John Major
| John Major | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 29. mars 1943[1][2][3][4] (78 år)London | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, banksjef, selvbiograf[5], bankier[5] |
||
| Embete | Storbritannias statsminister (28. november 1990– 2. mai 1997), opposisjonsleder (2. mai 1997– 19. juni 1997), leder av Det konservative parti (28. november 1990– 19. juni 1997), Storbritannias finansminister (26. oktober 1989– 28. november 1990), Storbritannias utenriksminister (24. juli 1989– 26. oktober 1989), First Lord of the Treasury (28. november 1990– 2. mai 1997), Minister for the Civil Service (28. november 1990– 2. mai 1997), Member of the Privy Council of the United Kingdom | ||
| Utdannet ved | Rutlish School[5] |
||
| Ektefelle | Norma Major (1970–)[6] |
||
| Far | Tom Major-Ball |
||
| Mor | Gwendolyn Minny Coates |
||
| Søsken | Terry Major-Ball |
||
| Barn | Elizabeth Major, James Major |
||
| Parti | Det konservative parti |
||
| Nasjonalitet | Storbritannia |
||
| Medlem av | Hosebåndsordenen (2005–) |
||
| Utmerkelser | Hosebåndsridder (2005–), Hosebåndsordenen |
||
| Nettsted | www | ||
| Storbritannias statsminister | |||
| 28. november 1990 – 2. mai 1997 | |||
| Forgjenger | Margaret Thatcher | ||
| Etterfølger | Tony Blair | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
John Major (født 29. mars 1943) er en britisk politiker (Det konservative parti). Han var britisk statsminister fra 1990 til 1997 og hadde tidligere også vært utenriksminister og finansminister.
Tidlige år[rediger | rediger kilde]
Major ble født i Carshalton, Surrey. Hans far var Tom Major-Ball, en pensjonert sirkusartist som var 65 år da John Major ble født. Han vokste opp i Brixton, sluttet skolen som 16-åring, og tok deretter ingen videre utdannelse. Han gikk inn i politikken i ung alder, som aktiv i Det konservative partiet i Brixton. Han ble innvalgt til Lambeth Council (lokalforvaltning) som 21-åring, og ble leder av boligkomitteen. I 1974 prøvde han seg to ganger på å bli innvalgt til Underhuset fra St. Pancras, men mislyktes begge ganger. Først i 1979 ble han valgt i Huntingdonshire, som han representerte helt til 2001.[7][8]
Major hadde i de tidlige 1960-årene forskjellige jobber, men var for det meste arbeidsledig. Han fordrev tiden med å arbeide for Young Conservatives. I 1963 fikk han fast jobb, for London Electrisity Board. Han tok brevkurs i bankvirksomhet, og det ble til slutt hans hovedkarriere. Han fikk jobb som leder i Standard Charter Bank, som sendte ham på en forretningsreise til Nigeria i 1967. Nigeria sto midt i Biafrakrigen og Major ble utsatt for en alvorlig bilulykke. Han overlevde såvidt, men mistet en kneskål. Han giftet seg med Norma Wagstaff i oktober 1970 og paret fikk to barn.[8]
Politisk karrière[rediger | rediger kilde]
Han ble utnevnt som Chief Secretary to the Treasury i 1987, utenriksminister i Margaret Thatchers regjering i 1989 og deretter finansminister.[7] Major var Margaret Thatchers foretrukne valg som hennes etterfølger.[9] Han var leder av det konservative partiet fra 1990 til 1997.
