Herakleios

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Herakleios
Herakleios
Født ca. 575
Kappadokia i Tyrkia
Død 11. februar 641
Regjerte 5. oktober 61011. februar 641
Dynasti Det herakliske dynasti
Forgjenger Fokas
Etterfølger Konstantin III

Herakleios (latin: Flavius Heraclius Augustus; gresk: Φλάβιος Ἡράκλειος) (født ca. 575, død 11. februar 641) var en bysantinsk keiser som hersket fra 5. oktober 610 til sin død.

Herakleios' vei til makten begynte i 608 da han sammen med sin far, Herakleios den eldre, visekongelig eksarkat av Afrika, med hell ledet et opprør mot den upopulære usurpator og tronraneren Fokas. Herakleios’ regime var markert av flere militære tokt og han ble husket av fremtidens generasjoner for kampene mot Sasanide-dynastiets persiske kong Khosrau II, og som den første bysantinske keiser som ansatte muslimer (skjønt antagelig indirekte; til tross for slaget ved Tabouk). Han er også husket for å gå fra fra bruken av latin i offentlige dokumenter til fordel for gresk. Han er også tradisjonelt blitt kreditert for etableringen av Themasystemet som endret den tidligere romerske forvaltningen, men moderne forskning har marginalisert hans rolle i denne utviklingen.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Herakleios ble født i en armensk familie fra Kappadokia[1], men bortsett fra denne detaljen er det svært lite som er kjent om hans bakgrunn. Hans mor het Epiphania og han var sønn av og bar samme navn som Herakleios den eldre som hadde vært en betydelig general under keiser Maurikios (keiserens hjemby var også Kappadokia) på 590-tallet i dennes krig med Bahram Chobin, en usurpator i Sasanideriket. Etter krigen utpekte keiseren Herakleios den eldre som eksarkat av Afrika. Selv om den unge Herakleios fødested er ukjent vokste han opp i romerske Afrika. I henhold til en tradisjon var han opptatt av gladiatorkamp med løver som ung mann.

Opprør mot Fokas og Herakleios’ tiltredelse[rediger | rediger kilde]

I år 608 fornyet Herakleios den eldre sin lojalitet til keiser Fokas som hadde styrtet keiser Maurikios seks år tidligere. Lojaliteten varte dog ikke lenge. Opprørerne preget mynter som viste begge Heraclii, far og sønn, kledd som konsuler, men ingen av dem hadde uttrykkelig krevd den keiserlige tittelen ved denne tiden. Den yngre Herakleios’ fetter Niketas invaderte Egypt via land og ved 609 hadde han beseiret Fokas’ general Bonosus og sikret provinsen. I mellomtiden hadde den yngre Herakleios seilt østover med en annen styrke via Sicilia og Kypros.

Da han nådde Konstantinopel tok han kontakt med de ledende aristokratene i byen og fikk snart arrangert en seremoni hvor han ble kronet og erklært som keiser. Da han nådde hovedstaden, deserterte excubitorene, keiserdømmets vaktstyrke ledet av Fokas’ svigersønn, til Herakleios, og han kunne rykke inn i byen uten alvorlig motstand. Fokas ble personlig henrettet av Herakleios.

Den 5. oktober 610 ble Herakleios kronet for andre gang, denne gangen i Kapellet til sankt Stefan i Det store palasset, og på samme tid giftet han seg med Fabia, som da tok navnet Eudokia. Etter hennes død i år 612 giftet han seg med sin niese Martina i 613. Hans andre ekteskap ble betraktet som incestiøs og var meget dårlig likt.

I regimet til Herakleios’ to sønner ble den stridbare Martina et sentrum for intriger om politikken og makten i riket. Til tross for den utstrakte hatet mot Martina i Konstantinopel tok Herakleios henne med seg på sine kampanjer og nektet alle forsøk fra patriark Sergius om å få ekteskapet oppløst.[2]

Krigen mot Persia[rediger | rediger kilde]

Den persiske kong Khosrau II underkaster seg for den bysantinske keiser Herakleios, fra en plakett på et fransk kors fra 1100-tallet.

Da Herakleios overtok makten i riket var det i en desperat situasjon. Fokas’ innledende opprør hadde tatt soldater fra grensen langs Donau og etterlot det meste av Balkan åpen for avarerne.

Khosrau II av Persia fra Sasanide-dynastiet hadde kommet tilbake til tronen ved hjelp av Maurikios, og de hadde forblitt allierte. Han benyttet seg deretter av Maurikios’ død som et påskudd for å starte en krig mot romerne. Khosrau II hadde ved sitt hoff en mann som hevdet å være Maurikios’ sønn Theodosios, og Khosrau II forlangte at romerne aksepterte ham som keiser.

Perserne hadde langsomt fått overtaket i Mesopotamia i løpet av Fokas’ styre. Da Herakleios’ opprør førte til borgerkrig tok perserne fordelen av den indre konflikten ved å avansere dypt inn i Syria.

