Johannes VI Kantakouzenos
| Johannes VI Kantakouzenos | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1292[1][2] Konstantinopel | ||
| Død | 15. juni 1383 Mystras | ||
| Beskjeftigelse | Skribent, historiker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Irene Asanina[3] | ||
| Far | Michael Kantakouzenos | ||
| Mor | Theodora Palaiologina Kantakouzene | ||
| Barn | 6 oppføringer
Manuel Kantakouzenos
Mattheus Kantakouzenos[4] Andronikos Kantakouzenos Maria Kantakouzene Theodora Kantakuzini Helena Kantakouzene | ||
| Nasjonalitet | Østromerriket | ||
| Gravlagt | Mystras | ||
Se også liste over østromerske keisere | |||
Johannes VI Kantakouzenos (gresk: Ἰωάννης ΣΤ’ Καντακουζηνός), født ca. 1294/1295[5], død 15. juni 1383) var en bysantinsk adelsmann, statsmann, og general. Han tjenestegjorde som minister under keiser Andronikos III Palaiologos og som regent for hans mindrårige sønn Johannes V Palaiologos før han selv ble regjerende keiser fra 1347 til 1354. Han ble avsatt av Johannes V, hvoretter han trakk seg tilbake til et kloster, tok navnet Joasaph Christodoulos og levde resten av sitt liv som munk og historiker.
Biografi[rediger | rediger kilde]
Oppvekst[rediger | rediger kilde]
Johannes Kantakouzenos var født i Konstantinopel, men var sønn av Mikael Kantakouzenos som var guvernør i provinsen Morea (Peloponnes i nåværende Hellas). Hans mor var Theodora Palaiologina Angelina og Johannes var dermed født inn i det mektige palaiologiske dynastiet. Han var også knyttet til keiserfamilien gjennom sin kone Eirene Asanina, en tremenning av keiser Andronikos III Palaiologos[6]. Johannes ble en nær venn av Andronikos III og var en av hans viktigste støttespillere i borgerkrigen han førte fra 1321 til 1328 mot sin bestefar, Andronikos II. Da Andronikos III tiltrådte som keiser i 1328 fikk Johannes som administrativ leder og satt som «mégas doméstikos» (øverstkommanderende for hæren) i hele sin regjeringstid. Da Andronikos III døde i 1341 ble Johannes valgt til regent for tronfølgeren, den ni år gamle Johannes V Palaiologos som var sønn til Andronikos III.
Johannes Kantakouzenos hadde fra starten ikke selv ambisjoner om keisermakt og nektet flere ganger å bli kronet til medkeiser av Andronikos III. Etter keiserens død nektet igjen Johannes å overta tronen, men insisterte på Johannes V’s legitimitet og påtok seg å føre tilsyn med rikets administrasjon fram til han ble myndig. På tross av sin påståtte lojalitet til den unge keiseren og hans mor kom moren Anna av Savoia til å mistenke ham for forræderi. Hans nære vennskap med den avdøde keiseren hadde forårsaket misunnelse hos andre ledende maktpersoner, deriblant patriark Johannes XIV Konstantin Kalekas og kommandør i marinen, Alexios Apokaukos. Etter flere forsøk lyktes opposisjonen i å styrte regenten i september 1341 mens han var ute på reise. Han forsøkte å forhandle med tronranerne, men han ble avvist å hans militæravdeling ble krevd oppløst. Hans slektninger i Konstantinopel ble drevet i eksil eller arrestert og deres eiendommer ble konfiskert. Hans mor Theodora døde av mishandling i husarrest. Johannes VI’s hæravdeling nektet å følge ordre fra de nye makthaverne og proklamerte Johannes VI som sin keiser. Johannes selv aksepterte dette, men fortsatte å se på seg selv som regent for den unge Johannes V.
Striden førte til en borgerkrig som varte i seks år, fra 1341 til 1347, og som involverte både utenlandske allierte og leiesoldater. Krigen førte til store ødeleggelser i imperiet. I begynnelsen måtte Johannes VI flykte til Serbia under beskyttelse fra tsar Stefan Dušan[7]. Etter hvert skiftet serberne side og støttet tronranerne i Konstantinopel. Dette tvang Johannes VI til å inngå en etter manges mening skammelig avtale med osmanerne som ga tyrkerlederen Orhan I rett til å innlemme Johannes’ datter i haremet sitt, og også tillatelse til å ta gresk-ortodokse kristne som slaver. Til gjengjeld kunne Johannes med tyrkisk militær støtte innta Konstantinopel i 1346. Hans motstandere, inkludert patriarken, ble avsatt, og Johannes konsoliderte sin posisjon som medkeiser.
Regjeringstiden[rediger | rediger kilde]
I Johannes VI’s regjeringstid var imperiet allerede svekket, fattig og fragmentert, ikke minst etter den seks år lange borgerkrigen. Republikken Genova hadde i 1261, under Keiserriket Nikeas beleiring av Konstantinopel, inngått avtale med bysantinerne om en befestning i Galata, og dette genovesiske handelssenteret sopte inn store tollinntekter på bekostning av handelen i Konstantinopel. Johannes VI ønsket nå å overta mer av handelen og senket tollsatsene i Konstantinopel. Dette førte til at genoveserne bevæpnet sin koloni og det fulgte en krig (1349-1350) som bysantinerne vant og hvor de brente ned store deler av Galata. For å forsvare sine interesser ble bysantinerne nødt til å inngå allianse med Venezia, som var Genovas fiende og konkurrent.
