Justinian I den store

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Justinianus I»)
Justinian
Flavius Petrus Sabbatius Justinianus
FødtPetrus Sabbatius
11. mai 483
Tauresium, Dardania
Død14. november 565 (82 år)
Konstantinopel
døde av dysenteri
BeskjeftigelseLovgiver, politiker, keiser, skribent Rediger på Wikidata
Embete
  • Romersk senator
  • bysantinsk keiser (527–565) Rediger på Wikidata
EktefelleTeodora I[1][2][3]
FarJustinus I (adoptivfar)
MorVigilantia
SøskenVigilantia
BarnTheodoros Tziros
NasjonalitetØstromerriket[4]
GravlagtApostelkyrkja
Konstantinopel
Regjerte1. august 527-
14. november 565
DynastiDet justinske dynasti
ForgjengerJustinus I
EtterfølgerJustinus II
Justinian I den store på Commons
Se også liste over østromerske keisere

Justinian I (latin: Flavius Petrus Sabbatius Justinianus; gresk: Φλάβιος Πέτρος Σαββάτιος Ἰουστινιανός) (født 483, død 13. eller 14. november 565), vanligvis kjent som Justinian I den store, var østromersk (bysantinsk) keiser fra 527 til 565. I løpet av hans styre søkte Justinian å gjenskape imperiets storhet og gjenerobre den tapte vestlige delen av det klassiske Romerriket.

Han var en av de mest betydningsfulle personer i senantikken og den siste keiser som snakket latin som førstespråk.[5] Justinians styre representerte en egen epoke i østromersk historie. Innflytelsen til hans administrasjon strakte seg langt utover grensene for hans rike, og kom også til å prege ettertiden. Hans styre er preget av høye ambisjoner, men han greide bare delvis å gjennomføre restauratio imperii; «restaureringen av imperiet».[6] Men han lyktes med å gjenerobre deler av Vestromerriket, inkludert Den italienske halvøy. Av betydning for hans ettermæle og arv var nyskrivningen av romersk lov, Corpus Juris Civilis, som fortsatt er grunnleggende sivilrett (og som ofte refereres til som «romerretten») i mange stater i dagens samfunn. Hans regime er også preget av en oppblomstring av bysantinsk kultur, og hans byggeprogram frambrakte slike arkitektoniske mesterverker som Hagia Sofia, som var sentrum for østlige ortodoks kristendom i mange århundrer.

Et voldsom og ødeleggende utbrudd av byllepest (se Den justinianske pesten), en senantikk «svartedauden» som også rammet Norge, tidlig på 540-tallet, avsluttet en tidsalder som ellers var praktfull og glitrende. Riket gikk deretter inn i en nedgangsperiode som ikke opphørte før på 800-tallet.

Samtidshistorikeren Prokopios står som hovedkilden for omtalen av Justinians tid og styre. Den gammelsyriske krønike av Johannes av Efesos, (krøniken eksisterer ikke lenger), ble brukt som kilde for senere krøniker, og har bidratt med mange tilleggsdetaljer av høy verdi. Begge historikerne ble mot slutten meget bitre mot Justinian og hans keiserinne Teodora I.[7] Andre kilder er skildringene til Agathias Scholastikos, Menander Protektor, Johannes Malalas, Den aleksandrinske krønike (Chronicon Paschale), krønikene til Marcellinus Comes og Victor fra Tunnuna.

Justinian er betraktet som en helgen blant østlig-ortodokse kristne, og er også feiret av en del lutherske kirker.[8]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Oldtidsbyen Tauresium, fødestedet til Justinian I, ligger i dagens Nord-Makedonia.

Justinian ble født i Tauresium i den romerske provinsen Dardania (Moesia superior) (det nøyaktige stedet er omdiskutert, mulige steder er blant annet Justiniana Prima i nærheten av den moderne byen Lebane i det sørlige Serbia og Taor i nærheten av Skopje i Nord-Makedonia), i år 483.[9] Hans latinsktalende familie var bønder med romersk opprinnelse fra områdene Thrakia eller Illyria.[10][11][12]

Familienavnet Iustinianus som han tok senere er en indikasjon på at han ble adoptert av sin onkel Justinus.[13] I løpet av sitt styre grunnla han byen Justiniana Prima ikke langt fra sitt fødested, i dag i sørøstlige Serbia.[14][15][16] Hans mor var Vigilantia, søster av Justinus.

Justinus, som var i keisergarden, excubitores, adopterte Justinian før han ble keiser,[17], brakte ham med seg til Konstantinopel, og sørget for guttens utdannelse.[17] Justinian fikk en god utdannelse i rettsvitenskap, teologi og romersk historie.[17] Justinian tjenestegjorde en tid med excubitores, men detaljer om hans tidligste karriere er ukjente.[17] Kronikøren Johannes Malalas, som skrev i tiden til Justinians styre, har fortalt om hans framtoning at han var kort av vekst, lys i huden, hadde krøllet hår, og rundt og tiltalende ansikt. En annen samtidig kronikør, Prokopios, sammenlignet derimot Justinians framtoning med den tyranniske keiser Domitian, men dette er antagelig bare en nedsettende baktalelse.[18]

Tremissis av keiser Justinian.

Da keiser Anastasius døde i 518, ble Justinus proklamert som ny keiser, med betydelig hjelp fra Justinian.[17] I løpet av Justinus' styre (518–527) ble Justinian keiserens nærmeste fortrolige. Justinian viste store ambisjoner, og det er antatt at han fungerte som reell regent lenge før Justinus gjorde ham til medkeiser den 1. april 527, skjønt det er ingen bevis som understøttet dette.[19] Etter hvert som Justinus ble senil mot slutten av sin tid ble Justinian etter hvert den reelle herskeren.[17] Justinian ble utpekt som konsul i 521, og senere kommandant av østhæren.[17][20] Ved Justinus Is død den 1. august 527, ble Justinian enehersker.[17]

Barberinielfenbein, som er antatt å være et portrett av enten Justinian eller Anastasius I.

