Leo VI (bysantinsk keiser)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Denne follis av Leo VI bærer den bysantinske keisers offisielle tittel, BASILEVS ROMEON, Romernes keiser.
Leo VI mottar den guddommelige visdoms investitur (mosaikk i Hagia Sophia, slutten av 800-tallet). Det er i det minste formodet at bildet skal forestille Leo VI. Det kan imidlertid være at det er bilde av en knelende generisk keiser.
Leo VI (til høyre.) med faren Basileios I

Leo VI, eller Leo den vise eller filosofen (gresk: Λέων ΣΤʹ ὁ Σοφός; født 19. september 866 sannsynligvis i Konstantinopel, død 11. mai 912 samme sted), var bysantinsk keiser fra 886 til 912. Han tok over tronen fra Basileios I og ble etterfulgt av sin mindreårige sønn Konstantin VII Porfyrogennetos.I Leo VIs regjeringstid var det bysantinske riket i flere konflikter blant annet med den bulgarske tsaren Simeon I.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Leos mor var Eudokia Ingerina, som en gang hadde vært keiser Mikael IIIs elskerinne, før hun enda mens Mikael levde giftet seg med den senere keiser Basileios I. Forholdet mellom far og sønn var svært spent. Det er til og med en sterk antakelse at Leo egentlig var sønn av Mikael III, men dette er og kan ikke annet en å forbli usikkert.[1]

Rett nok ble også Leo elevert til medkeiser i 870, men det var hans eldre halvbror Konstantin som frem til sin tidlige død i 879 hadde førsterett til trosfølgen. Basileios hadde betrodd Leos oppdragelse til patriarken av Konstantinopel, Photios.

I 883 var Leo forviklet i en sammensvergelse mot Basileios, og han ble derfor fengslet og slapp ikke fri før i 886.

Keiser[rediger | rediger kilde]

Etter keiserens død besteg Leo tronen i 886 og regjerte sammen med sin bror Alexander, skjønt den egentlige makt var fast og entydig i Leos hender.

Utenrikspolitisk måtte Leo tåle noen militære nederlag - og det etter at det var han selv som helt unødvendig hadde provosert frem krig mot bulgarene.[2] I 896 ble bysantinerne kraftig beseiret. Derpå sluttet keiser Leo fred med bulgarene; det er til og med mulig at han måtte yte tributtbetalinger til dem.[3]

I 907 ble Konstantinopel angrepet av Kiev rus'; de ville sikre seg gunstige handelsrettigheter med keiserriket. I 911 ble det vel inngått en handelsavtale, men begge begivenheter - angrepet og traktaten - er ikke uomstridt i historieforskningen, ettersom kilden er en gammelrussisk tekst fra 1100-tallet.[4]

Også mot araberne måtte han tåle tap:[5] I 902 gikk TaorminaSicilia tapt, noe som hadde følger for flåtens evne til å kontrollere de farvann bysantinerne betraktet som de sine. En rekke bysantinske byer ble angrepet. I 911 foretok bysantinerne en stort anlagt invasjon av øya Kreta, men de mislyktes.[6]

Kort tid etter nederlaget ble Leo og døde.

Ettersom hans sønn Konstantin fortsatt bare var barnet, ble Leo bror og nominelle medregent Alexander den faktiske keiser.

Den vise, filosofen[rediger | rediger kilde]

Leo har sitt lærde tilnavn takket være sin dannelse og hans begunstigelse av kunsten - og dermed hans bidrag til den makedonske renessanse.[7] Han kompletterte arbeidet med verket Basiliká, den greske oversettelse og aktualisering ab keiserJustinian Is lovgivning som keiser Basileios hadde innledet under sin regjeringstid. Rundt år 900 forfattet han den første i dag kjente definisjon av (den militære) logistikk innen rammene av verket Summarisk drøfting av krigskunsten, som er blitt kjent under getegnelsen De leoniniske militære institutter.

Tetragami (fir-gifte)[rediger | rediger kilde]

Med sine mange ekteskap forårsaket keiser Leo en liten skandale[8] som førte til den såkalte tetragamistriden. Hans første hustru, som Leo måtte gifte seg med, døde i 897. Han giftet seg deretter med Zoë Zautzina, datteren til hans rådgiver Stylianos Zautzes, og så døde hun i 899. Etter det andre bryllupet utmyntet Leo tittelen Basilopator (Keiserens far) for sin svigerfar. Etter Zoes død var det ham forbudt å gidte seg en tredje gang. Men det gjorde han likevel. Denne hustruen døde imidlertid i år 901. I stedet for å inngå et fjerde ekteskap - noe dom ifølge den økumeniske patriark Nikolaus ville ha vært en enda mer alvorlig synd enn det tredje, foretok Leo å ta Zoe Karbonopsina til elskerinne. Han fikk så lov til å gifte seg med henne når hun fødste ham en sønn i 904, men da med den klausul at han ikke legitimerte henne som keiserinne.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ralph-Johannes Lilie, Claudia Ludwig, Thomas Pratsch, Beate Zielke, Harald Bichlmeier, Bettina Krönung, Daniel Föller, Alexander Beihammer, Günter Prinzing: Prosopographie der mittelbyzantinischen Zeit. 2. Abteilung: (867–1025). Band 4: Landenolfus (#24269 ) – Niketas (#25701). Nach Vorarbeiten F. Winkelmanns erstellt. Herausgegeben von der Berlin-Brandenburgischen Akademie der Wissenschaften. De Gruyter, Berlin 2013, ISBN 978-3-11-016669-9, S. 25−43 Nr. 24311.
  • Shaun Tougher: The Reign of Leo VI. (886–912). Politics and People (= The Medieval Mediterranean. Vol. 15). Brill, Leiden u. a. 1997, ISBN 90-04-10811-4.
  • Warren Treadgold: The Middle Byzantine Historians. Palgrave Macmillan, Basingstoke 2013, S. 121ff.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Shaun Tougher: The Reign of Leo VI. (886–912). Leiden o.a. 1997, s. 1, Anmerkning 1 og s. 42ff.
  2. ^ Shaun Tougher: The Reign of Leo VI. (886–912). Leiden u.o. 1997, s. 164ff.
  3. ^ Shaun Tougher: The Reign of Leo VI. (886–912). Leiden o.a. 1997, s. 180 og s. 172ff.
  4. ^ Shaun Tougher: The Reign of Leo VI. (886–912). Leiden o.a. 1997, s. 20.
  5. ^ Vgl. Shaun Tougher: The Reign of Leo VI. (886–912). Leiden o.a. 1997, s. 40f.
  6. ^ Shaun Tougher: The Reign of Leo VI. (886–912). Leiden o.a. 1997, s. 192.
  7. ^ Shaun Tougher: The Reign of Leo VI. (886–912). Leiden o.a. 1997, s. 110ff.
  8. ^ Shaun Tougher: The Reign of Leo VI. (886–912). Leiden u. a. 1997, S. 133ff.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]