika har lite til felles med hvordan ordet er brukt annensteds.[40] Ifølge Leo P. Ribuffo er «det som amerikanere nå kaller konservatisme, mye av det som verden kaller liberalisme eller nyliberalisme[41] Siden 1950-årene har amerikansk konservatisme i all hovedsak vært assosiert med Det republikanske parti. Mange demokrater i Sørstatene var imidlertid konservative under rasesegregeringen, og de spilte en nøkkelrolle i den koalisjonen av republikanere og sørstatsdemokrater som dominerte i Kongressen i perioden fra 1937 til 1963.

Konservatismen i Norge[rediger | rediger kilde]

Lyrikeren Johan Sebastian Welhaven var en tidlig norsk konservativ
Kåre Willoch er en kjent, norsk konservativ politiker i nyere tid

I Norge var Ludvig Holberg en tidlig konservativ tenker, og etter 1814 var fremtredende konservative Anton Martin Schweigaard, Frederik Stang, Johan Sebastian Welhaven, Marcus Jacob Monrad og Aasmund Olavsson Vinje. Schweigaard, Stang og Welhaven representerte en embetsmannstradisjon, Monrad var metafysisk orientert, og Vinje var nasjonalkonservativ.[1]

Nils Kjær kritiserte målsak, avholdssak og bedehuskristendom fra et urbankonservativt ståsted.[42]

I Norge har kulturkonservatismen som begrep vært sterkt forbundet med kulturkampen i 1930-årene, der de kulturkonservative var meget skeptiske og kritiske til Sigmund Freuds teori om psykoanalysen. Blant de mest synlige forfatterne og litteratene på den kulturkonservative siden var Sigrid Undset og A.H. Winsnes.[43] Den norske hjemstavnsdiktningen med forløpere som Knut Hamsun og Tryggve Andersen og senere forfattere som Undset, Olav Duun, Johan Falkberget, Peter Egge, Gabriel Scott og Johan Bojer var også i en viss mening konservativ, men i den grad forfatterne artikulerte politiske ideer, hadde de ulike ståsteder.[44] Riksmålsbevegelsen har også hatt et kulturkonservativt temperament.

Høyre har vært det fremste konservative partiet i Norge siden dannelsen sensommeren 1884, og i dag regnes Høyre, Kristelig Folkeparti og til dels Fremskrittspartiet som konservative partier, men på ulike måter.[45] Høyre har fraksjoner som spenner fra det verdikonservative via liberalkonservatismen og til det rent liberalistiske. Jan Arild Snoen er blant de som har påpekt at Høyre ikke er et rendyrket konservativt parti.[46] Kristelig Folkeparti er et kristendemokratisk parti, men har en noe annerledes tilnærming til ideologien enn sine europeiske søsterpartier, og ifølge Marcus Buck er partiet «mer preget av en radikal protestantisme».[47] Fremskrittspartiet oppfattes ofte å være på høyre fløy, med noen konservative elementer, og definerer seg selv som liberalistisk.[45] Noen mener imidlertid at ideologien er i en viss grad populistisk med innslag fra ytterpunkter som libertarianisme og sosialliberalisme. Partiet regnes derfor ikke enhetlig som konservativt.

Torbjørn Røe Isaksen definerer de fremste ideene i konservatismen i Norge som frihet under ansvar, rettsstat, privat eiendomsrett, balanse, grenser for politikk, styrken i fellesskapene og vegring mot politisk perfeksjon.[48] Bernt Hagtvet mener at den norske konservatismen har en liberalkonservativ tradisjon med vekt på mindre statlig styring, som skiller denne ifra den svenske og tyske tradisjonen med stabilitet og orden som fremste mål.[5] Francis Sejersted har også pekt på ønsket om balanse mellom statens makt og individets frihet som en rød tråd gjennom partiet Høyres historie, og at dette særlig har dreid seg om individets rettsvern, spesielt overfor staten, og defineringen av statens makt.[49]

