Labour Party

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Labour Party
Norsk navn Arbeiderpartiet
Erklært ideologi Sosialdemokrati
Demokratisk sosialisme
Grunnlagt 27. februar 1900
Leder Ed Miliband
Hovedkontor London
Tilknytting ESP
Nettsted Nettsted
Medlemstall 201 374 (2004)
Representanter:
Parlamentsmdl. 258 (2010)

Labour Party (norsk: Arbeiderpartiet) er et britisk sosialdemokratisk politisk parti. Partiet ble dannet i 1900 som en løs sammenslutning av politiske og faglige organisasjoner for å representere arbeiderbevegelsen i Underhuset. Fram til 1922 var de konservative og de liberale de to største partiene, men dette året overtok Labour de liberales plass som parti nummer to, men fikk først flertall første gang etter 1945. Tross sin bakgrunn som et sosialistisk parti, bevega partiet seg under tidligere leder, Tony Blair, i retning av en nyliberalistisk politikk, under påvirkning av de endringene som hadde skjedd i det britiske samfunnet etter 18 år med konservativt styre under statsministrene Margaret Thatcher og John Major.

Labour vant en overlegen seier valget i 1997. Med 44 prosent av stemmene vant partiet 65 prosent av mandatene i Underhuset, takket være at Storbritannia har en valgordning med flertallsvalg i enmannskretser. Med 418 av Underhusets 659 representanter hadde partiet nå et flertall på 179 mandater. Det var partiets beste valg gjennom tidene, etter en periode på 18 år i opposisjon og et svært dårlig valg i 1983, da Labour var nede i 209 mandater. Det var et bedre valg enn de konservative hadde gjort i 1983, da de fikk 397 representanter i Underhuset. Sistnevnte opplevde nå et enda dårligere valg enn Labour hadde gjort i 1983, mens Liberaldemokratene gjorde et bra valg og mer enn dobla sin lille gruppe. Med 412 mandater ved valget i 2001 hadde Labour kun tapt seks mandater, hovedsakelig til liberaldemokratene, mens de konservative kun gikk fram med et mandat i forhold til valget fire år før. Partiet gikk noe mer tilbake i 2005, da partiet fikk 356 mandater, noe som likevel fortsatt var et solid flertall.

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Labours hovedkvarter i 39 Victoria Street i London

På slutten av 1800-tallet blei det i økende grad uttrykt et behov for en egen valgliste for arbeiderklassen. Etter utvidelsene av stemmeretten i 1867 og 1885 blei enkelte medlemmer av fagforeningene representert i det liberale partiet. Flere små sosialistiske partier og bevegelser var allerede etablert og ønska et bånd til fagbevegelsen. Blant disse var Independent Labour Party, Fabian Society (en intellektuell gruppe med medlemmer først og fremst fra middeklassen), samt noen andre grupperinger. Den 27. og 28. februar 1900 blei det innkalt til et møte i London for å samle alle organisasjoner på venstresida med det formål å samles om felles kandidater til å representere dem i Underhuset. Valglista fikk navnet «Labour Representation Committee» (LRC). Allerede ved valget i oktober samme år stilte den nye valglista med 15 kandidater, hvorav to lyktes å bli representert, Keir Hardie og Richard Bell. I løpet av 1902-03 vant den nye lista ytterligere to mandater ved bivalg i to enkeltkretser.

Ved valget i 1906 inngikk LRC en avtale med de liberale om ikke å stille kandidater i samme valgkretser, slik at man unngikk konkurranse mellom de to valglistene og dermed reduserte sjansen for at den konservative kandidaten skulle vinne. Formålet var å hindre konservativ valgseier. Takket være dette samarbeidet fikk LRC 29 representanter i Underhuset. I sitt første felles møte etter valget vedtok de valgte representantene for LRC å ta navnet Labour Party. Keir Hardie blei valgt som for partiets første leder. Ved de to valgene i 1910 fikk Labour henholdsvis 40 og 42 representanter. I perioden 1910-1914, da det var mange streiker, økte støtten til Labour.

