Antiokia ved Orontes
Antiokia (gresk Ἀντιόχεια) var en fordums by i antikken i nordlige Syria ved elven Orontes omkring 30 km fra Middelhavet. Den ble anlagt år 301 f.Kr. av Selevkos I Nikator, en av Aleksander den stores generaler, på et vakkert og fruktbart område, omgitt av høye fjell i nord og i sør av en slette. Den ble Selevkidrikets hovedstad, og for å skille byen fra andre ved samme navn ble den kalt for Antiokia Epidaphnes eller Antiokia ved Orontes. I dag har byen mistet sin fordums betydning og heter Antakya, og ligger i den tyrkiske provinsen Hatay.
Gjennom hele Justinian den stores styre hadde byene og landsbyene i øst en framgangsrik tid, selv om Antiokia ved Orontes ble herjet av to jordskjelv, henholdsvis i 426 og 528, og ble deretter herjet av perserne i 540. Justinian fikk byen gjenoppbygget i en noe mindre størrelse.[1]
Oldtidsbosetningen Meroe går forut den historiske storbyen Antiokia. En helligdom for Anat som av de antikke grekerne ble kalt «den persiske Artemis» var lokalisert her. Dette stedet var også omfattet av de østlige forstedene av Antiokia. Det var en landsby på en utstikker av fjellet Silpius kalt Io, eller Iopolis. Dette navnet ble alltid framført av Antiokias beboere som bevis på deres greske opphav (jfr. Libanios), og som var ivrige etter å bli betraktet som en del av attiske Jonia, en streben som er illustrert av athenske typer brukt på byens mynter. Io kan ha vært en liten tidlig koloni av greske handelsfolk. Johannes Malalas (ca. 491 – 578), en bysantinsk kronikør som var født i Antiokia, nevner også en arkaisk landsby ved navn Bottia på sletten ved elven.
Antiokia var et betydningsfullt sted for den hellenistiske kulturen og var under Romerriket hovedstad i provinsen Syria. Dens største glans hadde den under de romerske keiserne. Dens daværende størrelse kan bli bedømt i henhold til et jordskjelv i år 115 e.Kr. som drepte hele 200 000 av innbyggerne. Her ble det dannet den første forsamling som ikke bare besto av jøder, men også hednekristne, og hit kom Paulus og Barnabas på misjonsreiser. Antiokia var også stedet hvor betegnelsen kristne oppsto for første gang. På 200- og 300-tallet ble det holdt flere betydningsfulle kirkemøter og Antiokia var et sete for en av patriarkene.
Antiokia var den asiatiske handelens mest fornemme sted ved Middelhavet og ble prydet av keiserne med praktfulle byggeverk. Gjennom hyppige jordskjelv samt krig gikk byen etter hvert i forfall. Den persiske kong Khosrau I inntok og ødela byen i 538. Den ble gjeninntatt av kalif Umar ibn al-Khattab i 637, befridd av bysantinerne i 969 og havnet senere under Selevkidriket i 1084 og under korsfarne i 1098. Den ble en hovedstad for den normanniske fyrsten Bohemond I som grunnla fyrstedømmet Antiokia, ble deretter erobret og ødelagt av muslimene i 1268. Til slutt havnet Antiokia i hendene på tyrkerne i 1516 og tilhørte under osmansk tid det tyrkiske vilajetet Aleppo. Da Det osmanske riket falt sammen etter den første verdenskrig kom byen under fransk jurisdiksjon fra 1919 og fram til 1939 da provinsen Hatay ble gitt til Tyrkia. I provinsen ligger fjellet Musa Dagh som er kjent fra Franz Werfels roman Die vierzig Tage des Musa Dagh (De førtito dagene på Musa Dagh, 1933) som handlet om overlevende fra det tyrkiske folkemordet på armenerne.
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Holum, Kenneth G. (2005): «The Classical City in the Sixth Century», i: Michael Maas (red.), Age of Justinian, ss. 99–100
