Staurakios

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Staurakios på reverssiden av en solidus fra hans far Nikeforos Is regjeringstid.

Staurakios (gresk: Σταυράκιος, latin: Stauracius, død 11. januar 812) var bysantinsk keiser i noen få uker i 811. Han ble keiser 26. juli 811 da hans far Nikeforos I falt i strid mot Krum av Bulgaria. Han abdiserte imidlertid 2. oktober og levde deretter som munk til han avgikk ved døden den 11. januar 812.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Medkeiser[rediger | rediger kilde]

Staurakios var allerede i 803 blitt kronet til medkeiser av sin far, keiser Nikeforos I. En kronikør, Theophanes bekjenneren, som var fiendtlig innstilt til den sistnevnte, angir at Staurakios ikke bare var inkompetent til dette embede men også hadde gjort seg skyldig til voldtekt. Det kan imidslertid ikke vites om denne anklagen var farget av kronikørens innstilling mot faren.

I år 807 utså Nikeforos den athenske Teofano til Staurakios' ektefelle. Hun var i slekt med den avsatte keiserinne Irene,[1]. Hun var blitt valgt ut fra en parti unge damer so mvar blitt bragt fra forskjellige deler av Østromerriket for et brudeskue. De to ble gift samme dag som valget var gjort, den 20. desember.[2]

Under farens regjeringstid ble Staurakios gitt kommando over militær eliteenhet, Hikanatoi-tagmaet.[3]

Staurakios deltok i farens krigsekspedisjon mot Krum av Bulgaria i år 811 og unnslapp med nød og neppe fra det katastrofale slaget ved Pliska, men ble lammet av et sverdsugg.

Keiser[rediger | rediger kilde]

Han ble raskt utsett til keiser - han ettertrådte sin far som falt ved Pliska. Kroningen fant sted i Adrianopel. Dette ble første gangen at en østromersk keiser ble kronet utenfor Konstantinopel. Det ble snart åpenbart at Staurakios hadde den plan å utse Teofano til sin ettertreder, og rykter begynte å versere om at han planla å erstatte keiserdømmet med en republikk. Svogeren Mikael I Rangabe og hans tilhengere tvang da Staurakios fra makten.

Fratreden, død[rediger | rediger kilde]

Staurakios lot seg derpå prestevie og trakk seg tilbake til et kloster. Der døde han etter få måneder.

Mange kilder hevder at han var blitt forgiftet av sin egen søster, Prokopia. Hans etterkommer ble Mikael I Rangabe, som hadde overlevd slaget ved Pliske uskadet, og som var gift med Prokopia.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primærkilder[rediger | rediger kilde]

Sekuldærlitteratur[rediger | rediger kilde]

  • Warren Treadgold, A History of the Byzantine State and Society (Stanford University Press, 1997) ISBN 0-8047-2630-2
  • Whittow, Mark, The Making of Byzantium, 600-1025 (University of California Press, 1996) ISBN 0-520-20497-2
  • Kazhdan, Alexander, red. (1991), Oxford Dictionary of Byzantium, Oxford University Press, ISBN 978-0-19-504652-6 
  • Norwich, John Julius (1993), Byzantium: The Apogee, Penguin, ISBN 0-14-011448-3 
  • Vasiliev, A. A., History of the Byzantine Empire, 1952
  • Bury, J. B., A History of the Eastern Roman Empire, from the Fall of Irene to the Accession of Basil I, 1912
  • George Finlay, History of the Byzantine Empire from 716 – 1057, William Blackwood & Sons, 1853
  • Ralph-Johannes Lilie, Claudia Ludwig, Thomas Pratsch, Ilse Rochow, Beate Zielke: Prosopographie der mittelbyzantinischen Zeit. 1. Abteilung: (641−867). Band 4: Platon (#6266) – Theophylaktos (#8345). Nach Vorarbeiten F. Winkelmanns erstellt. Herausgegeben von der Berlin-Brandenburgischen Akademie der Wissenschaften. De Gruyter, Berlin 2001, ISBN 3-11-016674-7, S. 183−185 Nr. 6866.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kazhdan, s. 1946
  2. ^ Bury, pg. 15
  3. ^ Whittow, s. 169