Klemens von Metternich

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Klemens von Metternich
Klemens von Metternich by Lawrence.jpg
Født15. mai 1773[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Koblenz, Det tysk-romerske rike[1][2]Rediger på Wikidata
Død11. juni 1859[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (86 år)
Wien[1][2][5]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Diplomat[4], politiker, skribent[6]Rediger på Wikidata
Embete
  • Østerrikes ministerpresident (1821–1848)
  • ambassador to Saxony (1801–1803)
  • ambassador of Austria to France (1806–1809)
  • ambassador of the Holy Roman Empire to Prussia (1803–1806) Rediger på Wikidata
Utdannet ved Université de Strasbourg, Universität Straßburg, Johannes Gutenberg-universitetet i Mainz (–1794)Rediger på Wikidata
Ektefelle Maria Eleonore von Kaunitz (1795–)[7], Maria Antonia, Countess of Beilstein (1827–)[7], Gräfin Melanie Zichy-Ferraris de Zich et Vásonykeö (1831–)[7]Rediger på Wikidata
Partner(e) Katharina BagrationRediger på Wikidata
FarFranz Georg Karl von Metternich
Mor Maria Beatrix Gräfin von Kageneck[8]Rediger på Wikidata
Barn
15 oppføringer
Richard Klemens von Metternich[8], Melanie Marie Pauline Alexandrine Prinzessin von Metternich[8], Marie-Clementine Bagration, Pauline von Metternich[8], Maria Leopoldina Prinzessin von Metternich-Winneburg zu Beilstein[8], Franz Karl Johann Georg von Metternich-Winneburg zu Beilstein[8], Klemens Eduard von Metternich-Winneburg zu Beilstein[8], Prince Viktor von Metternich-Winneburg[8], Princess Clementine Metternich[8], Maria Antonia Prinzessin von Metternich-Winneburg zu Beilstein[8], Leontine Fürstin von Metternich[8], Klemens Prinz von Metternich[8], Paul Klemens Lothar Prinz von Metternich[8], Maria Emilia Stephania Prinzessin von Metternich-Winneburg zu Beilstein[8], Lothar Stephan August Klemens Maria Prinz von Metternich-Winneburg zu Beilstein[8]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet Det tysk-romerske rike, Keiserdømmet Østerrike, Det tyske forbundRediger på Wikidata
Gravlagt Metternich tombRediger på Wikidata
Medlem av Deutsches Archäologisches Institut, Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien, Towarzystwo Naukowe Krakowskie, Secret State ConferenceRediger på Wikidata
Utmerkelser
17 oppføringer
ridder av den Hellige Ånds orden
ridder av Sankt Mikaels orden
ridder av ordenen Det gylne skinn
Den sorte ørns orden (1813)
Pour le Mérite for vitenskap og kunst (1842)
1. klasse av Sankta Annas orden
Sankt Aleksander Nevskij-ordenen
Andreasordenen
1. klasse av Den røde ørns orden
storkors av Sankt Stefans orden
ridder av Sankt Josefs orden
storkors av Sankt Josefs orden
storkorset av Karl IIIs orden
Frelserens orden
Pour le Mérite
Sankt Stefans orden
Den militære Maria Teresia-ordenen
Signatur
Klemens von Metternichs signatur
Våpenskjold
Klemens von Metternichs våpenskjold

Klemens Wenzel (eller Clemens Wenceslaus) Nepomuk Lothar von Metternich (født 15. mai 1773 i Koblenz i Tyskland, død 11. juni 1859 i Wien), greve av Königswart, siden 1813 fyrste av Metternich-Winneburg-Beilstein, siden 1818 hertug av Portella, var en østerriksk statsmann, som initierte restaurasjonen etter seieren over Frankrikes diktator Napoléon Bonaparte.

Metternich regnes som en av de viktigste diplomater og politikere under restaurasjonstiden, og spilte en ledende rolle i utformingen av Den hellige allianse mellom de gamle monarkier i Østerrike, Russland og Preussen. Metternich stod for et monarkistisk prinsipp og bekjempet de nasjonale og liberale bevegelsene.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han ble født i Koblenz i fyrsterkebispedømmet Trier (nå i Rheinland-Pfalz i Tyskland). Faren, fyrst Franz Georg Karl von Metternich, var diplomat i tjeneste hos kurfyrsten av Trier, og ble senere minister i De østerrikske Nederlandene.

Metternich studerte ved Universitetet i Strasbourg og Mainz.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den hellige allianse

I 1809 ble han østerriksk utenriksminister, og fra 1813 stod han frem som en av Europas ledende statsmenn. Han spilte den førende rolle under Wienerkongressen (1814-1815), fredsforhandlingene etter Napoleonskrigene.

Hver kveld ble der avholdt middag på palasset Hofburg. Herutover arrangerte kongressens leder, fyrst Metternich en lang rekke av festligheter, banketter, baller, konserter, teaterforestillinger, jaktturer og så videre, især for representanter for de mindre stater – herunder Danmark. Det lyktes Metternich å blokkere de russiske planer om å annektere hele Polen og Preussens forsøk på å innlemme Sachsen. Det lyktes ham også å danne en tysk samling under østerriksk ledelse.

Etter kongressen spilte fyrsten en sentral rolle i den europeiske stormaktspolitikk frem til revolusjonene i 1848. Metternich var imot liberalisme, nasjonalisme, demokrati og revolusjon. Han var for konservatisme. Da den østerrikske regjering falt i 1848, flyktet han til England. I 1851 trakk han seg tilbake til sitt slott Johannesberg ved Rhinen. Han døde den 11. juni 1859.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Gemeinsame Normdatei, besøkt 22. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d tnk.krakow.pl, besøkt 30. august 2022[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 168504, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Metternich-Winneburg, Clemens Lothar Wenzel Fürst (BLKÖ)[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Library of the World's Best Literature[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c The Peerage person ID p40601.htm#i406002, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c d e f g h i j k l m n o The Peerage[Hentet fra Wikidata]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Berglar, Peter: Metternich. Kutscher Europas – Arzt der Revolutionen, Zürich/Frankfurt 1973.
  • Palmer, Alan: Metternich, (London 1972, engelsk) tysk utgave: Claassen 1977 ISBN 3-546-47346-9.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: Klemens von Metternich – sitater

Forgjenger:
 Johann Philipp von Stadion-Warthausen 
Østerrikes utenriksminister
Etterfølger:
 Karl Ludwig von Ficquelmont