Skisma

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Skisma (fra middelalderlatin schisma, «splid, uenighet, ufred», fra gresk schisma «kløft, deling»)[1] er en betegnelse for kirkesplid, og i en viss, men mindre grad overført til sekulære sammenhenger og organisasjonsliv. Skisma kan oversettes med 'spaltning', 'splittelse' eller 'brudd'. Det tilhørende tilleggsordet skismatisk (fra middelalderlatin schismaticus, «splidaktig»)[2] blir brukt om splittende retorikk, eller aktiviteter o.l. som er preget av eller fører til skisma.[2]

I den kristne kirke var det fra begynnelsen av stor uenighet om hvordan det kristne budskap skulle fortolkes. Mange kirkehistoriske stridigheter oppsto i tidens løp, hvorav en stor del av dem førte til kirkesplittelser. Ordet skisma benyttes særlig om opprivende religiøs uenighet som førte til dannelsen av nye kirkesamfunn. Blandt de mer kjente skisma (fra et norsk orienteringsutgangspunkt) regnes:

Det store skisma av 1054

Den hellige stol, bispedømmet i Rom, skilte lag med det ortodokse Pentarkiet - De fem hellige setene i Jerusalem, Alexandria, Antiokia og Konstantinopel. Skisma pågår ennå selv om splittelsen kan sies være mindre, og næmere full forsoning enn på tusen år.

Det vestlige skisma (1378-1417)

Romerskkatolsk historieskrivning regner 40 sammenhengende år hvor Kirken i Rom var splittet mellom to, og mot slutten av skisma tre samtidige stridende paver. Motpave Klemens VII - 1378-1394 - forble i Avignon mens Pave Urban VI - 1378-1389 - fulgte Pave Gregorius XI - 1370-1378 - som helt på slutten av sin tid som pave hadde bragt pavedømmet hjem til Roma. Motpave Klemens VII forble i Avignon. Han ville ikke anerkjenne Bartolomeo Prignano som Pave Urban VI. Motpave Klemens VII ble etterfulgt av motpave Benedikt XIII - 1394-1417 - også kjent som "Papa Luna" i Avignon. Skisma etterfulgte en periode som har blitt kallt det "babylonske fangenskapet i Avignon". Det begynte i 1309. Papa Luna ga seg imidlertid ikke, men ble ekskommunisert og kjetterstemplet. Kirkemøtet i Konstanz fra 1414 til 1418 søkte å løse konflikten. I 1414 var det hele tre stridende parter. Romernes, Kroatenes og Ungarernes Apostoliske Konge Kurfyrst Sigismund av Brandenburg kallte sammen de stridende partene til Høystiftet i Konstanz. Paveæmnene kjente sin besøkelsestid. Baldassarre Cossa var en av syv kardinaler som i 1408 trakk sin støtte til Pave Gregorius XII i Rom. Etter Pave Urban VI fulgte Pave Bonifatius IX fra 1389 til sin død i 1404. Pave Innosens VII på den Hellige stol i Rom i to år, før Kardinal Angelo Corraro fra Venezia ble valgt som den romerske lydighetens fjerde pave ved pavekonsiliet i 1406 og tok pavenavnet Pave Gregor XII. Den romerske lydigheten omfattet ved Pave Innosens død 18 kardinaler, kun 15 (14?) var tilstede ved pavekonsiliet. Valget ble gjort på premisset om at hvis motpave Benedikt XIII ville frasi seg alle krav til det Hellige setet skulle det innkalles til et nytt pavekonsil så en ny pave kunne velges. Det Hellige Romerske riket inkludert den Tyske Orden og Kongeriket Portugal er splittet. Den unge Kalmarunionen som omfattet Orknøyene hvis bispedømme sognet under Nidaros hadde for eksempel på denne tiden såkallte dobbeltbiskoper på grunn av det vestlige skisma. Skottland sognet til Avignon, i krig med England som sognet til Rom, som Ungarn og Polen. Kongedømmene Aragon og Kastillen, ennå ikke forent, i tillegg til Frankrike holdt seg med Motpave Benedikt XIII. Helgenkultene rundt Olav den Hellige i Nidaros, Sankt Valdemar den Store og Santa Anna Porfyrogenita i Kyev representerer en forbindelseslinje til den større kristendommen i øst til tross for det store skisma av 1054 som ennå ikke er løst som bør sees som en underliggende faktor også i dette skisma.

