Eric Voegelin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Eric Voegelin
FødtErich Hermann Wilhelm Vögelin
3. jan. 1901[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
KölnRediger på Wikidata
Død19. jan. 1985[1][5][2][3]Rediger på Wikidata (84 år)
Palo AltoRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Statsviter[3], filosof[3], universitetslærer, historiker, sosiolog[3]Rediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i WienRediger på Wikidata
Nasjonalitet USA, TysklandRediger på Wikidata
Utmerkelser Guggenheim-stipendietRediger på Wikidata

Eric Voegelin (født Erich Hermann Wilhelm Vögelin den 3. januar 1901 i Köln i Tyskland, død 19. januar 1985 i Palo Alto i California i USA) var en amerikansk statsviter og politisk filosof.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Familien flyttet fra Köln til Wien i 1910. Der studerte Eric Voegelin samfunnsitenskap ved Universitetet i Wien. Veilederne for hans doktorgradsavhandling var Hans Kelsen og Othmar Spann.

Etter avsluttede studier i 1928 underviste han i politisk teori og sosiologi. Ved samme universitet ble han senere professor ved det juridiske fakultet. Mens han var i Østerrike innledet Voegelin sitt livslange vennskap med Alfred Schütz[6] og F.A. Hayek[7]. Mellom 1933 og 1938 utgav han fire bøker som kritiserte nazistenes rasisme, og som følge av Tysklands Anschluss i 1938 ble han sparket.

I USA[rediger | rediger kilde]

Han og hans kone unnslapp så vidt Gestapo, og etter et kort opphold i Sveits dro han til Amerika. Han underviste ved forskjellige universiteter før han slo seg ned ved Louisiana State universitetets Department of Government i 1942. De ble amerikanske borgere i 1944. Han tilbrakte mesteparten av sin akademiske karriere ved University of Notre Dame, Louisiana State University, Universitetet i München og Stanford universitetets Hoover Institution.[8][9] Louisiana-universitetet opprettet i 1987 et Vogelin-institutt til minne om hans virke ved universitetet.[10]

Voeglin studerte særlig politisk vold og totalitære regimer med utopiske ideer.[10] Voegelin mente at kommunisme og nazisme var «politiske religioner».[11] Han var kritisk til det han mente var tidlig kristent eller gnostisk tankegods i politikken.[12][13] I New York Times ble Voeglin karakterisert som reaksjonær og sammenlignet med Leo Strauss og Franz Rosenzweig.[14]

Tyskland: Voegelin ble værende i Baton Rouge frem til 1958 da han aksepterte tilbudet fra Ludwig-Maximilians-Universität i München om å overta Max Webers stilling i samfunnsvitenskap, som inntil da hadde vært ledig siden Webers død i 1920. I München grunnla Voegelin Institut für Politische Wissenschaft.

USA: Han vendte tilbake til Amerika i 1969 for å slutte seg til Stanford universitets Hoover Institution som Henry Salvatori Fellow, der han fortsatte sitt arbeid inntil sin død 19. januar 1985. Han var et medlem av Philadelphia Society[15].

Verker[rediger | rediger kilde]

Han ga ut 14 bøker og publiserte over 100 faglige artikler.[16] Voegelins korrespondanse med Robert Heilman er posthumt utgitt i bok.[17]

  • Voegelin, E. (1949). The Philosophy of Existence: Plato's Gorgias. The Review of Politics, 11(4), 477-498.
  • Voegelin, E. (1953). The Origins of Totalitarianism. The Review of Politics, 15(1), 68-85.
  • Voegelin, E. (1967). Immortality: experience and symbol. Harvard Theological Review, 60(3), 235-279.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Eric-Herman-Wilhelm-Voegelin, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e The Fine Art Archive, cs.isabart.org, abART person-ID 124970, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Indiana Philosophy Ontology Project, InPhO ID thinker/4077, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118627368, besøkt 17. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Szakolczai, Arpad. «Eric Voegelin and Alfred Schütz: A Friendship That Lasted a Lifetime» http://voegelinview.com/voegelin-schuetz-correspondence-review-pt-1/
  7. ^ Federici, Michael. Eric Voegelin: The Restoration of Order, ISI Books, 2002, s. 1
  8. ^ «Eric Voegelin | German-American political scientist». Encyclopedia Britannica (engelsk). Arkivert fra originalen 2. august 2017. Besøkt 22. juli 2017. 
  9. ^ «Eric Voegelin Facts». biography.yourdictionary.com (engelsk). Arkivert fra originalen 3. august 2017. Besøkt 22. juli 2017. 
  10. ^ a b «Eric Voegelin Institute». Louisiana State University (engelsk). Besøkt 2. august 2017. 
  11. ^ Judt, Tony (11. mars 2007). «Sacred Causes - Michael Burleigh - Books - Review». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 2. august 2017. 
  12. ^ Voegelin, E. (1950). The Formation of the Marxian Revolutionary Idea. The Review of Politics, 12(3), 275-302.
  13. ^ Voegelin, E. (2012). Science, politics and gnosticism: Two essays. Regnery Publishing.
  14. ^ Mccarthy, Daniel (26. august 2016). «Roads Not Taken: Mark Lilla on Political Reaction». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 2. august 2017. 
  15. ^ Distinguished members Arkivert 18. januar 2012 hos Wayback Machine. (PDF), The Philadelphia society
  16. ^ Hughes, G. (2004). Eric Voegelin and Christianity. The Intercollegiate Review, 40, 24-34.
  17. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2. august 2017. Besøkt 2. august 2017.