Som hersker viste Justinian stor energi. Han var kjent som «keiseren som aldri sov» på grunn av sine arbeidsvaner. Uansett synes han å ha vært medgjørlig og lett å være sammen med.[21] Justinians familie hadde bondebakgrunn, og derfor hadde han ingen maktbase i den tradisjonelle adelen i Konstantinopel. Isteden omga han seg med menn og kvinner med særskilte evner og talenter som han valgte ut, ikke på bakgrunn av deres familiebakgrunn, men etter hva de hadde oppnådd. En gang rundt 525 giftet han seg i Konstantinopel med Teodora I, en kvinne som av profesjon var kurtisane og tyve år yngre enn ham selv. Justinian ville tidligere ikke ha vært i stand til å gifte seg med henne på grunn av hennes klassebakgrunn, men hans onkel Justinus hadde vedtatt en lov som tillot ekteskap mellom ulike sosiale klasser.[22] Teodora kom til å få stor innflytelse på politikken i riket, og senere keisere kom til å følge Justinians praksis med å gifte seg utenfor den aristokratiske klassen. Ekteskapet var en sosietetsskandale, men Teodora viste seg å være meget intelligent, «gatesmart», god til å bedømme en persons karakter, og Justinians fremste støtte. Andre talentfulle enkeltpersoner var blant annet Tribonianus, hans juridiske rådgiver, Petros Patrikios, diplomat og langvarig overhode av palassbyråkratiet, Johannes fra Kappadokia, hans finansielle rådgiver, og Petrus Barsumes, som håndterte innsamlingen av skatt mer effektivt enn noen annen tidligere, og således finansierte Justinians kriger; og til sist hans ekstremt dyktige militære general Belisarius.

Justinians styre var gjennomgående populært hos alle; men tidlig i hans regime holdt han nesten på å bli styrtet fra tronen under Nikaopprøret, og en konspirasjon mot keiserens liv av misfornøyde forretningsmenn ble avdekket så sent som i 562.[23]

Justinian ble smittet av pesten tidlig på 540-tallet, men han overlevde. Teodora døde i 548, kanskje av kreft,[24] i en relativ ung alder; Justinian overlevde henne med bortimot tyve år. Han hadde stor interesse i teologiske spørsmål, deltok aktivt i debatter om kristne doktriner,[25] og ble en mer hengiven kristen under de siste år av sitt liv. Da han døde, om natten mellom 13. og 14. november i året 565, hadde han ingen barn. Han ble etterfulgt av Justinus II, som var sønn av hans søster Vigilantia, og var gift med Sofia, niesen til keiserinne Teodora. Justinians legeme ble gravlagt i et mausoleum i Den hellige apostelkirken i Konstantinopel.

Lovgivende aktiviteter[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Corpus juris civilis

Justinian oppnådde evig berømmelse gjennom sine lovgivende aktiviteter, særlig ved å fullføre en revisjon av hele den romerske lov, romerretten,[26] noe som ikke tidligere var blitt gjort. Hele lovgivningen til Justinian er i dag kjent som Corpus juris civilis. Den består av Codex Justinianus, Digesta eller Pandectæ, Institutiones, og Novellæ.

Tidlig i hans regime utpekte Justinian quæstor Tribonianus til å lede denne oppgaven. Det første utkastet av Codex Justinianus, en kodifisering (ordning av rettsregler i en lovbok) av keiserlige lovgivninger fra 100-tallet og framover, ble utgitt den 7. april 529. Den endelige versjon kom i 534. Den ble fulgt opp med en Digesta (eller Pandectæ), en samling av eldre juridiske tekster, i 533, og med Institutiones, en tekstbok som forklarte prinsippene i loven. Novellæ, en samling av nye lover utstedt i løpet av Justinians regime, supplerte Corpus. I motsetning til resten av corpus (den samlete mengde), var Novellæ skrevet på gresk, fellesspråket for Østromerriket.

Hele lovgivning utgjør grunnlaget for den latinske rettsvitenskap (inkludert den kirkelig kanonisk rett) og for historikere gir den et verdifullt innsyn i mange av de interesser og aktiviteter som gjorde seg gjeldende i den siste perioden i romerske riket. Som en samling består den av mange kilder hvor leges (lover) og andre regler ble uttrykt eller utgitt: opprinnelige lover, senatorenes rådgivning (senatusconsulta), keiserlige påbud og forordninger, rettspraksis, og advokaters meninger og tolkninger (responsa prudentum).

Tribonianus' Codex (lovbok) sikret at romerretten ble bevart. Den utgjorde grunnlaget for senere bysantinsk lov, som uttrykt i Basilika av Basileios I og av Leo VI den vise. Den eneste vestlige provins hvor Justinians lov ble introdusert var Italia (etter gjennomføring av den såkalt Pragmatiske sanksjonen av 554),[27] og derfra ble den spredt videre til Vest-Europa på 1100-tallet og ble grunnlaget for det meste av europeisk lovverk. Den spredtes senere også videre til Øst-Europa, hvor den ble videreført i slaviske versjoner, og den kom også til Russland.[28]

Nikaopprøret[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Nikaopprøret

Stedet for hippodromen i dagens Istanbul

Justinians vane med å velge effektive, men upopulære rådgivere kostet ham nesten tronen tidlig i hans regjeringstid. I januar 532 forente deltagerne på en hesteveddeløpsbane i Konstantinopel seg til et opprør. Vanligvis var de skilt i fraksjoner, men slo seg nå sammen til et opprør som siden har blitt kjent som Nikaopprøret. Opprørerne tvang keiseren til å avskjedige Tribonianus og to andre av hans ministre, og forsøkte også å velte Justinian selv av tronen og erstatte ham med senator Flavius Hypatius, som var nevø av den tidligere keiser Anastasios I.

Mens mengden herjet gatene, overveide Justinian å flykte fra hovedstaden, men han ble til sist værende i byen. Keiserinne Teodora hadde i henhold til Prokopios uttrykt: «For en keiser å bli en flyktning er ikke til å utstå... Jeg er enig i det gamle uttrykket, at purpur utgjør et fortreffelig likskrud.»

I løpet av de neste to dagene beordret han sine generaler Belisarius og Mundus til å knuse opprøret på brutalt vis. Prokopios hevder at hele 30 000 ubevæpnede sivile ble drept i Konstantinopels hippodrom.[29] Teodora insisterte, tilsynelatende mot Justinians eget ønske,[30] på at Anastasios' nevøer også ble henrettet.[31]

De ødeleggelser som opprøret hadde medført skaffet Justinian en gyllen anledning til å gjenreise byen i ny prakt og knytte sitt navn til en rekke storslåtte bygninger. Mest kjent er den arkitektoniske nyvinningen domkirken Hagia Sofia.

