Alf Prøysen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Alf Prøysen
Alf Prøysen
Alf Prøysen ved skrivemaskinen i 1964.
Født 23. juli 1914
Rudshøgda i Ringsaker
Død 23. november 1970 (56 år)
Oslo
Yrke Forfatter, visedikter
Nasjonalitet Norge Norsk
Sjanger Lørdagsstubber, viser, barnebøker
Debut Novellesamlinga Dørstokken heme (1945)

Alf Prøysen (født 23. juli 1914 som Alf OlafsenRudshøgda i Ringsaker, død 23. november 1970 i Oslo) var en norsk visesanger og forfatter som var aktiv i perioden fra 1945 til sin død i 1970. Han arbeidet i flere ulike medier: bøker, aviser, scene, grammofonplater, radio og tv. Mange av sangene og fortellingene hans er blitt folkeeie i Norge.

De fleste fortellingene og sangene til Alf Prøysen foregår i et miljø som ligner på bygda hvor han vokste opp: på Hedmarken på 1920- og 1930-tallet; mellom gårdsarbeiderne på store gårder og mellom naboer og familiemedlemmer på husmannsplasser. Det er spesielt de tidligste tekstene hans som foregår i gårdsarbeidermiljøet. På 1960-tallet handler sangene og fortellingene mer og mer om folk flest, uavhengig av om de er rike eller fattige.

Det er ulike meninger om hva som var budskapet i fortellingene og sangene hans: noen mener at det handler om hvordan fattigdom og misunnelse ødelegger for mennesker, noen synes det er koselige historier fra gamle dager, mens andre igjen synes at Alf Prøysen er flink til å vise hvorfor folk oppfører seg som de gjør.

Livsskildring[rediger | rediger kilde]

Barndom og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Alf Prøysen som ung.

Alf Prøysen ble født på husmannsplassen Prøysen på Rudshøgda i Ringsaker kommune i Hedmark fylke. Husmannsplassen hørte til gården Hjelmstad, og faren til Alf arbeidet der som husmann.[1][2][3]

Faren het Olaf Andreassen (1880–1959), og kom fra Ringsaker. Mora het Julie Mathiasdatter (1879–1961) og kom fra Brøttum, litt vest for Ringsaker. Olaf og Julie giftet seg i 1907 og fikk to barn sammen: Margit (født 1907) og Alf. I tillegg hadde Julie dattera Marie (født 1902) fra før, og de tok til seg Olaf (født 1911) som fostersønn da han var to år gammel.[2][3]

Da Alf var liten, het han Alf Olafsen.[4] Da han var 24 år gammel, i 1938, skiftet han til etternavnet Prøysen etter plassen som familien bodde på. Samtidig, eller litt senere, begynte foreldrene hans også å bruke det etternavnet.[5][6]

Alf gikk på Furu skole fra 1922 til 1929.[3] Skolen lå 3 kilometer unna Prøysenstua. Han kunne lese da han begynte på skolen, og var flink til å skrive og tegne.[2][3] Men han var ikke flink i tresløyd og gym.[7] Etter at han hadde gått på 7-årig grunnskole ble han konfirmert høsten 1929. Etterpå gikk han på fortsettelsesskole i Veldre 1929–30. Vinteren 1931–32 gikk han på amtsskolen i Ringsaker.[2] Da han var ferdig der, håpet han å få begynne på Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, men han fikk ikke støtte til det av kommunen.[2][3] Derfor måtte han begynne å arbeide på gård. Fordi han var flink på skolen, hadde han likevel fått gå to ekstra år på skole, sammenlignet med de fleste av vennene og naboungene der han bodde.[2]

Han arbeidet som gjetergutt og gårdsgutt. Først var han på gården Hjelmstad sommeren 1929. Siden arbeidet han på flere andre gårder i Ringsaker: Nordre Børke, Vik, Opsal, Vestre Løken og Rud.[3] I 1939 (på fløttardagen 14. april) sluttet han i jobben på gården Ner-Skyberg i Ringsaker. Senere det året fikk han jobb på gården Lodding på KløftaRomerike. Da var han 25 år gammel.

De fleste fortellingene og sangene til Alf Prøysen foregår i et miljø som ligner på bygda hvor han vokste opp: store gårder og små husmannsplasser på 1920- og 1930-tallet.

I løpet av 1930-årene, mens han bodde hjemme i Ringsaker, var han med i amatørteater.[3] Han skrev teaterstykket Gifting på Nautebakken[3], og han skrev også revyviser for amatørrevyer.

Det første diktet hans som sto på trykk var «Røde geranier»; det sto i bladet Kooperatøren i 1938. Han fikk 20 kroner i betaling for det. (Det var mye penger; året etter fikk han 90 kroner i månedslønn på gården Lodding.) I 1938 fikk han også dikt på trykk i bladet Arbeidermagasinet. Alf Prøysen hadde blitt venn med Knut Fjæstad fra Stange i 1932, da Fjæstad var handelsbetjent på samvirkelaget på Rudshøgda. Siden var de brevvenner. Det var Fjæstad som hjalp Prøysen med å få dikt på trykk i blad. Fjæstad arbeidet på kontoret til Norges Kooperative Landsforening i Oslo, og kjente redaktøren i bladet Kooperatøren.[2][8]

1940-årene – gjennombruddsårene[rediger | rediger kilde]

Prøysen på scenen. Chat Noir i Oslo, 1954.


