Michael Oakeshott

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Michael Oakeshott
Michael Oakeshott.jpg
Født11. desember 1901
Chelsfield
Død19. desember 1990 (89 år)
Acton
Utdannet ved Gonville and Caius College
Beskjeftigelse Filosof og historiker
Nasjonalitet Storbritannia
Medlem av British Academy, American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelse Fellow of the British Academy
RegionVestlig filosofi
TradisjonKonservatisme, liberalisme og britisk idealisme
Påvirket avPlaton, Aristoteles, Hobbes, Spinoza, Kant, Burke, Hegel, Tönnies, Simmel, Green, Bradley, Dilthey og Collingwood
Påvirket hvemPocock, Thatcher, Cowling, Sullivan, Gray og White

Michael Joseph Oakeshott (født 11. desember 1901 i Chelsfield, død 19. desember 1990 i Dorset) var en engelsk filosof og politisk teoretiker. Han skrev om historiefilosofi, religionsfilosofi, estetikk, pedagogisk filosofi og rettsfilosofi. Oakeshott regnes blant de mest sentrale konservative tenkerne på 1900-tallet.[1][2]

Oakeshott studerte historie og teologi i England og Tyskland, og foreleste i historie ved University of Cambridge. Etter krigstjeneste under den andre verdenskrig ble han professor i statsvitenskap ved London School of Economics, der han ble værende frem til emeriteringen i 1968. Oakeshott var med på å opprette tidsskriftet The Cambridge Journal, som publiserte hans mest kjente artikkel, «Rationalism in Politics». Et nytrykk av artikkelen i 1962 gjorde Oakeshott til en vidkjent kritiker av abstraksjon. Han utdypet sin kritikk av rasjonalismen i sitt magnum opus fra 1975, On Human Conduct.[2][3]

Familie, oppvekst og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Han ble født i Chelsfield i Kent som den andre av tre sønner av Joseph Francis Oakeshott og Frances Maude Hellicar. Faren var en offentlig tjenestemann og et fremtredende medlem av den sosialistiske reformbevegelsen Fabian Society. Dramatikeren og sosialisten George Bernard Shaw ble en venn av familien. Michael Oakeshotts mor var kjøpmannsdatter, sykepleier, suffragett og engasjert i veldedig arbeid. Mens faren var agnostiker, kom sønnen til å dele morens kristne tro. Middelklassefamilien var politisk og kulturelt engasjert, men ikke materielt velstående.[4]

Oakeshott var elev ved den kristne og progressive St. George's School i Harpenden i Hertfordshire 1912–1920. Skolen kombinerte et «klassisk pensum med pedagogisk inspirasjon fra Maria Montessori».[2] Sin bohemske fremtoning, respekt for individualitet og preferanse for tverrfaglighet var noe han tilla seg ved skolen i Harpenden.[4][5] I 1920 begynte han å studere historie ved Gonville and Caius College ved University of Cambridge. Han tok også kurs i idéhistorie og filosofi. Etter college mottok han et stipend for å studere teologi ved Philipps-Universität Marburg og Eberhard-Karls-Universität Tübingen i Tyskland.[6]

Oakeshott var gift fire ganger,[7] og etterlot seg en sønn fra sitt første ekteskap.[3][8] Han var kjent for sine «pene manerer, nøt selskap med vakre kvinner, og utstrålte en slags gammelmodig sjarm».[5]

Akademisk karrière[rediger | rediger kilde]

Oakeshott foreleser i Old Theatre ved LSE i 1964.

Oakeshott underviste i engelsk ved kostskolen Lytham St. Annes Grammar School i Lancashire 1923–1924 før han ble stipendiat ved Gonville and Caius College i 1925. Han ble collegelektor i 1931 og universitetslektor i historie i 1933.[9]

Oakeshott advarte mot fremveksten av nazisme og kommunisme i Europa i 1930-årene, og uttrykte sterk antipati mot disse i sine forelesninger.[10] Han forsvarte individets rett til ikke å bli direkte involvert i krig i artikkelen «The Claim of Politics» fra 1939. Året etter vervet han seg til artilleriet i British Army. Mellom 1944 og 1945 tjenestegjorde han som adjutant i en skvadron i liaisonregimentet «Phantom», som rekognoserte ved fronten. Etter krigen vendte han tilbake til lektorstillingen ved University of Cambridge. Han var medlem av redaksjonsrådet, og senere redaktør, i tidsskriftet The Cambridge Journal 1947–1954.[9] Sammen med en Cambridge-kollega forfattet han sitt eneste ikke-akademiske verk, en bok om hesteveddeløp.[11]

