Carl Schmitt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Carl Schmitt
Født 11. juli 1888
Plettenberg
Død 7. april 1985
Plettenberg
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Nasjonalitet Tyskland
Carl Schmitt (1904)

Carl Schmitt (født 11. juli 1888 i Plettenberg, Westfalen, død 7. april 1985 samme sted) var en tysk jurist, rettsteoretiker og politisk filosof. Han var en av 1900-tallets mest kjente tenkere rundt spørsmålet om politisk maktutøvelse. Schmitt stod i en katolsk filosofisk tradisjon og er kjent som kritiker av liberalismen. Schmitt har særlig vært omstridt på grunn av sitt ambivalente forhold til nasjonalsosialismen under regimets første år, og han har blitt omtalt som «det tredje rikets kronjurist»; på den annen side kom Schmitt etterhvert på kant med nazistene og ble i stor grad isolert fra 1937. Hans arbeider har blitt lest og diskutert av en rekke tenkere, så forskjellige som Walter Benjamin, Leo Strauss, Jürgen Habermas, Friedrich Hayek, Jacques Derrida, Hannah Arendt, Susan Buck-Morss, Giorgio Agamben, Jaime Guzmán, Antonio Negri, Slavoj Žižek og Avital Ronell.[1] Tiden etter den kalde krigen har vært preget av fornyet faglig interesse for Schmitt, og hans tenkning har særlig vært innflytelsesrik innen nykonservatismen i USA fra 1990-årene og fremover.[trenger referanse]

Liv[rediger | rediger kilde]

Etter studier i stats- og rettsvitenskap i Berlin, München og Strassburg tok Schmitt i 1915 den juridiske doktorgrad og habiliterte seg ved universitetet i Strassburg. I 1921 ble han tilknyttet universitetet i Greifswald, og utga avhandlingen Die Diktatur, hvor han undersøker det statsrettslige grunnlaget for Weimarrepublikken, og tydeliggjør rikspresidentens sterke stilling.

I 1922 ble han professor ved universitetet i Bonn, hvor han med sitt skrift Politische Theologie konkretiserte sin autoritære statsteori, som utgikk fra hans katolske grunnholdning. I Die geistesgeschichtliche Lage des heutigen Parlamentarismus rettferdiggjør han utviklingen av autoritære styresett.

Fra 1926 var han professor ved handelshøyskolen i Berlin, frem til han 1932 vendte tilbake til universitetet i Bonn, hvor han i skriftet Der Begriff des Politischen videreutvikler sin statsrettslære. Samme år representerte han den tyske riksregjeringen under Franz von Papen, som han var en personlig venn av, under prosessen mot den suspenderte sosialdemokratiske prøyssiske regjeringen.

Mellom 1933 og 1945 var han professor ved Humboldt-universitetet i Berlin. Han ble først utnevnt til prøyssisk statsråd og var redaktør for Deutsche-Juristen-Zeitung, men etter at en nasjonalsosialistisk avis hadde sitert tidligere uttalelser av ham hvor han kritiserte nasjonalsosialistenes raselære, ble han isolert i økende grad fra omkring 1937. Etter krigen forble han vitenskapelig og politisk isolert, men viet seg til folkerettslige studier og utga på 50-tallet et av sine hovedverk, Der Nomos der Erde.

Arbeid[rediger | rediger kilde]

Han er en av de mest kjente og omstridte stats- og folkerettsjurister i det tyvende århundre. Han argumenterer bl.a. for at diktatur kan være mer meningsfullt demokratisk enn demokrati, og er særlig blitt oppfattet som fascismens maktfilosof. Han var også en av de viktigste kritikere av politisk liberalisme. Schmitt ble sett på som en moderne Machiavelli, og brydde seg ikke om å foreta moralske vurderinger. Han hevdet at siden de liberale ikke var i stand til å akseptere makt og konflikter som de grunnleggende realitetene i den politiske prosessen, hadde de falsifisert politikkens natur og det politiske språket, og de mente at fornuftig diskusjon og økonomisk innrømmelser kunne løse alle konflikter. De hadde videre hevdet den oppfatning at staten var en sammenslutning som var avhengig av kompromisser mellom sosiale grupper. Denne teorien hadde under Weimarrepublikken gjort Tyskland til en usammenhengende masse administrative enheter som regjeringen og Riksdagen ikke greide å styre. En av hans sterkeste meningsmotstandere var den østerrikske juristen Hans Kelsen.[trenger referanse]

