Hopp til innhold

Amerikansk konservatisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Den tradisjonelle amerikanske konservatismen er forskjellig fra den tradisjonelle europeiske konservatismen. Betydningen av «konservatisme» i Amerika har lite til felles med hvordan ordet er brukt annensteds.[1] Ifølge Leo P. Ribuffo er «det som amerikanere nå kaller konservatisme, mye av det som verden kaller liberalisme eller nyliberalisme.»[2] Siden 1950-årene har amerikansk konservatisme i all hovedsak vært assosiert med Det republikanske parti. I tiårene før dette var det hovedsakelige kun demokrater i Sørstatene som kalte seg konservative, og disse spilte en nøkkelrolle i den koalisjonen av republikanere og sørstatsdemokrater som dominerte i Kongressen i perioden fra 1937 til 1963. Uttrykket Solid South henviser til den klare støtten i Sørstatene til demokratene fra 1887 (året for avslutningen for gjenoppbyggingen av Sørstatene etter borgerkrigen) til 1964 (året hvor Civil Rights Act ble vedtatt, noe som avsluttet rasesegregeringen).

Konservatismen har spilt en viktig rolle i amerikansk politikk siden 1950-årene.[3] Barry Goldwater anses gjerne som en av nøkkelpersonene i grunnleggelsen av den nevnte, moderne konservative bevegelsen. Historiker Gregory Schneider beskriver flere kjennetegn for amerikansk konservatisme: Respekt for tradisjon, republikanisme, bevarelse av rettsstaten og kristendommen, og et forsvar av «vestlig sivilisasjon fra utfordringene fra moderne kultur og totalitære regimer.»[4] Den amerikanske konservatismens historie har vært preget av konflikter og konkurrerende ideologier. Økonomisk konservative og libertarianere ønsker en liten stat, lavt skattetrykk, få reguleringer og fri konkurranse. Sosialkonservative ønsker en sterk stat som kan håndheve kristen moral. Nykonservative ønsker å spre amerikanske idealer til resten av verden.[5] Den konservative bevegelsen i 1950-årene forsøkte å bringe disse retningene sammen, slik at de kunne unngå spredningen av «gudløs kommunisme».[6][7] Paleokonservatismen oppstod som en reaksjon på nykonservatismen i 1970- og 1980-årene.

Samling i 1980-årene, splittelse på 2000-tallet

[rediger | rediger kilde]
President Reagan og visepresident Bush i 1984

I 1980-årene forente president Ronald Reagan de konservative i Det republikanske parti med skattelettelser, økte forsvarsbudsjetter, deregulering, antikommunisme, et styrket forsvar og appellering til familieverdier og kristen moral. Reagans politikk ble modell for konservativ politikk på det sosiale, økonomiske og utenrikspolitiske plan i Amerika i samtiden, og perioden ble simpelthen kalt «Reagan-æraen». Den etterfølgende presidenten George H.W. Bush representerte politisk en videreføring av Reagans politikk. Etter Sovjetunionens fall i 1991 ble viktige konservative innenriksspørsmål det den konservative spaltisten William Safire kalte «Gud, våpen og homser» (engelsk: God, guns and gays).[8][9] Andre moderne konservative meninger inkluderer motstand mot en verdensregjering (et syn delt med mange antiglobalister på venstresiden), skepsis overfor viktigheten eller gyldigheten av diverse miljøvernspørsmål,[10] viktigheten av selvstendighet fremfor avhengighet av staten, støtte til Israel,[11] støtte til bønn i offentlige skoler,[12][13] motstand mot våpenlovgivning,[14] motstand mot forskning på befruktede eggceller, støtte til en streng lov- og ordenpolitikk, streng håndhevelse av loven og lange fengselsstraffer for gjentatte lovbrudd.[15]

I år 2000 vant George W. Bush presidentvalget, som første republikaner den kalde krigen. Bush var den første neokonservative presidenten i USAs historie og vektla i sin presidentperiode skattelettelser, økte budsjetter, deregulering av industri og bankvesen samt bruk av amerikansk militærmakt til å bekjempe terrorister, fremme demokrati og sikre amerikanske oljeinteresser i Midtøsten.[16] Disse policyene var omstridt innad i USA da de ble gjennomført, men ettertiden viste at de også splittet de konservative bevegelsene i USA på nytt. Da den konservative Tea Party-bevegelsen oppstod i 2008, var mange av dens kampsaker nettopp mot mye av politikken Bush-administrasjonen hadde ført. Bevegelsen, som la seg opp mot synspunktene Paleokonservatismen har, viste at disse og de neokonservative var grunnleggende uenige om mange samfunnsspørsmål. De mest påfallende av disse var bl.a:

