Fritz Wiedemann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Fritz Wiedemann
Født16. august 1891[1]
Augsburg
Død11. januar 1970 (78 år)
Eggenfelden
Partner(e) Stephanie von Hohenlohe
Beskjeftigelse Politiker, diplomat, gårdbruker, militær
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Nasjonalitet Tyskland
Medlem av Sturmabteilung

Fritz Wiedemann (født 16. august 1891 i Augsburg i Tyskland, død 11. januar 1970 i Eggenfelden) var en tysk offiser, diplomat og nazistisk politiker. Han var Brigadeführer i Nationalsozialistisches Kraftfahrkorps (NSKK, «det nasjonalsosialistiske motorkorps») og Adolf Hitlers personlige adjutant fra 1934 til 1939. Han hadde i lang tid et forhold med spionen Stéphanie zu Hohenlohe-Waldenburg-Schillingsfürst. Han ble etterhvert en motstander av Hitler og samarbeidet under annen verdenskrig i hemmelighet med den allierte side.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under første verdenskrig tjenestegjorde Wiedemann i det 16. reserveinfanteriregiment (RIR 16) som inngikk i den 6. bayerske reservedivisjon. Regimentet var kjent under navnet «Regiment List» etter Julius List (1864–1914), som var dets første sjef. I dette regimentet kjempet også visekorporal Adolf Hitler, og Wiedemann var som løytnant dennes overordnede.[2][3] Hitler tjenestegjorde i hovedsak som ordonnans.[2] Wiedemann ved siden av Max Amann en av Hitlers sterkeste støtter i regimentet, og han anbefalte ham til Jernkorset av 1. klasse flere ganger innen han til slutt mottok utmerkelsen i 1918.[4]

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Etter krigsslutt tok Wiedemann avskjed fra arméen og ble jordbruker på den bayerske landsbygden. Ved en gjenforening for krigsveteraner i 1922 møtte Wiedemann Hitler og han spurte da om Wiedemann ville hjelpe til med å bygge opp og organisere Sturmabteilung (S.A.) - men Wiedemann takket nei.[5]

Etter at Hitler i januar 1933 var blitt Tysklands rikskansler, innbød han Wiedemann til rikskanselliet og tilbød ham ansettelse ved Rudolf Hess' kanselli. Wiedemann tok imidlertid sikte på å arbeite direkte for Hitler, og etter en kort tid som Hess' medarbeider ble han medlem av NSDAP og en av Hitlers personlige adjutanter.[6] Som adjutant fulgte Wiedemann med Hitler på statsbesøk, og anordnet møtet med forskjellige politikere.

I juli 1938 ble Wiedemann sendt til et møte med den britiske utenriksminister lord Halifax i London. Han underrettet Halifax om at Hitler hadde som intensjon å med våpenmakt å okkupere Sudetenland. Under utenlandsoppdragene utviklet Wiedemann etterhvert en viss distanse og skepsis til Hitler. Det ble imidlertid senere kjent at Wiedemann anså at Hitler burde inngå kompromiss i det tsjekkoslovakiske spørsmål; Hitler avskjediget da Wiedemann gå grunn av hans «peessimisme», og utnevnte ham i stedet til tysk generalkonsul i San Francisco.[7]

Hemmelig opposisjon mot Hitler[rediger | rediger kilde]

I USA utviklet Wiedemann seg så til en motstander av Hitler og nasjonalsosialismen. Han tok kontakt med den britiske etterretning og advarte britene og amerikanerne mot Hitler. Han meddelte dem at Hitlers hadde latt sine fremganger stige seg til hodet. Han sa at Hitler hørte til berdens mest grusomme mennesker, og at det ikke ville være gå å holde fred med ham. Wiedemann informerte britene om hva han visste om de tyske angrepsplaner mot Storbritannia og anbefalte dem å slå tilbake så raskt og hardt som mulig.[8]

I juli 1941 stengte de tyske konsulatene i USA, og Wiedemann reiste tilbake til Tyskland. I november ble så Wiedemann sendt til Tianjin i Kina, der han blant annet hadde hånd om spionasjesaker.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Etter annen verdenskrig var Wiedemann vitne under Nürnbergprosessen.[9] Han ble løslatt fra amerikansk fangenskap i 1948 og gjenopptok sitt yrke som bonde. I juni 1961 ble han kalt han til anklagemyndigheten i Frankfurt am Main til forhør om Nazitysklands eutanasiprogram Aktion T4. Wiedemann forklarte at han hadde hatt kjennskap til Hitlers intensjon om å la ta livet av fysisk og psykisk handikappede personer. Dette var ifølge Hitler bare «unødvendige etende».[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ SNAC, 9. okt. 2017, Fritz Wiedemann, w6pp1tp6
  2. ^ a b Weber 2011, s. 128
  3. ^ a b Klee 2007, s. 675
  4. ^ Weber, Hitler's First War, s. 215
  5. ^ Weber 2011, s. 317
  6. ^ Weber 2011, s. 355
  7. ^ Weber 2011, s. 389
  8. ^ Dokumentenfund: Hitlers Front-Vorgesetzter konspirierte mit Briten i: Spiegel Online, 17. august 2012
  9. ^ Weber 2011, s. 413

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Das Personenlexikon zum Dritten Reich (tysk). Frankfurt am Main: Fischer Taschenbuch Verlag. 2007. ISBN 978-3-596-16048-8. 
  • Hitlers första krig: Adolf Hitler, soldaterna vid Regiment List och första världskriget. Lund: Historiska Media. 2011. ISBN 978-91-86297-60-2.