Krigføring[rediger | rediger kilde]

Et av de mest framtredende trekkene ved Justinians styre var gjenerobringen av store landområder rundt den vestlige delen av Middelhavet, landområder som hadde gått tapt på 400-tallet.[32] Som en kristen, romersk keiser betraktet Justinian det som hans guddommelige plikt å gjenopprette Romerriket med dets gamle grenser. Selv om han aldri personlig tok del i militære kampanjer, skrøt han av sin suksess i krig i forordene til sine lovverk.[33] Erobringene ble for det meste utført av hans dyktige general Belisarius.[34]

Krig med Sasanideriket, 527–532[rediger | rediger kilde]

Fra sin onkel arvet Justinian de vedvarende fiendtlighetene med det persiske Sasanideriket.[35] I 503 ble en persisk hær beseiret ved Dara, men det neste året ble en romersk styrke under Belisarius beseiret ved Callinicum. Da kong Kavadh I av Persia døde i september 531 inngikk Justinian en «evig fred» med dennes etterfølger Khosrau i 532, men det kostet ham 11 000 pund med gull.[36] Etter å ha sikret den østlige fronten på denne måten vendte Justinian sin oppmerksomhet mot vest, hvor arianske, germanske kongedømmer hadde blitt etablert på områdene til det tidligere Vestromerriket.

Erobringen av Nord-Afrika, 533–534[rediger | rediger kilde]

En eldre Justinian; mosaikk i Sant'Apollinare Nuovo-basilikaen, Ravenna (muligens et modifisert portrett av Teodorik).

Det første av de vestlige kongedømmene som Justinian angrep var vandalenes kongedømme i Nord-Afrika. Kong Hilderik, som hadde hatt gode forbindelser med Justinian og den nordafrikanske katolske kirke, hadde blitt styrtet fra tronen av sin fetter Gelimer i 530. Den avsatte kongen sendte fra sitt fangenskap en appell til Justinian om hjelp.

I 533 dro Belisarius med en flåte på 92 dromonere, som eskorterte hele 500 transportskip, og gjorde landgang ved Caput Vada (dagens Ras Kaboudia) i Tunisia. Hæren besto av rundt 15 000 mann og et ukjent antall barbarer. De beseiret vandalene, som ble helt overrumplet av angrepet, ved Ad Decimum den 14. september 533, og endelig ved Tricamarum i desember. Belisarius erobret Kartago. Kong Gelimer flyktet til fjellet Pappua i Numidia, men overga seg våren etter. Han ble fraktet til Konstantinopel,hvor han ble ført gjennom byen som fange i et triumfopptog. Sardinia og Korsika, øyene Balearene, og borgen Septem i nærheten av Gibraltar ble også erobret i den samme militærkampanjen.[37]

Et afrikansk prefektur, sentrert i Kartago, ble etablert i april 534,[38] men var på sammenbruddets rand de neste 15 årene, stadig i krig med maurere og opprørere. Området var ikke fullstendig pasifisert før i 548,[39] men opplevde deretter en fredelig tid, og området fikk en oppblomstring. Gjenerobringen av Afrika kostet Østromerriket rundt 100 000 pund med gull.[40]

Krig i Italia, første fase, 535–540[rediger | rediger kilde]

Som i Afrika var det dynastiske stridigheter i det østgotiske Italia som ga muligheter for innblanding. Den unge kong Atalarik hadde dødd den 2. oktober 534, og en tronraner, Teodahad, hadde fengslet dronning Amalasuntha, datter av Teodorik og mor til den døde Atalarik. Hun ble holdt innesperret på øya Martana i Bolsenasjøen til 535, da Teodahad fikk henne henrettet.

Belisarius svarte på henrettelsen ved å invadere Sicilia i 535 med 7 500 mann[41] og avanserte derfra inn i Italia, herjet Napoli og erobret Roma den 9. desember 536. På denne tiden hadde Teodahad blitt avsatt av den østgotiske hæren, som hadde valgt Witiges som sin nye konge. Han samlet en stor hær og beleiret Roma fra februar 537 til mars 538, men greide ikke å ta byen.

Justinian sendte en annen general, Narses, til Italia, men det oppsto motsetninger mellom ham og Belisarius, og konfliktene mellom dem forsinket krigens gang. Milano ble erobret, men snart tapt igjen og rasert av østgoterne. Justinian kalte Narses tilbake i 539. På den tiden hadde den militære situasjonen bedret seg for romerne, og i 540 nådde Belisarius den østgotiske hovedstaden Ravenna. Der ble han tilbudt tittelen som vestromersk keiser av østgoterne samtidig som utsendinger fra Justinian ankom for å forhandle fram en fredsavtale som ville etterlate regionen nord for elven Po på gotiske hender. Belisarius lot som han tok imot tilbudet, gikk inn i byen i mai 540, og krevde den for Østromerriket.[42] Deretter, etter å ha blitt tilbakekalt av Justinian, reiste Belisarius tilbake til Konstantinopel og med seg førte han Vitigis og dennes hustru Matasunta som sine krigsfanger.

Krig med Sasanide-riket, 540–562[rediger | rediger kilde]

En tegning av en medaljong som feiret gjenerobringen av Afrika, ca. 535

Belisarius hadde blitt hjemkalt for å møte nye angrep fra perserne. Etter et opprør mot Østromerriket i Armenia på slutten av 530-tallet og muligens motivert av oppfordringer fra østgotiske agenter, brøt kong Khosrau I av Persia den «evige freden» og angrep østromersk territorium våren 540.[43] Først angrep og herjet han Beroea og deretter Antiokia (men tillot den militære garnisonen på 6 000 menn å forlate byen),[44] beleiret Daras, og dro deretter for å angripe det lille, men strategisk viktige satellittkongedømmet Lazica i nærheten av Svartehavet. Truet av persernes framgang ble Justinian tvunget til å betale persernes konge 5 000 pund med gull, foruten å avgi et løfte om ytterligere 500 pund årlig.[44]

Belisarius nådde Østen i 541, men på tross av militær suksess ble han igjen tilbakekalt til Konstantinopel i 542. Grunnen for dette er ikke kjent, men det kan ha vært rykter om illojalitet som hadde nådd hoffet.[45] Utbruddet av pesten førte til pause i kampene året 543. Det påfølgende året beseiret Khosrau I en bysantinsk hær på hele 30 000 mann,[46] men lyktes ikke med beleiringen av den betydelige byen Edessa. Krigen kom til en stillstand, og i 545 ble det enighet om en fredsavtale for den sørlige delen av den østromerske-persiske fronten. Etter at den laziske krigen i nord ble det inngått en andre fredsavtale i 557, fulgt av en endelig fredsavtale i 562. Som fredsbetingelse gikk perserne med på å forlate Lazica i bytte for en årlig tributt på 500 pund med gull (30 000 solidi).[47]

Krigen i Italia, andre fase, 541–554[rediger | rediger kilde]

Mens de militære anstrengelsene ble rettet mot Østen endret situasjonen i Italia seg til det verre. Under deres konger Ildibad og Erarik (begge myrdet i 541) og deretter Totila, lyktes østgoterne med en rekke gjenerobringer. Etter en seier ved Faenza i 542 gjenerobret de viktigste byene i det sørlige Italia og hadde snart kontrollen over nesten hele Den italienske halvøya. Belisarius ble sendt tilbake til Italia sent i 544, men hadde utilstrekkelig med soldater. Uten noen framgang ble han avløst fra sin kommando i 548. I løpet av denne perioden skiftet Roma eier tre ganger, først erobret og avfolket av østgoterne i desember 546, deretter gjenerobret av østromerne i 547, og deretter tatt på nytt av østgoterne i januar 550. Totila plyndret også Sicilia og angrep den greske kysten.

