Selveierdemokrati
Selveierdemokrati vil si at statsinstitusjonene sørger for en spredning av økonomisk eiermakt og forhindrer monopoldannelser. Tanken er at alle individer skal ha en rimelig og lik mulighet til å delta i markedet, og spre eiermakt og økonomiske muligheter. Denne ideen om property-owning democracy forbindes især med filosofen John Rawls.[1][2]
I Norge ble selveierdemokratiet som begrep introdusert i etterkrigstiden av partiet Høyre. Jan P. Syse, Sjur Lindebrække og Kåre Willoch stod sentralt i utformingen av selve prinsippet og relaterte forslag i Stortinget.[3][4] Selveierdemokratiet ble forstått som å gjøre flest mulig til selveiere av land, bolig og annet jordisk gods.[5] For eksempel skal arbeidstagerne kunne få større innflytelse på arbeidsplassen ved å kjøpe aksjer.[6] Selveierdemokratiet vil i prinsippet bidra til økonomisk maktspredning og styrking av eiendomsretten,[7] ettersom arbeidstagerne får eiermessig medbestemmelse, større økonomisk uavhengighet og økt interesse for aksjer som spareform.[8] Tilhengere har også pekt på at en slik aksjespredning vil bidra til å sikre lokalt eierskap i næringslivet.[8]
Selveierdemokratiet ble høyresidens alternativ til venstresidens arbeiderstyrte eller statseide bedrifter. I boligpolitikken ble det også lagt vekt på at flest mulig skulle ha muligheten til å eie sin egen bolig, noe som har vært tverrpolitisk forankret.[9][10][11][12][13] De konservatives selveierdemokrati lot seg forene med sosialdemokratenes ønske om å frigjøre byarbeiderklassen fra gårdeierne.[14][15]
I Sverige benyttes gjerne begrepet «folkekapitalisme». I Tyskland inngikk selveierdemokratiet som en viktig komponent i tanken om den sosiale markedsøkonomien, som spredte seg til resten av Vest-Europa.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Ron, Amrit (2008). «Visions of Democracy in 'Property-Owning Democracy': Skelton to Rawls and Beyond». History of Political Thought (engelsk). 29 (1): 168–187.
- ^ Thomas, Alan (2016). Republic of Equals: Predistribution and Property-Owning Democracy (engelsk). Oxford: Oxford University Press. s. 12.
- ^ Austenå, Ann-Magrit (18. september 1997). «Politikkens gentleman». Dagbladet. Besøkt 3. juli 2012.
- ^ Stanghelle, Harald. «Kåre Willoch». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 3. juli 2012.
- ^ Fugelli, Per (2008). «Frihet er helsens grunnstoff» (PDF). Minerva (2): 24–29.
- ^ Kjølås, Harald. «Jan P. Syse». Allkunne. Besøkt 3. juli 2012.
- ^ Langslet, Lars Roar. «Konservatisme». Store norske leksikon. Besøkt 3. juli 2012.
- ^ a b «Innst. S. nr. 134 (1993-1994). Innstilling frå finanskomiteen om forslag frå stortingsrepresentantane Per-Kristian Foss, Jan P Syse og Erna Solberg om eit utvida system for medarbeidaraksjar i norske selskap». Stortinget. 10. mai 1994. Besøkt 3. juli 2012.
- ^ Doksheim, Marius (2010). «Innvandring og eiendom. Eierskap, boligstruktur og integrering» (PDF). Civita. Notat nr. 5/2010. Arkivert fra originalen (PDF) 4. mars 2016. Besøkt 3. juli 2012.
- ^ Lundesgaard, Erik (11. januar 2012). «Det norske boligmarkedet – et historisk tilbakeblikk». Iglo – forum for boligpolitikk. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 3. juli 2012.
- ^ Solberg, Erna (3. mai 2011). «Nei til boligskatt». E24.no. Besøkt 3. juli 2012.
- ^ Valebrokk, Per (28. oktober 2011). «Et nytt skatteforslag til å legge i skuffen». E24.no. Besøkt 3. juli 2012.
- ^ Rezaee, Reza; Nyhagen, Ole Jørgen (18. april 2008). «Ikke overlat utleie til markedet». Aftenposten. Besøkt 3. juli 2012.
- ^ Sørvoll, Jardar (2011). Norsk boligpolitikk i forandring 1970–2010. Dokumentasjon og debatt. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). ISBN 82-7894-387-7.
- ^ Vassenden, Anders; Lie, Terje; Skoland, Kathrine (2012). «Man må ha en plass å bo». En sosiologisk studie av vanskeligstilte i et boligeierland. International Research Institute of Stavanger (IRIS). ISBN 82-490-0761-1.