Eddie Irvine

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Eddie Irvine
Eddie Irvine.jpg
Nasjonalitet  Storbritannia Britisk
Formel 1-karriere
Sesonger 19932002
Konstruktører Jordan, Ferrari, Jaguar
Verdensmester 0
Løp 148
Seiere 4
Pallplasseringer    26
Pole positions 0
Raskeste runder 1
Poeng 191
Km i ledelse 843 km
Debut Japans Grand Prix 1993
Første seier Australias Grand Prix 1999
Siste seier Malaysias Grand Prix 1999
Siste løp Japans Grand Prix 2002
Plassering 2002 9. plass

Edmund «Eddie» Irvine, Jr. (født 10. november 1965, Newtownards, Down, Nord-Irland) er en tidligere Formel 1-fører fra Nord-Irland. Han vokste opp i landsbyen Conlig i grevskapet Down, og ble påvirket av foreldrene sine, som også var involvert i motorsport. Hans far Edmund Sr., og hans søster, Sonia, jobbet med han gjennom karrieren.

Hans profesjonelle karriere begynte i 1983 og gikk videre til Formel 3-racing i 1988, før han så gikk til Formel 3000 i 1989. Han gikk til Jordan i Formel 3000 i 1990, og debuterte for Jordans Formel 1-team i 1993. I 1996 ble han så hentet til Ferrari, sammen med Michael Schumacher.

1999 var hans mest vellykkede sesong i Formel 1. Irvine vant fire løp og ledet førermesterskapet til det siste løpet, hvor han kom to poeng bak McLarens Mika Häkkinen. Neste sesong forlot han Ferrari for Jaguar Racing-teamet, hvor han med to tredjeplasser ble den eneste Jaguar-føreren som klarte en pallplassering i løpet av teamets korte Formel 1-karriere.

Før F1 (1983–1993)[rediger | rediger kilde]

Eddie Irvines karriere startet i Formel Ford, og fra 1983 til 1986 var han midt i sammenlagtstillingen i mesterskapene, og fullførte også på pallen noen ganger. Hans gjennombrudd kom i 1987 da han signerte for Van Diemen-teamet og vant både RAC og Esso FF1600-mesterskapene med respektable 19 seiere av 36 løp, inkludert det prestisjefulle Formel Ford Festival.

Hans resultater i Formel Ford førte til at han fikk et førersete i Formel 3-teamet WSR. Gjennom sesongen var det klart at Alfa Romeo-motoren til Irvine ikke hadde en sjanse mot biler med Toyota og VW-motorer. Han fullførte på en femte plass, uten en eneste seier, med med åtte pallplasser.

Etter en god prestasjon i Macaos Grand Prix i 1988, hvor han tok pole position og vant den første etappen i sin WSR-bil, signerte Irvine for Pacific-teamet i F3000-mesterskapet for 1989. I en komplisert sesong for et rookie-team, fullførte Irvine til slutt på en niendeplass, foran sin høyt rangerte teamkollega JJ Lehto, som allerede var i F1 etter bare halve sesongen. Mot slutten av året returnerte Irvine til Macaos Grand Prix med sitt tidligere team WSR.

For 1990 signerte Irvine med Eddie Jordan for et nytt forsøk i F3000-mesterskapet, denne gangen med seier i den tyske runden, og fullførte året på tredje plass sammenlagt, foran teamkameratene Heinz-Harald Frentzen og Emanuele Naspetti. På slutten av sesongen hoppet Irvine igjen tilbake til Formel 3 og konkurrerte i Macao- og Fuji-rundene, og viste sterke resultater mot F3-førere og fullførte på pallen i begge løpene.

Uten noe Formel 1-sete i sikte, reiste Irvine til Japan for og konkurrere i Formel Nippon. Han fullførte på en syvendeplass sammenlagt i 1991, åttende i 1992, og andreplass i 1993, akkurat i det han debuterte i Formel 1 for Jordan F1-team under det årets Japans Grand Prix.

Formel 1-karriere[rediger | rediger kilde]

Jordan (1993–1995)[rediger | rediger kilde]

I starten av hans karriere var han kjent som en hard konkurrent. Selv med en svakere bil som han bare klarte å kvalifisere i den bakre delen av griden, hadde han en tendens til å prøve å vinne et løp i starten, som ofte forårsaket at han og flere andre førere måtte bryte på en brå og rotete måte. Han var også kjent for sin personlighet, kanskje best beskrevet som anti-autoritær. Han fullførte på en sjetteplass og sikret seg et poeng i sin debut på Suzuka for Jordan i 1993.

