Tysk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Tysk språk)
Gå til: navigasjon, søk
«Tysk» kan også referere til Tyskland og etniske tyskere.
Tysk
Deutsch
Kart
Brukt i Tyskland Tyskland
Østerrike Østerrike
Sveits Sveits
Luxembourg Luxembourg
Liechtenstein Liechtenstein
Belgia Belgia
Antall brukere 120 000 000 (hvorav 100 000 000 er morsmålsbrukere)[1]
Lingvistisk
klassifikasjon
Indoeuropeisk
Germansk
Vestgermansk
Høytysk
Tysk
Skriftsystem Det latinske alfabetet
Offisiell status
Offisielt i Belgia Belgia
Danmark Danmark (Sønderjylland)
Italia Italia (Sør-Tyrol)
Liechtenstein Liechtenstein
Luxembourg Luxembourg
Sveits Sveits
Tyskland Tyskland
Østerrike Østerrike
EU EU
Språkkoder
ISO 639-1 de
ISO 639-2 ger (B)
deu (T)
ISO 639-3 deu

Wikipedia på tysk
Tysk på Wiktionary
Portaler: Tyskland · Språk

TyskDeutsch», uttales [dɔʏtʃ]) er et vestgermansk språk som tales i Tyskland, Østerrike, Sveits, Luxembourg, Liechtenstein, samt deler av Belgia, Nederland, Frankrike, Italia og Danmark, og store minoriteter i Øst-Europa og andre land omkring i verden. Tysk er det største vestgermanske språket i Europa, og det nest største, etter engelsk på verdensbasis. Som verdensspråk ligger det på 11. plass.[2] Det har 100 millioner morsmålsbrukere, og 20 millioner fremmedspråksbrukere.[1]

Det som til vanlig kalles tysk er høytysk, i motsetning til nedertysk. Nedertysk blir fortsatt brukt av mange mennesker i nordlige deler av Tyskland, men færre enn før. Nedertysk har hatt stor innvirkning på de skandinaviske språkene, ikke minst norsk, på grunn av mye kontakt i sjøfart og handel før i tiden. Et nært beslektet språk som også finnes i Nord-Tyskland og Nederland er frisisk, som ligger et sted mellom tysk og engelsk.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

I forbindelse med andre verdenskrig endret det tyske språkområdet seg raskt og radikalt.

Situasjonen i dag[rediger | rediger kilde]

Tysk er det eneste offisielle språket i Tyskland[3], Østerrike[trenger referanse] og Liechtenstein.[4] Det er det viktigste av de fire språkene i Sveits. Også i Luxembourg har tysk offisiell status ved siden av fransk og luxemburgsk[5] I Belgia er tysk det minste av tre offisielle språk, og snakkes av 70 000 mennesker. I den italienske regionen Trentino-Sør-Tyrol brukes tysk som offisielt språk ved siden av italiensk.

I Sønderjylland, rundt byer som Sønderborg (ty. Sonderburg) og Tønder (ty. Tondern), brukes tysk av 20 000 mennesker. I Frankrike snakker opptil en million mennesker elsassertysk. I Øvre Schlesien (ty. Oberschlesien) i Polen, rundt byen Opole (ty. Oppeln), snakker en gruppe på noen hundre tusen tysk. Det finnes også et stort antall tyskere i landene i det tidligere Sovjetunionen, først og fremst i Russland og Kasakhstan. I Romania bor det ennå noen av den en gang så viktige tyske minoriteten i Transilvania (tysk: Siebenbürgen) og i Banat. Også Ungarn har en minoritet på rundt 200 000 mennesker.

I den tidligere tyske kolonien Namibia snakker en del av den hvite befolkningen tysk. Millioner av mennesker i USA, Canada, Brasil, Argentina, Chile og Australia har tysk opphav. Tysk språk er fremdeles i bruk i noen lokalsamfunn, for eksempel på den amerikanske prærien og i avsides lokalsamfunn i det sørlige Chile.

Denne tabellen gir en oversikt over landene der betydelige andeler av befolkningen snakker tysk:

Det tyske språkområde i Mellom-Europa etter midten av det 20. århundre. Områder hvor tysk ikke har offisiell status eller hvor det er et minoritetsspråk, er vist i lyseblått.
Land Status1 Antall2 Prosentandel3
Tyskland offisiell 074 530 000 90,00
Østerrike offisiell 007 116 000 89,00
Liechtenstein offisiell 000 030 000 86,00
Luxembourg (standardtysk og lëtzebuergesch4) offisiell 000 340 000 72,00
Sveits offisiell 004 762 000 64,00
Vatikanstaten (Sveitsergarden) regional 000 000 110 12,00
Israel (jiddisch5) 000 215 000 03,10
Nederland 000 386 000 02,40
Kasakhstan6 000 300 000 02,00
Namibia regional 000 030 000 01,50
Frankrike (Elsass) 000 600 000 00,99
Paraguay 000 060 000 00,92
Argentina 000 300 000 00,78
Belgia (Eupen-Malmedy) offisiell 000 078 000 00,75
Italia (Sør-Tyrol) regional 000 338 000 00,58
Russland6 regional 000 800 000 00,56
Ungarn regional 000 050 000 00,50
Brasil 000 900 000 00,48
Kirgisistan6 000 020 000 00,39
Tsjekkia6 000 040 000 00,39
Polen (Schlesien) regional 000 153 000 00,38
Danmark (Nordslesvig) regional 000 015 000 00,28
Canada (hutterer) 000 045 000 00,14
USA (amish-folket samt jiddisch5) 000 410 000 00,14
Chile 000 020 000 00,12
Mexico 000 080 000 00,08
Ukraina6 000 033 000 00,07
Romania6 (Siebenbürgen) regional 000 014 000 00,06
På verdensbasis 120 000 000 01,80
Noter