Herakleios tilbød en fredsavtale til perserne da han tok tronen, men Khosrau II avslo med å komme med trusler og hevdet at han var en tronraner. Herakleios’ innledende militære bevegelser mot perserne endte katastrofalt, og perserne gikk raskt ned vest. I 613 tok den persiske hæren Damaskus ved hjelp av jødene, tok Jerusalem i 614, ødela Den hellige gravs kirke og erobret Det hellige kors og Egypt i den samme prosessen. De gjorde hærtokt dypt inn i Anatolia så langt som til Kalkedon, en by som lå bortimot på motsatt side av Konstantinopel på andre siden av Bosporos. Perserne tok også kontakt med avarerne.

Situasjonen var så alvorlig at Herakleios etter sigende overveide å flytte hovedstaden fra Konstantinopel til Kartago, men ble frarådet dette drastiske skrittet av patriark Sergius I av Konstantinopel. I henhold til tendensen i nyere historieforskning ble themasystemet som tradisjonelt har blitt tilskrevet Herakleios egentlig utviklet av Herakleios’ etterfølgere, hovedsakelig hans barnebarn, Konstans II. Imidlertid ble planen for systemet framskaffet og satt opp av Maurikios i Kartago og Ravenna.

Straks han hadde gjenoppbygd hæren dro Herakleios ut i felten i egen person i 621. Han var den første keiseren som dro i krig i egen person siden Theodosius den store. Selvsikker på at Konstantinopel var godt forsvart og uvillig til å gå i krig på grunn av slitasjen av de tapte østlige provinsene marsjerte han og en hær på 50 000 mann tvers over Lilleasia og invaderte Persia direkte.[3] Hans hærtokt gikk over flere år.

Herakleios som pilegrim i Jersualem, svarthvittframstilling av et maleri av Hans Multscher, ca. 1440.

I 626 ble selveste Konstantinopel beleiret av avarene, men persiske forsøk på å krysse Bosporos og gi støtte til avarene ble forhindret av den romerske marinen. Avarene bekjempet også serbiske og kroatiske stammer i Dalmatia. I mellomtiden hadde Herakleios ervervet seg støtte fra vesttyrkiske khaganate og deres leder, Tong Yabghu, invaderte persiske Transkaukasus. Herakleios utnyttet også splittelser innenfor det persiske riket og holdt den persiske generalen Shahrbaraz nøytral ved å overbevise ham om at Khosrau II hadde blitt sjalu og gitt ordre om hans henrettelse.

En bysantinsk hær på 70 000 menn beseiret perserne under Rhazates i slaget om Ninive i 627.[4] Herakleios personlig beseiret og drepte Rhazates i dette slaget.

Da Khosrau II fortsatt nektet å inngå fredsavtale fortsatte Herakleios krigen, men da han nærmet seg den persiske hovedstaden Ktesifon avsatte det persiske aristokratiet Khosrau II. Hans etterfølger Kavadh II av Persia inngikk fred med Herakleios ved å ettergi alle områdene som keiserdømmet hadde hatt før krigen. Det persiske Sasanide-dynastiet klarte aldri å komme seg tilbake etter krigen. Det tok år før en sterk konge oppsto fra en rekke statskupp, og snart ble den problemfylte staten erobret av det muslimske arabiske kalifatet.

Herakleios tok for seg selv den gamle persiske oldtidstittelen «konge av konger», reelt sett oppga den tradisjonelle romerske keisertittelen «Augustus». Senere, rundt år 629, kalte han seg selv ganske enkelt som «Basileus», et standardgresk ordet for monark, og det var den tittelen som de romerske keiserne benyttet de neste 800 årene.

Herakleios helleniserte riket ved i stor grad slutte å benytte latin som offisielt språk, og erstattet det med gresk. Keiserdømmet fortsatte å kalle seg selv romersk gjennom hele sin historie, men begrepet var også i økende grad til å bli synonymt med grekere. I år 630 hadde han nådde toppen av sin makt, og marsjerte barfotet som en from kristen pilegrim inn i Jerusalem og gjenopprettet Det sanne kors i Den hellige gravs kirke.

Krig mot arabere[rediger | rediger kilde]

Muhammed hadde nylig lyktes å forene de nomadiske stammene på den arabiske halvøya. Araberne, som hadde vært for splittet i fortiden til å framstå som en militær trussel, sto nå sammen i religionen i mektige stater og var opphisset av deres nye konvertering til islam. Herakleios ble syk kort tid etter hans triumf over perserne og dro aldri mer personlig på militære krigstokt. Da muslimske arabere overfalt Syria og Palestina i år 634 var han ikke i stand til personlig å gå imot dem, og hans generaler feilet ham. Slaget ved Yarmuk i 636 resulterte i et knusende nederlag for den større romerske hæren og i løpet av tre år ble Syria og Palestina tapt igjen. Ved den tiden da Herakleios døde var også det meste av Egypt falt ved muslimenes invasjon.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Kamp mellom Herakleios' hær og perserne under Khosrau II av Persia. Freskomaleri av Piero della Francesca, ca. 1452.

