Alexios III Angelos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Alexios III Angelos
Alexios III.jpg
Født1153
Død1211
İznik
Ektefelle Euphrosyne Doukaina Kamatera
Far Andronikos Doukas Angelos
Barn Eudokia Angelina, Anna Komnene Angelina, Q12900548
Beskjeftigelse Overhode
Nasjonalitet Østromerriket


Alexios III Angelos (gresk: Ἀλέξιος Γʹ Ἄγγελος), født ca. 1153, død 1211, var bysantinsk keiser fra mars 1195 til 17. eller 18. juli 1203. Han tok makten i 1195 ved et kupp mot sin yngre bror Isak II Angelos og satt som keiser fram til styrkene fra det fjerde korstog inntok Konstantinopel i 1203. Sine siste år satt han i fangenskap og senere i klosteret Hyakinthos i Nicaea hvor han døde i 1211.

Oppvekst[rediger | rediger kilde]

Alexios III var andre sønn til Andronikos Dukas Angelos og Euphrosyne Kastamonitissa. Andronikos selv var sønn av Theodora Komnena Angelina, den yngste datteren til keiser Alexios I Komnenos og Irene Doukaina. Dette knyttet Alexios Angelos til den utvidede keiserlige familien. Sammen med sin far og brødre deltok Alexios i en sammensvergelse mot keiser Andronikos I Komnenos ca. 1183 og måtte deretter tilbringe flere år i eksil i muslimske land, blant annet hos Saladin, emiren i Fatimide-kalifatet i Syria.

Hans yngre bror Isak ble truet på livet av keiser Andronikos I, men Isak drepte i et desperat angrep den keiserlige utsendingen, løytnant Stefan Hagiochristophorites, som var utsendt for å arrestere ham. Isak tok deretter tilflukt i kirken Sofia Haga og appellerte til befolkningen om støtte mot den svært upopulære Andronikos. Dette resulterte i et folkelig opprør hvor Andronikos ble avsatt den. 11. september 1185, og dagen etter drept av mobben. Isak ble hyllet som ny keiser, og Alexios var nærmere den keiserlige tronen enn noen gang tidligere.

Keisertiden[rediger | rediger kilde]

I 1190 dro Alexios tilbake til keiserpalasset og ble av sin yngre bror, keiser Isak, utnevnt til «sebastokrator» («ærverdig hersker») med rang etter keiseren. I mars 1195 gjennomførte Alexios et kupp mot sin forholdsvis udugelige bror mens denne var på jakt i Trakia. Isak ble avsatt, blindet og holdt i fangenskap i Antiokia, og Alexios ble kronet til ny keiser. Om Isak hadde vært en dårlig keiser, så viste Alexios seg å være verre – og enda lettere å lede[1].

For å forsvare sitt kupp måtte Alexios strø penger rundt seg i et omfang som tømte statskassen totalt. Dette førte selvsagt til at riket ikke opprettholdt sitt forsvar og la landet åpent for truslene fra alle retninger. I desember 1196 forsøkte Henrik VI av Det tysk-romerske rike å tvinge Alexios til å utbetale en formue (6.000 pund, senere nedforhandlet til 1.600 pund) gull for å slippe invasjon i forbindelse med et korstog han planla. Alexios måtte plyndre de keiserlige gravstedene i De hellige apostlers kirke og ilegge nye skatter for å innfri kravet. Henrik VI døde imidlertid i september 1197 og Det tysk-romerske rike mente pengene aldri ble betalt. Etter Henriks død ble det heller ikke noe av det tyske korstoget ettersom alle ledere og adelsmenn dro hjem for å ivareta sine egne interesser i den maktkampen og de borgerkrigstilstandene som oppsto i Tyskland[2].

I øst ble imperiet angrepet av seldsjukkene, fra nord truet ungarere, bulgarere og valaker som ukontrollert herjet på i Balkanprovinsene. De nådde enkelte ganger helt sør til Hellas, men imperiets kasse var tom og Alexios prøvde å løse problemene med diplomatiske midler.

Det fjerde korstog[rediger | rediger kilde]

Alexios ble snart truet av en ny og enda større fare. I 1202 samlet soldater seg i Venezia for å legge ut på det fjerde korstog. Alexios IV Angelos, sønn av den avsatte Isak II og keiserens nevø, hadde nylig rømt fra fengsel i Konstantinopel og søkt tilflukt hos sin svoger prins Filip av Schwaben. Denne Filip var bror til den avdøde keiser Henrik VI og gift med Isak II’s datter Irene Angelina. Alexios Angelos støttet korstoget og lovte både betaling og å arbeide for å avslutte det store skismaet mellom den katolske og den ortodokse kirke hvis han fikk støtte til å få avsatt onkelen og selv bli keiser[3].