Første verdenskrig og 1920-tallet[rediger | rediger kilde]

Under første verdenskrig var Labour splitta mellom de som støtta og de som var mot konflikten. Ramsay MacDonald, som var mot krigen, gikk av som partileder og Arthur Henderson overtok. Henderson blei snart tatt inn i Herbert Asquiths krigsregjering, men gikk ut igjen i 1917 etter økende misnøye innad i partiet. Ved valget i desember 1918 fikk Labour 57 representanter. De konservative vant valget, mens de liberale blei splitta mellom de som støtta partiets leder, David Lloyd George og de som støtta Herbert Asquith, partiets tidligere leder. På dette tidspunktet var allmenn stemmerett for menn over 21 år, samt for kvinner over 30 år, gjennomført. Dels på grunn av dette, dels på grunn av de liberales fortsatte splittelse, blei Labour, ved valget i 1922, endelig det ledende opposisjonspartiet, med 142 representanter. Etter valget i desember 1923, tapte de konservative flertallet av mandatene. Sjøl om de fortsatt var det største partiet, ga de liberale sin støtte til en mindretallsregjering med Labour. Ramsay MacDonald blei partiets første statsminister, men regjeringa blei felt av de liberale allerede etter ni måneder, og det blei nyvalg oktober 1924. De konservative vant da tilbake sitt flertall, og både Labour og de liberale gikk tilbake i oppslutning. Fire dager før valget blei det såkalte Zinovjev-brevet, som antyda at Labour planla en kommunistisk revolusjon, offentliggjort. Det er i dag stor grad av enighet om at brevet er en forfalskning, iscenesatt av de britiske hemmelige tjenester i Riga.

Splittelsen under MacDonald[rediger | rediger kilde]

Ved valget i mai 1929 blei Labour for første gang landets største parti, med 287 mot de konservatives 260 og de liberales 59 representanter. Ramsay MacDonald danna Labours andre regjering,også denne gang med støtte fra de liberale, noe som begrensa regjeringas handlekraft. Regjeringa mangla en distinkt makroøkonomiskpolitikk, og i likhet med andre industrialiserte land blei britisk økonomi paralysert etter krakket på New York-børsen i 1929. Arbeidsledigheten som hadde vært på litt over en million når Labour overtok regjeringsmakta, nådde 2.7 millioner innen slutten av 1930. I denne situasjonen oppsto ytterligere problemer i 1931, i kjølvannet av at Østerrike største bank gikk konkurs. Det var et sterkt press for å kutte i budsjettene, noe som skapte splittelse innad i regjeringa og sterk motstand innad i partiet. Ni av regjeringas 20 medlemmer gikk i mot, og MacDonald gikk til kongen for å levere regjeringas avskjedssøknad, men opposisjonen, som anså det som fordelaktig at det var en «sosialistisk» statsminister som sto for kuttene, ba ham fortsette. Resultatet blei en nasjonal samlingsregjering med ti medlemmer, hvorav, inkludert MacDonald sjøl, kom fra den tidligere Labour-administrasjonen. MacDonald, og de som fulgte ham, blei utvist fra partiet. Resten av partiet gikk i oppsisjon med George Lansbury som ny partileder og fra 1935 Clement Attlee. 30-tallet blei et skuffelsenes tiår for Labour. I 1940 gikk Labour inn i Winston Churchills samlingsregjering under den andre verdenskrig, der de deltok til de trakk seg ut like etter freden i Europa i mai 1945 og foran valget til nytt Underhus den 5. juli samme år.

Tidlig etterkrigstid[rediger | rediger kilde]

Den 5. juli 1945, mindre enn to måneder etter at den andre verdenskrig var avslutta, tapte Winston Churchill, til manges store overraskelse, valget. Labour vant en overlegen seier. Med 393 mandater hadde de 146 mer enn det som trengtes for å få flertall. Den nye Labour-regjeringa, under ledelse av Clement Attlee, brukte valgseieren til å gjennomføre omfattende nasjonaliseringer og utbygging av velferdsstaten. I Underhuset hadde Labour tilstrekkelig støtte til å gjennomføre flere velferdsreformer, på tross av opposisjon fra de konservative. Under helseminister Aneurin Bevan blei National Insurance Act, folketrygd, gjennomført, som erstatning for «fattiglovene», med arbeidsledighets- og syke-, barne- og enketrygd, samt statspensjon, alt finansiert av obligatoriske bidrag fra arbeidsgivere og arbeidstagere. Alle disse reformene var basert på anbefalinger i den såkalte Beveridge-rapporten fra 1944. I 1948, la National Health Service Act grunnlaget for et nasjonalt helsevesen.