Få uker etter å ha blitt statsminister måtte Major lede britisk deltagelse i Gulfkrigen i mars 1991. Major ønsket britisk deltakelse i Den europeiske vekslingsmekanisme, med tanke på å holde inflasjonen nede ved å knytte vekslingskursen til tyske mark, men led nederlag i denne saken.[7]
Han ledet også regjeringen under forhandlingene om Maastricht-traktaten i desember 1991. Han fikk en rekke unntak for Storbritannia i sosialpolitikken og medlemskap i det da fremtidige europeiske monetære system. Dette var ikke nok for hans meningsmotstandere i regjeringen, og han opplevde stadige angrep på sin europapolitikk, som svekket regjeringen.[7]
Major opplevde et direkte angrep fra IRA med bombekaster, under et regjeringsmøte 7. februar 1991 i Downing Street 10. Granatene traff ikke sitt mål, men en av bombene falt ned i hagen bak huset.[10][11]
Til tross for at britisk økonomi var i nedgang, fortsatte han å lede de konservative til en fjerde sammenhengende valgseier. Han vant historisk sett de fleste stemmer i et britisk valg med over 14 millioner i britiske parlamentsvalget i 1992, om enn med redusert flertall i Underhuset, på bare 21 representanter.[7]
Under Major innledet britene et arbeid for en fredelig slutt på konflikten i Nord-Irland. Dette arbeidet kulminerte med Belfastavtalen i 1998.[7]
Han er medlem av Det kongelige råd. Major ble tildelt Order of the Companions of Honour i 1999 og ble utnevnt til ridder av Hosebåndordenen i 2005. Han har derved rett til å føre tiltaleformen sir foran sitt navn.
Etter prinsesse Dianas bortgang i 1997, ble Major utnevnt som særskilt verge for prins William og prins Harry, med ansvar for juridiske og administrative spørsmål.[7]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/John-Major, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Munzinger Personen, oppført som Sir John Major, Munzinger IBA 00000019190, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Roglo, Roglo person ID p=john;n=major[Hentet fra Wikidata]
- ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID majorj[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Who's Who, Who's Who UK ID U26366[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p18326.htm#i183254, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g «History of The Rt Hon Sir John Major KG CH - GOV.UK». www.gov.uk (engelsk). Besøkt 2. juli 2020.
- ^ a b «John Major». IMDb. Besøkt 3. juli 2020.
- ^ Rifkind, Malcolm (15. august 1999): «Major has every right to shop Lady Thatcher». The Independent
- ^ Hansard (11. desember 1991): «European Council (Maastricht)». Hansard.
- ^ Whitney, Craig R.; Times, Special To the New York (8. februar 1991). «I.R.A. Attacks 10 Downing Street With Mortar Fire as Cabinet Meets». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 2. juli 2020.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Major, John (1999): Autobiography, London: Harper Collins, ISBN 0-00-257004-1
- Major, John (2007): More Than a Game: The Story of Cricket's Early Years, London: Harper Collins, ISBN 978-0-00-718364-7
- Seldon, Anthony (1997): Major, a Political Life, London, Phoenix, 1997, ISBN 0-75380-145-0
- Snowdon, Peter (2010): Back from the Brink: The Extraordinary Fall and Rise of the Conservative Party. HarperPress. ISBN 978-0-00-730884-2.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Offisielt nettsted
- (en) John Major – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) John Major – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) John Major på Internet Movie Database
- (en) John Major hos The Movie Database
- (en) John Major hos Hansards parlamentsdebatter
- (en) John Major hos The Peerage
- The Public Whip – John Major MP, voting record
- Ubben-forelesninger ved DePauw University
- John Major ved nettstedet til Downing Street
- 'Prime-Ministers in the Post-War World: John Major', forelesning av Vernon Bogdanor, professor i samtidshistorie, ved Gresham College den 21. juni 2007 (med video- og audiofiler)
| Forgjenger: Geoffrey Howe |
Storbritannias utenriksminister |
Etterfølger: Douglas Hurd |
| Forgjenger: Nigel Lawson |
Storbritannias finansminister |
Etterfølger: Norman Lamont |
| Forgjenger: Margaret Thatcher |
Storbritannias statsminister |
Etterfølger: Tony Blair |
| Leder for det britiske konservative parti |
Etterfølger: William Hague |
