Tempus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Tempus (latin «tid»), også kalt grammatisk tid, er en type verbbøyning som man bruker for å angi relativ tid. Med tempus uttrykker taleren dermed hvordan handlinga er plassert i tid sammenligna med selve talehandlinga, om handlinga skjer før, samtidig med eller etter talehandlinga. I norsk har tempus to trekk, presens (nåtid) og preteritum (fortid). Preteritum brukes primært der verbet viser til en hendelse som skjedde før talehandlinga, mens presens brukes om handlinger i taleøyeblikket, i framtida, og om utsagnet ikke er begrensa i tid og rom. Preteritum ble tidligere kalt imperfektum, men dette var et uheldig navn i og med at preteritum står i opposisjon til presens og ikke til perfektum.