Til sist stilte Justinian en styrke på rundt 35 000 mann (2000 ble skilt ut for å angripe vestgotiske Spania) under kommando av Narses.[48] Hæren nådde Ravenna i juni 552 og beseiret østgoterne avgjørende i slaget ved Busta Gallorum i fjellkjeden Appenninene. Under slaget ble østgoternes konge Totila drept. Etter et andre slag ved Mons Lactarius i oktober samme året ble motstanden til østgoterne endelig knekt. I 554 ble en storstilt frankisk invasjon beseiret ved Casilinum, og Italia var sikret for imperiet, selv om det tok Narses ytterligere flere år å erobre de gjenværende gotiske borgene. Mot slutten av krigen var Italia besatt av en hær på 16 000 mann.[49] Gjenerobringen av Italia kostet imperiet rundt 300 000 pund med gull.[50]

Religiøse aktiviteter[rediger | rediger kilde]

Justinian så ortodoksien (rettroenheten) i riket truet av sprikende religiøse retninger, særlig monofysittisme, som hadde mange tilhengere i de østlige provinsene i Syria og Egypt. Den monofysittiske lære hadde blitt fordømt som kjetteri av konsilet i Kalkedon i 451, og den tolerante politikken til keiserne Zenon og Anastasios I hadde vært en kilde til spenninger med biskopene i Roma. Justinian endret denne utviklingen da han bekreftet den kalkedonske lære og fordømte monofysittene.

Justinian forsøkte å pålegge religiøs forening av sine undersåtter ved å tvinge dem til akseptere religiøse kompromisser som kunne være spiselig for begge parter, men politikken viste seg å ikke tilfredsstille noen av dem. Mot slutten av hans liv ble Justinian selv trukket mer mot den monofysittiske læren, særlig i form av aftartodoketisme, men han døde før han var i stand til utgi noen lovgivning som kunne ha løftet denne læren opp til status av dogme. Keiserinne Teodora sympatiserte med monofysittene, og det er sagt at hun var en konstant kilde til religiøse intriger ved hoffet i Konstantinopel i de første årene. I løpet av sitt styre utga Justinian, som hadde en ekte interesse i teologiske spørsmål, flere mindre teologiske avhandlinger.[51]

Religiøse politikk[rediger | rediger kilde]

Justinian I, avbildet på en Follis-mynt.

Med sin sekulære administrasjon ble despotisme også en del av keiserens kirkepolitikk. Han regulerte alt, både i religion og i lovverket.

På begynnelsen av sitt styre kunngjorde han ved lov kirkens tro i spørsmålet om Treenigheten og Inkarnasjonen, og truet alle kjettere med nødvendige straffer,[52] hvor han deretter erklærte at han hadde til hensikt å avskjedige alle som forstyrret den rette tro i henhold til loven.[53] Han gjorde nikensk-konstantinopel-trosbekjennelse som den eneste rette trosbekjennelsen i kirken,[54] i overensstemmelse med tolkningene til de fire økumenisk konsilene.[55] Biskopene som var til stede ved den andre konsil i Konstantinopel i 553 anerkjente at ingenting kunne bli gjort i kirken som stred mot keiserens vilje og påbud,[56] mens han på sin side, som keiser, i samarbeid med patriark Anthimus, forsterket kirkens bannlysningen med midlertidig forbud.[57] Justinian beskyttet kirkens renhet ved å undertrykke de som kirken utpekte som kjettere. Han overså ingen anledning til å sikre kirken og de geistliges rettigheter og beskytte og utvide munkevesenet. Han bevilget munkene retten til å arve eiendom fra private borgere og retten til å motta solemnia, det vil si årlige gaver fra den keiserlige skattkiste, eller fra skatter fra bestemte provinser, og han forbød verdslig beslagleggelse av eiendommer tilhørende klostrene.

Til tross for at det despotiske preg ved hans maktmidler står i kontrast til dagens holdninger, var han faktisk en «kjærlig far» av kirken. Både Codex og Novellæ inneholder mange lovgivninger angående donasjoner, grunnleggelser og administrasjon av kirkens eiendommer; valg av og sikring av rettighetene til biskopene, prestene og abbedene; klosterlivet, boplikten til presteskapet, utførelse av kirketjenester, episkopalt embetsområde, osv. Justinian bygget om kirken Hagia Sofia, noe som kostet 20 000 pund i gull,[58] den opprinnelige kirken hadde blitt ødelagt av brann under opptøyene i Nikaopprøret. Den nye Hagia Sofia, med dens tallrike kapeller og helligdommer, forgylte åttekantete kuppel, og mosaikker, ble sentrum og det mest visuelle monument for den østlige, ortodokse kirke i Konstantinopel.

De religiøse forholdene med Roma[rediger | rediger kilde]

Fra midten av 400-tallet og framover økte de vanskelige og anstrengende kirkelige oppgavene for keiserne i øst. De radikale følte seg frastøtt av trosbekjennelsen som ble godkjent av konsilet i Kalkedon, som forsvarte den bibelske lære om Kristus' vesen og natur, og som forsøkte å bygge bro mellom de dogmatiske partiene. Pave Leo I´s brev til erkebiskop Flavianus av Konstantinopel ble i øst betraktet som et arbeid gjort av Satan. Av den grunn ønsket ingen å høre på kirken i Roma. Keiserne, derimot, hadde et ønske om å bevare forbindelsen mellom Konstantinopel og Roma; og dette forble mulig kun om kirken ikke avvek fra den linje som ble definert ved Kalkedon. Fraksjonene i øst, som var blitt hisset opp av konsilet i Kalkedon, måtte begrenses og bli pasifisert. Dette problemet viste seg å være vanskelig, ettersom dissenterne i øst overgikk tilhengerne av Kalkedon både i antall og i intellektuell dyktighet. Spenningen mellom de to retningen vokste; de som valgte Roma og vesten måtte oppgi støtte fra Østen, og omvendt.