Etter andre verdenskrig har norske konservative hatt som hovedmål å bekjempe statlig maktkonsentrasjon, byråkratisering og reduksjon av individets frihet. For Høyre har maktspredning gjennom det såkalte selveierdemokratiet vært viktig. Norske konservative har også opponert mot hva de har oppfattet som moralsk normoppløsning, sentralisering og uansvarlig ressursutnyttelse, sistnevnte på bekostning av vernehensyn.[1] Striden om selvbestemt abort skapte klare skiller mellom ulike typer konservative i Norge i 1970- og 1980-årene, og mens Kristelig Folkeparti gikk klart imot, landet Høyre til slutt på en restriktiv linje som allikevel åpnet for dette. Den ledende borgerlige og konservative politikeren i Norge på denne tiden var Høyres Kåre Willoch.

Fra 1970-årene har partipressen i Norge gått over til å bli mer og mer partipolitisk uavhengig, men spesielt Morgenbladet og Aftenposten har historisk sett bidratt til å spre konservative ideer. Det har også vært mange lokal- og regionalaviser som har vært redigert ut ifra et konservativt ståsted. Den liberale tankesmien Civita har i de senere årene tiltrukket seg flere konservative, slik som Kristin Clemet, Torbjørn Røe Isaksen, Henrik Syse og David Hansen. Det liberalkonservative tidsskriftet Minerva har vært påvirket av flere personer med tilknytning til Civita, og blant andre Francis Sejersted, Paul Thyness og Lars Roar Langslet har vært tilknyttet tidsskriftet. Om Minerva-kretsen i 1950- og 1960-årene er det sagt at de «så seg selv i kamp på flere arenaer: De følte seg skviset mellom arbeiderpartistaten og næringslivsliberalismen og søkte her å skape en plattform for et tredje, konservativt standpunkt i norsk politikk.»[50]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g Langslet, Lars Roar. «Konservatisme». Store norske leksikon (norsk). snl.no. Besøkt 4. april 2019. 
  2. ^ a b c d e Isaksen, Torbjørn Røe og Syse, Henrik (2011). «Innledning». I Isaksen, Torbjørn Røe og Syse, Henrik. Konservatisme (norsk). Oslo: Universitetsforlaget. s. 7–32. ISBN 82-15-01653-7. 
  3. ^ Skirbekk, Gunnar og Gilje, Nils (2000). Filosofihistorie (7 utg.). Oslo: Universitetsforlaget. s. 339–345. ISBN 978-82-00-45269-0. 
  4. ^ a b Larsson, Reidar (1997). Politiske ideologier i vår tid. Oversatt av Sølvi Bryde. Oslo: Ad Notam Gyldendal. s. 39–51. ISBN 82-417-0753-3. 
  5. ^ a b c d e f «Konservatismen». Verdibørsen (norsk). Produsert av Kai Sibbern. Intervju med Bernt Hagtvet. Sendt på NRK P2 1. mai 2004. Besøkt 5. april 2019. 
  6. ^ a b c d e Hamilton, Andy (2016). «Conservatism». The Stanford Encyclopedia of Philosophy. Hovedredaktør Edward N. Zalta. Besøkt 17. juli 2019. 
  7. ^ Burke, Edmund (2007) [1790]. Betraktninger over revolusjonen i Frankrike (norsk). Oversatt av Erik Ringen, med innledning av Raino Malnes. Oslo: Pax forlag. ISBN 978-82-525-5210-2. 
  8. ^ a b Langslet, Lars Roar (1965). «Innledning». Konservatismen fra Hume til idag (norsk). Oslo: Dreyer. s. 5–24. 
  9. ^ Tingsten, Herbert (1971) [1939]. De konservative ideene. En samlet fremstilling av konservatismens ideer og utvikling (norsk). Oversatt av Ingeborg Moræus Hanssen (2 utg.). Oslo: Gyldendal. ISBN 978-82-05-00764-2. 
