Johannes III Dukas Vatatzes

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
Johannes III Dukas Vatatzes
John III Doukas Vatatzes.jpg
Født1192
Didymótikho
Død3. november 1254 (juliansk)
Nymphaion
Ektefelle Irene Laskarina, Anna of Hohenstaufen
Far Basil Vatatzes
Søsken Q22342984
Barn Teodoros II Dukas Laskaris
Nasjonalitet Østromerriket
Livssyn Ortodoks

Johannes III Dukas Vatatzes (gresk: Ἰωάννης Γʹ Δούκας Βατάτζης; født ca 1193, i Didymoteicho, død 3. november 1254 i Nymphaion i Ionia) var bysantinsk keiser av Keiserriket Nikea fra 1222 til 1254. Han ble etterfulgt av sin sønn, kjent som Teodoros II Dukas Laskaris. Keiserriket Nikea ble opprettet av medlemmer av keiserhuset i Konstantinopel da byen ble inntatt av latinske tropper fra Det fjerde korstog i 1204.

Hans liv[rediger | rediger kilde]

Johannes Dukas Vatatzes var sannsynligvis sønn av general Basileios Vatatzes, hertug av Trakia, som døde i 1193, og hans kone, en ikke navngitt datter av Isak Angelos og fetter av keiserne Isak II Angelos og Alexios III Angelos. Vatatzes-familien hadde først blitt kjent i det bysantinske samfunnet mens det Komneniske dynasti hersket og hadde kommet i allianse med keiserfamilien da Teodoros Vatatzes giftet seg med prinsesse Eudokia Komnene, datter av keiser Johannes II Komnenos[1].

Johannes Dukas Vatatzes hadde to eldre brødre. Den eldste var Isac Dukas Vatatzes (død 1261), som giftet seg og fikk to barn: Johannes Vatatzes (født 1215), som ble gift med Eudokia Angelina (i den keiserlige Angelos-familien).

Johannes kom fra en familie av ledende militære og hadde selv en god militær utdannelse. Han ble i 1216 utpekt til å gifte seg med keiser Teodoros I Laskaris’ datter Irene Laskaris og ble dermed tronpretendent, etter at Irenes første ektemann Andronikos Palaiologos var død. Dette ekskluderte andre medlemmer av Laskaris-familien fra tronfølgen, og Johannes ble keiser i desember 1221[2] etter at Teodoros I døde i november. Han måtte straks forsvare keisermakten mot opponentene og vant over dem i et slag ved Poimanenos i 1224 på tross av at de hadde støtte fra det latinske styret i Konstantinopel. Johannes III’s seier førte til territoriale innrømmelser fra det latinske rike i 1225 og Johannes lyktes også i å innta Adrianopolis[3].

Johannes III’s okkupasjon av Adrianopolis ble avsluttet da Teodoros Komnenos Dukas i Despotatet Epirus drev de nikeiske styrkene ut av byen og annekterte store deler av Trakia i 1227. Teodoros ble imidlertid fjernet fra makten av tsar Ivan Asen II av Bulgaria i 1230 og Johannes III inngikk allianse med bulgarriket mot Det latinske rike og Tessalonika[4].

Gull-hyperpyron[5] med Johannes III Vatatzes

Alliansen mellom Bulgaria og Nikea ble befestet gjennom giftermål mellom Ivan Asens datter Elena av Bulgaria og Johannes III’s sønn Teodoros II i 1235. Allerede samme år gikk de til kamp mot Konstantinopel og beleiret byen[6]. Ivan Asen trakk imidlertid tilbake sine styrker og overlot beleiringen til Johannes, som måtte gi opp forsøket.

Til tross for enkelte tilbakeslag i kampen mot Det latinske rike i 1240 klarte Johannes III, etter at Ivan Asen II døde i 1241, å ta over makten i Tessaloniki i 1242. Han annekterte også store deler av bulgarsk Trakia i 1246[7]. Johannes III kunne etter dette etablere angrep mot det latinske styret i Konstantinopel i 1247. I løpet av sine siste år som keiser utvidet også Johannes det nikeiske rikets myndighet mot vest og forsøkte å innlemme Despotatet Epirus i sitt nikeiske rike. Han sikret seg støtte i dette fra blant andre Golem av Kruja som hersket i det albanske riket Arbanon. Han hadde tidligere støttet Mikael II Komnenos Dukas i Epirus, men allierte seg med Johannes III i 1252.