Schmitt mente også at krig følger av fiendeskap. Krig kan således rettferdiggjøres av den eksistensielle følelsen av at den gruppa en tilhører, er truet av fienden og må forsvare seg, eventuelt ved et angrep. Gode ledere er dermed de som klarer å samle folket og sende dem mot en fiende.[trenger referanse]

Schmitts arbeider streifer ved siden av stats-, forfatningsrett og filosofi også disipliner som statsvitenskap, sosiologi, historie, teologi og germanistikk.

Fornyet interesse[rediger | rediger kilde]

Tiden etter den kalde krigen har vært preget av en fornyet interesse for Schmitt i statsrett og politisk teori. Hans arbeider blir bl.a. ansett å ha påvirket nykonservatismen i USA, og argumentasjonen til Alberto Gonzales og John Yoo for å begrunne Bush-regjeringens krig mot terror ligger nært opp til Schmitts tenkning. Professor David Luban viser til at den amerikanske juridiske databasen Lexis.com har fem referanser til Schmitt i perioden mellom 1980 og 1990, 114 mellom 1990 og 2000, og 420 mellom 2000 og 2010, med nesten dobbelt så mange de siste fem årene som de foregående fem.[2]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Publikasjoner av Carl Schmitt i BIBSYS
  • Über Schuld und Schuldart, 1911
  • Gesetz des Urteils, 1912
  • Der Wert des Staates und die Bedeutung des Einzelnen, 1914
  • Politische Romantik, 1919
  • Die Diktatur, Duncker & Humboldt, Berlin 1921
  • Politische Theologie. Vier Kapitel zur Lehre von der Souveränität, 1922
  • Römischer Katholozismus und politische Form, 1923
  • Die geistesgeschichtliche Lage des heutigen Parlamentarismus, 1923
  • Die Diktatur des Reichspräsidenten, 1924
  • Die Rheinlande als Objekt internationaler Politik, 1925
  • Die Kernfrage des Völkerbundes, 1926
  • Volksentscheid und Volksbegehr, 1927
  • Verfassungslehre, Duncker & Humblot, Berlin 1928
  • Hugo Preuss, der Staatsbürger und seine Stellung in der deustchen Staatslehre, 1930
  • Hüter der Verfassung, 1931
  • Legalität und Legitimität, 1932
  • Die drei Arten des rechtswissenschaftlichen Denkens, 1933
  • (Der Begriff des Politischen), Tysk utgave 1932, tysk nyutgave 1963.
  • Theorie des Partisanen. Zwischenbemerkung zum Begriff des Politischen, D&H, Berlin 1963
  • Positionen und Begriffe im Kampf gegen Weimar-Genf-Versailles 1923 – 1939, 1939
  • Völkerrechtliche Großaumordnung mit Interventionsverbot für raumfremde Mächt, 1939
  • Die Lage der europäischen Rechtswissenschaft, 1950
  • Der Nomos der Erde im Völkerrecht des Ius Publicum Europaeum, Duncker & Humblot, Berlin 1950
  • Ex Captivitae Salus. Erfahrungen in der Zeit 1945-47, 1950
  • Politische Theologie II. Die Legende von der Erledigung jeder Politischen Theologie, D&H, Berlin
  • Hamlet oder Hekuba, 1956
  • Gespräch über die Macht und den Zugang zum Machthaber og Gespräch über den neuen Raum, Berlin 1994, ISBN 3-05-002630-8

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ William E. Scheuerman, Carl Schmitt: The End of Law, Rowman & Littlefield, 1999, s. 209.
  2. ^ David Luban, "Carl Schmitt and the Critique of Lawfare", Georgetown Public Law and Legal Theory Research Paper No. 11-33, s. 10

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]