Det moderne prosjekt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Modernitet)
Hopp til: navigasjon, søk

Det moderne prosjekt er en betegnelse (skapt i ettertid) for en politisk og filosofisk kulturbevegelse fra 1700-tallet av, som ga opphavet til moderniteten (bredt forstått som «det nye»). Denne bestrebelsen begynte da en rekke personligheter på slutten av middelalderen og i renessansen tok til orde for å rykke opp vestlige kultur fra dens tradisjonelle fortøyninger slik som dens grunndogmer fra klassisk filosofi, og den jødisk-kristne åpenbaringer, og forsvare det menneskelig sinn som opprinnelsen til alle ting. Karakteristiske ideer innenfor det moderne prosjekt omfattet individualisme, liberalisme, marxisme, rasjonalisme, scientisme, sekularisme og subjektivisme. Kjennetegn for det moderne prosjektet er framskritt, opplysning, fornuft og det frie menneske.

Framstående aktører innenfor dette opplegget var blant annet Niccolò Machiavelli, Francis Bacon, René Descartes, og senere Galileo Galilei. Det begrepsmessig skiftet som forberedte veien for det moderne prosjektet begynte enda tidligere med de filosofiske skriftene til John Duns Scotus[1] og William av Ockham. Suksessen til Newtons mekanikk markerte en betydelig seier for det moderne prosjektet og var begynnelsen på opplysningstiden.

Typisk for tiden før 1700-tallet var å se bakover, særlig den greske antikken, som en gullalder, og at den beste tiden var over. På 1700-tallet derimot vokste det fram en tro på at mennesket selv kunne gjøre verden til et bedre sted. Dette var særlig blant forfattere, filosofer og samfunnsengasjerte mennesker. Typiske forkjempere for disse tankene var borgerskapet; advokater, handelsmenn og andre som ville ha friheter fra adelens undertrykkende privilegier. Det var i denne tiden tankene rundt menneskerettighetene ble til, at alle mennesker er født frie med uomtvistelige, evige rettigheter. Det var en veldig fremmed tanke hos mange at en bonde, prest og adel i prinsippet, om ikke faktisk, var like. Troen på at verden stadig beveget seg fremover, var et dominerende paradigme innenfor vitenskapen. Å finne ut hvordan alt egentlig henger sammen, og ikke bare godta kirkens forklaringer, var en farlig og revolusjonerende tanke. Fornuften ble virkemiddelet for å se og forstå verden, og ikke bare tro blindt på kirkens dogmer, eller beholde nedarvede tankeganger. Forfattere begynte indirekte å kritisere samfunnet gjennom fortellinger om fantastiske reiser der de sammenlignet det fiktive samfunnet med det samfunnet de selv levde i. De måtte skrive om fantastiske reiser og kamuflere samfunnskritikken for å slippe gjennom den strenge sensuren.

Bruken av ordet «prosjekt» i dette tilfellet er knyttet til Martin Heideggers benyttelse av entwerf i Sein und Zeit (Væren og tid), ofte oversatt som et prosjekt eller projeksjon. «Et entwerf i Heideggers betydning er ikke en særskilt plan eller prosjekt; det er hva som gjør enhver plan eller prosjekt mulig».[2] Bruken av entwerf er i direkte svar på tyske anti-modernister, som eksempelvis Georg Simmel og andre, og deres epigoner, som José Ortega y Gasset, som så «det moderne» som et øyeblikk som utfolder seg i historien. Heideggers bruk entwerf beveget grunnen for diskusjonen fra 1800-tallets historisme til ontologi.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gregory, Brad S. (2009): «Science Versus Religion?: The Insights and Oversights of the ‘New Atheists’» i: Logos 12:4, s. 17–55.
  2. ^ Inwood, Michael red. (1999): «Projection and the A Priori» i: A Heidegger Dictionary, Blackwell Publishing.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Brague, Rémi (2008): The Law of God: The Philosophical History of an Idea, Chicago: University of Chicago Press
  • Feser, Edward (2008): The Last Superstition, South Bend, IN: St. Augustine's Press
  • Gregory, Brad S. (2009): «Science Versus Religion?: The Insights and Oversights of the ‘New Atheists’» i: Logos 12:4, s. 17–55.
  • Shiffman, Mark (2009): «The Divine Law and the Modern Project» i: Modern Age 50:1
  • Wolin, Richard (2001): Heidegger's Children: Hannah Arendt, Karl Liwith, Hans Jonas, and Herbert Marcuse, Princeton and Oxford: Princeton University Press, s. 99

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]