På det omfattende kirkemøtet i Pisa i 1409 sammenkallt for å megle fram en slutt på skisma ble både Pave Gregor XII og Motpave Benedikt XIII dømt for sin obsternasighet for å ikke møte opp, og erklærte pavestolen for tom. I slutten av juni trådte et pavekonsilium sammen for å velge en ny pave. Valget fallt på fransiskaneren Kardinal Peter Philargos som valgte pavenavnet Pave Aleksander V, som ettertiden også regner for motpave. Hverken Motpave Benedikt XIII i Perpignan eller Pave Gregor XII anerkjente Pisakonsilets Pave. Alexander V døde innen et år var gått. Kort tid etter ble ny pave valgt i Pisa, Kardinal Baltassarre Cossa ble motpave Johannes XXIII. Pave Gregor XII anerkjente derimot Kirkemøtet i Konstanz som ble samlet første gang 30. oktober 1414. Der ble det bestemt at alle tre paveemnene skulle abdisere for så å velge ny pave.

Oddone di Colonna ble valgt til ny pave 11. november, Sankt Martin av Tours festdag 1417, hvorpå han valgte pavenavnet Pave Martin V.

Motpave Benedikt XIII ble fortsatte anerkjent som pave av blant annet skotske katolikker fram til 1423 til tross for at han ble forvist fra Avignon etter at han kastet ut av Kirken, ekskommunisert av Konsiliet i Konstanz i 1417, først til Perpignan, deretter til Peníscola tilhørende Aragóns krone under Kong Alfonso V. Motpave Klemens VIII som etterfulgte Papa Luna fortsatte her å være den rettmessige katolske kirkes pave helt fram til 1429. Da anerkjente også motpava Klemens VIII Kardinal Otto av Colonnaslekten (Oddone di Cologna) og fikk sine kardinaler til formelt og rituelt i overensstemmelse med apostolisk suksesjon velge Pave Martin V til Klemens VIII's etterfølger. Da var det vestlige skisma endelig helt over. Det vil si...

Det bohemske skisma (1415-1434)

I 1415 ble Johannes av Praha brent på bålet, bedre kjent som Jan Hus. Han var en opprørsk prest og teolog ved Universitetet i Praha som irriterte myndigheter og det kirkelige hierarkiet i Kongedømmet Bøhmen (Tsjekkia). De fikk Motpave Aleksander V til å ekskommunisere Jan Hus. Jan Hus sluttet ikke agitere mot makt og myndighet og anklaget hans eftertreder Motpave Johannes XXIII for å være korrupt, rettere sagt for handel med avlat. En kritikk som siden skulle føres videre og føre til religionskrigene i kjølvannet av det protestantiske skisma. Da Jan Hus ble kallt inn til Kirkemøtet i Konstanz ble han lovet fritt leide og beskyttelse, men ble straks han kom arrestert, lurt. Han fikk forsåvidt anledning til å innrømme og gi avkall på sin vranglære og falske vitnemål, men svarte at om de så ga ham et kapell av gull ville han ikke avstå fra å tale sannheten. Han ble brent på bålet 6. juli 1415 i Konstanz. Selv om Kirkemøtet i Konstanz markerer slutten på et skisma, markerer det også begynnelsen på det neste. Husittene anerkjente naturligvis ikke Konstanz konsensus. Fra 1419 til 1431 sanksjonerte pavedømmet hele fem korstog mot husittene etter ønske fra den framtidige Keiser Sigismund, Konge av Bøhmen fra 1419 med hovedsete i Praha, stifter av Draculaordenen (1408).

Om man ikke klarte herske over bohemene, de opprørske tsjekkerne, klarte man å splitte dem. Jan Žižka ønsket et annet kongehus enn Huset Luxembourg, og søkte seg mot Poland og Litauen i stedet. Bror til Kong Sigismund som døde i 1419, Kong Wenzel av Bøhmen, var valgt av nobiliteten. Dermed anså ikke bohemene at Kong Sigismund hadde automatisk arverett til tronen i Praha. Kong Sigismund ble her ansett som hovedaktøren i forræderiet som førte til Jan Hus henrettelse ved brenning på bålet i Konstanz. Stenderforsamlingen i Čáslav (1421) avsatte Kong Sigismund som Konge av Bøhmen og erklærte ham persona non grata. Konstanzkonsiliets Pave Martin V annonserte det første korstoget, med hensikt å legge kjetterbevegelsen i Sentraleuropa anført av Wycliffitter og Husitter øde. I slaget ved Kutná Hora desember 1421 slo 18 000 husitter under Jan Žižkas ledelse 92 000 soldater sendt av kong Sigismund. Jan Žižkas kandidat Kong Władysław II Jagiełło av Polen avsto etter råd fra å ta tilbudet mens Storfyrst Vitautas av Lithauen (Huset Kestutis) var høyst interessert, men på betingelsen av at bohemene forsonte seg med Paven i Rom. I 1422 aksepterte Žižka Fyrst Sigismund Korybut av Litauen (nevø av Kong Władysław II av Polen) som regent av Böhmen på vegne av Storfyrst Vytautas, også kallt Husitterkongen. Dette førte til det husittiske skisma, og den såkallte bohemske borgerkrigen. Den nye regentens autoritet ble anerkjent av utraquist-adelen og innbyggerne i Praha mens Tabór sto steilt imot.