1  Med offisiell menes at tysk er (et av) landets stats- og forvaltningsspråk. Regional betyr at tysk har status som offisielt forvaltningsspråk i deler av landet eller på andre måter er et anerkjent minoritetsspråk.
2  Antall personer i landet som ikke bare har tysk som morsmål, men som også bruker det aktivt i hverdagen. Dessuten er det bare tatt med den delen av befolkningen som har brukt tysk i flere generasjoner. Arbeidsutvandring av tyskspråklige, eller pensjonister som bosetter seg i Syden, er altså ikke tatt med i oversikten.
3  Tabellen er sortert på denne kolonnen. Basis for prosentandelen er landets bobefolkning. Andelen er i mange tilfeller betraktelig høyere hvis man bruker landets statsborgere som basis.
4  Lëtzebuergesch betraktes ofte som et eget språk, selv om det lingvistisk sett regnes til tysk. De fleste lëtzebuergeschtalende bruker dessuten tysk som skriftspråk, som også er pressens og kirkens hovedspråk, mens offisielle dokumenter publiseres på fransk. Både lëtzebuergesch, tysk og fransk har status som offisielle språk i Luxembourg.
5  Jiddisch regnes ofte som et eget språk (selv om det ligger nærmere opp til standardtysk enn f.eks. noen overtyske dialekter).
6  Fra flere østeuropeiske land mangler tellinger med angivelser av morsmål. De angitte tallene er derfor andelen av befolkningen som betegner seg selv som tyske. I noen av tilfellene bruker eller behersker derimot bare en brøkdel av disse tysk på morsmålsnivå.

Tysk før andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Det tyske språkområdet i Mellom-Europa i 1910

Før andre verdenskrig var det tyske språkområdet i Mellom- og Øst-Europa langt større enn det er i dag. En stor andel av befolkningen i dagens Tyskland stammer fra de såkalte Vertriebenen, de fordrevne, og svært mange omkom også som følge av krigshandlinger, utmattelse og rene massakrer.

Pommern, Schlesien, Vest- og Østpreussen[rediger | rediger kilde]

Før andre verdenskrig tilhørte regionene Pommern, Schlesien og Østpreussen Tyskland. Før 1. verdensskrig hørte også området Vestpreussen med byene Danzig og Thorn (Toruń), samt Posen-området med til Tyskland. Posen-området var overveiende polsk-språklig, mens det i Vestpreussen ble snakket både polsk, kasjubisk og tysk. Pommern, Østpreussen og nedre Schlesien var alle bebodd av tysktalende, med kun mindre grupper polsk-språklige. I Øvre Schlesien snakket derimot en stor del av befolkningen en polsk dialekt hjemme, men brukte tysk som standardspråk. Germaniseringen av disse områdene startet i tidlig middelalder. På 1400-tallet gikk polsk språk igjen fremover, mens Polens deling på slutten av 1700-tallet satte fart i germaniseringen.

I 1944–1945 flyktet de fleste fra disse områdene, og de som ble igjen ble enten drept, utvist eller deportert til Sibir. I Øvre Schlesien ble imidlertid de fleste værende, fordi de behersket polsk og kunne kalle seg polakker under de nye forholdene. Mange i denne gruppen har imidlertid utvandret til Tyskland fra 1980 og fremover.

Böhmen, Mähren og Slovakia[rediger | rediger kilde]

Før andre verdenskrig bodde det 3 millioner tysktalende i Böhmen og Mähren. De böhmiske tyskernes historie gikk tilbake til middelalderen og området hadde i mange hundre år hørt til Østerrike. Etter 1. verdenskrig utgjorde de den nest største befolkningsgruppen i Tsjekkoslovakia, og var tallmessig sterkere representert enn slovakene. De var konsentrert rundt grensefjellene Sudetene i sør, vest og nord i den vestre, tsjekkiske delen, og dermed ble de tysktalende områdene kalt Sudetenland. Mindre språkøyer fantes også inne i tsjekkisk- og slovakiskspråklige områder, og storbyer som Praha (Prag), Brno (Brünn) og Bratislava (Pressburg) hadde betydelige tyske befolkningsgrupper. Den tyske befolkningsgruppen ble utvist i 1945.

Balkan[rediger | rediger kilde]

Den eldste tyske befolkningsgruppa på Balkan er «Siebenbürger Sachsen», som slo seg ned i Transilvania i Romania etter invitasjon fra den ungarske kongen fra 1100-tallet av. De kom opprinnelig fra Rhinland (Sachsen er en misforståelse). I tida etter andre verdenskrig utgjorde de ca. 300 000 mennesker, men nå er det kun noen få tusen igjen, de fleste er emigrert til Tyskland. En annen, mindre befolkningsgruppe var innbyggerne i Gottschee, på grensen mellom Slovenia og Kroatia.

Den største tyske befolkningsgruppa er imidlertid «Donauschwaben», en gruppe som vandret inn fra Rhinland, Bayern og Sørvest-Tyskland i perioden etter den østerrikske gjenerobringen av store ungarske områder fra tyrkerne rundt 1700. Store, folketomme, krigsherjede områder fikk en tysktalende befolkning, men ofte bodde ungarske, serbiske, kroatiske, rumenske og andre grupper side ved side. I perioden før andre verdenskrig bodde det over en halv million tysktalende i Jugoslavia, over 300 000 Donauschwaben i Romania (hvor de sammen med Siebenbürger Sachsen utgjorde en minoritet på nær 700 000) og over 300 000 i Ungarn.

Tyskerne ble regelrett utvist av Jugoslavia i 1945. Noen reiste også fra Ungarn og Romania, men her ble også mange værende. De fleste tyskerne forlot så Romania i løpet av 1980- og 1990-tallet. I Ungarn er imidlertid de fleste blitt værende, og språk og kultur har fått en ny blomstring med friheten fra 1990 og utover.