Etter valgnederlaget oktober 1951 var Labour tilbake i opposisjon, og utover 50-tallet utspant det seg en omfattende ideologisk debatt. Valgprogrammet fra 1945 var mer eller mindre gjennomført og spørsmålet var hva som burde være målet for en eventuelt ny Labour-regjering. Venstrefløyen, rundt Aneurin Bevan, ønska videre nasjonaliseringer, mens høyresida, revisjonistene, i stedet tok til orde for en aktiv statlig politikk etter økonomen John Maynard Keynes ideer. Hugh Gaitskell, som overtok som partiets leder etter Attlee i 1955 var en ledende revisjonist, mens Tony Crosland var revisjonistenes store ideolog. På landsmøtet i 1959 foreslo Gaitskell å endre paragraf 4 i partikonstitusjonen, som fastslo målet om offentlig eierskap. Dette møtte imidlertid heftig motbør. Først under Tony Blair skulle det lykkes å endre denne paragrafen.

I 1964 kom Labour tilbake til makta etter 13 års konservativt styre. Harold Wilson blei landets nye statsminister. Umiddelbart etter at regjeringa hadde starta sitt arbeid, gikk det opp for dem at landets økonomiske problemer var verre enn de hadde antatt. Tjenestemenn i finansdepartementet gjorde dem oppmerksom på at handelsunderskuddet for 1964 trolig ville ligge på 800 millioner pund. Dette var problematisk for et parti som hadde gått til valg på en ekspansiv økonomisk politikk med løfte om satsing på helse-, bolig- og utdannelsessektoren. Direktøren i Bank of England gjorde det klart at umiddelbare kutt i regjeringas utgiftsplaner var nødvendig, og da særlig i forhold til sosialbudsjettet. Enda verre var det nok for et parti med sosialistiske tradisjoner at man blei tvunget av økonomiske realiteter til å gå med på Det internasjonale pengefondets (IMFs) krav om innstramninger for å få lån av denne banken. Regjeringa måtte velge mellom devaluering eller en eller annen form for importkontroll for å få bukt med de økonomiske problemene. Valget falt på det siste, tross landets forpliktelser ovenfor GATT og EFTA. Tross disse tiltakene fortsatte presset mot pundet, blant annet på grunn av omfattende valutaspekulasjon. Mai 1965 måtte regjeringa ta opp et nytt lån fra IMF, med krav om ytterligere innstramninger. Dette førte til misnøye i fagforeningene, men de valgte likevel å være lojale ovenfor regjeringa forut for nyvalget i juni 1966 for ikke å skaffe den problemer. Etter valget, som Labour kom styrka ut av, fortsatte imidlertid de økonomiske innstamningene, noe som førte til et dårlig forhold mellom regjeringa og fagforeningene, og til en radikalisering av sistnevnte. Fagforeningenes motvilje mot frivillige lønnsbegrensninger, førte i august 1966 til en lov som innførte tvungen pris- og lønnskontroll. Denne politikken blei ansett som nødvendig for å hindre devaluering, men var svært upopulær i fagforeningene. Problemene fortsatte imidlertid, og til slutt, nærmere bestemt i november 1967, måtte regjeringa gi tapt, og devaluere.

