Novalis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Novalis
Novalis.jpg
Født Georg Friedrich Philipp Freiherr von Hardenberg
2. mai 1772
Wiederstedt
Død 25. mars 1801
Weißenfels
Bror Carl von Hardenberg, Anton von Hardenberg
Nasjonalitet Tyskland
Signatur
{{{navn}}}s signatur

Novalis, pseudonym for Friedrich Leopold von Hardenberg, friherre, (født 2. mai 1772 i Oberwiederstedt, Sachsen, død 25. mars 1801) var en tysk forfatter.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Friedrich von Hardenberg var sønn av Erasmus von Hardenberg, en tidligere bergverksmann som også var en from metodist. Moren het Augusta Bernhardine, født von Bölzig. Friedrich var nest eldst av elleve barn. Det ble sagt om gutten at han var innadvendt, med store drømmer, og at faren trodde han var noe tilbakestående. Faren var streng, og han holdt seg mest til moren.

Da Friedrich var ni år ble han alvorlig syk, men etter dette tok han seg kraftig opp, og ble en ivrig leser. Moren ble syk i 1784, og kom seg aldri etter dette. Faren ville at Friedrich skulle studere for å bli prest, men selv ville han noe annet. Han fikk omsider støtte til dette, og kom med tiden til universitetet i Jena, der han skulle studere jus.

Studieår[rediger | rediger kilde]

Novalis studerte jus i Jena, og der møtte han andre unge diktere og filosofer, blant annet Friedrich Schiller. Senere studerte han i Leipzig og Wittenberg. Han var ferdig uteksaminert i 1794. Schiller ble en god venn for livet. Høsten 1794 vart han brått opptatt av Sophie von Kühn, en pur ung jente på tretten år. Dette møtet ble med tiden til et alvorlig svermeri, men ikke mer. Hun døde av sykdom høsten 1795, knapt 15 år gammel. Dette ble et vendepunkt for Friedrich von Hardenberg, som nå tok navnet Novalis, og startet sin diktergjerning. Novalis fortsatte sin utdannelse og drev studier ved bergakademiet i Freiberg.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Han var tidlig kommet inn i Fichtes og Schlegels krets og debuterte med noen få Fragmente (1798), som ennå bærer preg av rokokko- og opplysningstiden. Men i de berømte Hymnen an die Nacht (offentliggjort i F. Schlegels Athenäum, 1800) fremtrer Novalis som romantiker. Hymnen an die Nacht er skrevet i rytmisk prosa og skildrer Novalis' egen opplevelse av kjærlighet og død. Kristendom og panteisme preger hans Geistliche Lieder.

Novalis' ufullførte roman Heinrich von Ofterdingen (1802, norsk overs. 1992) er det mest typiske utslag av den tyske romantikkens naturfilosofi og poetiske livsinnstilling; her inngår drøm og virkelighet i en intim forbindelse. I Heinrich von Ofterdingen møter man «die blaue Blume», symbolet på romantikkens evighetslengsler, og Novalis' ekte poetiske svermeri for middelalder og mystikk. Et lignende bilde får man i skriftet Die Christenheit oder Europa (1799).