Baltikum[rediger | rediger kilde]

Den tyske befolkningen i Estland og Latvia stammer helt fra 1200-tallet. Da ble de to landene erobret av tyske korsriddere, og tyske godseiere, tyske kjøpmenn og tyske geistlige utgjorde eliten, mens de opprinnelige esterne og latvierne var landarbeidere. Den priviligerte stillingen varte ved også etter at fremmede makter som Sverige (fra slutten av 1500-tallet) og Russland (fra 1710) erobret området, og i det russiske tsarriket på 1800-tallet blomstret tyskspråklig kultur i byer som Tallinn og Riga. I de fleste byene i området utgjorde tyskerne flertallet fram til urbanisering og industrialisering endret befolkningsstrukturen mot slutten av 1800-tallet. Tysk-balterne ble hentet «Heim ins Reich» (hjem til riket) av Adolf Hitler ved begynnelsen av andre verdenskrig.

Russland[rediger | rediger kilde]

Tyskere ble invitert til å slå seg ned i Russland på 1700-tallet. Her slo de seg ned i to hovedområder; Sør-Ukraina var nylig erobret fra Tyrkia, og var krigsherjet og folketomt. Et annet hovedområde var områdene ved Midtre Volga, rundt byen Saratov, og her slo de såkalte volgatyskerne seg ned. Mindre grupper fantes også andre steder, for eksempel rundt St. Petersburg, på Krim og i Nord-Kaukasus. En spesiell gruppe var de såkalte Wolhyniendeutsche, som bodde helt i vest i riket, i dagens Hviterussland. Alle gruppene ble imidlertid deportert til Sibir i forbindelse med det tyske angrepet i 1941, og i dag finnes det et stort antall tyskere i Sibir og i Kasakhstan. I det førrevolusjonære Russland var tysk mye brukt i de vestlige byene og av borgerskapet. F.eks. var flertallet av tsartidens diplomater og offiserer i Russland tysktalende.

Tysk som fremmedspråk[rediger | rediger kilde]

I løpet av 1800-tallet overtok tysk for latin som det dominerende internasjonale vitenskapelige språket. Stanford universitet i California, grunnlagt i 1891, har sitt motto på tysk: «Die Luft der Freiheit weht» («frihetens luft blåser»). Da Universitetet i Oslo feiret sitt 100-års jubileum i 1911 var tysk det felles akademiske språket. Tysk var første fremmedspråk i sentraleuropa (der det ikke var morsmål), de baltiske statene, Finland, Sverige, Danmark, Norge, Nederland, Serbia og den nordøstre delen av Italia.

Status[rediger | rediger kilde]

Tysk er et av EUs offisielle språk og et av de tre arbeidsspråkene, og er det mest utbredte språk i Europa uten Russland. Det er det tredje mest utbredte fremmedspråk på verdensbasis.

I land som Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Slovenia, Kroatia og Romania kommer man ennå i dag ofte lengre med tysk enn med engelsk. Tyrkia har store tyskkunnskaper i befolkningen, noe som skyldtes mange gjestearbeidere i Tyskland.

Høytysk og dialekter[rediger | rediger kilde]

Oversikt over det tyske språkets historiske utbredelse (før annen verdenskrig). Områdene i orange er nedertyskspråklige områder, områdene i blå er midttyske områder og områdene i grønn er overtyske områder. Det lyseorange området er nederlandskspråklig.

Det tyske standardspråket ble til på 1500-tallet, og ofte har Martin Luthers bibeloversettelse blitt sett på som opprinnelsen til det felles skriftspråket. Hans standard er basert på et kompromiss mellom dialektene i Sachsen og Bayern. Før dette ble det også skrevet litteratur og sakprosa, men da ble det gjerne skrevet på ulike dialekter. Standardspråket slik det har blitt brukt etter 1700, kalles «Neuhochdeutsch», nyhøytysk. Standardtysk kalles i dagligtale «Hochdeutsch» – høytysk.

Dialektene er imidlertid svært ulike, både i uttale, grammatikk og ordforråd. Nord for den såkalt Benrath-linja betegnes dialektene som nedertysk, eller plattysk. Nedertysk er svært ulikt høytysk, og høytysk ble tidligere lært som et fremmedspråk i nord. I dag er bruken av nedertysk svært begrenset, det høres kun i landdistriktene. Folkemålet i hovedstaden Berlin er i dag høytysk med noen nedertyske innslag, og berlinerne er kjent for å utelate dativ til fordel for akkussativ. De bruker også det nordtyske «ick» i stedet for «ich» (jeg).

Dialektene i Mellom-Tyskland, bl.a. i Luxembourg, Rhinland, Hessen, Thüringen og Sachsen kalles «Mitteldeutsch» – mellomtysk. Siden disse ligger noe nærmere standardspråket, har de kunnet eksistere bedre side om side med skriftspråket. Dialekter som Kölsch (fra Köln) og sächsisch (fra Sachsen) har blitt brukt mye i rocketekster osv., og er godt kjent og rimelig godt forstått av alle.

Dialektene i sør kalles overtysk, som snakkes i ulike dialekter: Alemannisk i Baden-Württemberg, Sveits, Vorarlberg i Østerrike og Alsace/Elsass, frankisk i den nordlige halvparten av Bayern og bairisk i det sørlige Bayern, det meste av Østerrike (østerriksk) og Sør-Tirol. Noen av dialektene oppviser svært alderdommelige trekk, mest utpreget i fjelldialektene i Wallis/Valais i Sør-Sveits og Nord-Italia. Bruken av dialekter er svært utbredt i sør. I Sveits snakker absolutt alle dialekt, og dialektbruken er også svært utbredt i Østerrike, Bayern og deler av sørvest. Disse dialektene blir derimot dårlig forstått av andre tysktalende, og jo lenger sørfra dialekten kommer, jo dårligere blir den forstått.

Standardiseringen har vunnet fram i tida etter andre verdenskrig. Dette skyldes selvsagt TV og trykte medier, men i tillegg kommer det store antallet flyktninger fra tidligere tysktalende områder i Polen, Tsjekkia, Serbia, Baltikum osv. Disse flyktningene var fremmede for den stedlige dialekten, og dermed måtte mange mennesker bruke mye høytysk i dagliglivet. Man hører ofte at "den beste tysken" snakkes i Hannover. Hannoveranerne har imidlertid forlatt sin opprinnelige nedertyske dialekt og har lært seg standardtysk til fingerspissene. Også språket i byer som Hamburg, Kiel og Münster regnes ofte som "fint". Dialekter med lav status er for eksempel dialektene i Sachsen og i Rhinland.

