Eric Voegelin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Eric Voegelin
FødtErich Hermann Wilhelm Vögelin
3. januar 1901
Köln
Død19. januar 1985 (84 år)
Palo Alto
Utdannet ved Universitetet i Wien
Beskjeftigelse Statsviter, filosof, universitetslærer
Nasjonalitet USA, Tyskland
Utmerkelser Guggenheim-stipendet

Eric Voegelin (født Erich Hermann Wilhelm Vögelin den 3. januar 1901 i Köln i Tyskland, død 19. januar 1985 i Palo Alto i California i USA) var en amerikansk statsviter og politisk filosof.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Familien flyttet fra Köln til Wien i 1910. Der studerte Eric Voegelin samfunnsitenskap ved Universitetet i Wien. Veilederne for hans doktorgradsavhandling var Hans Kelsen og Othmar Spann.

Karriere i Østerrike[rediger | rediger kilde]

Etter avsluttede studier i 1928 underviste han i politisk teori og sosiologi. Ved samme universitet ble han senere professor ved det juridiske fakultet. Mens han var i Østerrike innledet Voegelin sitt livslange vennskap med Alfred Shütz[1] og F.A. Hayek[2]. Mellom 1933 og 1938 utgav han fire bøker som kritiserte nazistenes rasisme, og som følge av Tysklands Anschluss i 1938 ble han sparket.

I USA[rediger | rediger kilde]

Knepent unnslapp han og hans kone Gestapo og etter et kort opphold i Sveits dro han til Amerika. Han underviste ved forskjellige universiteter før han slo seg ned ved Louisiana State universitetets Department of Government i 1942. De ble amerikanske borgere i 1944. Han tilbrakte mesteparten av sin akademiske karriere ved University of Notre Dame, Louisiana State University, Universitetet i München og Stanford universitetets Hoover Institution.[3][4] Louisiana-universitetet opprettet i 1987 et Vogelin-institutt til minne om hans virke ved universitetet.[5]

Voeglin studerte særlig politisk vold og totalitære regimer med utopiske ideer.[5] Voegelin mente at kommunisme og nazisme var «politiske religioner».[6] Han var kritisk til det han mente var tidlig kristent eller gnostisk tankegods i politikken.[7][8] I New York Times blir Voeglin karakterisert som reaksjonær og sammenlignes med Leo Strauss og Franz Rosenzweig.[9]

Tyskland: Voegelin forble i Baton Rouge frem til 1958 da han aksepterte tilbudet fra Ludwig-Maximilians-Universität i München om å overta Max Webers stilling i samfunnsvitenskap, som inntil da hadde vært tom siden Webers død i 1920. I München grunnla Voegelin Institut für Politische Wissenschaft.

USA: Han vendte tilbake til Amerika i 1969 for å slute seg til Stanford universitets Hoover Institution om som Henry Salvatori Fellow, der han fortsatte sitt arbeid inntil sin død 19. januar 1985. Han var et medlem av Philadelphia Society[10].

Verker[rediger | rediger kilde]

Han ga ut 14 bøker og publiserte over 100 faglige artikler.[11] Voegelins korrespondanse med Robert Heilman er posthumt utgitt i bok.[12]

  • Voegelin, E. (1949). The Philosophy of Existence: Plato's Gorgias. The Review of Politics, 11(4), 477-498.
  • Voegelin, E. (1953). The Origins of Totalitarianism. The Review of Politics, 15(1), 68-85.
  • Voegelin, E. (1967). Immortality: experience and symbol. Harvard Theological Review, 60(3), 235-279.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Szakolczai, Arpad. «Eric Voegelin and Alfred Schütz: A Friendship That Lasted a Lifetime» http://voegelinview.com/voegelin-schuetz-correspondence-review-pt-1/
  2. ^ Federici, Michael. Eric Voegelin: The Restoration of Order, ISI Books, 2002, s. 1
  3. ^ «Eric Voegelin | German-American political scientist». Encyclopedia Britannica (engelsk). Arkivert fra originalen 2017-08-02. Besøkt 22. juli 2017. 
  4. ^ «Eric Voegelin Facts». biography.yourdictionary.com (engelsk). Besøkt 22. juli 2017. 
  5. ^ a b «Eric Voegelin Institute». Louisiana State University (engelsk). Besøkt 2. august 2017. 
  6. ^ Judt, Tony (11. mars 2007). «Sacred Causes - Michael Burleigh - Books - Review». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 2. august 2017. 
  7. ^ Voegelin, E. (1950). The Formation of the Marxian Revolutionary Idea. The Review of Politics, 12(3), 275-302.
  8. ^ Voegelin, E. (2012). Science, politics and gnosticism: Two essays. Regnery Publishing.
  9. ^ Mccarthy, Daniel (26. august 2016). «Roads Not Taken: Mark Lilla on Political Reaction». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 2. august 2017. 
  10. ^ Distinguished members Arkivert 18. januar 2012 hos Wayback Machine. (PDF), The Philadelphia society
  11. ^ Hughes, G. (2004). Eric Voegelin and Christianity. The Intercollegiate Review, 40, 24-34.
  12. ^ http://old.seattletimes.com/html/obituaries/2002004052_heilmanobit13e.html