70-tallet[rediger | rediger kilde]

Edward Heath og de konservative vant en knapp seier i valget i juni 1970, men Labour returnerte til makta i februar med en mindretallsregjering, også nå under Wilson. I et nyvalg oktober samme år klarte Labour å få knapt flertall i Underhuset. I 1976 trakk Wilson seg som partileder og statsminister, og James Callaghan overtok. På tross av at partiet på 70-tallet offisielt sto for en radikal, sosialistisk politikk, var partiets ledelse nå dominert av moderate sosialdemokater som var tilhengere av en keynesiansk økonomisk politikk. Tidlig på 70-tallet blei imidlertid store deler av den vestlige verden ramma av økonomiske nedgangstider, og Storbritannia var ikke noe unntak. En kombinasjon av økt arbeidsledighet og inflasjon vanskeliggjorde ethvert forsøk på en ekspansiv økonomisk politikk. Ikke bare venstresidas alternative økonomiske strategi, men også den keynesianske, blei i praksis forkasta. Et lån fra Det internasjonale pengefondet (IMF) gjorde det enda klarere at regjeringa var i ferd med å forlate sjøl den mest utvanna form for sosialisme. Lånepakka innebar at regjeringa måtte foreta omfattende kutt i offentlig sektor, og den blei utsatt for kritikk langt inn i revisjonistenes rekker. På mange måter innebar IMF-lånet dødsstøtet for revisjonistenes keynesianske økonomiske strategi, og det bidro til å marginalisere og diskreditere sosialdemokratene og til å styrke venstresida.

Thatcher-årene[rediger | rediger kilde]

Etter valgnederlaget i 1979, der de konservative under deres nye leder, Margaret Thatcher vant valget, opplevde Labour en periode med sterk rivalisering innad i partiet. Partiet gikk politisk kraftig til venstre, på tross av at velgerne og det politiske sentrum hadde gått kraftig til høyre etter at landet hadde fått sin mest høyreorienterte regjering etter 1945. Michael Foot, som tilhørte venstresida blei valgt til ny leder etter Callaghan, og det var bare med liten margin at høyresidas kandidat, Denis Healey klarte å vinne over kandidaten fra ytre venstre, Tony Benn. I tillegg til de reint substantielle målene nevnt ovenfor, fikk venstresida også gjennom krav om endrede regler for valg av partiledelse, og strengere regler for gjenvalg av parlamentarikere. Som en reaksjon på denne venstredreininga forlot deler av partiets sosialdemokratiske fløy partiet, og danna det kortlivete sosialdemokratiske partiet, som seinere gikk sammen med det liberale partiet, og danna Liberaldemokratene.

Labour gikk i 1983 til valg med forslag om mer sosialisering, fornya makt til fagbevegelsen, og ensidig atomnedrustning. Dette slo ikke an hos velgerne, noe som sammen med konkurranse fra sosialdemokratene bidrar til å forklare at Labour i 1983 gjorde et katastrofevalg. Nederlaget i 1983 viste at Labour var fullstendig i utakt med hovedtyngden av velgerskaren. Et eksempel på hvor lite kontakt Labour hadde med folket, var at de konservative gikk så langt at de ikke bare argumenterte mot manifestet, men også faktisk delte ut Labours «sjølmordsbrev» til velgerne for å vise hvor radikale deres motstandere var. Skulle partiet komme seg tilbake til regjeringstaburettene, syntes det nødvendig å bevege seg i retning av det politiske sentrum. Dette var ikke minst nødvendig for å forhindre at alliansen av de liberale og sosialdemokratene skulle skyve Labour ned til å bli landets tredje største parti. Labour måtte altså bli mer valgbart. Dette var et av hovedmålene for Neil Kinnock, som blei valgt som ny leder høsten 1983. Kinnock tilhørte i utgangspunktet den moderate venstresida, men var den som fikk ansvaret for «moderniseringa», i praksis å ta partiet mot høyre i det politiske landskapet. Hans nestleder, Roy Hattersley var en av de gjenværende fra partiets høyrefløy. Labour gikk bare svakt fram ved valget i 1987. I perioden mellom 1987 og 1992 gjennomgikk partiet store endringer i sin politikk. Blant annet avviste man muligheten for store skatteskjerpelser og nasjonaliseringer. Partiet skifta også over til en positiv holdning til Det Europeiske Fellesskap, på et tidspunkt da de konservative under Thatcher i økende grad blei euro-skeptikere. I forsvarspolitikken fjerna man seg fra kravet om ensidig atomnedrustning.