I slutten av 1940-årene hadde den gjengifte veddeløpsentusiasten Oakeshott kommet på kant med puritanerne ved University of Cambridge. Han ble forbigått i utnevnelsen til et ledig professorat i statsvitenskap. I 1949 ble han lektor ved Nuffield College ved University of Oxford, der han ble værende i to år. I 1950 ble han valgt til å etterfølge sosialisten Harold Laski som professor i statsvitenskap ved London School of Economics. Fabian Society grunnla universitetet i 1895, og det vakte oppsikt og noen protester da konservative Oakeshott ble utnevnt. Mange ved London School of Economics delte imidlertid «Oakeshotts hengivenhet til akademiske dyder i motsetning til ideologiske mål».[5] Oakeshott uttalte senere om sitt politiske syn i et intervju: «Jeg er ikke medlem av noe politisk parti. Jeg stemmer, om jeg må stemme, på det partiet som trolig gjør minst skade. I den grad er jeg en tory[8]

Oakeshott ble professor emeritus ved London School of Economics i 1968, men fortsatte å bidra til mastergradsutdannelsen i idéhistorie, som han hadde tatt initiativ til, frem til 1981. I mellomtiden hadde han også vært gjesteforeleser ved University of Birmingham i 1952/1953 og Harvard University i 1958.[9]epikursk vis var han tilbaketrukket fra offentligheten, og avslo en utnevnelse til Order of the Companions of Honour i 1981. Han godtok å bli opptatt som medlem av British Academy i 1966, men avslo æresdoktorgrader, med unntak for de som ble tildelt av gamle venner ved University of Durham og University of Colorado.[12]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fuller, Timothy (1991). «The Work of Michael Oakeshott». Political Theory (engelsk). 19 (3): 326–333. ISSN 0090-5917. 
  2. ^ a b c Isaksen, Torbjørn Røe (2011). «Michael Oakeshott». I Isaksen, Torbjørn Røe og Syse, Henrik. Konservatisme (norsk). Oslo: Universitetsforlaget. s. 261–269. ISBN 82-15-01653-7. 
  3. ^ a b Norman, Jesse (17. april 2014). «Michael Oakeshott, conservative thinker who went beyond politics». New Statesman (engelsk). 
  4. ^ a b Neill, Edmund (2009). Michael Oakeshott (engelsk). London: Bloomsbury. s. 2–4. ISBN 978-1441160157. 
  5. ^ a b c Cranston, Maurice (1991). «Remembrances of Michael Oakeshott». Political Theory (engelsk). 19 (3): 323–326. ISSN 0090-5917. 
  6. ^ Neill, Edmund (2009). Michael Oakeshott (engelsk). London: Bloomsbury. s. 4–5. ISBN 978-1441160157. 
  7. ^ Boucher, Davi og Vincent, Andrew (2000). British Idealism and Political Theory (engelsk). Edinburgh University Press. s. 241–242. ISBN 978-0748614288. 
  8. ^ a b «Micheal Oakeshott, Political Philosopher, Dead at 89» (engelsk). Associated Press. 22. desember 1990. Besøkt 14. juli 2014. 
  9. ^ a b c Podoksik, Efraim (red.) (2012). The Cambridge Companion to Oakeshott (engelsk). Cambridge University Press. s. xvi–xvii. ISBN 978-0521764674. 
  10. ^ Levy, H. m.fl. (1934). «Aspects of Dialectical Materialism». Cambridge Review. 56: 108–109. 
  11. ^ Oakeshott, Michael og Griffith, Guy (1947). A New Guide to the Derby: How to Pick the Winner (engelsk) (2 utg.). London: Faber & Faber. 
  12. ^ O'Sullivan, Noël. «Oakeshott's life and time: a philosophical memoir» (PDF) (engelsk). Michael Oakeshott Association. Besøkt 14. juli 2014. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primærlitteratur

  • Oakeshott, Michael (1933). Experience and Its Modes (engelsk). Cambridge University Press. 
  • Oakeshott, Michael (1939). The Social and Political Doctrines of Contemporary Europe (engelsk). Cambridge University Press. 
  • Oakeshott, Michael (1962). Rationalism in Politics and Other Essays (engelsk). London: Meuthen. 
  • Oakeshott, Michael (1975). On Human Conduct (engelsk). Oxford University Press. 
  • Oakeshott, Michael (1975). Hobbes on Civil Association (engelsk). Oxford: Blackwell. 
  • Oakeshott, Michael (1983). On History and Other Essays (engelsk). Oxford: Blackwell. 
  • Oakeshott, Michael (1989). The Voice of Liberal Learning (engelsk). Yale University Press. 