«Narrevise» fra 1951 er beskrevet som en «programerklæring»[9] eller som et «indirekte sjølportrett».[10]

Så syng vi visa om ungdomsglea,
den høve best for en gammal nar.
Med blanke bjellkræinser kringom knea
kæin ingen vekse tel vaksin kar.
Men har´n bjeller, så får dom låte,
og har´n viser, så får dom fram.
Og itte kæille je det å gråte
om aua vassflyg når´n tæk en dram.

I lange, lystige ungdomsnetter
je tralle viser ta mange slag,
så freske jinter med svarte fletter
fekk trampe takta te lysan dag.
Je kom med viser om leik og leven,
og æiller stemte je tona ned,
om snart ´n Torvæill og snart ´n Even
fekk kyss på kjakan og itte je.

Visa har i alt 5 vers.

Etter at Prøysen flyttet til Kløfta i 1939, arbeidet han i to år på forskjellige gårder på Kløfta og på Sørum. I 1941 solgte han ni revyviser til Dovrehallen[3][11] og han skal han ha fått tilbud fra direktøren der, «Hansy Petra»[2][12], om jobb som fast husdikter. Uheldigvis brant Dovrehallen ned akkurat samtidig, og det ble ikke flere revyer der på lenge.

Høsten 1941 fikk han i stedet jobb som fjøsrøkter på Vøyen gård i Asker.[2][13][14][15] Like ved Vøyen lå Statens Småbrukslærerskole på gården Sem. Prøysen ble venn med elever og lærere der, og hjalp dem med å sette opp skolerevy høsten 1942, høsten 1943 og våren 1944.[3][16] Mens han bodde i Asker skrev han konfirmasjons- og bryllupssanger på bestilling for folk i bygda.[17] I 1943 fikk han med en novelle i ei bok. Novellen het «Fanten» og boka het 16 mann forteller.

Mens Prøysen bodde i Asker under krigen, arbeidet han også med de novellene som skulle bli den første boka hans, Dørstokken heme. Under arbeidet med den, kalte han den både for Bygdefortellinger og Livet og leiken.[17] Boka ble utgitt høsten 1945. Det var bokhandleren A.I. Vig på Høvik Bokhandel i Bærum som var forlag for boka. På den tiden var det vanlig at bokhandlere utga bøker.

På sankthansaften 1945 ble han kjent med Else Storhaug fra Rena. De møttes på en fest som hjemmefrontsoldatene arrangerte ved Leangkollen, der de holdt vakt.[18] Hun hadde vært tjenestepike i Oslo fra 1934, og tok sykepleierutdanningAker i 1937. Prøysen sluttet i gårdsjobben sommeren 1945, fordi han ville prøve å tjene nok penger på å skrive. Alf og Else forlovet seg 17. mai 1946.

På vinteren 1946 fikk Prøysen spørsmål om å skrive viser til studentrevyen Ad Undas. Han skrev ei vise som parodierte Trygve Lie. Trygve Lie var nettopp blitt den første generalsekretæren i FN. Prøysen kalte visa «Når man ser det hele litegrann fra oven». Han ble også bedt om å synge visa under forestillingen. Denne sangen ble spilt på radio mange ganger i 1946, og det var det første tilløpet til at Prøysen var kjendis.[2][3] I revyarbeidet ble han kjent med Mentz Schulerud – som var regissøren av revyen og også hadde bodd på Rudshøgda da han var barn, og Johan Vestly, som laget kulissene. På den tiden var Johan kjæreste med søstera til Mentz, og Alf ble kjent med alle tre. Søstera het Anne-Cath. Hun skulle siden gifte seg med Johan og få navnet Anne-Cath. Vestly.

På høsten 1946 spurte Lauritz Johnson i NRK om Prøysen kunne lage en ny julesang til Barnetimen. Da skrev han «Musevisa». Det var det første han gjorde for NRK, men siden laget han mange ting for barn og voksne i radio. I april 1947 spilte han inn den første grammofonplata.[2] Den hadde to sanger: «Frøken gi meg himlens nummer» og «Bare pappa hadde tid». Han hadde ikke skrevet disse sangene selv. I september 1948 laget han tre nye plater, og denne gangen hadde han skrevet alle sangene selv: to plater med barnesanger som «Lillebrors vise», og en plate med to sanger for voksne: «Husmannspolka» og «På Hamar med slakt». I 1948 ga han ut ei bok med viser, Drengstu’viser, som ble veldig populær. Han sang mye i radio og på turné det året, og kalte siden 1948 for «Det året je var sjenni» (geni).[2][19]

De første bøkene til Prøysen solgte svært godt. Drengstu'viser (1948) ble solgt i 140 000 eksemplarer; Lillebrors viser (1949) ble solgt i 60 000 eksemplarer; Trost i taklampa (1950) solgte 100 000 eksemplarer.[20]

1948–70 – årene som etablert kunstner[rediger | rediger kilde]

Alf Prøysen med familie hjemme i Stasjonsvegen i Nittedal, 1964

Alf og Else giftet seg i juli 1948. De flyttet til Nittedal, hvor de leide et rom hos Borghild Rud.[2][3] I 1952 bygde de hus i Askeladdveien i Nittedal. Alf og Else Prøysen fikk to barn: Elin (født 1949) og Ketil (født 1951)[21]. Elin Prøysen skulle siden bli en kjent visesanger selv. Huset i Askeladdveien var en tomannsbolig. Siden, i 1963, bygde de et nytt hus i Stasjonsvegen i Nittedal.