Konsulær diptykon som viser Justinians fulle navn (Konstantinopel 521)

Justinian trådte inn på valplassen til den kirkelige strid kort tid etter at hans onkel tiltrådte som keiser i 518, og gjorde en slutt på den monofysittiske skisma og splittelse som hadde eksistert mellom Roma og Konstantinopel siden 483. Anerkjennelsen av det romerske bispesete som den høyeste kirkeautoritet[55] forble hjørnesteinen i hans vestpolitikk. Fornærmende som det var for mange i øst, følte Justinian seg uansett helt fri til å ha en despotisk holdning mot paver som Silverius og Vigilius. Mens det ikke var mulig å få til et kompromiss med kirkens dogmatiske parti, skaffet han seg gjennom sine anstrengelser for å få til et forlik støtte fra de fleste i kirken. Et påtagelig bevis var hans holdning i kontroversen om den theopaschitiske formel: «Unus ex Trinitate passus est» (i betydning «En av Treenigheten led i legemet»). Han var av den mening at spørsmålet var en krangel om ord. Han gjorde et forgjeves forsøk på å megle i en religiøs konferanse med tilhengerne av Severus av Antiokia i 533.

På nytt beveget Justinian seg mot kompromiss i det religiøse edikt av 15. mars 533,[59] og lykkeønsket seg selv med at pave Johannes II tillot rettroenhet gjennom den keiserlige bekjennelse.[60] Den alvorlige feilen som han gjorde i begynnelsen ved å delta i en alvorlig forfølgelse av monofysittiske biskoper og munker og således skape bitterhet i vidstrakte regioner og provinser fikk han til sist bøtt på. Hans vedvarende mål forble å vinne over monofysittene, samtidig som han ikke ville slippe trosbekjennelsen fra Kalkedon. Mange ved hoffet mente at han ikke gikk langt nok: Teodora mente særlig at monofysittene ikke ble behandlet rettferdig. Justinian holdt tilbake pga. av komplikasjonene som ville ha skjedd i vest. Men i fordømmelsen av De tre kapitler forsøkte Justinian å tilfredsstille både vest og øst, men mislyktes begge deler. Selv om paven bifalt fordømmelsen trodde vestrikets prelater at keiseren hadde handlet i strid med forordningene fra Kalkedon. Selv om mange delegater i øst bøyde seg for Justinian, var det mange, særlig monofysitter, som forble misfornøyde. Alle var mer bitre på ham ettersom han i sine siste år selv tok stadig mer aktivt del i teologiske saker.

Undertrykkelse av religioner[rediger | rediger kilde]

Justinian var en av de første keiserne som ble avbildet med korset på en mynts bakside.

Justinians religiøse politikk reflekterte den keiserlige overbevisning om at imperiets enhet forutsatte troens enhet. Det syntes opplagt for ham at denne troen kunne utelukkende være ortodoks (nikensk). De som var av en annen tro måtte godta at "forsoningsprosessen", som keiserlig lovgivning hadde pålagt siden Konstantius IIs tid, ville fortsette med full styrke. Lovverket inneholdt to statutter[61] som krevde full ødeleggelse av hedenskapet, selv i det private livet. Disse forskriftene ble nidkjært påtvunget samfunnet i dagliglivet. Samtidige kilder (Johannes Malalas, Theophanes, Johannes fra Efesos) forteller om heftige forfølgelser, selv mot menn i høye posisjoner.

Manikeere, en dualistisk religion med gnostiske trekk, avbildet i et manuskript fra Khocho, en by i Tarimbekkenet i det som nå er det vestlige Kina.

Kanskje den hendelsen som er mest verdt å merke seg skjedde i 529 var da det nyplatoniske akademiet i Athen ble lagt under statskontroll på ordre fra Justinian: Således ble hellenismens skole for utdannelse og læring effektivt kvalt. Hedenskapet ble aktivt undertrykket. I Lilleasia alene hevdet Johannes fra Efesos at det ble konvertert 70 000 hedninger.[62] Andre måtte også underkaste seg den kristne tro; herulerne,[63] hunerne ved elven Don,[64] abchazere,[65] og tzanniene,[66] begge de to sistnevnte var folkeslag i Kaukasus.

Dyrkelsen av den gamle egyptiske guden Amon i Augila i den libyske ørken ble forbudt;[67] og det samme ble levningene av Isis-dyrkelsen på øya Philae (eller Pilak), en øy i Nilen.[68] Kirkeforstander Julian[69] og biskop Longinus[70] bedrev misjon blant nabateere, et nordarabisk folk i området øst for Palestina, og Justinian forsøkte å styrke kristendommen i Jemen ved å sende en biskop fra Egypt.[71]

Jødene ble også undertrykket. Ikke bare begrenset myndighetene deres borgerlige rettigheter,[72] og truet deres religiøse privilegier,[73] men keiseren blandet seg også inn i deres indre anliggender i synagogene.[74] Dog forfulgte han ikke jødene aktivt, men «oppmuntret» dem til å benytte den greske Bibelen Septuaginta framfor deres egne bibelske tekster i deres synagoger i Konstantinopel.[75]

Keiseren hadde store vanskeligheter med samaritaner som nektet å konvertere til kristendommen og gjentatte ganger gjorde opprør. Han påla dem strenge og harde lovpåbud, men kunne ikke forhindre at det førte til fiendtligheter mot kristne i Samaria mot slutten av hans styre. Konsistensen i Justinians religiøse politikk betydde at manikeere også opplevde hard forfølgelse, både landsforvisning og fysisk avstraffelse.[76] I Konstantinopel skjedde det ved en anledning at mange manikeere, etter en streng inkvisisjon, ble henrettet under keiserens personlige nærvær; en del ved brenning, andre ved drukning.[77]

Byggeaktiviteter, lærdom, kunst og litteratur[rediger | rediger kilde]

Det indre av Hagia Sofia.

Justinian var en frodig og produktiv byggherre. Historikeren Prokopios bærer vitnemål om hans aktiviteter på dette området.[78] Under Justinians medvirkning ble San Vitale i Ravenna, som har to av de berømte mosaikkbildene med avbildning Justinian og Teodora, fullført.[17] Mest kjent er det at han fikk Hagia Sofia oppbygget, opprinnelig en kirke bygget som basilika og som hadde blitt brent ned under opptøyene i Nikaopprøret. Den ble storslått gjenreist med et helt annet grunnplan under den arkitektoniske ledelsen av Isidoros fra Milet og Anthemios fra Tralleis. I henhold til Prokopios skal Justinian etter fullførelsen av dette store byggverket ha uttalt «Ære være Gud som har ansett meg verdig til å fullføre dette verk! Salomo, jeg har overgått deg!» (med referanse til det første jødiske tempelet i Jerusalem, Salomos tempel). Det tok fem år for ti tusen arbeidere å reise bygningen. Den nye katedralen med sin enorme kuppel fylt med mosaikker forble senteret for den østlige kristendommen i århundrer. En annen prominent kirke i hovedstaden var De tolv apostlenes kirke, som hadde vært i en skrøpelig forfatning på slutten av 400-tallet, men ble på samme vis ombygd.[79] Som i kuppelen i Hagia Sofia ligger den fast innebygd i bygningsmassen, og løftet opp på en plattform slik at den fikk en anselig høyde. Avslutningen av den sentrale kuppelen ble også typisk for de bysantinske kirkebygningene som er bevart fra 500-tallet. De framtrer som en skulptur med harmonisk avveide deler og brutte plan.