I Alsace/Elsass, som ble fransk i 1648, snakker store deler av befolkningen ennå den gamle, alemanniske dialekten, nokså lik den som snakkes i Baden på andre sida av Rhinen, kun ispedd en del franske ord. Når elsasserne trenger et standardspråk, bruker de imidlertid fransk, og høytysk brukes lite.

I Luxembourg brukes det en mellomtysk dialekt som minner om den i Moseldalen. I 1984 fikk den skrevne formen av denne dialekten offisiell status i Luxembourg ved siden av høytysk og fransk.

I den italienske provinsen Sør-Tyrol snakker et flertall av befolkningen en tirolsk dialekt. Her tones imidlertid regionalismen ned, og sydtirolerne understreker sitt språklige og kulturelle fellesskap med Østerrike.

Slektskap med andre språk[rediger | rediger kilde]

Tysk tilhører den germanske språkfamilien, og sammen med engelsk, frisisk og nederlandsk klassifiseres det som vestgermansk. Frisisk blir ofte kalt en tysk dialekt, men er egentlig nærmere i slekt med engelsk.

Det nederlandske språket er imidlertid en nærmere slektning. I dag er det en klar og distinkt forskjell mellom høytysk og standardnederlandsk, de to er ikke dialekter av hverandre, og de er i sin muntlige form ikke umiddelbart gjensidig forståelig. Dersom man ser på dialektene, er det imidlertid en mer flytende overgang. Nederlandsk, nedertyske dialekter og høytysk utgjør et dialektkontinuum, og de nedertyske dialektene i Nordvest-Tyskland ligger svært nært opp til dialektene i den østlige og sørøstlige delen av Nederland. Siden også standardnederlandsk blir mer utbredt i hele Nederland, blir også statsgrensen langsomt til en skarpere språkgrense.

Jiddisch er et språk basert på tysk. I middelalderen og rundt reformasjonen ble jødene kastet ut av storbyene i Sør-Tyskland og dro da østover til Polen, Litauen, Hviterussland og det vestre Ukraina. I isolasjon utviklet så jiddisch mange særtrekk, og blir ofte sett på som et eget språk. På grunn av jødeutryddelsen og den senere utvisningen av jøder fra østeuropeiske land, hvor jiddisch var mest brukt, er jiddisch i dag et språk som brukes lite. I byer som New York og Montréal brukes jiddisch i noen jødiske miljøer, det snakkes også en del i Russland. I de opprinnelige områdene i Ukraina, Hviterussland, Litauen og Polen er det imidlertid svært få som kan det.

Sammenligning med andre germanske språk[rediger | rediger kilde]

engelsk Frisisk Afrikaans Nederlandsk Nedertysk Tysk Svensk Norsk
Apple Appel Appel Appel Appel Apfel Äpple Eple
Beech Boeke/ Boekebeam Beuk Beuk Böke Buche Bók Bøk
Book Boek Boek Boek Boek Buch Bók Bok
Breast Boarst Bors Borst Bost Brust Bröst Bryst
Brown Brún Bruin Bruin Bruun Braun Brun Brun
Day Dag Dag Dag Dag Tag Dag Dag
Dead Dea Dood Dood Dood Tot Död Død
Die Dee Sterv Sterven Sterven Döen/ Starven/ Sterben
Enough Genôg Genoeg Genoeg Noog Genug Nog Nok
Finger Finger Vinger Vinger Vinger Finger Finger Finger
Give Jan Gee Geven Geven Geben Giva / Ge Gi
Glass Glês Glas Glas Glas Glas Glas Glass
Gold Goud Goud Goud Gold Gold Guld/ Gull Gull
Hand Hân Hand Hand Hand Hand Hand Hånd / Hand
Head Holle Hoof / Kop Hoofd/ Kop Kopp Haupt/ Kopf Huvud Hode
High Heech Hoog Hoog Hoog Hoch Hög Høy
Home Hiem Heim / Tuis Heim / Thuis Heim Heim Hem Hjem / Heim
Hook Hoek Haak Haak Haak Haken Hake/ Krok Hake/ Krok
House Hûs Huis Huis Huus Haus Hus Hus
Many Menich Menige Menige Mennig Manch Många Mange
Moon Moanne Maan Maan Maan Mond Måne Måne
Night Nacht Nag Nacht Natt/ Nacht Nacht Natt Natt
No Nee Nee Nee(n) Nee Nein Nej Nei
Old Âld Oud Oud Oll Alt Gammal (men: äldre, äldst) Gammel (men: eldre, eldst)
One Ien Een Een Een Eins En En
Snow Snie Sneeu Sneeuw Snee Schnee Snö Snø / Sne
Stone Stien Klip / Steen Steen Steen Stein Sten Sten / Stein
That Dat Dit Dat, Die Dat (Dit) Das Det Det / Den
Two/Twain Twa Twee Twee Twee Zwei/ Zwo/ Zwan Två To
Who 'Wie Wie Wie Wokeen Wer Vem Hvem
engelsk Frisisk Afrikaans Nederlandsk Nedertysk Tysk Svensk Norsk

Grammatikk[rediger | rediger kilde]

Substantiver, deres artikler og kasus[rediger | rediger kilde]

Substantivene i tysk skrives alltid med stor forbokstav: Ich habe eine Freundin. («Jeg har ei venninne.»). Videre deles substantivene i tre kjønn: maskulinum, femininum og neutrum. De substantivene som slutter med -ung, -schaft, -heit eller -keit er hunkjønnsord, mens endinger som -chen eller -lein er intetkjønn. Hankjønn derimot har etter sigende bare én fast endelse; -ismus (isme). Når det gjelder yrkeslivet, er det fastlagt å vite om det er en kvinnelig eller en mannlig yrkesutøver. For eksempel der Arzt (mannlig lege), die Ärztin (kvinnelig lege). (Omlyd oppstår oftest når det er en a i substantivet)


I tillegg har man fire kasus: nominativ, akkusativ, dativ og genitiv.