Ved valget i 1992 hadde partiet reformert seg såpass at det blei ansett for å være et troverdig regjeringsalternativ. De fleste meningsmålinger viste at partiet leda over de konservative, men sjelden så mye at de ville ha fått flertall i Underhuset. De konservative vant imidlertid på innspurten, og Labour fikk omtrent samme oppslutning som i 1979. Etter Labours fjerde valgnederlag på rad, trakk Kinnock og Hattersley seg fra ledelsen. John Smith blei valgt som ny leder. Ved landsmøtet i 1993 lyktes Smith i å endre reglene for valg av kandidater til parlamentsvalg, slik at fagforeningene skulle få mindre innflytelse over partiet. Kandidatene skulle nå velges av partiets medlemmer etter prinsippet «ett medlem, én stemme». Man håpet at dette ville redusere makta til aktivistene på venstresida, da det jevne medlem blei ansett for å være mer moderat.

New Labour[rediger | rediger kilde]

Etter Smiths plutselige død i 1994 tok Tony Blair over. Blair fortsatte partiets dreining mot høyre, og fikk partiet med på å akseptere store deler av de reformer Thatcher hadde gjennomført. Mens «Old Labour» blei brukt som betegnelse på eldre, mer venstreorienterte medlemmer av partiet, eller de med forbindelse til fagforeningene, så kom «New Labour» til å bli assosiert med det Labour som utvikla seg etter 1994. Paragraf 4,[1] som fastslo målet om offentlig eierskap, blei omskrevet, over 30 år etter at Hugh Gaitskell først hadde foreslått en slik endring. Peter Mandelson var sentral i denne prosessen, og var en innflytelsesrik person i partiet. Sammen med Blair, Gordon Brown og Alastair Campbell er han ansett som en av hovedarkitektene bak New Labour. Et uttrykk som «ingen rettigheter uten forpliktelser» er ment å karakterisere New Labours verdisyn. Begrepet «den tredje vei», et begrep blant annet knytta til sosiologen Anthony Giddens, blir ofte brukt som betegnelse for New Labours ideologi, men det har ofte blitt kritisert for å mangle en klar mening.

Labours økonomiske politikk søkte å balansere Thatcher-epokens laissez-faire kapitalisme med tiltak som ville minske eller reversere en slik politikks negative virkning på samfunnet. Et av de mest populære nye tiltakene var Storbritannias første lov om minstelønn, som til dels var en kompensasjon til fagforeningene for å akseptere endringa av paragraf 4 i partikonstitusjonen. Moderniseringa av partiet, og misnøyen med de konservative, økte (New) Labours oppslutning i «middle England». Partiet var opptatt av ikke å skremme bort velgere som tidligere hadde stemt på de konservative, og lovte å holde seg til utgiftsplanene til den konservative regjeringa, og ikke å øke inntektsskatten. Ved valget i 1997 lyktes Labour endelig i å gjenerobre regjeringsmakta, i det partiet gjorde et «brakvalg» og tok 418 av Underhusets 659 representanter. Partiet hadde nå et flertall på 179 mandater.

Tony Blairs regjering[rediger | rediger kilde]

En av de første handlingene til den nye Labour-regjeringa var å gi Bank of England full frihet til å fastsette rentene. Labour holdt løftet om å holde seg til den konservative regjeringas utgiftsplaner, noe som skapte misnøye på venstresida, som hadde håpet på en mer radikal politikk, og 47 av partiets parlamentsmedlemmer stemte mot regjeringa da den gjennomførte den tidligere administrasjonens planer om å kutte i overføringene til aleineforeldre. Den nye Labour-regjeringa sto mye nærmere de store selskapene i næringslivet enn noen annen tidligere Labour-regjering.

Labour-regjeringa representerte likevel ikke noen direkte fortsettelse av den avgåtte konservative regjeringas politikk. Et populært tiltak som illustrerer dette er innføringa av Storbritannias første lov om nasjonal minstelønn. Det har også vært forskjellige programmer retta mot spesielle grupper av befolkninga, som for eksempel husløse.