Utsyn over levningene av triumfbuen i den vestlige enden av Sangariusbroen (1838).

Ytterligere kirker ble også bygget eller utvidet i hele imperiet (f.eks. Nea-kirken i Jerusalem). Utsmykningsarbeid ble ikke begrenset til kirker alene; utgravninger av stedet for Det store palasset i Konstantinopel har avslørt flere mosaikker i stor kvalitet som er datert fra Justinians tid, og en søyle med en rytterstatue i bronse på toppen med Justinian kledd i militæruniform ble reist i Augustaion i Konstantinopel i 542 (og siden revet ned av osmanene).[80] Rivalisering med andre, mer etablerte overhoder fra hovedstaden og forvist romersk aristokrati (som Anicia Juliana) kan ha vært årsaken til Justinians byggeaktivitet for å styrke sin slekts prestisje.[81]

Justinian styrket også imperiets grenser fra Afrika til Østgrensen gjennom å reise en rekke festningsverker, og sikret Konstantinopel vannforsyninger gjennom konstruksjoner av underjordiske vannreservoar. For å forhindre oversvømmelser fra å ødelegge den strategisk viktige grensebyen Dara, ble en avansert buet demning bygget. I løpet av hans styre ble også den store Sangariusbroen (også kalt for Justinianbroen) bygget i Bitynia for sikre en viktig militær forsyningsvei mot øst. I tillegg gjenoppbygget Justinian byer som var blitt ødelagt av jordskjelv eller krig, og bygget en helt ny by i nærheten av sitt fødested kalt for Justiniana Prima i sørlige Serbia, navngitt til sin egen ære, med den hensikt å erstatte Thessaloniki (i dagens Hellas) som det politiske og religiøse sentrum i Illyricum.

I Justinians tid og delvis under hans beskyttelse skapte bysantinsk kultur dyktige historikere, inkludert Prokopios og Agathias, og poeter som Paulus Silentiarius («Den stilltiende») og Romanos Meloden («Sangeren»). På den andre siden ble læresentre som den nyplatonske akademiet i Athen og den berømte juridiske skolen i Beirut nedlagt under hans regime.[82] Til tross for Justinians lidenskap for den ærefull romerske fortid ble den tidligere praksis med å velge romersk konsul nedlagt etter 541.[83]

Økonomi og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Scene fra dagliglivet på en mosaikk fra Det store palasset i Konstantinopel, tidlig 500-tall.

Østromerrikets økonomi var hovedsakelig basert på jordbruk, noe som også var tilfelle med Justinians forgjengere. I tillegg hadde langdistansehandelen blomstret og nådde så langt nord som til Cornwall i dagens England hvor tinn ble byttet med romersk hvete.[84] Innenfor imperiet seilte konvoier fra Alexandria med hvete og korn. Justinian sørget for at trafikken ble mer effektiv ved å bygge et stort kornlager på øya Tenedos hvor det ble lagret og fraktet videre til Konstantinopel.[85] Justinian forsøkte også å finne nye handelsruter for handelen mot øst, som var vanskeliggjort av krigen med perserne. Et viktig luksusprodukt var silke, som ble importert og viderekultivert i riket. For å beskytte framstillingen av silkeproduksjonen ga Justinian monopolprivilegier til de keiserlige fabrikkene i 541.[86] For å unngå landruten over persisk område etablerte Justinian vennligsinnede forbindelser med abyssinerne, som han ønsket skulle fungere som mellommenn i transport av indisk silke til riket. Abyssinerne var derimot ikke i stand til å konkurrere med persiske handelsmenn i India.[87] Men tidlig på 550-tallet greide to munker å smugle egg fra silkeormer fra Sentral-Asia til Konstantinopel,[88] og ble fra da av et østromersk, innenlandsk produkt.

Gull og sølv ble utvunnet på Balkan, i Anatolia, Armenia, Kypros, Egypt og i Nubia.[89]

På begynnelsen av sitt styre arvet Justinian et overskudd på 28 800 000 solidi (400 000 pund med gull) i den keiserlige skattkammeret fra Anastasios I og Justinus I.[40] Under Justinians styre ble det tatt grep for å bekjempe korrupsjon i provinsene og gjøre skatteinnsamlingen mer effektiv. Omfattende administrativ makt ble gitt til både lederne av prefekturene og av provinsene mens det ble fratatt makt fra vicariatene i bispedømmene, og et antall av disse ble nedlagt. Den generelle trenden gikk mot en forenkling av den administrative infrastrukturen.[90] I henhold til historikeren Peter Brown (1971) førte den økende profesjonalismen i skatteinnkrevingen til at mye av de tradisjonelle strukturene i provinslivet ble ødelagt da det svekket selvstyret til byrådene i de greske byene. .[91] Det har blitt beregnet at før Justinians gjenerobringer hadde staten en årlig inntekt på 5 000 000 solidi i år 530, men etter hans gjenerobringer var den årlig inntekten økt til 6 000 000 solidi i år 550.[40]

Gjennom hele Justinians styre hadde byene og landsbyene i øst en framgangsrik tid, selv om Antiokia ved Orontes ble herjet av to jordskjelv, henholdsvis i 426 og 528, og ble deretter herjet av perserne i 540. Justinian fikk byen gjenoppbygget i en noe mindre størrelse.[92]

Til tross for de ovennevnte grepene led imperiet av flere betydelige tilbakeslag i løpet av 500-tallet. Det første var den justinianske pesten som var fra 541 til 543, og reduserte befolkningen hardt, og førte antagelig til mangel på arbeidskraft og økning i lønnsutgiftene.[93] Mangelen på arbeidskraft førte også til en betydelig økning av «barbarer» i de bysantinske hærene etter 543.[94] Den langvarige krigen i Italia og krigene med perserne førte til press på imperiets ressurser, og Justinian ble kritisert for å innskrenke den regjeringensstyrte posttjenesten som han begrenset til kun en østlig rute, som hadde militær betydning.[95]

