Nikaopprøret

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
En obelisk fra Hippodromen i Istanbul

Nikaopprøret (gresk: Στάση του Νίκα) var et opprør som over en uke rystet Konstantinopel i januar 532. Det var det voldeligste byen hadde sett til da, hvor nesten halvparten av byen ble brent ned eller ødelagt. Blant bygningene som ble nedbrente var keiser Konstantins Hagia Sofia, noe som førte til at den gamle kirken ble byttet ut med den mer storslåtte versjonen som vi kjenner i dag.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I antikkens Roma utviklet det seg, innenfor noen sporter, distinkte grupper av tilhengere som assosierte seg med de forskjellige konkurrerende lagene, spesielt innenfor veddeløp med hest og vogn. I Roma var de fire større veddeløpslag, hver av dem ble assosiert med fargen deres kusker brukte. Fargene var blå, røde, grønne og hvite, i hippodromen i Konstantinopel var det bare de blå og de grønne igjen som hadde noen innflytelse. Keiseren Justinian den store støttet de blå.

Disse lagene lignet en blanding av gategjenger og politiske partier, og de prøvde ofte å gjøre innflytelse på keisernes politikk ved å rope politiske krav mellom løpene. Den keiserlige makt kunne ikke holde ro og orden i byen uten samarbeid fra fraksjonene i Sirkuset ( senere Hippodromen), som i var støttet av forskjellige mektige aristokratiske familier. Noen av disse familiene hevdet å ha et mer rettferdig krav på keisertronen enn det Justinian hadde.

I 531 ble noen medlemmer av både de blå og de grønne arrestert for drap, i forbindelse med opptøyer etter et løp. Slike mindre opptøyer var vanlige gjennom det meste av antikken. Morderne ble dømt til å bli hengt, og de fleste av dem ble det, men to av dem unnslapp. Ifølge Edward Gibbons fortelling unnslapp de på grunn av at tauet røk, og dette ble sett på som gudenes vilje av deres tilhengere. Rømlingene var en av hver fraksjon og de rømte til en kirke hvor de ble beskyttet mot keiserens vakter.

Dette gjorde Justinian nervøs, han var midt i forhandlinger om fred med perserne i øst, keiserens høye skatter var mislikt, og nå sto han ovenfor en potensiell krise i hovedstaden. For å forsøke å unngå krisen erklærte han at et veddeløp skulle bli holdt 13. januar og at dommen over de to flyktningene skulle reduseres til livstid i fengsel. Opprørerne svarte ved å kreve at rømliingene skulle bli fullstendig frikjent.

Opptøyer[rediger | rediger kilde]

Den 13. januar 532 ankom en opprørt befolkning til Hippodromen for løpene. Hippodromen var plassert rett ved siden av det keiserlige palasset, og Justinian kunne følge løpene i trygghet fra sitt eget palass. Fra begynnelsen av startet folk å rope fornærmelser til keiseren. Mot slutten av dagen hadde ropene «grønne» og «blå» gått over til et unisont «nika», (gresk for seier). Folkemengden begynte så å angripe palasset, og de neste fem dagene var palasset under beleiring.

Noen senatorer så dette som en mulighet til å styrte Justinian, siden mange av dem var mot hans nye skatter og hans politikk for å minske aristokratiets makt. Opprørerne, som nå var bevæpnede og sannsynligvis kontrollert av deres støttespillere i senatet, krevde også at Justinian skulle fjerne prefekten Johann Kappadokieren, som var den ansvarlige for skatteinnkrevingen. Det kom også et krav om at Tribonian, som var blitt satt til å skrive lovverket, måtte fjernes. De opphøyde så Hypatius, en nevø av keiser Anastasius I til sin keiser. Ifølge Gibbon ble Hypatius dratt motvillig til Konstantins forum, hvor han ble proklamert til keiser.

Justinian var nær ved å rømme byen, men hans kone Teodora overbeviste ham om å bli værende. Til slutt klarte Justinians generaler Belisarius og Mundus å fange opprørerne inne i Hippodromen, for så å massakrere dem. Rundt tretti tusen skal ha blitt drept i blodbadet i Hippodromen 18. januar 532. Hypatius ble henrettet, selv om han hevdet å ha bli tvunget til å samarbeide med opprørerne. De involverte senatorene ble sendt i eksil.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Engelsk: