Johannes II Komnenos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
Johannes II Komnenos
Jean II Comnene.jpg
Født13. september 1087 (juliansk)
Konstantinopel
Død8. april 1143 (juliansk) (55 år)
Kilikia
Ektefelle Irene av Hungary
Far Alexios I Komnenos
Mor Irene Doukaina
Søsken
6 oppføringer
Isaac Komnenos, Anna Komnena, Theodora Komnene Angelina, Eudokia Komnene, Andronikos Komnenos (son of Alexios I), Maria Komnene
Barn
8 oppføringer
Isaac Komnenos, Alexios Komnenos, Andronikos Komnenos, Manuel I Komnenos, Q12286004, Q20498884, Q20498724, Q12279392
Nasjonalitet Østromerriket

Johannes II Komnenos (gresk: Ἰωάννης Β’ Κομνηνός; født 3. september 1087 i Konstantinopel, død 8. april 1143 i Taurusfjellene) var østromersk (bysantinsk) keiser fra 1118 til 1143.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Johannes II Kommenos eldste var sønn av keiser Alexios I Komnenos og Irene Dukaina. Han tilhørte slekten Komnenos, den lengst regjerende av alle de bysantinske herskerfamilier. Han ble også kalt «Kaloioannes» (Johannes den edle, eller Johannes den skjønne).

Keiser[rediger | rediger kilde]

Hankom til makten via en intrige der han i samråd med sin døende far uventet lot seg krone og kom dermed sin søster Anna Komnena og hennes mann Nikephoros Bryennios i forkjøpet.

Johannes ble høyt verdsatt av sine undersåtter og også i utlandet for sin dugelighet, seriøsitet og karakterfasthet.[1] Han førte en ganske vellykket finanspolitikk.

Johannes fortsatte sin fars anstrengelser for å utvide riket på nabostatenes bekostning, og han klarte å erobre ytterligere områder fra seldsjukkertyrkerne i Anatolia. Med dette ble de seldsjukkiske landevinninger etter Slaget ved Manzikert i Lilleasia delvis reversert slik at østgrensen ble sikret. Også andre fremstøt lyktes ham: Det lyktes det ham å reetablere bysantinsk overhøyhet over kongeriket Lillearmenia i Kilikia (1137) og tilsvarende myndighet over korsfarerrikene fyrstedømmet Antiokia (1137) og grevskapet Edessa. Dette forøket hans rikes prestisje vesentlig. Han forsøkte til og med å rykke frem mot araberne i Syria, men hans overraskelsesangrep på Aleppo slo feil, fordi noen hadde klart å advare innbyggerne.

På annet hold ble riket truet av angripende petsjeneger, ungarere og et serbisk opprør, men keiseren han klarte ved militære fremganger å beholde de bysantinske territorier på storparten av Balkan. En trofast støtte hadde han i sin barndomsvenn, tyrkeren Johannes Axouch som var øverstkommanderende for hæren («mégas doméstikos»). Mot normannernes kong Roger II av Sicilia søkte han støtte ved forhandlinger med den tyske keisermakt.[2] Han arrangerte seg med de tyske herskerne Lothar III og Konrad III - ved Thessalonikitraktaten allierte de seg og keiser Johannes lovet å støtte dem finansielt.

Hans eneste alvorlige tilbakeslag led han mot Republikken Venezia. Deres sjømakt var blitt dominerende etter at den bysantinske flåte brøt sammen på 1000-tallet, og Bysants måtte så forholde seg til venetianernes interesser i mangt og meget. Hans forsøk på å redusere venetianernes mangfoldige privilegier i riket, som var med på å svekke og på lengre sikt ødelegge Bysants' økonomiske grunnlag, endte med forsmedelse etter av Venezia hadde plyndret en rekke bysantinske havner.

Under en jakt på villsvin i Taurusfjellene pådro han seg blodforgiftning av et pilsår, og dette døde han av. Han rakk imidlertid å sikre tronfølgen ved at han fikk innsatt sin fjerde sønn, Manuel I Komnenos som keiser. De to eldste sønnene Alexios Komnenos Porphyrogennetos og Andronikos var allerede avgått ved døden mens tredjemann, Isaak ble forbigått i tronfølgen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Carlquist, Gunnar, red. (1933). Svensk uppslagsbok. Bd 14. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB. s. 494. 
  2. ^ Carlquist, Gunnar, red. (1930). Svensk uppslagsbok. Bd 5. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB. s. 512. 


Byzantine imperial flag, 14th century, square.svg
Østromersk keiser
Komnenos
Forgjenger:
Alexios I Komnenos
11181143 Etterfølger:
Manuel I Komnenos
Østromerriket