Ettersom Justinian var den siste keiser som snakket latin har han blitt karakterisert som «den siste romer».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ 1911 Encyclopædia Britannica/Theodora[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ ESBE / Feodora, vizantijskaja imperatritsa (VI v.)[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ RSKD / Iustinianus[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ www.nndb.com[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Wickham, Chris (2009): The Inheritance of Rome, Penguin Books Ltd., ISBN 978-0-670-02098-0: ss. 90
  6. ^ Haldon, J. F. (2003): Byzantium in the seventh century, Cambridge, ss. 17–19. På grunn av sin politikk med gjenreisingen av riket har Justinian tidvis blitt karakterisert som «den siste romer» i moderne historiografi, eksempelvis av Baker, G.P. (1938): Justinian, New York
  7. ^ Mens Prokopios glorifiserte Justinians prestasjoner i sin panegyriske tekst og i Kriger, skrev han også en fiendtlig redegjørelse, Anekdota (den såkalte Hemmelige historie) hvor Justinian er beskrevet som ondskapsfull, korrupt og inkompetent hersker.
  8. ^ I den øst-ortodokse kirke er Justinian feiret den 14. november i henhold til den julianske kalender som for tiden tilsvarer 27. november i den gregorianske kalender. Han er feiret den 14. november i Helgenkalenderen til lutheranske Missourisynoden i USA, og den lutheranske kirke i Canada.
  9. ^ Meier, M. (1994): Justinian, 29: «481 eller 482»; Moorhead, s. 17: «omtrent 482»; Maas (2005), s. 5: «rundt 483».
  10. ^ Justinian referert til latin som sitt morsmål i flere av sine lover. Se Moorhead (1994), s. 18.
  11. ^ The Cambridge Companion to the Age of Justinian av Michael Maas
  12. ^ Justinian and Theodora Arkivert 6. juli 2011 hos Wayback Machine. av Robert Browning, Gorgias Press LLC, 2003, ISBN 1-59333-053-7, s. 23.]
  13. ^ Den eneste kilden til Justinians fulle navn, Flavius Petrus Sabbatius Iustinianus (tidvis skrevet Flavius Anicius Justinianus), er konsulær diptykoner fra året 521 som bærer hans navn.
  14. ^ The Serbs by Sima M. Ćirković
  15. ^ The Dictionary of Art ved Jane Turner
  16. ^ Byzantine Constantinople: Monuments, Topography and Everyday Life ved Nevra Necipoğlu
  17. ^ a b c d e f g h i Browning, Robert (1986): «Justinian I» i Dictionary of the Middle Ages, bind VII.
  18. ^ Cambridge Ancient History, s. 65
  19. ^ Moorhead (1994), ss. 21–22, med en referanse til Procopios, Hemmelige historie 8.3.
  20. ^ Denne posisjonen synes å ha vært i kun navnet, for ingenting tyder på at hadde noen form for militær erfaring. Se Lee, A.D. (2005): «The Empire at War», i: Maas, Michael (red.): The Cambridge Companion to the Age of Justinian (Cambridge), ss. 113–133 (ss. 113–114).
  21. ^ Se Procopios: Hemmelige historie, kapittel 13.
  22. ^ Meier, M.: Justinian, s. 57.
  23. ^ Se De Imperatoribus Romanis: Justinian Arkivert 26. august 2000 hos Wayback Machine..
  24. ^ Browning, Robert (1987): Justinian and Theodora, ss. 129; James Allan Evans (2002): The Empress Theodora: Partner of Justinian, ss. 104
  25. ^ Teologiske avhandlinger som er blitt skrevet om Justinian kan bli sett i Mignes Patrologia Graeca, bind 86.
  26. ^ Scott, S. P.: The Civil Law
  27. ^ Kunkel, W. (overs. av J.M. Kelly, 1966): An introduction to Roman legal and constitutional history. Oxford, Clarendon Press, ss. 168
  28. ^ Russia and the Roman law
  29. ^ Norwich, John Julius (1989): Byzantium: The Early Centuries, ss. 200
  30. ^ Diehl, Charles (1972): Theodora, Empress of Byzantium, Frederick Ungar Publishing, Inc., overs. av S.R. Rosenbaum fra fransk: Theodora, Imperatice de Byzance), 89.
  31. ^ Vasiliev (1958), s. 157.
  32. ^ For en redegjørelse av Justinians kriger, se Moorhead (1994), ss. 22–24, 63–98, og 101–109.
  33. ^ Se Lee, A.D. (2005): «The Empire at War», i: Michael Maas (red.): The Cambridge Companion to the Age of Justinian, Cambridge, ss. 113–33 (ss. 113–14). For Justinians personlige syn, se tekstene til Codex Justinianus 1.27.1 og Novellæ 8.10.2 og 30.11.2.
  34. ^ Justinian dro personlig i felten kun en gang, i løpet av krigen mot hunerne i 559 da han allerede var en gammel mann. Hans deltagelse var symbolsk og selv om det ikke ble utkjempet noe slag hadde keiseren triumftog gjennom hovedstaden etterpå. Se Browning, R. (1971): Justinian and Theodora. London, ss. 193.
  35. ^ Greatrex, Geoffrey: «Byzantium and the East in the Sixth Century» i: Michael Maas (red.). Age of Justinian (2005), ss. 477–509.
  36. ^ Norwich, J.: Byzantium: The Early Centuries, ss. 195.
  37. ^ Moorhead (1994), s. 68.
  38. ^ Moorhead (1994), s. 70.
  39. ^ Procopios: «II.XXVIII», De Bello Vandalico
  40. ^ a b c Early Medieval and Byzantine Civilization: Constantine to Crusades, Tulane Arkivert 9. mars 2008 hos Wayback Machine.
  41. ^ Norwich, J.: Byzantium: The Early Centuries, s. 215
  42. ^ Moorhead (1994), ss. 84–86.
  43. ^ Se denne seksjonen i Moorhead (1994), s. 89 ff., Greatrex (2005), s. 488 ff., og H. Boerm, "Der Perserkoenig im Imperium Romanum", i: Chiron 36, 2006, p. 299ff.
  44. ^ a b Norwich, J.: Byzantium: The Early Centuries, 229
  45. ^ Procopios nevner denne hendelsen både i sitt verk Krigene som i hans andre tekst Hemmelig historie, men han gir like godt to ytterst forskjellige forklaringer for det. Bevisene for tilbakekallelsen er kort diskutert hos Moorhead (1994), ss. 97–98.
  46. ^ Norwich, J.: Byzantium: The Early Centuries, s. 235
  47. ^ Moorhead ((1994), s. 164) gir den laveste summer, Greatrex ((2005), s. 489) gir den høyeste summen.
  48. ^ Norwich, J.: Byzantium: The Early Centuries, s. 251
  49. ^ Norwich, J.: Byzantium: The Early Centuries, ss. 233
  50. ^ Se Lee (2005), s. 125 ff.
  51. ^ Avhandlinger skrevet av Justinian kan bli funnet i Mignes Patrologia Graeca, bind 86.
  52. ^ Cod., I., i. 5.
  53. ^ MPG, lxxxvi. 1, s. 993.
  54. ^ Cod., I., i. 7.
  55. ^ a b Novellæ, cxxxi.
  56. ^ Mansi, Concilia, viii. 970B.
  57. ^ Novellæ, xlii.
  58. ^ Heather, P. (2005): The Fall of the Roman Empire: A New History of Rome and the Barbarians, ss. 283
  59. ^ Cod., L, i. 6.
  60. ^ Cod., I., i. 8.
  61. ^ Cod., I., xi. 9 & 10.
  62. ^ Nau, F. i Revue de l'orient chretien, ii., 1897, 482.
  63. ^ Procopios, Bellum Gothicum, ii. 14; Evagrius, Hist. eccl., iv. 20
  64. ^ Procopios: iv. 4; Evagrius, iv. 23.
  65. ^ Procopios: iv. 3; Evagrius, iv. 22.
  66. ^ Procopios: Bellum Persicum, i. 15.
  67. ^ Procopios: De Aedificiis, vi. 2.
  68. ^ Procopios: Bellum Persicum, i. 19.
  69. ^ DCB, iii. 482
  70. ^ Johannes fra Efesos: Hist. eccl., iv. 5 sqq.
  71. ^ Procopios: Bellum Persicum, i. 20; Malalas, red. Niebuhr, Bonn, 1831, ss. 433 sqq.
  72. ^ Cod., I., v. 12
  73. ^ Procopios: Historia Arcana, 28;
  74. ^ Nov., cxlvi., 8. februar 553
  75. ^ Maas, Michael (2005): The Cambridge companion to the Age of Justinian, Cambridge University Press, ISBN 9780521817462, ss. 16–.
  76. ^ Cod., I., v. 12.
  77. ^ Nau, F. i Revue de l'orient, ii., 1897, s. 481.
  78. ^ Procopios, Buildings.
  79. ^ Vasiliev (1952), s. 189
  80. ^ Croke, Brian (2005): «Justinian's Constantinople», i: Maas, Michael (red.): The Cambridge Companion to the Age of Justinian, Cambridge, ss. 60–86 (s. 66)
  81. ^ Croke (2005), s. 364 ff., og Moorhead (1994).
  82. ^ Etter et forferdelig jordskjelv i 551 ble skolen Beirut flyttet til Sidon, og hadde deretter ingen større betydning etter den tid, jf. Vasiliev (1952), s. 147
  83. ^ Vasiliev (1952), s. 192.
  84. ^ Haldon, John F. (2005): «Economy and Administration», i: Michael Maas (red.): The Cambridge Companion to the Age of Justinian, Cambridge, ss. 28–59 (p. 35)
  85. ^ Moorhead, John (1994): Justinian, London/New York, s. 57
  86. ^ Brown, Peter (1971): The World of Late Antiquity, London, ss. 157–158
  87. ^ Vasiliev (1952), s. 167
  88. ^ Moorhead (1994), s. 167; Procopios, Krigene, 8.17.1–8
  89. ^ Oancea, Dan: Justinian's Gold Mines Arkivert 2. mars 2009 hos Wayback Machine.
  90. ^ Haldon (2005), s. 50
  91. ^ Brown (1971), s. 157
  92. ^ Holum, Kenneth G. (2005): «The Classical City in the Sixth Century», i: Michael Maas (red.), Age of Justinian, ss. 99–100
  93. ^ Moorhead (1994), ss. 100–101
  94. ^ Teall, John L. (1965): «The Barbarians in Justian's Armies», i: Speculum, vol. 40, No. 2, 1965, 294–322. Den totale mengden av soldater i den bysantinske hæren under Justinian er beregnet til 150 000 mann. (Norwich, J.: Byzantium: The Early Centuries, 259).
  95. ^ Brown (1971), s. 158; Moorhead (1994), s. 101

