Fritz Wiedemann

Fritz Wiedemann
Født	16. aug. 1891; Augsburg
Død	11. jan. 1970 (78 år); Eggenfelden
Beskjeftigelse	Politiker, diplomat, bonde, militært personell
Embete	Medlem av Riksdagen (1933-1945); ambassadør ;
Partner(e)	Stephanie von Hohenlohe
Parti	Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Nasjonalitet	Tyskland
Medlem av	Sturmabteilung

Fritz Wiedemann (født 16. august 1891 i Augsburg i Bayern Keiserriket Tyskland, død 11. januar 1970 i Eggenfelden i Bayern) var en tysk offiser, diplomat og nazistisk politiker. Han var Brigadeführer i Nationalsozialistisches Kraftfahrkorps (NSKK, «det nasjonalsosialistiske motorkorps») og Adolf Hitlers personlige adjutant fra 1934 til 1939. Han hadde i lang tid et forhold med spionen Stéphanie zu Hohenlohe-Waldenburg-Schillingsfürst. Han ble etterhvert en motstander av Hitler og samarbeidet under annen verdenskrig i hemmelighet med den allierte side.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under første verdenskrig tjenestegjorde Wiedemann i det 16. reserveinfanteriregiment (RIR 16) som inngikk i den 6. bayerske reservedivisjon. Regimentet var kjent under navnet «Regiment List» etter Julius List (1864–1914), som var dets første sjef. I dette regimentet kjempet også visekorporal Adolf Hitler, og Wiedemann var som løytnant dennes overordnede.^[5]^[6] Hitler tjenestegjorde i hovedsak som ordonnans.^[5] Wiedemann ved siden av Max Amann en av Hitlers sterkeste støtter i regimentet, og han anbefalte ham til Jernkorset av 1. klasse flere ganger innen han til slutt mottok utmerkelsen i 1918.^[7]

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Etter krigsslutt tok Wiedemann avskjed fra arméen og ble jordbruker på den bayerske landsbygden. Ved en gjenforening for krigsveteraner i 1922 møtte Wiedemann Hitler og han spurte da om Wiedemann ville hjelpe til med å bygge opp og organisere Sturmabteilung (S.A.) - men Wiedemann takket nei.^[8]

Etter at Hitler i januar 1933 var blitt Tysklands rikskansler, innbød han Wiedemann til rikskanselliet og tilbød ham ansettelse ved Rudolf Hess' kanselli. Wiedemann tok imidlertid sikte på å arbeite direkte for Hitler, og etter en kort tid som Hess' medarbeider ble han medlem av NSDAP og en av Hitlers personlige adjutanter.^[9] Som adjutant fulgte Wiedemann med Hitler på statsbesøk, og anordnet møtet med forskjellige politikere.

I juli 1938 ble Wiedemann sendt til et møte med den britiske utenriksminister lord Halifax i London. Han underrettet Halifax om at Hitler hadde som intensjon å med våpenmakt å okkupere Sudetenland. Under utenlandsoppdragene utviklet Wiedemann etterhvert en viss distanse og skepsis til Hitler. Det ble imidlertid senere kjent at Wiedemann anså at Hitler burde inngå kompromiss i det tsjekkoslovakiske spørsmål; Hitler avskjediget da Wiedemann gå grunn av hans «peessimisme», og utnevnte ham i stedet til tysk generalkonsul i San Francisco.^[10]

Wiedemann har i ettertid også blitt en av vitnene til Hitlers ønske om å manipulere kirkesamfunnene i Tyskland. Han forteller at Hitler tidlig i sin herskertid lekte med tanke å la de to bekjennelser (katolsk, protestantisk) sammensmeltes og grunnlegge en ny tysk nasjonalkirke.^[11]

Hemmelig opposisjon mot Hitler[rediger | rediger kilde]

I USA utviklet Wiedemann seg så til en motstander av Hitler og nasjonalsosialismen. Han tok kontakt med den britiske etterretning og advarte britene og amerikanerne mot Hitler. Han meddelte dem at Hitler hadde latt sin fremgang stige seg til hodet. Han sa at Hitler hørte til verdens mest grusomme mennesker, og at det ikke ville være lett å holde fred med ham. Wiedemann informerte britene om hva han visste om de tyske angrepsplaner mot Storbritannia og anbefalte dem å slå tilbake så raskt og hardt som mulig.^[12]