Kildesamlinger

  • Fuller, Timothy (red.) (1993). Religion, Politics, and the Moral Life (engelsk). Yale University Press. ISBN 978-0-300-17679-7. 
  • Fuller, Timothy (red.) (1996). The Politics of Faith and the Politics of Skepticism (engelsk). Yale University Press. ISBN 978-0-300-10533-9. 
  • Letwin, Shirley Robin (red.) (1993). Morality and Politics in Modern Europe (engelsk). Yale University Press. ISBN 978-0-300-05644-0. 
  • O'Sullivan, Luke (red.) (2004). Michael Oakeshott: What Is History? And Other Essays (engelsk). Imprint Academic. ISBN 978-0-907845-83-6. 
  • O'Sullivan, Luke (red.) (2007). Michael Oakeshott: The Concept of a Philosophical Jurisprudence: Essays and Reviews 1926–51 (engelsk). Imprint Academic. ISBN 978-1-84540-180-1. 
  • O'Sullivan, Luke (red.) (2008). Michael Oakeshott: The Vocabulary of a Modern European State: Essays and Reviews 1952–88 (engelsk). Imprint Academic. ISBN 978-1-84540-031-6. 
  • O'Sullivan, Luke (red.) (2010). Michael Oakeshott: Early Political Writings, 1925–30 (engelsk). Imprint Academic. ISBN 978-1-84540-053-8. 
  • O'Sullivan, Luke (red.) (2014). Michael Oakeshott: Notebooks, 1922–86 (engelsk). Imprint Academic. ISBN 978-1-84540-054-5. 

  • O'Sullivan, Luke og Nardin, Terry (red.) (2006). Michael Oakeshott: Lectures in the History of Political Thought (engelsk). Imprint Academic. ISBN 978-1-84540-093-4. 

Monografier og antologier

  • Abel, Corey (red.) (2010). The Meanings of Michael Oakeshott's Conservatism (engelsk). Imprint Academic. ISBN 978-1-84540-218-1. 
  • Abel, Corey og Fuller, Timothy (red.) (2005). The Intellectual Legacy of Michael Oakeshott (engelsk). Imprint Academic. ISBN 978-1-84540-009-5. 
  • Callahan, Gene (2012). Oakeshott on Rome and America (engelsk). Imprint Academic. ISBN 978-1-84540-313-3. 
  • Corey, Elizabeth Campbell (2006). Michael Oakeshott on Religion, Aesthetics, and Politics (engelsk). University of Missouri Press. ISBN 978-0-8262-1640-3. 
  • Franco, Paul (2004). Michael Oakeshott: An Introduction (engelsk). Yale University Press. ISBN 978-0-300-10404-2. 
  • Franco, Paul og Marsh, Leslie (red.) (2012). A Companion to Michael Oakeshott (engelsk). Penn State University Press. ISBN 978-0-300-10404-2. 
  • Kinzel, Till (2012). Michael Oakeshott. Philosoph der Politik (tysk). Steigra: Verlag Antaios. ISBN 978-3-935063-09-8. 
  • Nardin, Terry (2001). The Philosophy of Michael Oakeshott (engelsk). Penn State University Press. ISBN 978-0-271-02156-0. 
  • Podoksik, Efraim (2003). In Defence of Modernity: Vision and Philosophy in Michael Oakeshott (engelsk). Imprint Academic. ISBN 978-0-907845-66-9. 
  • Podoksik, Efraim (red.) (2012). The Cambridge Companion to Oakeshott (engelsk). Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-76467-4. 
  • Sullivan, Andrew (2007). Intimations Pursued: The Voice of Practice in the Conversation of Michael Oakeshott (engelsk). Imprint Academic. ISBN 978-0-907845-28-7. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]