Korsfarerne, som opprinnelig skulle til Egypt, fikk i stedet beskjed om å sette kursen mot Konstantinopel, hvor de ankom i juni 1203. De lanserte Alexios IV som keiser og ba folket om å styrte Alexios III. Keiseren hadde ingen ting å stille opp mot korsfarerne, verken bestikkelser eller militær motstand. Hans svigersønn Teodoros I Laskaris, som var den eneste som gjorde et hederlig forsøk på å stå imot, ble beseiret i et slag ved Üsküdar i utkanten av Konstantinopel og korsfarerne beleiret deretter byen. Den bysantinske flåten besto bare av 20 markspiste holker da erobrerne kom.

I juli 1203 erobret korsfarerne Konstantinopel, ledet av den venetianske doge Enrico Dandolo. De satte fyr på byen og 20.000 hjemløse mennesker måtte flykte. Den 17. juli fikk endelig Alexios III samlet 17 divisjoner og kunne gå mot korsfarerne. Motet sviktet imidlertid og bysantinerne måtte snu uten å ha kommet i kamp. Alexios III gjemte seg i keiserpalasset, samlet det han hadde igjen av gull og sammen med sin datter Eirene kom han seg i båt over til Debeltos i Trakia. Han etterlot sin kone og sine andre døtre i Konstantinopel. Korsfarerne fikk hentet den blinde, tidligere keiser Isak II, fra sitt fengsel og innsatt ham til keiser på nytt sammen sin sønn Alexios IV. De ble kronet 1. august 1203.

I eksil[rediger | rediger kilde]

Alexios III forsøkte å organisere en motstand mot det nye regimet fra Adrianopel (nåværende Edirne). Han fikk etter hvert også selskap av Alexios V Dukas (en senere tronraner) som ankom i april 1204 etter at korsfarerne hadde etablert et eget styre i Konstantiopel. Alexios Dukas ble godt mottatt i starten og fikk også gifte seg med Alexios III’s datter Eudokia Angelina. Senere ble Dukas blindet og forlatt da Alexios III flyktet fra korsfarerne på nytt til Thessalia hvor han til slutt måtte overgi seg til korsfarertogets øverste leder, marki Boniface av Montferrat.

I 1205 forsøkte Alexios III å rømme, og søkte beskyttelse hos Mikael I Komnenos Dukas, herskeren i det nyopprettede Despotatet Epirus. Her ble han igjen tatt til fange av Boniface og sendt først til Montferrat og deretter, i 1209, tilbake til Tessalonika. Der ble han frikjøpt av Mikael I som sendte ham til Lilleasia hvor hans svigersønn Teodoros Laskaris holdt stand mot latinerne i Keiserriket Nikea. Her organiserte Alexios III en sammensvergelse mot sin svigersønn fordi han ikke ville anerkjenne Alexios’ autoritet. Alexios skaffet seg støtte hos sultan Kaykhusraw I i Rum-sultanatet, men sultanen ble slått i et slag mot Mikael I i 1211, og Alexios III ble tatt til fange. Han ble satt i et kloster i İznik hvor han døde senere samme år[4].

Familie[rediger | rediger kilde]

I sitt ekteskap med Euphrosyne Doukaina Kamatera hadde Alexios tre døtre:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Norwich, s. 312
  2. ^ Norwich, s. 313
  3. ^ Norwich, s. 314
  4. ^ Treadgold, s. 717

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • John Julius Norwich, Bysants’ historie, Pax Forlag A/S, 1997
  • Alexander Canduci, Triumph & Tragedy: The Rise and Fall of Rome's Immortal Emperors, Pier 9, 2010
  • Alexander Kazhdan, The Oxford Dictionary of Byzantium, Oxford University Press, 1991
  • Warren Treadgold, A History of the Byzantine State and Society, Stanford University Press, 1997
  • George Finlay, (1856), History of the Byzantine Empire from DCCXVI to MLVII, 2nd Edition, Published by W. Blackwood
  • Linda Garland, Byzantine Empresses: Women and Power in Byzantium AD 527–1204, Routledge, 1999, ISBN 978-0-415-14688-3
  • Michael Angold, The Byzantine Empire, 1025–1204: A Political History, 2. utg., London/New York, 1997
  • C.M. Brand, Byzantium Confronts the West, Cambridge, MA, 1968
  • Jonathan Harris, Byzantium and the Crusades, 2. utg., London/New York, 2014. ISBN 978-1-78093-767-0
  • Jonathan Harris, Constantinople: Capital of Byzantium, London/New York, 2007
  • K. Varzos, Ē genealogia tōn Komnēnōn, Thessalonica, 1984


Byzantine imperial flag, 14th century, square.svg
Østromersk keiser
Angelanske dynasti
Forgjenger:
Isak II Angelos
11951203 Etterfølger:
Alexios IV Angelos
Østromerriket