Dino Alfieri

Dino Alfieri
Født	Edoardo Alfieri; 8. des. 1886; Bologna (Bologna, Emilia-Romagna, Italia)
Død	2. jan. 1966 (79 år); Milano (Spania)
Beskjeftigelse	Politiker, diplomat, jurist
Embete	Minister of Popular Culture of the Kingdom of Italy (1936–1939); medlem av Kongeriket Italias deputertkammer (27th Legislature of the Kingdom of Italy, 1924–1929); medlem av Kongeriket Italias deputertkammer (28th Legislature of the Kingdom of Italy, 1929–1934); medlem av Kongeriket Italias deputertkammer (29th Legislature of the Kingdom of Italy, 1934–1939); national councillor to the Chamber of Fasci and Corporations (30th Legislature of the Kingdom of Italy, 1939–1943) ;
Akademisk grad	Laurea
Utdannet ved	Universitetet i Genova
Parti	Partito Nazionale Fascista
Nasjonalitet	Italia (1946–1966); Kongedømmet Italia (1886–1946)
Gravlagt	Cimitero Monumentale di Milano
Medlem av	Det store rådet
Utmerkelser	Storkorset av Imperiets Orden av de røde piler (1939)
	Dino Alfieri på Commons

Edoardo «Dino» Alfieri (født 8. desember 1886 i Bologna i Italia, død 2. januar 1966 i Milano) var en italiensk diplomat og fascistisk politiker.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Fascismen[rediger | rediger kilde]

Under propagandaminister Galeazzo Cianos frontinnsats under den italiensk-etiopiske krig var han ministererns stedfortreder. I 1937 ble han minister for folkekultur og beredet da veien for de italienske raselover som skulle komme i 1938.^{[trenger referanse]}

Fra 7. november 1939 til fem måneder etter i 1940 var Alfieri ambassadør til Den hellige stol, deretter 1940-43 ambassadør i Berlin, der han ofte møtte Adolf Hitler.^{[trenger referanse]}

I 1943 måtte Mussolini gå av og ble tatt i forvaring, men Wehrmacht okkuperte Italia og satte Mussolini fri (han fikk ikke den gamle makt tilbake, men ble marionetteleder for Salò-regjeringen).

Alfieri flyktet Sveits for å berge livet. I januar 1944 ble han dødsdømt in absentia av et dommerpanel under Verona-rettegangen. Den sveitsiske regjering gav ham ikke politisk asyl, men tolererte hans nærvær i Sveits.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Den 12. november 1946 fastslo en italiensk domstol hans uskyld.^{[trenger referanse]} Den 6. februar 1947 ble en offisiell granskning avsluttet.^{[trenger referanse]} Han ble da offisielt pensjonert.

I 1947 vendte han tilbake til Italia, og året etter publiserte han sine memoarer, Due dittatori di fronte («To diktatorer ansikt til ansikt», det vil si Mussolini og Hitler).^[7] Han ble pensjonert, som tidligere ambassadør.^{[trenger referanse]}

De siste av hans akrive år knyttet han seg til Partito Nazionale Monarchico.

Referanser[rediger | rediger kilde]

^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6tm9qrf, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000002339, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 1647, oppført som Dino Odoardo Alfieri^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 7895^{[Hentet fra Wikidata]}
^ storia.camera.it, besøkt 29. april 2019^{[Hentet fra Wikidata]}
^ www.boe.es, besøkt 13. august 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Rizzoli, Milan 1948

Kilder[rediger | rediger kilde]

Svensk uppslagsbok, 2:a upplagan 1947

[hash-23425aa3b5def2a86e981114f442ea523e26ee2a-1] Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6tm9qrf, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-05317b05e0f41ff82c96ae886e9f580a7a75e351-2] Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000002339, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-21d30fbf6191b1c037f05be99032b2b44ac9e140-3] Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 1647, oppført som Dino Odoardo Alfieri^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-d5d50e9431c21987b7ee8049ae9ed731098bc29a-4] Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 7895^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-88a900d83a8d97fa51bc835547b522cedd2dc3b2-5] storia.camera.it, besøkt 29. april 2019^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-f1c7aaa6895ad9a11f1cb3e0a15e1bf8e96affdf-6] www.boe.es, besøkt 13. august 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[7] Rizzoli, Milan 1948

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]