I hovedregelen bruker man kasus for å vise hvilken funksjon et setningsledd har i en setning. For eksempel: «Ich habe einen Hund.» (Jeg har en hund) der ich er subjektet og står følgelig i nominativ. Einen Hund er derimot direkte objekt i setningen, og står dermed i akkusativ. I setningen «Ich gebe einem Hund das Fleisch.» (Jeg gir en hund kjøttet) er ich subjektet i setningen og står dermed i nominativ. Einem Hund er indirekte objekt og står derfor i dativ mens das Fleisch er direkte objekt og står i akkusativ.

I tysk er det substantivene, pronomenene, adjektivene og artiklene (determinativene) som bøyes i kasus. Da en del kasusendelser gjennom språkhistorien er gått tapt, fungerer determinativet/artikkelen i moderne tysk som egentlig kasusmarkør. Det vil si at det er artikkelen som i hovedsak forandrer seg for å markere sin kasus. I «ein Hund» (en hund), markerer artikkelen ein (en) at substantivet Hund (hund) er i nominativ, mens einen viser at substantivet («Hund») er i akkusativ i «Ich habe einen Hund».

Dessuten etterfølges ulike preposisjoner av ulike kasus. En endring i preposisjon kan da medføre en annen kasusbruk. Det vil si: til tross for at det egentlig er et indirekte objekt, og følgelig i utgangspunktet settes i dativ, er det noen preposisjoner som styrer akkusativ. Dermed kan det indirekte objektet ende opp med å stå i akkusativ, som i eksempelvis «Ich habe ein Geschenk für dich». I denne setningen er ein Geschenk direkte objekt, og står i akkusativ, men det gjør det indirekte objektet (dich) også. Dette er fordi at etter preposisjonen für, brukes akkusativformen til tross for at det er snakk om indirekte objekt. I den første setningen nedenfor, står det indirekte objektet i dativ etter hovedregelen fordi man bruker dativsformen etter preposisjonen mit. I den andre setningen står derimot det indirekte objektet i akkusativ fordi man bruker akkusativsformen etter preposisjonen gegen.

«Ich kämpfe mit meinem (dativ) Bruder» («Jeg slåss MED min bror»)
«Ich kämpfe gegen meinen (akkusativ) Bruder» («Jeg slåss MOT min bror»).

Nominativ[rediger | rediger kilde]

Nominativ brukes for subjektet i setningen, samt for subjektspredikativen.
eks. «Ich bin Norweger.» («Jeg er en nordmann.»)

Ingen preposisjoner styrer nominativ.

Akkusativ[rediger | rediger kilde]

Akkusativ brukes for det direkte objektet, eller setningsobjektet.
eks. «Ich kenne einen Norweger.» («Jeg kjenner en nordmann.»)

Preposisjoner der akkusativ etterfølger:

Tysk Norsk Eksempel tysk Eksempel oversatt
durch gjennom Die Soldaten marschierten durch die Stadt. Soldatene marsjerte gjennom byen.
für for/til Der Vater sorgte für seine Kinder.

Dieses Buch ist für dich.

Faren sørget for sine barn.

Denne boka er til deg

gegen mot Ich kämpfe gegen meinen Bruder Jeg kjemper mot min bror
ohne uten Sie schaffte es ohne seine Hilfe. Hun greide det uten hans hjelp.
um om/omkring/rundt(/med) Die Erde drecht sich um die Sonne

Das Geschäft liegt gleich um die Ecke.

Jorda dreier seg om Sola

Forretningen ligger like rundt hjørnet.

Etter preposisjonene an, auf, hinter, in, neben, über, unter, vor, zwischen kan både akkusativ og dativ etterfølge. Hvis det er handling, eller bevegelse skal det være akkusativ. Dersom det er stedet det handler om, er det dativ. (Se eksempel under:)

«Das Buch steht auf dem Tisch» - dativ: «boka står (op)på bordet» → det snakkes om HVOR bøkene står, altså STED. Bøkene er ikke i noen bevegelse av noe slag; de står på bordet.

«Ich stelle das Buch auf den Tisch» - akkusativ: «jeg setter/legger boka på bordet» → det snakkes om at noen utfører en HANDLING. Bøkene er i bevegelse; de settes på bordet.

Dativ[rediger | rediger kilde]

Dativ brukes typisk på det indirekte objektet.

Subjekt verbal indirekte objekt direkte objekt
Ich gebe einem Norweger das Buch.
Jeg gir en nordmann boka

Preposisjoner der dativ etterfølger: aus, bei, mit, nach, seit, von, zu.

Etter preposisjonene an, auf, hinter, in, neben, über, unter, vor, zwischen kan både akkusativ og dativ etterfølge. Hvis det er handling, eller bevegelse skal det være akkusativ. Dersom det er stedet det handler om, er det dativ. (Se eksempel under:)

«Das Buch steht auf dem Tisch» - dativ: «boka står (op)på bordet» → det snakkes om HVOR bøkene står, altså STED.

«Ich stelle das Buch auf den Tisch» - akkusativ: «jeg setter/legger boka på bordet» → det snakkes om at noen utfører en HANDLING.

Genitiv[rediger | rediger kilde]

I moderne tysk dagligtale blir genitiv-formen gjerne erstattet av dativ sammen med vanlige preposisjoner. Derimot legger den skriftlige tradisjonen svært stor vekt på en korrekt bruk av genitiv.

Genitiv brukes mest til å betegne eiendomsforhold:
eks. «Ich bin der Schwager eines Norwegers.» («Jeg er en nordmanns svoger»).

I tillegg finnes det noen preposisjoner som etterfølges av genitiv: auf Grund eller også aufgrund:
«Auf Grund des Wetters hat das Flugzeug Verspätung.» («På grunn av været er flyet forsinket.»)