  10. ^ Sejersted, Francis (1993). «Hvordan og hvorfor lese Høyres historie». I Brende, Børge, Clemet, Kristin, Norvik, Erling og Stray, Svenn. Politikk og ansvar. Debattskrift til Kåre Willoch 3. oktober 1993. Oslo: Schibsted. s. 148–150. 
  11. ^ Kissinger, Henry (1994). Diplomacy (engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 137–167. ISBN 0-671-51099-1. 
  12. ^ a b c Eccleshall, Robert (1990). English Conservatism since the Restoration: An Introduction and Anthology (engelsk). London: Unwin Hyman. s. 2. ISBN 978-0-04-445346-8. 
  13. ^ Thyness, Paul (1967). Edmund Burkes politiske filosofi: De konservative grunnidéer. Oslo: Tanum. s. 12–16, 60–64, 86–88 og 93–94. 
  14. ^ Auerbach, M. Morton (1959). The Conservative Illusion (engelsk). New York: Columbia University Press. s. 37–41 og 52–54. ISBN 978-0-231-02327-6. 
  15. ^ Thyness, Paul (1967). Edmund Burkes politiske filosofi: De konservative grunnidéer. Oslo: Tanum. s. 93–100. 
  16. ^ a b c Davies, Stephen (1993). «Margaret Thatcher and the Rebirth of Conservatism» (engelsk). Ashbrook Center for Public Affairs. 
  17. ^ a b Schultze, Rainer-Olaf, Sturm, Roland og Eberle, Dagmar (2013) [2003]. «Mission Accomplished? A Comparative Exploration of Conservatism in the United States and Canada». I Schultze, Rainer-Olaf, Sturm, Roland og Eberle, Dagmar. Conservative Parties and Right-Wing Politics in North America. Reaping the Benefits of an Ideological Victory? (engelsk). Springer. s. 11–30. ISBN 978-3-663-09508-8. 
  18. ^ Hazlehurst, Cameron (1979). «Introduction». I Hazlehurst, Cameron. Australian Conservatism. Essays in Twentieth Century Political History (PDF) (engelsk). Canberra: Australian National University Press. s. XI–XIV. 
  19. ^ Marsh, Ian og Miller, Raymond (2012). Democratic Decline and Democratic Renewal. Political Change in Britain, Australia and New Zealand (engelsk). Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 978-1-107-02568-4. 
  20. ^ Epstein, Klaus (1975). Genesis of German Conservatism (engelsk). Princeton: Princeton University Press. ISBN 0-691-05121-6. 
  21. ^ Jones, Larry Eugene og Retallack, James N. (1993). Between Reform, Reaction, and Resistance: Studies in the History of German Conservatism from 1789 to 1945 (engelsk). Berg Publishers. ISBN 0-85496-787-7. 
  22. ^ a b Førde, Tor (8. juli 2002). «Tysk historie fra 1815 til 1848. Vekst i politisk deltakelse 1830-48» (norsk). europas-historie.net. 
  23. ^ Langeland, Nils Rune (1996). Myten om det politiske herredømet : frå reformliberalisme til revolusjonær konservatisme i Tyskland (Doktorgradsavhandling). Universitetet i Bergen. 
  24. ^ Allitt, Patrick (2009). The Conservatives: Ideas and Personalities Throughout American History (engelsk). New Haven: Yale University Press. ISBN 978-0-300-11894-0. 
  25. ^ Auerbach, M. Morton (1959). The Conservative Illusion (engelsk). New York: Columbia University Press. ISBN 978-0-231-02327-6. 
  26. ^ Phillips-Fein, Kim (2011). «Conservatism: A State of the Field». Journal of American History (engelsk). 98 (3): 723–743. doi:10.1093/jahist/jar430. 
  27. ^ Schneider, Gregory (2009). The Conservative Century: From Reaction to Revolution (engelsk). Rowman & Littlefield Publishers. s. 12. ISBN 0-7425-4284-X. 
  28. ^ Frohnen, Bruce, Beer, Jeremy og Nelson, Jeffery O. (red.) (2006). American Conservatism: An Encyclopedia (engelsk). Wilmington: ISI Books. s. 9–14. ISBN 978-1-932236-43-9. 