Johannes III døde i Nymphaion i Jonia i 1254 og ble gravlagt i klosteret Sosandra som han selv hadde grunnlagt[8]

Arven etter Johannes III[rediger | rediger kilde]

Johannes III Dukas Vatatzes var en suksessfull hersker som la grunnlaget for at keiserriket Nikea kunne gjenerobre Konstantinopel. Han lyktes i å opprettholde fredelige relasjoner til sine mektigste naboer, Bulgaria og seldsjukkene i det muslimske Rum-sultanatet, og hans nettverk av diplomatiske forbindelser omfattet også Det tysk-romerske rike og pavekirken, mens hans væpnede styrker også inkluderte frankiske leiesoldater.

Johannes III lyktes i å ekspandere mot Europa og på slutten av sin regjeringstid hadde han kontroll over Tessaloniki og deler av Bulgaria og Epirus. Hans rike omfattet også Egeerhavet hvor han hadde annektert øya Rhodos[9]. Han støttet også opposisjonen mot den venetianske okkupasjonen av Kreta og tok sikte på å gjenskape Det bysantinske rike med utgangspunkt i Nikea[10].

Keiser Johannes har også blitt kreditert en bedring i velstand og økonomi. Til tross for at han led av epilepsi deltok han aktivt i både den militære og sivile ledelsen. Et halvt århundre etter sin død ble Johannes III kanonisert og markeres som helgen i den ortodokse kirke på 4. november[11]

Familie[rediger | rediger kilde]

Johannes III Dukas Vatatzes ble gift første gang med Irene Laskarina, datter av hans forgjenger Teodoros I Laskaris i 1212[12]. De hadde en sønn, den fremtidige keiser Teodoros II Dukas Laskaris. Irene falt senere av en hest og ble så alvorlig skadet at hun var ute av stand til å få flere barn. Irene trakk seg tilbake til et kloster, tok navnet Eugenia, og døde der i 1239[13].

Johannes III giftet seg deretter med Anna av Hohenstaufen[13], en uekte datter av keiser Fredrik II av Det tysk-romerske rike og hans elskerinne Bianca Lancia. De hadde ingen barn.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Marek Miroslav, The Batatzes family, 2012
  2. ^ George Akropolites, The History (eng. ovs. Ruth Macrides), Oxford University Press, 2007, s. 160
  3. ^ Warren Treadgold, A History of the Byzantine State and Society, University of Stanford Press, 1997, s. 719-721
  4. ^ Treadgold, s. 722-724
  5. ^ Hyperpyron var en bysantinsk gullmynt som på 1100-tallet erstattet den romerske solidus
  6. ^ Treadgold, s. 722
  7. ^ Treadgold, s. 728
  8. ^ Michael Borgolte, Bernd Schneidmüller, Hybride Kulturen im mittelalterlichen Europa/Hybride Cultures in Medieval Europe. Oldenbourg Verlag, 2010, ISBN 3050049669, s. 73
  9. ^ Treadgold, s. 729-730
  10. ^ Agelarakis, P. A. (2012), "Cretans in Byzantine foreign policy and military affairs following the Fourth Crusade", Cretika Chronika, 32, 41-78.
  11. ^ Helgenkalender i Holy Trinity Russian Orthodox Church
  12. ^ Michael Borgolte, Bernd Schneidmüller Hybride Kulturen im mittelalterlichen Europa/Hybride Cultures in Medieval Europe, Oldenbourg Verlag, 1. okt. 2010, ISBN 3050049669, s. 73
  13. ^ a b Michael Borgolte, Bernd Schneidmüller, s. 73

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Alexander Kazhdan (red.), The Oxford Dictionary of Byzantium, ("John Vatatzes"), Oxford University Press, 1991
  • Jonathan Harris, Byzantium and the Crusades, London: Bloomsbury, 2nd ed., 2014. ISBN 978-1-78093-767-0
  • John S. Langdon, Byzantium’s Last Imperial Offensive in Asia Minor: The Documentary Evidence for and Hagiographical Lore About John III Ducas Vatatzes’ Crusade Against the Turks, 1222 or 1225 to 1231. New Rochelle, N.Y.: A.D. Caratzas, 1992.
  • George Ostrogorsky, History of the Byzantine State. New Brunswick, N.J: Rutgers University Press, 1969.
  • John Julius Norwich, Bysants’ historie, Pax Forlag AS, 1997
  • Jonathan Phillips, The Fourth Crusade and the Sack of Constantinople (London and New York, 2004)
  • The New Cambridge Medieval History, Vol. V, Cambridge University Press, 1995. ISBN 0-521-36289-X, 9780521362894
  • Alexander Canduci, Triumph & Tragedy: The Rise and Fall of Rome's Immortal Emperors, Pier 9, 2010. ISBN 978-1-74196-598-8


Byzantine imperial flag, 14th century, square.svg
Østromersk keiser
Laskariske dynasti
Forgjenger:
Teodoros I Laskaris
12221254 Etterfølger:
Teodoros II Dukas Laskaris
Østromerriket