I 1351 ledet Johannes VI den 5. økumeniske konsilet i Konstantinopel hvor han forsvarte den religiøse retningen hesykasme som av den katolske kirke ble ansett for å være kjettersk. Dette skapte en ny religionsstrid mellom den ortodokse og katolske kirke[8].
På denne tiden hadde serberne under ledelse av Stefan Dušan annektert det bysantinske Albania, og Johannes allierte seg med tyrkerne for å sikre seg mot serberne. Den 2. mars 1354 ble store deler av Trakia rammet av et voldsomt jordskjelv som la store deler av bebyggelsen i ruiner. Mange av innbyggerne rømte til andre områder og bosatte seg der. Etter dette trengte osmanske tyrkere seg inn i området og la det under seg med store nye bosettinger, til store protester fra bysantinerne. Dette la imidlertid grunnlaget for tyrkernes senere ekspansjon inn i Europa.
Den 21. november 1354 seilte hans svigersønn Johannes V Palaiologos ut fra Tenedos hvor han hadde vært forvist i eksil, og marsjerte inn i Konstantinopel. Johannes VI hadde stadig mistet mer av sin popularitet, og folket hyllet Johannes V som keiser, men han lot Johannes VI fortsette og de to skulle regjere i fellesskap. Johannes VI vurderte det likevel slik at han trakk seg fra embetet og la diadem og regalia fra seg den 4. desember 1354[9].
Senere liv og forfatterskap[rediger | rediger kilde]
Johannes Kantakouzenos trakk seg tilbake til et kloster, hvor han antok navnet Joasaph Christodoulos og viet seg til litterære arbeid. Hans firebindsverk Historie som beskriver tiden fra 1320 til 1356 fungerte som et forsvarsskrift for hans handlinger. Det er derfor ikke alltid et pålitelig historieverk, spesielt når det gjaldt saker hvor han var personlig involvert, men det suppleres av moderne historieforskning, blant annet av Nikeforos Gregoras. Det ble utgitt av J. Pontanus i 1603, og av J. Schopen i Bonn som en del av «Corpus Scriptorum Hist. Byz.» i 1830.
Han skrev også en lang teologisk avhandling, et forsvarsskrift for hesykasmen og et skrift mot muhammedanismen, i tillegg til en kommentar til de fem første bøkene i Aristoteles’ verk Den nikomatiske etikk.
I 1367 ble Joasaph oppnevnt til representant for den ortodokse kirke for å forhandle med Den latinske patriarken av Konstantinopel Paul om en forsoning mellom den ortodokse og den katolske kirke. De ble enige om å kalle sammen til et stort økumenisk konsil med deltakelse av paven og alle patriarker, erkebiskoper og biskoper i begge kirker, men planen ble senere avvist av pave Urban V og det ble ikke noe av det.
Johannes VI Kantakouzenos døde i Peloponnes og ble begravd av sine sønner ved Mistra i Laconia.
Familie[rediger | rediger kilde]
Med sin kone Irene Asanina, som var datter av Andronikos Asen (sønn av Ivan Asen III av Bulgaria og Irene Palaiologina, som selv var datter av Mikael VIII Palaiologos), hadde Johannes VI Kantakouzenos flere barn, blant andre[10]:
- Matteus Asanes Kantakouzenos, født 1325, død 24. juni 1383, guvernør i Trakia fra 1343, medkeiser 1353-1357, senere despot i Morea
- Manuel Palaiologos Kantakouzenos, født 1326, død 10. april 1380, despot i Morea fra 1347
- Maria Kantakouzene, død 1379, som giftet seg med Nikeforos II Orsini av Epirus
- Theodora Kantakouzene, død etter 1381, som giftet seg med sultan Orhan I i Det osmanske riket[11].
- Helena Kantakouzene, født 1333, død 1396, som giftet seg med keiser Johannes V Palaiologos
- Andronikos Kantakouzenos, født 1334, død 1347
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Library of the World's Best Literature[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p15020.htm#i150191, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ I henhold til nettstedet Medieval lands, andre kilder oppgir at han var født 1292
- ^ Donald M. Nicol, The Byzantine family of Kantakouzenos (Cantacuzenus) ca. 1100-1460: a genealogical and prosopographical study, (Washington, DC: Dumbarton Oaks, 1968), s. 104
- ^ Rene Ristelhueber, A History of the Balkan Peoples, s. 35
- ^ Philip Sherrard, Byzantium, Great Ages of Man Series Time-Life Books, New York 1966 pp.74-75
- ^ Norwich, s. 357
- ^ Nicol, Byzantine family, p. 108
- ^ Peter F. Sugar, Southeastern Europe Under Ottoman Rule, 1354-1804, (University of Washington Press, 1996), s. 15-16
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- John Julius Norwich, Bysants’ historie, Pax Forlag A/S, 1997
- Harris, Jonathan, The Lost World of Byzantium, New Haven and London: Yale University Press, 2015
- Nicol, Donald M., The Last Centuries of Byzantium, Cambridge University Press, 1993, 2nd edition. ISBN 0-521-43991-4
- Nicol, Donald M., The Reluctant Emperor: A Biography of John Cantacuzene, Byzantine Emperor and Monk, c.1295-1383, Cambridge University Press, 1996
- The Oxford Dictionary of Byzantium, Oxford University Press, 1991
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
 Østromersk keiser | ||
| Palaiologiske dynasti | ||
| Forgjenger: Johannes V Palaiologos |
1347–1354 | Etterfølger: Johannes V Palaiologos |
| Østromerriket | ||