Ved valget i 2001 gikk Labour bare svakt tilbake i forhold til i 1997, mens de konservative kun vant et mandat. I denne perioden var det økninger i offentlige utgifter, blant annet innen helse- og utdanningssektoren.

Når det gjaldt utenrikspolitikk, så blei det uttrykt ønske om et godt forhold både til EU og USA. Under Robin Cooks tid som utenriksminister blei det lagt særlig vekt på en «etisk utenrikspolitikk», mens hans etterfølger, Jack Straw, tonte dette noe ned. Partiet ga likevel uttrykk for at kampen for demokrati og menneskerettigheter, samt kampen mot terrorisme, sto i sentrum for utenrikspolitikken. Dette ga seg blant annet uttrykk i en humanitær intervensjon i Sierra Leone våren 2000 for å stoppe massakrene der. Blair overtalte dessuten USAs daværende president, Bill Clinton til å ta en mer aktiv rolle i Kosovo i 1999. Britiske tropper deltok også seinere i den internasjonale koalisjonen som i 2001 gikk til angrep på Taliban-regimet i Afghanistan, etter at de nekta å overlevere Osama bin Laden, og kaste al-Qaida ut av landet i kjølvannet av terrorangrepet på World Trade Center i New York den 11. September 2001.

Blair-regjeringas beslutning om å delta i invasjonen av Irak i 2003 møtte mye kritikk både i offentligheten og innad i Labour. Den 17. mars, tre dager før sjølve invasjonen, sa tidligere utenriksminister Robin Cook fra seg vervet som partiets parlamentariske leder, og han blei den 12. mai fulgt av utviklingsminister Clare Short, som hele tida hadde kritisert beslutninga.

I 2005 vant Labour sin tredje seier på rad, dog med redusert oppslutning, noe som blant annet skyldtes misnøye med Irak-krigen. Tony Blairs tredje termin som statsminister blei i enda større grad enn de andre prega av kampen mot terrorisme. Kort tid etter valget, den 7. juli 2005, blei tre undergrunnsbaner og en buss ramma av bomber i London. To uker seinere blei det gjort ytterligere, mislykka, bombeforsøk. Dette førte til mottiltak, tiltak som kritikere har ment at underminerer sivile rettigheter og rettsstatlige prinsipper. Som følge av dette var det en økende tendens til opprør innen Labours parlamentsgruppe. Regjeringa gikk på et nederlag i Underhuset angående hvor lenge personer mistenkt for terrorisme kunne sitte innesperra uten rettssak.

Foran valget i 2005 blei det klart at Blair fortsatt ville lede en Labour-regjering dersom partiet vant valget, men at han ikke ville lede partiet etter en eventuell fjerde valgseier. Det blei i utgangspunktet lagt opp til at han ville holde fram som statsminister ut den tredje parlamentsperioden. Etter sterkt press innad i partiet, annonserte imidlertid Blair den 7. september 2006 at han ville gå av som statsminister innen ett år.[2] Brown var hele tida klar favoritt til å overta etter Blair, og flere av de som blei ansett som potensielle rivaler gjorde det klart at deres kandidatur ikke var aktuelt. En av disse var daværende miljøvernminister David Miliband, som snarere uttrykte sin støtte til Brown.[3] Den 10. mai 2007 kunngjorde Blair at han ville gå av som leder for Labour den 24. juni samme år, og som Storbritannias statsminister tre dager seinere, altså den 27. juni. Blair uttrykte at han regna med at Brown ville overta, og han var sjøl blant den overveldende andelen av Labours representanter i Underhuset som støtta Browns kandidatur.[4] Opprinnelig hadde Blair visst nok tenkt å la Brown overta som statsminister allerede før valget i 2005, fordi han trodde hans kandidatur kunne skade partiet (pga Irak krigen). Siden Blair tvilte på om Brown kom til å implementere en del reformer som Blair mente var essensielle for Storbritannia, valgte han heller å fortsette som statsminister inntil disse reformene var gjennomført, enn å la Brown overta for at det hele så skulle legges på is.[5]