Determinativ[rediger | rediger kilde]

Determinativ er ord som står til et substantiv, og som på en eller annen måte bestemmer substantivets antall og tilhørighet.
F.eks i norsk huset mitt, ei dame, et barn, den mannen.

Ubestemt determinativ[rediger | rediger kilde]

Ubestemt determinativ er der man i norsk vil si «et hus», «ei bok» og «en mann». Ein Mann på tysk, tilsvarer en mann på norsk. Ordene som er brukt i tabellen er «Mann» («mann»), «Frau» («dame/frue/kvinne») og «Kind» («barn/unge»).

Kasus maskulinum femininum nøytrum
Nominativ ein Mann eine Frau ein Kind
Akkusativ einen Mann eine Frau ein Kind
Dativ einem Mann einer Frau einem Kind
Genitiv eines Mannes einer Frau eines Kindes
Bestemt determinativ[rediger | rediger kilde]

Der man i norsk sier «huset», «boka» og «mannen», uttrykkes på tysk ved å sette artikkelen i bestemt determinativ. «Der Mann» tilsvarer «mannen» på norsk. Ordene som er brukt i tabellen er «Mann» («mann»), «Frau» («dame/kvinne/frue»), «Kind» («barn/unge») og «Leute» («folk/mennesker»).

Kasus maskulinum femininum nøytrum pluralis
Nominativ der Mann die Frau das Kind die Leute
Akkusativ den Mann die Frau das Kind die Leute
Dativ dem Mann der Frau dem Kind den Leuten
Genitiv des Mannes der Frau des Kindes der Leute

Pronomen[rediger | rediger kilde]

Personlige pronomen[rediger | rediger kilde]

Personlige pronomen
Entall Flertall Høflig tiltale
Kasus 1. person 2. person 3. person 1. person 2. person 3. person (entall og flertall)
(Norsk subjektpronomen) jeg du han hun det vi dere de De
Nominativ ich du er sie es wir ihr sie Sie
Akkusativ mich dich ihn sie es uns euch sie Sie
Dativ mir dir ihm ihr ihm uns euch ihnen Ihnen
Genitiv meiner (mein-) deiner (dein-) seiner (sein-) ihrer (ihr-) seiner (sein-) unser (unser-) euer (eur-) ihrer (ihr-) Ihrer (Ihr-)

Eiendomspronomen[rediger | rediger kilde]

Eiendomspronomen dannes ved å legge til suffikset/endelsen av eiendomspronomen med genitivpronomenet i tabellen under personlige pronomen (over)

Eksempel: mein- (min,mi,mitt,mine)
Maskulin (hankjønn, min) Feminin (hunkjønn, mi) Neutrum (intetkjønn, mitt) Pluralis (flertall, mine)
Nominativ mein meine mein meine
Akkusativ meinen meine mein meine
Dativ meinem meiner meinem meinen
Genitiv meines meiner meines meiner

NB: det blir de samme endelsene for dein-, sein-, ihr- osv.
F.eks «Mit deinem Bruder» (med din bror)
eller «Mit seinem Bruder» (med sin bror)

Relativpronomen[rediger | rediger kilde]

Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn Flertall
Nominativ der die das die
Akkusativ den die das die
Dativ dem der dem denen

Relativpronomen kan aldri utelates på tysk:
«Her er ballen (som) jeg fant» blir til «Hier ist der Ball, den ich fand»

Preposisjonen som normalt står sist i en leddsetning på norsk, står først, altså foran relativpronomenet på tysk:
«Byen (som) jeg bor i, er liten.» blir til «Die Stadt, in der ich wohne, ist klein.»

NB: alles, das, etwas, nichts, vieleswas
«Das ist alles, was ich sagen kann.»

Relativpronomenet forekommer også av og til i genitiv:

Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn Flertall
Genitiv dessen deren dessen deren

«Ich kenne den Mann, dessen Frau gestorben ist.» («Jeg kjenner mannen, hvis kone er død.»)
«Ich kenne die Frau, deren Mann gestorben ist.» («Jeg kjenner kona, hvis mann er død»)

Verb[rediger | rediger kilde]

Som på norsk, skilles det på tysk mellom finitte og infinitte verbformer.

De finitte verbformene bøyes i:

Mens de infinitte verbformene er:

  • infinitiv
  • presens partisipp
  • perfektum partisipp

Det finnes, som på norsk, et stort antall verb med sterk bøying. De ikke har endelse i preteritum 1. og 3. person entall. Oftest er det en vokalveksel i verbstammen også. To eksempler med norske paralleller er:

- «Ich singe» («jeg synger»), «ich sang» («jeg sang»), «ich habe gesungen» («jeg har sunget»).
- «Ich fahre» («jeg farer, reiser, kjører»), «ich fuhr» («jeg for, reiste, kjørte»), «ich bin gefahren» («jeg er foren, jeg har reist, jeg har kjørt»).

Tysk skiller også mellom indikativ og konjunktiv i aktiv bruk.
Konjunktiv I betegner nøytral gjengivelse («er sei krank» = «han sies å være syk»).
Konjunktiv II betegner hypotese («wenn ich krank wäre» = «hadde jeg vært syk» (men jeg er ikke det)).

Dativ-Verb[rediger | rediger kilde]

Noen tyske verb krever at det direkte objektet som verbet følges av, skal stå i dativ og ikke i akkusativ. På samme måte som preposisjoner kan styre dativ, så styrer dativ-verbene også dativ. Disse er:

Tysk verb: Oversettelse:
begegnen møte
danken takke
folgen følge(etter)
gefallen like
gehören høre til
gelingen lykkes
glauben tro
helfen hjelpe

Eks:
«Das Buch gehört mir» («Boka tilhører meg»)
«Wir helfen deinem Bruder» («Vi hjelper broren din»)

Konjunksjoner[rediger | rediger kilde]

Sideordnede konjunksjoner[rediger | rediger kilde]

und = og
oder = eller
aber = men
denn = for

«Es regnet,
und ich bleibe zu Hause»

«Er geht baden, aber ich bin krank geworden»

Subkonjunksjoner[rediger | rediger kilde]

als = da / enn
bevor, ehe = før
bis = til
dass = at
damit = for at
indem = idet
nachdem = etter at
ob = om
obwohl = selv om
während = mens
inzwischen = imens / imidlertid
weil = fordi
wenn = hvis, når

Underordnende konjunksjoner innleder leddsetninger, og da står verbet (det personbøyde) til slutt, uansett om leddsetningen kommer først eller sist.