Sak Neokonservatisme Paleokonservatisme
Statlige velferdstjenester og
føderale programmer		 For Mot
Tillate underskudd på statsbudsjettet For Mot
Positiv til «big business» For Mot
Tillate militær intervensjon i utlandet,
også når landets eksistens ikke er truet		 For Mot
Tillate rettigheter for likekjønnede par For Mot
Positivt syn på innvandring For Mot

Kandidater for Tea Party-bevegelsen hevdet i så måte at det var de som representerte den tradisjonelle amerikanske konservatismen og var såkalte «konstitusjonalister» (de som følger Grunnloven), hvor man har en økonomisk modell basert på libertarianisme hvor staten knapt har utgifter (det finnes ingen statlige velferdsprogrammer eller militæroperasjoner) og man dermed kan ha lave skatter og et budsjett i balanse, samtidig som man er vesentlig mer skeptiske til innvandring og sosialt konservative (homofile rettigheter, abort) enn de neokonservative.

De neokonservative skjøt da tilbake og hevdet at disse kandidatene drømte om et samfunn som forsvant for 50 år siden; at velferdsprogrammer og «big business» (som de Paleokonservative ser på som den samme formen for umoralsk materialisme) var nødvendig i et moderne samfunn; at innvandrerbefolkningen var kommet for å bli; og at den isolasjonistiske utenriks- og sikkerhetspolitikken var fullstendig naiv.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Ware, Alan (1996). Political Parties and Party Systems (på engelsk). Oxford University Press. s. 31–33. ISBN 0-19-878076-1. 
  2. ^ Ribuffo, Leo P. (2011). «20 Suggestions for Studying the Right now that Studying the Right is Trendy». Historically Speaking (på engelsk) (1): 2–6. 
  3. ^ Allitt, Patrick (2009). The Conservatives: Ideas and Personalities Throughout American History (på engelsk). New Haven: Yale University Press. ISBN 978-0-300-11894-0. 
  4. ^ Schneider, Gregory (2009). The Conservative Century: From Reaction to Revolution (på engelsk). Rowman & Littlefield Publishers. s. 12. ISBN 0-7425-4284-X. 
  5. ^ Frohnen, Bruce; Beer, Jeremy; Nelson, Jeffery O., red. (2006). American Conservatism: An Encyclopedia (på engelsk). Intercollegiate Studies Institute. s. 9–14. ISBN 1-932236-43-0. 
  6. ^ Gottfried, Paul Edward (2009). Conservatism in America: Making Sense of the American Right (på engelsk). Palgrave Macmillan. s. 9. ISBN 1-40397432-2. 
  7. ^ Gottfried, Paul Edward (1995). Theologies and Moral Concern (på engelsk). Transaction Publishers. s. 12. ISBN 1-56000-823-7. 
  8. ^ Safire, William (2008). Safire's Political Dictionary (på engelsk). Oxford University Press. ISBN 0-19-534061-2. 
  9. ^ Afsha, Ahoura. «The Anti-gay Rights Movement in the United States: The Framing of Religion» (PDF) (på engelsk). University of Essex. Arkivert fra originalen (PDF) 11. april 2020. Besøkt 24. juni 2014. 
  10. ^ Jacques, Peter J.; Dunlap, Riley E.; Freeman, Mark (2008). «The organisation of denial: Conservative think tanks and environmental scepticism». Environmental Politics (på engelsk) (17): 349–385. 
  11. ^ Balint, Benjamin (2010). Running Commentary: The Contentious Magazine That Transformed the Jewish Left Into the Neoconservative Right (på engelsk). PublicAffairs. ISBN 1-58648-749-3. 
  12. ^ Cristchlow, Donald T. (2007). Phyllis Schlafly and Grassroots Conservatism: a Woman's Crusade (på engelsk). Princeton University Press. s. 217. ISBN 0-691-13624-6. 
  13. ^ Nash, George H. (2009). Reappraising the Right: The Past & Future of American Conservatism (på engelsk). Intercollegiate Studies Institute. s. 325. ISBN 1-935191-65-9. 
  14. ^ Utter, Glenn; Spitzer, Robert J. (2011). Encyclopedia of Gun Control & Gun Rights (på engelsk) (2 utg.). Greenwood. ISBN 1-57356-172-X. 
  15. ^ Flamm, Michael W. (2005). Law and Order: Street Crime, Civil Unrest, and the Crisis of Liberalism in the 1960s (på engelsk). Columbia University Press. ISBN 0-231-11513-X. 
  16. ^ Mann, Jim (2004). Rise of the Vulcans: The History of Bush's War Cabinet (på engelsk). Viking Adult. ISBN 0-670-03299-9. 