  29. ^ Gottfried, Paul Edward (2009). Conservatism in America: Making Sense of the American Right (engelsk). Palgrave Macmillan. s. 9. ISBN 1-40397432-2. 
  30. ^ Gottfried, Paul Edward (1995). Theologies and Moral Concern (engelsk). Transaction Publishers. s. 12. ISBN 1-56000-823-7. 
  31. ^ Safire, William (2008). Safire's Political Dictionary (engelsk). Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-534061-2. 
  32. ^ Afsha, Ahoura. «The Anti-gay Rights Movement in the United States: The Framing of Religion» (PDF) (engelsk). University of Essex. 
  33. ^ Mann, Jim (2004). Rise of the Vulcans: The History of Bush's War Cabinet (engelsk). Viking Adult. ISBN 0-670-03299-9. 
  34. ^ Jacques, Peter J., Dunlap, Riley E. og Freeman, Mark (2008). «The organisation of denial: Conservative think tanks and environmental scepticism». Environmental Politics (engelsk) (17): 349–385. 
  35. ^ Balint, Benjamin (2010). Running Commentary: The Contentious Magazine That Transformed the Jewish Left Into the Neoconservative Right (engelsk). PublicAffairs. ISBN 1-58648-749-3. 
  36. ^ Cristchlow, Donald T. (2007). Phyllis Schlafly and Grassroots Conservatism: a Woman's Crusade (engelsk). Princeton: Princeton University Press. s. 217. ISBN 0-691-13624-6. 
  37. ^ Nash, George H. (2009). Reappraising the Right: The Past & Future of American Conservatism (engelsk). Intercollegiate Studies Institute. s. 325. ISBN 1-935191-65-9. 
  38. ^ Utter, Glenn og Spitzer, Robert J. (2011). Encyclopedia of Gun Control & Gun Rights (engelsk) (2 utg.). Greenwood. ISBN 1-57356-172-X. 
  39. ^ Flamm, Michael W. (2005). Law and Order: Street Crime, Civil Unrest, and the Crisis of Liberalism in the 1960s (engelsk). Columbia University Press. ISBN 0-231-11513-X. 
  40. ^ Ware, Alan (1996). Political Parties and Party Systems (engelsk). Oxford: Oxford University Press. s. 31–33. ISBN 0-19-878076-1. 
  41. ^ Ribuffo, Leo P. (2011). «20 Suggestions for Studying the Right now that Studying the Right is Trendy». Historically Speaking (engelsk) (1): 2–6. 
  42. ^ Langslet, Lars Roar (1975). Konservatismens historie (norsk). I samarbeid med Geir Uthaug. Oslo: Cappelen. s. 90–92. ISBN 978-82-02-03200-5. 
  43. ^ Winsnes, A.H. (1932). Den annen front. Engelske idealister. Oslo: Aschehoug. 
  44. ^ Langslet, Lars Roar (1975). Konservatismens historie (norsk). I samarbeid med Geir Uthaug. Oslo: Cappelen. s. 92–94. ISBN 978-82-02-03200-5. 
  45. ^ a b «Fakta om konservatismen». NRK. 2009. 
  46. ^ Snoen, Jan Arild (1999). «Liberalisme og konservatisme – allierte og rivaler». Ideer om frihet (norsk) (digital utg.) (3). 
  47. ^ Beverfjord, Alexandra, Solend, Per Arne og Gjerstad, Tore (31. august 2002). «Rått parti». Dagbladet (norsk). 
  48. ^ Isaksen, Torbjørn Røe (2008). Høyre om! For en ny konservatisme (norsk). Oslo: Cappelen Damm. s. 123. ISBN 978-82-02-28322-3. 
  49. ^ «Den ideologiske kjernen i Høyre». NRK Skole. 1979. 
  50. ^ Løvhaug, Johannes W. (2007). Politikk som idékamp: Et intellektuelt gruppeportrett av Minerva-kretsen 1957–1972 (norsk). Oslo: Pax forlag. s. 12. ISBN 82-530-3046-0. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Allitt, Patrick (2009). The Conservatives: Ideas and Personalities Throughout American History (engelsk). New Haven: Yale University Press. ISBN 978-0-300-11894-0. 