«Wenn du Lust hast, gehen wir ins Kino.»

«Ich weiß, dass er krank gewesen ist

Det er komma etter hovedsetning foran leddsetning på tysk. Dette er forskjellig fra norske kommaregler.

Tallord[rediger | rediger kilde]

Tallord
Grunntall Artikkel Ordenstall
0 null
1 eins/ein der/die/das erste
2 zwei zweite
3 drei dritte
4 vier vierte
5 fünf fünfte
6 sechs sechste
7 sieben sieb(en)te
8 acht achte
9 neun neunte
10 zehn zehnte
11 elf elfte
12 zwölf zwölfte
13 dreizehn dreizehnte
14 vierzehn vierzehnte
15 fünfzehn fünfzehnte
16 sechzehn sechzehnte
17 siebzehn siebzehnte
18 achtzehn achtzehnte
19 neunzehn neunzehnte
20 zwanzig zwanzigste
21 einundzwanzig einundzwanzigste
22 zweiundzwanzig zweiundzwanzigste
23 dreiundzwanzig dreiundzwanzigste
30 dreißig dreißigste
40 vierzig vierzigste
50 fünfzig füngzigste
60 sechzig sechzigste
70 siebzig siebzigste
80 achtzig achtzigste
90 neunzig neunzigste
100 (ein) hundert hundertste
101 hundert(und)ein(s) hundert(und)erste
132 hundertzweiunddreißig hundertzweiunddreißigste
200 zweihundert zweihundertste
563 fünfhundertdreiundsechzig fünfhundertdreiundsechzigste
1000 (ein)tausend tausendste
1.000.000 eine Million millionste

Setningsbygning[rediger | rediger kilde]

Tysk er et SOV-språk og et V2-språk. I en hovedsetning står det finitte verbet på andreplass i setninga (som i norsk), mens evt. infinitte verb står til slutt i setninga. Hvis et annet ledd enn subjektet står først, kommer subjektet etter det finitte verbet og før adverbial eller objekt

  • «Ich kaufe ein Buch.» ~ «Ich habe ein Buch gekauft.»
  • «In der Stadt habe ich oft Bücher gekauft.»


I leddsetninger står subjunksjonen (f.eks. «dass» («at»)) i første posisjonen før subjektet, og det finitte verbet kommer til slutt:

  • «Ich sage, dass ich ein Buch kaufe.» ~ «Ich frage, ob du ein Buch gekauft hast.»
  • «Ich weiß, dass er in der Stadt oft Bücher gekauft hat.»


  • -«Jeg kan snakke tysk»

blir til

  • Ich kann Deutsch sprechen.»


  • -«Jeg har ikke spist i dag»

blir til

  • –«Ich habe heute nicht gegessen.»


Substantivets posisjon påvirker ikke betydningen:

  • «Ein Mann beißt einen Hund»

og

  • «Einen Hund beißt ein Mann»

har samme betydning. Normalt kommer allikevel subjektet før objektet, og å bytte om på dette innebærer ei fremheving av objektet.


I dagligspråket er dette fenomenet ikke så utpreget som i godt skriftlig tysk. For eksempel kan man høre:

  • «Klaus ist erst heute morgen zurückgekommen vom großen Fest in der Sporthalle»,

mens man på skriftlig tysk insisterer på

  • «Klaus ist erst heute morgen vom großen Fest in der Sporthalle zurückgekommen».

Uttale[rediger | rediger kilde]

Tysk uttale avviker en del fra norsk.

Uttale av tyske bokstaver[rediger | rediger kilde]

Vokalsymboler[rediger | rediger kilde]

A Ä E I O Ö U Ü
kort /a/ /ɛ/ /ɛ/, /ǝ/ /ɪ/ /ɔ/ /œ/ /ʊ/ /ʏ/
lang /aː/ /ɛː/ /eː/ /iː/ /oː/ /øː/ /uː/ /yː/
  • A representerer en trangere lyd på tysk enn på norsk.
  • E og I uttales som på norsk, men i bryter ofte mot ø eller u, som i «Schirm».
  • O (det korte O) uttales omtrent som norsk å i «godt» og det lange O (IPA: o:) ikke som i «båt» men lyden er trangere enn norsk å (IPA: ɔ:)
  • U uttales omtrent som norsk o i «tung» og i «god».
  • Ä er som en åpen e, ligger altså omtrent mellom norsk æ og e.
  • Ö uttales som norsk ø.
  • Ü og Y representerer en høg, midtre, runda vokal, som ligger svært nært norsk u som i «bru» (og ligner ikke y, som tyskere har store vanskeligheter med å uttale korrekt når de lærer norsk).

Man kan finne mange av de tyske lydene på dansk, og i noen dialekter på Sørvestlandet.

Diftonger[rediger | rediger kilde]

stavemåte ai, ei, ay, ey au äu, eu
uttale /aɪ̯/ /aʊ̯/ /ɔʏ̯/
  • AU uttales ao, for eksempel «August» [aʊ̯gost] (august).
  • EU og ÄU uttales åi, for eksempel «Bäume» [bɔime] (trær) eller «Deutschland» [dɔitʃlant] (Tyskland).
  • IE uttales som en lang i, for eksempel «Wien» [vi:n].
  • EI uttales omtrent mellom æi og ai, som i «Wein» [vain] (vin).