Kilder

[rediger | rediger kilde]
  • Beverfjord, Alexandra; Solend, Per Arne; Gjerstad, Tore (31. august 2002). «Rått parti». Dagbladet (på norsk). 
  • Davies, Stephen (1993). «Margaret Thatcher and the Rebirth of Conservatism» (på engelsk). Ashbrook Center for Public Affairs. 
  • Epstein, Klaus (1975). Genesis of German Conservatism (på engelsk). Princeton University Press. ISBN 0-691-05121-6. 
  • Langslet, Lars Roar; Syse, Henrik; Isaksen, Torbjørn Røe (2008). Tre essays om konservatisme (på norsk). Oslo: Civita. s. 3. ISBN 82-92581-24-3. 
  • Langslet, Lars Roar; Syse, Henrik; Isaksen, Torbjørn Røe (2008). Tre essays om konservatisme (på norsk). Oslo: Civita. s. 40–41. ISBN 82-92581-24-3. 
  • Freeman, Robert M. (1999). Correctional Organization and Management: Public Policy Challenges, Behavior, and Structure (på engelsk). Amsterdam: Elsevier. s. 109. ISBN 0-7506-9897-7. 
  • Førde, Tor (8. juli 2002). «Tysk historie fra 1815 til 1848. Vekst i politisk deltakelse 1830-48» (på norsk). europas-historie.net. 
  • Isaksen, Torbjørn Røe (2008). Høyre om! For en ny konservatisme (på norsk). Oslo: Cappelen Damm. s. 11. ISBN 82-02-28322-1. 
  • Isaksen, Torbjørn Røe (2008). Høyre om! For en ny konservatisme (på norsk). Oslo: Cappelen Damm. s. 123. ISBN 82-02-28322-1. 
  • Isaksen, Torbjørn Røe; Syse, Henrik, red. (2011). Konservatisme (på norsk). Oslo: Universitetsforlaget. s. 340. ISBN 82-15-01653-7. 
  • Jones, Larry Eugene; Retallack, James N. (1993). Between Reform, Reaction, and Resistance: Studies in the History of German Conservatism from 1789 to 1945 (på engelsk). Berg Publishers. ISBN 0-85496-787-7. 
  • King, Peter (2011). The New Politics: Liberal Conservatism Or Same Old Tories? (på engelsk). Bristol: The Policy Press. s. 2. 
  • Kornberg, Allan; Mishler, William (1976). Influence in Parliament, Canada (på engelsk). Duke University Press. s. 38. 
  • Langeland, Nils Rune (1996). Myten om det politiske herredømet : frå reformliberalisme til revolusjonær konservatisme i Tyskland (Doktorgradsavhandling). Universitetet i Bergen. 
  • Løvhaug, Johannes W. (2007). Politikk som idékamp: Et intellektuelt gruppeportrett av Minerva-kretsen 1957–1972 (på norsk). Oslo: Pax forlag. s. 12. ISBN 82-530-3046-0. 
  • Isaksen, Torbjørn Røe (27. januar 2010). «Det imperfektes politikk». Minerva (på norsk). Arkivert fra originalen 1. februar 2010. Besøkt 24. juni 2014. 
  • «Fakta om konservatismen». NRK. 2009. 
  • «Den ideologiske kjernen i Høyre». NRK Skole. 1979. 
  • Schultze, Rainer-Olaf; Sturm, Roland; Eberle, Dagmar (2003). Conservative Parties and Right-Wing Politics in North America: Reaping the Benefits of an Ideological Victory? (på engelsk). VS Verlag. s. 15. ISBN 3-8100-3812-1. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Amerikansk_konservatisme&oldid=23558345»