Masseparti
Et masseparti er et politisk parti som søker å mobilisere en bred bevegelse blant velgerne til støtte for sin sak, politisk så vel som finansielt. Massepartiet har en stor medlemsorganisasjon og en sterk, sentralisert ledelse.[1]
Flere statsvitere har beskrevet partityper som «elitepartiet» og «massepartiet». Disse typologiene forholder seg kun til hvordan partiene er organisert. Et eliteparti, også kalt «caucusparti», har begrensede muligheter for å bli medlem og påvirke. De har som regel utgangspunkt i parlamentet, og 1800-tallets liberale og konservative partier, slik som det norske Venstre og Høyre, tilhørte denne partitypen. Den store overgangen til massepartier kom med arbeiderpartiene på slutten av 1800-tallet, slik som Det norske Arbeiderparti.[2][3][4][5] I Amerika har både Det republikanske parti og Det demokratiske parti vært elitepartier, men overført makt til grasrotbevegelser gjennom primærvalg.[6]
Den franske statsviteren Maurice Duverger mente midt i 1950-årene at arbeiderpartiene, med sine store medlemsorganisasjoner, ville stå best rustet i kampen om velgerne, og at andre partier derfor ville etterligne dem.[2][4] Otto Kirchheimer studerte partiutviklingen i Vest-Tyskland og anså derimot at de avideologiserte partiene med karismatiske mediepersonligheter og kontakt med alle viktige interessegrupper i samfunnet, det han kalte folkepartier eller «catch-all»-partier, ville seire.[2] Han fikk støtte for dette synet hos blant andre Leon Epstein, som mente de amerikanske partiene viste at veldrevne kampanjeorganisasjoner hadde størst gjennomslagskraft i et massemediesamfunn.[2]
I senere tid har statsvitere som Richard S. Katz og Peter Mair fremsatt den såkalte kartellpartiteorien, der partiene får sammenfallende interesser i det politiske systemet. Kartellpartiet er mer nettverksstyrt, men kan beholde massepartiets oppbygning.[7][8][9]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Ware, Alan (1996). Political Parties and Party Systems. Oxford: Oxford University Press. s. 65–67. ISBN 0-19-878076-1.
- ^ a b c d Heidar, Knut og Berntzen, Einar (1998). Vesteuropeisk politikk: partier, regjeringsmakt, styreform (3 utg.). Oslo: Universitetsforlaget. s. 35–36. ISBN 82-00-42711-0.
- ^ Valen, Henry (1962). Det norske samfunnet: Politiske institusjoner, II: Partiene. Oslo: Institutt for sosiologi ved Universitetet i Oslo. s. 42–46.
- ^ a b Duverger, Maurice (1954). Political Parties: Their Organization and Activity in the Modern State (engelsk). Oversatt av Barbara og Robert North. London og New York: Methuen & Co. og John Wiley & Sons.
- ^ Neumann, Sigmund (1956). «Toward a comparative study of political parties». I Neumann, Sigmund. Modern Political Parties: Approaches to Comparative Politics (engelsk). Chicago: The University of Chicago Press. s. 395–416.
- ^ Epstein, Leon D. (1956). «British Mass Parties in Comparison with American Parties». Political Science Quarterly. 71 (1): 97–125.
- ^ Katz, Richard S. og Mair, Peter (1995). «Changing Models of Party Organization and Party Democracy. The Emergence of the Cartel Party». Party Politics. 1 (1): 5–28. ISSN 1354-0688.
- ^ Heidar, Knut og Saglie, Jo (2003). «Predestined parties? Organizational change in Norwegian political parties». Party Politics. 9 (2): 219–239. ISSN 1354-0688.
- ^ Loxbo, Karl (2013). «The fate of intra-party democracy: Leadership autonomy and activist influence in the mass party and the cartel party». Party Politics. 19 (4): 537–554. ISSN 1354-0688.