Konsonantsymboler[rediger | rediger kilde]

De fleste konsonanter uttales som på norsk. Et generelt unntak er de bløte konsonanter (b,d,g) som uttales hardt i slutten av et ord (p,t,k), f.eks. uttales «ab» (av) som [app], «Hand» (hånd) som [hant] og «Zweig» (kvist) som [tsvaik].

Flere forskjeller fra norsk er:

  • CH kan stå for tre ulike lyder. Oftest står den for den norske kj-lyden [ç], f.eks. etter e som i «sprechen» [ʃpʁeçn] (å snakke), etter i som i «ich» [iç] (jeg), etter ü som i «Bücher» [buuça] (bøker) og etter konsonanter, som i «durch» [doʁç] (gjennom). Etter mørke vokaler (a, o og u) uttales den som en skurrelud som ligner på nederlandsk g eller spansk j, f.eks. «acht» [aXt] (åtte). I enkelte ord (ofte foran S) kan ch uttales som k, f.eks. i «Fuchs» [foks] (rev), men også i ord med gresk opphav (ofte i begynnelse) som «Chor» [kɔa] (kor), «Choreografie» [kɔʁeɔgʁafi:] (koreografi).
  • G uttales vanligvis som på norsk, men blir til kj etter i i slutten av ord, som i «fleißig» [flæisiç] (flittig).
  • H etter vokal er stum og brukes for å forlenge vokalen. Ellers uttales den som en vanlig h.
  • R uttales som regel med en fransk/bergensk skarre-ʁ [. I Bayern, Sveits og deler av Østerrike brukes det et hard sunnmørsk rulle-r. R svekkes i utlyd, på slutten av ordet, til en svak a. «Aber» uttales dermed [a:ba] uten spor av den siste r-en. Tyskere i Norge avsløres ofte lett på dette – likeså nordmenn i Tyskland.
  • S uttales ustemt som på norsk når den står med korte vokaler, f.eks. som dobbelkonsonant «lassen» [lasn] (lå) eller som i artikkelen «das» [das] (det). I begynnelsen av ord, eller etter lang vokal, uttales s stemt, f.eks. «Sonne» [z'ɔne] (sol). Stemt s brukes ikke på norsk, men tilsvarer z-en i engelsk «haze». Stemt s finnes forøvrig ikke i Sør-Tyskland heller.
  • SCH uttales som den norske sj[ʃ]-lyden.
  • SP og ST uttales som henholdsvis sjp og sjt i begynnelsen av ordet, som i «Stuhl» [ʃto:l] (stol) eller «springen» [ʃpʁiŋn] (hoppe). I Sørvest-Tyskland uttales sp og st også med sj-lyd midt inne i ordet, slik som «Fest» [feʃt]. I de nordtyske byene uttales derimot sp og st med vanlig ustemt s, og sier altså «Stein» [stain] uten sj.
  • ß står for ss, og brukes kun der forrige vokal blir lengre, for eksempel i «Straße» [ʃtʁa:se] (gate), men ikke i «Düsseldorf» [dusldɔʁf]. Denne bokstaven benyttes kun i Tyskland og Østerrike. I Sveits og Liechtenstein skrives ss. Bokstaven brukes kun som en liten bokstav, i store bokstaver brukes SS.
  • V uttales f i ord av germansk opphav, f.eks. «Vater» [fa:ta] (far), ellers som norsk v.
  • W uttales som v [v].
  • Z uttales ts.

Tysk i norsk skole[rediger | rediger kilde]

Tysk som skolefag har lange tradisjoner i Norge. Tysk var på 17- og 1800-tallet det foretrukne fremmedspråket, og vitenskapelige arbeider osv. ble gjerne utgitt på tysk. Dette var også situasjonen helt fram til mellomkrigstida. Etter andre verdenskrig er imidlertid tysk blitt erstattet av engelsk som 1. fremmedspråk, men har frem til nå vært det viktigste andre fremmedspråket i grunnskole og videregående skole. I den siste tiden har språket imidlertid tapt terreng til fransk og spansk.

Faget er i den offentlige ungdomsskolen og den videregående skolen et valgfag. I noen privatskoler er det obligatorisk. På ungdomsskolen består valgfag som oftest av fordypning i norsk, fordypning i engelsk eller å lære (nytt) fremmedspråk (tysk, fransk, spansk eller andre). I videregående skole er det linjene studiespesialisering, musikk, dans og drama og idrettsfag som krever at elevene lærer et tredje språk i tillegg til norsk og engelsk. I 2004 var det om lag 60 % som valgte tysk.[6]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gerda Moter Erichsen. Tyske synonymer, ord med samme, eller nesten samme, betydning. Fagbokforlaget, 2001. ISBN 82-7674-761-2
  • Gerda Moter Erichsen. Fraseologismer fra norsk til tysk, jeg har det på tungen = Es liegt mir auf der Zunge. Cappelen, 1996. ISBN 82-456-0160-8
  • Gerda Moter Erichsen. Norske og tyske antonymer, ord med motsatt betydning. Fagbokforlaget, 2006. ISBN 82-450-0403-0
  • Harald Frønsdal. Tysk grammatikk med øvinger. Cappelen Akademisk, 2000. ISBN 82-02-19861-5
  • Gero Lietz. Norsk-tysk ordbok over lumske likheter. Universitetsforl., 1996. ISBN 82-00-22603-4
  • Håvard Reiten. Tysk grammatikk. Aschehoug, 1995. ISBN 82-03-32159-3

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Goethe-Institut
  2. ^ «Summary by language size». Ethnologue. 2013. Besøkt 29. desember 2013. 
  3. ^ (en) CIA World Factbook oppgir kun tysk som offisielt språk i landet
  4. ^ (en) Ifølge CIA World Factbook er det bare tysk som er det offisielle språket. Også alemannisk forekommer, men bare regionalt og ikke offisielt
  5. ^ (en)CIA World Factbook oppgir luxemburgsk som nasjonalt språk, mens fransk og tysk er administrative språk.
  6. ^ Elevstatistikk på nasjonalt nivå

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Ordbøker og oversettelse[rediger | rediger kilde]