Selv om de territoriale landevinningene som kom ved Herakleios’ seirer over perserne gikk disse tapt ved muslimenes ekspansjoner. Herakleios regnes likevel blant de store romerske keiserne. Hans reformer av regjeringen reduserte korrupsjonen som hadde festet seg i løpet av Fokas’ styre, og han reorganiserte militæret med stor suksess. Til sist holdt den reformerte keiserhæren muslimene stangen i Lilleasia og forsvarte Kartago i ytterligere 60 år, og berget en kjerne hvor rikets styrke kunne bli gjenoppbygget.

Gjenvinningen av de østlige områdene av Romerriket fra perserne skapte igjen problemer med religiøs enighet sentrert rundt forståelsen av Jesus Kristus’ sanne natur. De fleste beboerne av disse provinsene var monofysittere som avviste konsilet i Kalkedon.

Herakleios forsøkte å fremme et kompromiss i en doktrine kalt monoteletisme; imidlertid ble denne filosofien avvist som kjettersk av begge sider av den religiøse striden. Av denne grunn ble også Herakleios sett på som en kjetter og en dårlig hersker av en del senere religiøse forfattere. Etter at monofysittiske områdene senere gikk endelig tapt under muslimsk erobring var monofysittisme en tapt sak og ble til slutt helt oppgitt.

Kanskje den viktigste arven etter Herakleios var endringen av det offisielle språket i Østromerriket fra latin til gresk i år 620[5], og således styrket den hellenistiske prosessen i det som kom til å bli kjent i vest som det bysantinske riket med en særegen gresk kultur. Av denne grunn har en del historikere tendert til å begynne det «bysantinske» riket med Herakleios’ styre, og definerte perioden før ham som «sen-romersk».

Hans rolle som bysantinsk keiser på den tiden da islam oppsto gjorde at han ble husket i arabisk litteratur som den islamske hadith og sira. Hans kriger mot Khosrau II av Persia ble feiret i den verket Heraclias eller Heracliad, fortsatt bevart, av hans hoffpoet Georg Pisida.

Et episk dikt på swahili, Utendi wa Tambuka, ble diktet i 1728Pateøya utenfor kysten av dagens Kenya og beskrev krigene mellom muslimene og bysantinerne fra førstnevntes synsvinkel. Det er også kjent som Kyuo kya Hereḳali («Herakleios’ bok»). Dette reflekterer det betydelig inntrykket som keiseren gjorde på sine muslimske fiender og ble fortsatt framtredende husket av muslimene mer enn tusen år etter sin død og ved en betydelig geografisk og kulturell distanse.

Familie[rediger | rediger kilde]

Herakleios og Fabia Eudokia, en datter av Rogatus, hadde to barn:

Med sin andre hustru, Martina, fikk keiseren minst ti barn, skjønt navnene på disse barna og rekkefølgen de ble født er fortsatt diskutabelt:

  • Konstantin
  • Fabius (Flavius), som hadde en lammelse i nakken
  • Theodosios, som var døvstum, gift med Nike, datter av den persiske general Shahrbaraz, eller datter av Niketas, fetter av Herakleios
  • Heraklonas Konstantin, keiser 638641
  • David (Tiberios), proklamert cæsar i 638
  • Martinos eller Marinos
  • Augoustina, Augusta
  • Anastasia og/eller Martina, Augusta
  • Febronia

Av disse var minst to funksjonshemmet, noe som ble sett på som en straff på grunn av at foreldrenes ekteskap ble sett på som ulovlig.

Herakleios hadde minst ett barn utenfor ekteskap, sønnen Ioannes Atalarichos, som konspirerte et kupp mot Heraklonas sammen med sin fetter, magisteren Theodorus og den armenske adelsmannen David Saharuni. Han ble lemlestet og sendt i eksil i 637 til Prinkipo (tyrkisk Büyük Ada), en av Prinseøyene ikke langt fra Konstantinopel.

I løpet av Herakleios’ siste år ble det åpenbart at en maktkamp var i gang mellom Herakleios Konstantin og Martina som forsøkte å posisjonere sin sønn Heraklonas i arverekkefølgen for keisertronen. Da Herakleios’ døde etterlot han i sitt testamente riket til både Herakleios Konstantin og Heraklonas for å styre samme med Martina som keiserinne.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Treadgold, Warren (1997): A History of Byzantine State and Society. Stanford: University of Stanford Press, side 287 ISBN 0-8047-2630-2
  2. ^ Kaegli, Walter (2003): Heraclius Emperor of Byzantium, Cambridge University Press.
  3. ^ Treadgold, W.: A History of the Byzantine State and Society, side 294
  4. ^ Treadgold, W.: A History of the Byzantine State and Society, side 298
  5. ^ Europe: A History. Oxford: Oxford University Press 1996. ISBN 978-0-19-820171-7


Østromersk keiser
Herakliske dynasti
Forgjenger:
Fokas tyrannen
610641
Medkeiser(e):
Konstantin III (fra 613)
Heraklonas Konstantin (fra 638)
Etterfølger:
Konstantin III
Østromerriket