  • Burke, Edmund (2007) [1790]. Betraktninger over revolusjonen i Frankrike (norsk). Oversatt av Erik Ringen, med innledning av Raino Malnes. Oslo: Pax forlag. ISBN 978-82-525-5210-2. 
  • Eccleshall, Robert (1990). English Conservatism since the Restoration: An Introduction and Anthology (engelsk). London: Unwin Hyman. ISBN 978-0-04-445346-8. 
  • Frohnen, Bruce, Beer, Jeremy og Nelson, Jeffery O. (red.) (2006). American Conservatism: An Encyclopedia (engelsk). Wilmington: ISI Books. ISBN 978-1-932236-43-9. 
  • Green, E.H.H. (2002). Ideologies of Conservatism: Conservative Political Ideas in the Twentieth Century (engelsk). Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-106903-1. 
  • Isaksen, Torbjørn Røe og Syse, Henrik (red.) (2011). Konservatisme (norsk). Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-01653-5. 
  • Isaksen, Torbjørn Røe (2019). Hva er konservatisme (norsk). Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-03254-2. 
  • Kirk, Russell (2001) [1953]. The Conservative Mind: from Burke to Eliot (engelsk) (7. rev. utg.). Washington, D.C.: Regnery Publishing. ISBN 978-0-89526-171-7. 
  • Langslet, Lars Roar (1965). Konservatismen fra Hume til idag (norsk). Oslo: Dreyer. 
  • Langslet, Lars Roar (1974). Frihet og orden: 11 essays om konservatisme (norsk). Oslo: Gyldendal. ISBN 978-82-05-06381-5. 
  • Langslet, Lars Roar (1975). Konservatismens historie (norsk). I samarbeid med Geir Uthaug. Oslo: Cappelen. ISBN 978-82-02-03200-5. 
  • Langslet, Lars Roar (2011). Konservatisme på norsk: Elleve historiske portretter (norsk). Oslo: Pax forlag. ISBN 978-82-530-3413-3. 
  • Micklethwait, John og Wooldridge, Adrian (2004). The Right Nation: Conservative Power in America (engelsk). New York: Penguin Press. ISBN 978-1-59420-020-5. 
  • Muller, Jerry Z. (red.) (1997). Conservatism: An Anthology of Social and Political Thought from David Hume to the Present (engelsk). Princeton: Princeton University Press. ISBN 978-0-691-03711-0. 
  • Scruton, Roger (2002) [1980]. The Meaning of Conservatism (engelsk) (3 utg.). Basingstoke: Palgrave Macmillan. ISBN 978-0-333-80377-6. 
  • Scruton, Roger (2019) [2014]. How to Be a Conservative (engelsk) (rev. utg.). London: Bloomsbury Continuum. ISBN 978-1-4729-6523-3. 
  • Thyness, Paul (1967). Edmund Burkes politiske filosofi: De konservative grunnidéer. Oslo: Tanum. 
  • Tingsten, Herbert (1971) [1939]. De konservative ideene: En samlet fremstilling av konservatismens ideer og utvikling (norsk). Oversatt av Ingeborg Moræus Hanssen (rev. utg.). Oslo: Gyldendal. ISBN 978-82-05-00764-2. 
  • Viereck, Peter (2006) [1949]. Conservatism Revisited: The Revolt Against Ideology (engelsk) (rev. utg.). Transaction Publishers. ISBN 978-0-7658-0576-8. 
  • Viereck, Peter (2006) [1956]. Conservative Thinkers: From John Adams to Winston Churchill (engelsk) (rev. utg.). Transaction Publishers. ISBN 978-1-4128-0526-1. 
  • Will, George F. (2019). The Conservative Sensibility (engelsk). Hachette Books. ISBN 978-0-316-48093-2. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikisource: Category:Conservatism – originaltekst
Wikiquote-logo.svg Engelsk Wikiquote: Conservatism – sitater