Dette løpet satte også igang kontroversen som skulle følge Irvine de neste årene. Han så Ayrton Senna i speilene, og slapp han forbi. Men, da Senna ikke klarte å passere Damon Hill, som Irvine kjempet mot på det tidspunktet, passerte Irvine Senna og forsøkte selv å komme forbi Hill, utrolig nok for en rookie mot en av de beste førerne noen sinne. Etter løpet gikk Senna bort til Jordan-garasjen og slo Irvine i ansiktet. Irvine snakket om dette da han ble spurt i et intervju i 2007:

Sitat Jeg antar du snakker om racing, så jeg vil holde det rent da! ... Jeg måtte le da jeg passerte Ayrton Senna igjen i det løpet og holdt på å le hodet av meg i bilen. Sitat
– Intervju 2007.[1]

Irvine fortsatte for Jordan til 1995, hvor han hadde god konkurranse fra sin yngre, men mer erfarne teamkamerat, Rubens Barrichello. Hans mangel på pålitelighet, samt en tendens til og bli involvert i ulykker i 1994 mente at hans stilling i mesterskapet ikke gjenspeilte hans fart. Irvine fikk sin første pallplass i F1 med en tredje plass (bak Barrichello på andre) i et minneverdig Canadas Grand Prix 1995.

Irvines hang til tilsynelatende uvøren kjøring begynte å bli bedre etter at han gikk til Ferrari. F1-kommentatorer endret til og med kallenavnet hans fra «Irv the swerve» til «Steady Eddie» og «Fast Eddie».

Etterhvert som Formel 1-verdenen ble mer teknisk og førernes personligheter mindre karakteristiske, ble hans ikke-konformistiske tilnærming stort sett verdsatt.

Ferrari (1996–1999)[rediger | rediger kilde]

I 1996 hentet Ferrari han som fører som partner til Michael Schumacher. Mellom 1996 og 1997 spilte Irvine helt klart rollen som andrefører. Begge årene var Schumacher overlegen; i 1996 scoret Schumacher 59 poeng og tre seiere, mot Irvines 11 poeng og ingen seiere. I 1997 ble Schumacher disket fra mesterskapet, men tok 78 poeng og fem seiere, mot Irvines 24 poeng og igjen ingen seire.

I 1998 led han av ryggsmerter som krevde at setet hans måtte justeres for å fikse problemet. På bakgrunn av dette antydet en journalist at han var utrent, og hans playboyimage hadde også bidratt til journalistens påstand. I kontrast til dette klarte imidlertid Irvine tre dager etter utgivelsen av artikkelen å registrere et av de høyeste nivåene for fysisk form for en F1 fører.

Irvine kjører for Ferrari i Canadas Grand Prix 1999, under hans beste sesong i F1.

Irvine nådde toppen av sin karriere i 1999, da han som følge av en rekke hendelser og mye forbedring gjennom hans tid i Ferrari, befant seg i kampen om mesterskaptitlene etter Michael Schumachers ulykke under det årets Storbritannias Grand Prix.

Irvine vant sesongåpningen i Australia. Med en rekke løp på poengplass og relativt god form var han godt oppe i kampen som lagets leder sammen med Schumachers erstatning, Mika Salo. Han vant i Østerrike og Tyskland, selv om seieren på Hockenheim var noe kontroversiell, ettersom han ble gitt seieren av Salo, utenfor TV-kameraenes rekkevidde. Selv om det så ut til at Irvine ville ha passert han uansett, så ga Irvine vinnertrofeet til Salo som en gest for å vise sin takknemlighet.

Med seire både i Østerrike og i Tyskland økte Irvines håp om tittelen. Men det normalt feilfrie Ferrari-pitcrewet presterte dårlig under hans pitstop i to løp, og han mistet viktige poeng som førte til at Irvines ledelse i mesterskapet skrumpet til mindre enn det kunne ha vært. Når Schumacher kom tilbake, lot han Irvine passere han i Malaysia for å fortsatt være med i kampen om tittelen mot Mika Häkkinen. Begge Ferrariene ble disket noen timer etter løpet på grunn av mindre aerodynamiske uregelmessigheter. Dette kunne gitt tittelen til Häkkinen, og konstruktørtittelen til McLaren, men etter en stund ble beslutningen omgjort og begge bilene kom tilbake på resultatlisten, noe som gjorde at Irvine ledet foran det siste løpet i 1999-sesongen.

I tittelkampen på Suzuka ville et resultat bedre enn Mika Häkkinens garantert gitt tittelen til Irvine. I løpet fullførte han på tredje, bak Häkkinen og Schumacher, noe som ga mesterskaptittelen til Häkkinen. Det er interessant å merke seg at under poengsystemet som ble brukt i perioden 2003-2009 (10-8-6-5-4-3-2-1) eller 2010 (25-18-15-12-10-8-6-4-2-1), ville Irvine vunnet tittelen, men 1999-sesongen brukte 10-6-4-3-2-1-systemet.

Jaguar (2000–2002)[rediger | rediger kilde]

Irvine under USAs Grand Prix 2002.

Selv med en god sesong i 1999 ble Irvine mer og mer frustrert med Ferrari som hadde teamordre-policy, noe som medførte at han konsekvent måtte vike for førstefører Michael Schumacher. Han gikk i 2000 til Jaguar for å hjelpe og etablere det nye teamet, hvor han tilslutt ble førstefører.