Brown blei helt fra begynnelsen ansett som en soleklar favoritt og hans eneste utfordrer, venstresidas John McDonnell klarte ikke å sikre tilstrekkelig mange nominasjoner til at det i det hele tatt blei avstemning, da kravet var at man måtte ha minst 12,5 % av partiets representanter i Underhuset bak seg, det vil si minst 45 representanter, iberegna en sjøl. På et ekstraordinært møte den 24. juni blei Brown derfor valgt til ny Labour-leder uten motkandidater.[6][7][8][9][10]

Partiledere[rediger | rediger kilde]

Portrett Leder fra Leder til Fødsels- og dødsdato
1 Keir Hardie Portrett av James Keir Hardie 17. februar 1906 22. januar 1908 15. august 1856 - 26. september 1915
2 Arthur Henderson Portrett av Arthur Henderson 22. januar 1908 14. februar 1910 13. september 1863 - 20. oktober 1935
3 George Nicoll Barnes 14. februar 1910 6. februar 1911 2. januar 1859 - 21. april 1940
4 James Ramsay MacDonald Portrett av James Ramsay MacDonald 6. februar 1911 5. august 1914 12. oktober 1866 - 9. november 1937
5 Arthur Henderson Portrett av Arthur Henderson 5. august 1914 24. oktober 1917 (se boks nr. 2)
6 William Adamson 24. oktober 1917 14. februar 1921 2. april 1863 - 23. februar 1936
7 John Robert Clynes 14. februar 1921 21. november 1922 27. mars 1869 - 23. oktober 1949
8 James Ramsay MacDonald Portrett av James Ramsay MacDonald 21. november 1922 1. september 1931 (se boks nr. 4)
9 Arthur Henderson Portrett av Arthur Henderson 1. september 1931 25. oktober 1932 (se boks nr. 2)
10 George Lansbury 25. oktober 1932 8. oktober 1935 21. februar 1859 - 7. mai 1940
11 Clement Attlee Portrett av Clement Attlee 8. oktober 1935 14. desember 1955 3. januar 1883 - 8. oktober 1967
12 Hugh Gaitskell 14. desember 1955 18. januar 1963 9. april 1906 - 18. januar 1963
13 George Brown 18. januar 1963 14. februar 1963 2. september 1914 - 2. juni 1985
14 Harold Wilson Portrett av Harold Wilson 14. februar 1963 5. april 1976 11. mars 1916 - 24. mai 1995
15 James Callaghan 5. april 1976 3. november 1980 27. mars 1912 - 26. mars 2005
16 Michael Foot 3. november 1980 2. oktober 1983 23. juli 1913 - 3. mars 2010
17 Neil Kinnock 2. oktober 1983 18. juli 1992 28. mars 1942 -
18 John Smith 18. juli 1992 12. mai 1994 13. september 1938 - 12. mai 1994
19 Margaret Beckett Portrett av Margaret Beckett 12. mai 1994 21. juli 1994 15. januar 1943 -
20 Tony Blair Portrett av Tony Blair 21. juli, 1994 24. juni 2007 6. mai 1953 -
21 Gordon Brown Portrett av Gordon Brown 24. juni 2007 11. mai 2010 20. februar 1951 -
22 Harriet Harman 11. mai 2010 25. september 2010 30. juli 1950 -
23 Ed Miliband Miliband, Ed (2007) cropped.png 25. september 2010 25. desember 1969 -

Valgstatistikk fra 1945-2010[rediger | rediger kilde]

Årstall Del av stemmene Endring Plasser i parlamentet
1945 49,7% +11,7 393
1950 46,1% -3,6 315
1951 48,8% +2,7 295
1955 46,4% -2,4 277
1959 43,8% -2,6 258
1964 44,1% +0,3 317
1966 48,0% +3,9 364
1970 43,1% -4,9 288
Februar 1974 37,2% -5,9 301
Oktober 1974 39,2% +2,0 319
1979 36,9% -2,3 269
1983 27,6% -9,3 209
1987 30,8% +3,2 229
1992 34,4% +3,6 271
1997 43,2% +8,8 419
2001 40,7% -2,5 413
2005 35,2% -5,5 355
2010 29,0% -6,2 258

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]