Dino Alfieri

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Dino Alfieri
Dino Alfieri.jpg
FødtEdoardo Alfieri
8. desember 1886[1]Rediger på Wikidata
BolognaRediger på Wikidata
Død2. januar 1966[2][3][4]Rediger på Wikidata (79 år)
MilanoRediger på Wikidata
Gravlagt Cimitero Monumentale di MilanoRediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i GenovaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, diplomat, juristRediger på Wikidata
Embede Minister of Popular Culture of the Kingdom of Italy (19361939), member of the Chamber of Deputies of the Kingdom of Italy (19241929), member of the Chamber of Deputies of the Kingdom of Italy (19291934), member of the Chamber of Deputies of the Kingdom of Italy (19341939), national councillor to the Chamber of Fasci and Corporations (19391943)Rediger på Wikidata
Parti Partito Nazionale FascistaRediger på Wikidata
Nasjonalitet Italia (19461966), Kongedømmet Italia (18861946)Rediger på Wikidata
Medlem av Det store rådetRediger på Wikidata
Utmerkelser Storkorset av Imperiets Orden av de røde piler (1939)[5]Rediger på Wikidata

Edoardo «Dino» Alfieri (født 8. desember 1886 i Bologna i Italia, død 2. januar 1966 i Milano) var en italiensk diplomat og fascistisk politiker.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Fascismen[rediger | rediger kilde]

Under propagandaminister Galeazzo Cianos frontinnsat under den italiensk-etiopiske krig var han ministererns stedfortreder. I 1937 ble han minister for folkekultur og beredet da veien for de italienske raselover som skulle komme i 1938.[trenger referanse]

Stemmegivningen som førte til Mussolinis avsettelse 1944.

Fra 7. november 1939 til fem måneder etter i 1940 var Alfieri ambassadør til Den hellige stol, deretter 1940-43 ambassadør i Berlin, der han ofte møtte Adolf Hitler.[trenger referanse]

I 1943 måtte Mussolini gå av og ble tatt i forvaring, men Wehrmacht okkuperte Italia og satte Mussolini fri (han fikk ikke den gamle makt tilbake, men ble marionetteleder for Salò-regjeringen).

Alfieri flyktet Sveits for å berge livet. I januar 1944 ble han dødsdømt in absentia av et dommerpanel under Verona-rettegangen. Den sveitsiske regjering gav ham ikke politisk asyl, men tolererte hans nærvær i Sveits.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Den 12. november 1946 fastslo en italiensk domstol hans uskyld.[trenger referanse] Den 6. februar 1947 ble en offieiell granskning avsluttet.[trenger referanse] Han ble da offisielt pensjonert.

I 1947 vendte han tilbake til Italia, og året etter publiserte han sine memoarer, Due dittatori di fronte («To diktatorer ansikt til ansikt», det vil si Mussolini og Hitler).[6] Han ble pensjonert, som tidligere ambassadør.[trenger referanse]

De siste av hans akrive år knyttet han seg til Partito Nazionale Monarchico.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6tm9qrf, besøkt 9. oktober 2017
  2. ^ Croatian Encyclopedia, Hrvatska enciklopedija-ID 1647, oppført som Dino Odoardo Alfieri
  3. ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija ID 7895
  4. ^ Munzinger-Archiv, Munzinger IBA 00000002339, besøkt 9. oktober 2017
  5. ^ www.boe.es, besøkt 13. august 2017
  6. ^ Rizzoli, Milan 1948

Kilder[rediger | rediger kilde]