I juli 1941 stengte de tyske konsulatene i USA, og Wiedemann reiste tilbake til Tyskland. I november ble så Wiedemann sendt til Tianjin i Kina, der han blant annet hadde hånd om spionasjesaker.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Etter annen verdenskrig var Wiedemann vitne under Nürnbergprosessen.^[13] Han ble løslatt fra amerikansk fangenskap i 1948 og gjenopptok sitt yrke som bonde. I juni 1961 ble han kalt han til anklagemyndigheten i Frankfurt am Main til forhør om Nazitysklands eutanasiprogram Aktion T4. Wiedemann forklarte at han hadde hatt kjennskap til Hitlers intensjon om å ta livet av fysisk og psykisk handikappede personer. Dette var ifølge Hitler bare «unødvendige etende».^[6]

Erindringer og andre skrifter[rediger | rediger kilde]

Fritz Wiedemann: Der Mann, der Feldherr werden wollte. Erlebnisse und Erfahrungen des Vorgesetzten Hitlers im 1. Weltkrieg und seines spätern Persönlichen Adjutanten, blick + bild Verlag für politische Bildung, Velbert/Kettwig 1964 (senere utgave hos Franz Irsfeld, Berndt Wittschier, Köln 1974)

Der zweite Kriegswinter bei Fromelles. I: Fridolin Solleder (Hrsg.): Vier Jahre Westfront. Geschichte des Regiments List R.I.R. [= Reserve Infanterie Regiment]. 16, Max Schick Verlag, München 1932 (= Erinnerungsblätter deutscher Regimenter. Bayerische Armee. Hrsg. vom Bayerischen Kriegsarchiv. Bd. 76). Kapitel 7 (PDF; 20,2 MB).
Das Gefecht bei Fromelles am 19. und 20. Juli 1916. I: Solleder: Vier Jahre Westfront. 1932, Kapitel 8 (PDF; 17,7 MB).
Die Sommeschlacht. I: Solleder: Vier Jahre Westfront. 1932, Kapitel 9 (PDF; 18,7 MB).
Auf den Vimyhöhen. Stellungskrieg Oktober 1916 bis Februar 1917. I: Solleder: Vier Jahre Westfront. 1932, Kapitel 10 (PDF; 10,9 MB).

Referanser[rediger | rediger kilde]

^ ^a ^b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000706, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Genealogics, genealogics.org person ID I00014330^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Autorités BnF, BNF-ID 13501692t^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6pp1tp6, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Weber 2011, s. 128
^ ^a ^b Klee 2007, s. 675
^ Weber, Hitler's First War, s. 215
^ Weber 2011, s. 317
^ Weber 2011, s. 355
^ Weber 2011, s. 389
^ «die beiden Bekentnisse miteinander zu verschmeltzen und eine neue deutsche Nationalkirche zu gründen». Fritz Wiedemann: Der Mann, der Feldherr werden wollte. Erlebnisse und Erfahrungen des Vorgesetzten Hitlers im 1. Weltkrieg und seines spätern Persönlichen Adjutanten, Franz Irsfeld, Berndt Wittschier, Köln 1964, s. 88
^ Dokumentenfund: Hitlers Front-Vorgesetzter konspirierte mit Briten i: Spiegel Online, 17. august 2012
^ Weber 2011, s. 413

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Das Personenlexikon zum Dritten Reich (tysk). Frankfurt am Main: Fischer Taschenbuch Verlag. 2007. ISBN 978-3-596-16048-8.
Hitlers första krig: Adolf Hitler, soldaterna vid Regiment List och första världskriget. Lund: Historiska Media. 2011. ISBN 978-91-86297-60-2.

[hash-e9e48b88a2413237b2298b968f45d7c13fc0df2e-1] Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000706, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-a16fe6c7e0f1858d83df3ed9d352d8b7ba7f1c7d-2] Genealogics, genealogics.org person ID I00014330^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-eaedeb7c7f4ce5d9a90ceb820538d3b9222b28d5-3] Autorités BnF, BNF-ID 13501692t^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-844414aac17ca25969cb863f03dd4c0bdb4bceb3-4] Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6pp1tp6, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[Weber-5] Weber 2011, s. 128

[Klee-6] Klee 2007, s. 675

[7] Weber, Hitler's First War, s. 215

[8] Weber 2011, s. 317

[9] Weber 2011, s. 355

[10] Weber 2011, s. 389

[11] «die beiden Bekentnisse miteinander zu verschmeltzen und eine neue deutsche Nationalkirche zu gründen». Fritz Wiedemann: Der Mann, der Feldherr werden wollte. Erlebnisse und Erfahrungen des Vorgesetzten Hitlers im 1. Weltkrieg und seines spätern Persönlichen Adjutanten, Franz Irsfeld, Berndt Wittschier, Köln 1964, s. 88

[12] Dokumentenfund: Hitlers Front-Vorgesetzter konspirierte mit Briten i: Spiegel Online, 17. august 2012

[13] Weber 2011, s. 413

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]