Etter at den polske Kong Władysław II og den litauiske storhertugen Vytautas undertegnet Freden i Melno med kong Sigismund av Romernes og Ungarernes Kong Sigismund i 1423, tilbakekalte de regenten Fyrst Sigismund Korybut til Litauen, under press fra den apostoliske kong Sigismund av ungarerne og pave Martin V. Dette utløste Krigen om den Bøhmske tronen. Befolkningen i de Bøhmske landene fallt fra 2,80–3,37 millioner rundt 1400, falt til 1,50–1,85 millioner innen 1526. Et resultat av Pavedømmets 5 korstog mot de husittiske kjetterne, samt borgerkrigstiden fra 1434-1439 som også omfattet stridigheter i Polen, Litauen og Ungarn. Den religiøse freden i Kutná Hora ble inngått i mars 1485 av den tsjekkiske riksdagen i Kutná Hora mellom utraquistene (hussitter) og katolikkene. Avtalen ble oppnådd etter et kirkemøte som varte fra 13. mars til 20. mars 1485. Det ble erklært Landfried, en religiøs fred hvor utraquister og katolikker ble ansett like for loven. En forsoning som skulle holde de neste 31 årene.

Det katolsk-protestantiske skisma (1517 - dags dato)

I utgangspunktet ønsket ikke protestantene seg ut av Kirken, men å reformere den. Det er katolsk sædvane å anse dette skisma, liksom dets husittiske forløper som kjetterier snarere enn skisma, men det førte til de europeiske religionskrigene og kan ennå anses for å være et uforsonet skisma.

Skisma mellom Moskva & Konstantinopel 2018 - dags dato)

Et skisma mellom det russisk-ortodokse patriarkatet og det økumeniske patriarkatet i Konstantinopel ble realitet 15. oktober 2018 da førstnevnte avbrøt å holde den hellige kommunion åpen for hverandres medlemmer. Kommunion henspiller på "Guds folks enhet med Kristi kropp i døden gjennom nadverden og sakramentene forøvrig". Moskvapatriarkatets resolusjon ble gjort som svar på en avgjørelse av det økumeniske patriarkatets hellige synode i Konstantinopel 11. oktober 2018, hvor den bekreftet sine intensjoner om å gi autokefali (uavhengighet) til den ortodokse kirken i Ukraina i fremtiden.

Avgjørelsen slo også fast at den hellige synoden i Konstantinopel umiddelbart ville gjenopprette en stauropegion i Kiev, dvs. et kirkeorgan som er direkte underlagt den økumeniske patriarken.

Med umiddelbar virkning ville den hellige synoden tilbakekalle, eller erklære utstedelsesbrevet fra 1686 for ugyldig. Der kommer det fram at Konstantinopel ga Moskvapatriarkatet råderett over Kirken i Kyev. Patriarkatet i Moskva hadde siden 1686 mandat og rett til å ordinere Kievs metropolitt, øverste patriark,

den økumeniske synoden i Konstantinopel opphevet ekskommunikasjonen som påvirket presteskapet og de troende i to ikke-anerkjente ukrainske ortodokse kirkesamfunn:

Den siden da benevnte ukrainske autokefale ortodokse kirkesamfunnet (UAOC)

Det ukrainske ortodokse kirkesamfunnet - Kyiv Patriarkatet (UOK-KP) - som har stridd med den ukrainske ortodokse kirken innunder Moskva-patriarkatet (UOK-MP) - ble ansett som "skismatikere" av patriarkatet i Moskva. I sin avgjørelse av 15. oktober 2018 hindret den hellige synoden i den russisk-ortodokse kirke alle medlemmer av Moskva-patriarkatet (både presteskap og lekfolk) fra å delta i nattverd, dåp og ekteskap i enhver kirke kontrollert av det økumeniske patriarkatet i Konstantinopel. Før det, som svar på utnevnelsen av to eksarker av det økumeniske patriarkatet i Ukraina, hadde den hellige synoden i Moskvapatriarkatet besluttet, 14. september 2018, å avbryte deltakelse i eventuelle bispeforsamlinger, teologiske diskusjoner, multilaterale kommisjoner og evt. andre strukturer som ledes av representanter for det økumeniske patriarkatet i .


Eksempler på kirkelige stridsemner er

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «skisma», NAOB
  2. ^ a b «skismatisk», NAOB
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Skisma&oldid=23654842»