Teamet lærte av Irvines erfaring med Ferrari, men Jaguaren var upålitelig og lite konkurransedyktig. Til tross for en bil som var mye langsommere enn mesteparten av de andre, og også slet med pålitelighetsproblemer, så klarte han å få pallplasseringer i Monaco i 2001 og på Monza i 2002.

Friksjon i Jaguarleiren og hans uttalte frustrasjon på manglende positiv utvikling av bilen resulterte i at hans kontrakt ikke ble fornyet. Han vurderte å returnere til Jordan for 2003-sesongen, men på grunn av teamets økonomiske problemer, forlot han uten et sete. Han annonserte det året at han skulle legge oppe som Formel 1-fører. Bilen hans er for øyeblikket vist frem på Grampian Transport Museum i Alford, Aberdeenshire, Skottland.

Resultater[rediger | rediger kilde]

Fullstendige Formel 1-resultater[rediger | rediger kilde]

(Forklaring) (Resultater i uthevet skrift indikerer pole position, resultater i kursiv indikerer raskeste runde)

År Team Chassis Motor 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 Plass Poeng
1993 Sasol Jordan Jordan
193
Hart
1035 3,5 V10
RSA
 
BRA
 
EUR
 
SMR
 
EPS
 
MON
 
CAN
 
FRA
 
GBR
 
GER
 
HUN
 
BEL
 
ITA
 
POR
 
JPN
6
AUS
Ret
20. 1
1994 Sasol Jordan Jordan
194
Hart
1035 3,5 V10
BRA
Ret
PAC
 
SMR
 
MON
 
ESP
6
CAN
Ret
FRA
Ret
GBR
Ret
GER
Ret
HUN
Ret
BEL
13
ITA
Ret
POR
7
EUR
4
JPN
5
AUS
Ret
16. 6
1995 Total
Jordan Peugeot
Jordan
195
Peugeot
A-10 3,5 V10
BRA
Ret
ARG
Ret
SMR
8
ESP
5
MON
Ret
CAN
3
FRA
9
GBR
Ret
GER
9
HUN
Ret
BEL
Ret
ITA
Ret
POR
10
EUR
6
PAC
11
JPN
4
AUS
Ret
12. 10
1996 Scuderia Ferrari Ferrari
F310
Ferrari
046 3,0 V10
AUS
3
BRA
7
ARG
5
EUR
Ret
SMR
4
MON
7
ESP
Ret
CAN
Ret
FRA
Ret
GBR
Ret
GER
Ret
HUN
Ret
BEL
Ret
ITA
Ret
POR
5
JPN
Ret
10. 11
1997 Scuderia Ferrari
Marlboro
Ferrari
F310B
Ferrari
046/2 3,0 V10
AUS
Ret
BRA
16
ARG
2
SMR
3
MON
3
ESP
12
CAN
Ret
FRA
3
GBR
Ret
GER
Ret
HUN
9
BEL
10
ITA
14
AUT
Ret
LUX
Ret
JPN
3
EUR
5
7. 24
1998 Scuderia Ferrari
Marlboro
Ferrari
F300
Ferrari
047 3,0 V10
AUS
4
BRA
8
ARG
3
SMR
3
ESP
Ret
MON
3
CAN
3
FRA
2
GBR
3
AUT
4
GER
8
HUN
Ret
BEL
Ret
ITA
2
LUX
4
JPN
2
4. 47
1999 Scuderia Ferrari
Marlboro
Ferrari
F399
Ferrari
048 3,0 V10
AUS
1
BRA
5
SMR
Ret
MON
2
ESP
4
CAN
3
FRA
6
GBR
2
AUT
1
GER
1
HUN
3
BEL
4
ITA
6
EUR
7
MAL
1
JPN
3
2. 74
2000 Jaguar Racing Jaguar
R1
Cosworth
CR-2 3,0 V10
AUS
Ret
BRA
Ret
SMR
7
GBR
13
ESP
11
EUR
Ret
MON
4
CAN
13
FRA
13
AUT
Inj
GER
8
HUN
8
BEL
10
ITA
Ret
USA
7
JPN
8
MAL
6
13. 4
2001 Jaguar Racing Jaguar
R2
Cosworth
CR-3 3,0 V10
AUS
11
MAL
Ret
BRA
Ret
SMR
Ret
ESP
Ret
AUT
7
MON
3
CAN
Ret
EUR
7
FRA
Ret
GBR
9
GER
Ret
HUN
Ret
BEL
Ret
ITA
Ret
USA
5
JPN
Ret
12. 6
2002 Jaguar Racing Jaguar
R3
Cosworth
CR-4 3,0 V10
AUS
4
MAL
Ret
BRA
7
SMR
Ret
ESP
Ret
AUT
Ret
MON
9
CAN
Ret
EUR
Ret
GBR
Ret
FRA
Ret
GER
Ret
HUN
Ret
BEL
6
ITA
3
USA
10
JPN
9
9. 8

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Virgin Media

Se også[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Eddie Irvine – bilder, video eller lyd