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primærkilder
  • Procopii Caesariensis opera omnia. Redigert av J. Haury; revidert av G. Wirth. 3 bind. Leipzig: Teubner, 1976-64. Gresk tekst.
  • Procopius. Redigert av H. B. Dewing. 7 bind. Loeb Classical Library. Cambridge, Mass.: Harvard University Press and London, Hutchinson, 1914–40. Gresk tekst og engelsk oversettelse.
  • Procopius: Hemmelige historie (Anekdota, oversatt fra gresk til svensk; Hemlig historia, ved Sture Linnér), 2000
  • Jeffreys, Elizabeth; Jeffreys, Michael; Scott, Roger et al. 1986: The Chronicle of John Malalas: A Translation, Byzantina Australiensia 4 (Melbourne: Australian Association for Byzantine Studies) ISBN 0-9593626-2-2
  • Walford, Edward, overs. (1846) The Ecclesiastical History of Evagrius: A History of the Church from AD 431 to AD 594, Reprinted 2008. Evolution Publishing, ISBN 978-1-889758-88-6. [1]
Bibliografier
  • Bury, J. B. (1958): History of the later Roman Empire, bind 2. New York (opptrykk).
  • Cameron, Averil et al. (red.) (2000): The Cambridge Ancient History, bind 14, 2. utg., Cambridge.
  • Evans, James Allan (2005): The Emperor Justinian and the Byzantine Empire. Westport, CT: Greenwood Press (innb., ISBN 0-313-32582-0).
  • Maas, Michael (red.) (2005): The Cambridge Companion to the Age of Justinian, Cambridge.
  • Meier, Mischa (2003): Das andere Zeitalter Justinians. Kontingenzerfahrung und Kontingenzbewältigung im 6. Jahrhundert n. Chr. Göttingen.
  • Meier, Mischa (2004): Justinian. Herrschaft, Reich, und Religion. München.
  • Moorhead, John (1994): Justinian, London.
  • Rosen, William (2007): Justinian's Flea: Plague, Empire, and the Birth of Europe, Viking Adult. ISBN 978-0-670-03855-8.
  • Rubin, Berthold (1960): Das Zeitalter Iustinians. Berlin. Tysk standardverk, noe foreldet, men fortsatt nyttig.
  • Sarris, Peter (2006): Economy and society in the age of Justinian. Cambridge.
  • Vasiliev, A. A. (1952): History of the Byzantine Empire, 324–1453. 2. utg. Madison.
  • Cumberland Jacobsen, Torsten (2009): The Gothic War. Westholme.



Østromersk keiser
Justinske dynasti
Forgjenger:
Justinus I 		527–565 Etterfølger:
Justinus II
Østromerriket

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Justinian_I_den_store&oldid=24350687»