Arianisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Arius, bysantinsk takmaleri fra 1500-tallet som framstiller Arius og konsilet i Nikea i 325.

Arianisme er innen kristendommen en monoteistisk,[1] kristologisk lære[2] som hevder troen på at Jesus Kristus er Guds sønn som ble født av Gud hans far ved et bestemt tidspunkt,[1] er forskjellig fra Faderen og er derfor underordnet Faderen. [1][3] Arianisme og dens teologiske lære er først tilskrevet Arius (ca. 260-336 e.Kr.).[1] Han var en kristen prest i den egyptiske byen Alexandria. Arius’ lære og hans tilhengere (som kalles arianere) ble imøtegått og motsagt av det teologiske synet som ble hevdet av andre kristne som fastholdt homoousios (gresk: ὁμοούσιος, «av samme vesen», angående treenighetens vesen og Jesus Kristus’ vesen. Det arianske konseptet på Jesus Kristus er basert på den forståelsen at Gud har alltid eksistert, men Guds sønn ble født og har således ikke alltid eksistert.[1][3]

I kristendommens begynnelse og dens første utbredelse på 300-tallet var det en strid mellom to tolkninger (arianisme og homoousios) basert på den teologiske ortodoksi (rett-troenhet) på denne tiden, og begge retningene forsøkte å løse det teologiske dilemmaer. [3] Innledningsvis var det derfor to like ortodokse tolkninger som satte i gang en konflikt for å overbevise og vinne tilhengere og definere den nye ortodoksi. [3] Arianismen ble fordømt av det økumeniske konsilet i Nikea i 325,[4] men det varte lenge før den forsvant. Den 27. november 326 ble Arius tilkalt til Konstantinopel hvorfra utenlandske leiesoldater tok til seg troen og spredte arianismen ut i Europa til den katolske kirkes vrede, da den mente at arianismen var ødeleggende kjetteri ved å benekte Jesu Kristi guddom. Blant mange av de germanske folkeslag, blant annet vestgoterne på den iberiske halvøy og vandaler i [[Nord-Afrika og langobarder i Italia levde arianismen videre i adskillige århundrer, blant annet av maktpolitiske årsaker. Siden har alle grener av kristendom betraktet arianismen for å være heterodoksi (annerledestenkende) og kjettersk.[5]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Keiser Konstantin den store beordrer brenning av arianske bøker, illustrasjons fra en bok kirkelov, ca 825.

Ifølge arianismen er Sønnen (Jesus Kristus) et skapt vesen, den første og høyeste av alle skapte vesener, men han er ikke guddommelig. Det har vært en tid da Guds Sønn ennå ikke var, er en kort slagordsform av arianismens kjernepunkt på kristologiens område. Faderen (Gud) har skapt Sønnen av intet, og senere enn ved tidenes morgen. Selv om Sønnen er Faderens mest fullkomne verk er de vesensforskjellige, og Guds Sønn kalles Sønn kun i samme forstand som menneskene kalles Guds folk. På samme vis er Den hellige ånd Faderens nest mest fullkomne skaperverk. Faderen er altså alene størst, og Treenighetsbegrepet kan ikke appliseres om Gud.

Arianismen hadde tidvis stor utbredelse, men ble fordømt av biskop Alexander av Alexandria i år 319 og deretter ved konsilet i Nikea i 325. I Nikea ble det fastslått at Guds sønn har samme guddom som Faderen. Arianerne ble avvist og ekskludert.

Keiser Konstantin den store opphevet fordømmelsen allerede i 327. Keiser Konstantius II gjorde arianismens kristologi til et dogme i Romerrikets statsreligion. Men biskop Alexander og hans etterfølger Athanasius nektet å gjenoppta Arius i Kirken. Etter mange årtiers forbitrede stridigheter mellom Arius' og Athanasius' tilhengere («den arianske strid»), ble arianismen fordømt på nytt under det første konsil i Konstantinopel i 381.

Det økumeniske konsil i Nikea la grunnen for den såkalte nikenske trosbekjennelse, som for de fleste kristne trossamfunn enn i dag er det fremste av de oldkirkelige symboler, dvs. felles dogmatiske definisjon av kristen tro. Den form av bekjennelsen som benyttes i vår tid, er den justerte versjon som ble til ved konsilet i Konstantinopel; den nikensk-konstantinopelitanske trosbekjennelse.

Ettersom Wulfila, goternes første biskop, forsto seg som tilhenger av arianismen, fikk arianismen stor spredning blant de germanske folk, og de holdt lenge fast på denne lære. Ved synoden i Toledo 589 bekjente de germanske visigoterfolket seg til den katolske lære, men blant langobardene levde arianismen videre til inn på 700-tallet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Berndt, Guido M.; Steinacher, Roland (2014): Arianism: Roman Heresy and Barbarian Creed, Routledge. ISBN 978-14-09-44659-0. Sitat: «Arius wanted to emphasise the transcendence and sole divinity of God [...]. God alone is, for Arius, without beginning, unbegotten and eternal. In the terminology of negative theology, Arius stresses monotheism with ever-renewed attempts. God can only be understood as creator. He denies the co-eternal state of the Logos with God, since otherwise God would be stripped of his absolute uniqueness. God alone is, and thus he was not always Father. [...] Following Proverbs 8:22–25, Arius is able to argue that the Son was created. For Arius the Logos belongs wholly on the side of the Divine, but he is markedly subordinate to God.»
  2. ^ Hadley, Gregory: Past and Present: An Overview of The Arian Controversy; «Arianism», Encyclopædia Britannica.
  3. ^ a b c d «The Controversies about Christ: Arius and Alexander», The Bart Ehrman Blog
  4. ^ Ferguson, Everett (26. november 2013): Church History, Volume One: From Christ to the Pre-Reformation: The Rise and Growth of the Church in Its Cultural, Intellectual, and Political Context. Zondervan. ISBN 978-0-310-51657-6, s. 267
  5. ^ Witherington III, Ben (2009): The Living Word of God: Rethinking the Theology of the Bible, Waco, TX: Baylor University Press, s. 241.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Brennecke, Hanns Christof (1999): «Arianism» i: Fahlbusch, Erwin: Encyclopedia of Christianity, 1, Grand Rapids: Wm. B. Eerdmans, ISBN 0-8028-2413-7, s. 121–122
  • Hall, Christopher A.: «How Arianism Almost Won», After the Council of Nicaea, the Real Fight for the Divinity of Christ Began, Christian History

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]