I 1955 bygde familien ei lita hytte på Tromøya på Sørlandet.[3] Det samme året kjøpte Alf Prøysen barndomshjemmet sitt fra gårdbrukeren som eide det, slik at foreldrene hans slapp å bo i et hus som andre eide.[3]

Fra 1950 til 1960 hadde han egen barneside i Kooperatøren, medlemsbladet for samvirkelagene.[2] Fra 1951 til 1970 skrev han «lørdagsstubber» i Arbeiderbladet.[2] I tillegg jobbet han mye med NRK, både i Barnetimen for de minste og i Søndagsposten med viser for voksne. Noen forteller at han ofte dro til NRK-huset, som å «dra på jobben», og satt der i resepsjonen og arbeidet med tekstene sine.[22]

Romanen Trost i taklampa utkom i 1950. Den ble en bestselger, men skapte også mye diskusjon om det var best å bo i byen eller på landet.[23] Romanen ble gjort om til teaterstykke på Det Norske Teatret i 1952, den ble film i 1955 og musikal i 1963. Alf Prøysen laget også andre skuespill for barn og voksne. I tillegg til å synge sangene sine sjøl skrev han også sanger for andre: Han laget «Tango for to» til Nora Brockstedt, og den ble en kjempeslager i 1957.[3]

Prøysen ble med i en klubb som heter Visens venner i 1948.[24] Der samarbeidet han med Thorbjørn Egner, Yukon Gjelseth og Kåre Siem om å lage tre store visebøker – i 1954, 1955 og 1970. I 1962 ble han kjent med den svenske visesangeren Carl-Anton Axelsson, og i 1964 ble han venn med den visesangeren Alf Cranner. Begge var yngre enn ham, og han samarbeidet godt med begge to, og hadde også en flittig brevveksling med dem.[25][26][27] Carl Anton oversatte og sang Alf Prøysens sanger på svensk, mens Alf Prøysen skrev nye sanger for Alf Cranner.

Prøysen var syk den siste tida han levde, men arbeidet til det siste. Han døde av kreft på Rikshospitalet i Oslo, 23. november 1970. Da var han bare 56 år gammel. Alf Prøysen ble begravet i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.[2]

Forfatter og visekunstner[rediger | rediger kilde]

Alf Prøysen i Radioteatrets studio, 1959.
Prøysen hjemme på arbeidsrommet, 1964.

Roman og noveller[rediger | rediger kilde]

Alf Prøysen skrev én roman, noen noveller og mange korte fortellinger som han kalte lørdagsstubber. Lørdagsstubbene var korte fortellinger som har skrev for Arbeiderbladet.[28] I alt skrev han 742 lørdagsstubber fra 1951 til 1970. Disse stubbene er kanskje det mest typiske han har skrevet; både fordi det er så mange av dem, og fordi mange av de typiske motivene i forfatterskapet hans brukes her – ofte flere ganger.

Den første boka han utga var novellesamlinga Dørstokken heme i 1945. Boka hadde undertittelen «hedemarksfortellinger», men de ligner på det som vanligvis kalles noveller.[28] I 1950 utga han romanen Trost i taklampa. I boka Utpå livets vei (1952) blandet han noveller i vanlig novellelengde (4–5 til 12–15 sider) med de korte fortellingene fra avisen.[28] I Kjærlighet på rundpinne (1958) er det bare korte lørdagsstubber, og etter at Prøysen døde i 1970, har det blitt utgitt 6 nye bøker med resten av lørdagsstubbene fra avisen.[2]

Hovedpersonen i romanen Trost i taklampa er den unge dama Gunvor Smikkstugun, som kommer hjem til bygda på ferie fra jobben sin i byen. Gunvor vil dels vise seg fram og fortelle hvor fint hun har fått det, og dels vil hun få med seg de andre ungdommene i bygda inn til byen. Mange synes at Gunvor forstyrrer freden i bygda. Motstanderne sine kaller hun for «de hugguskakke», de som driver med «bokprat»[29]; det er dikteren Lundjordet, bonden på Smikkstad, læreren Brekkestøl og redaktøren Gregersen.

Viser, dikt og grammofon[rediger | rediger kilde]

Prøysen sang først visene sine sjøl til eget gitarakkompagnement.[30] Etter hvert begynte han å skrive sanger for andre artister, slik som Nora Brockstedt. I april 1947 spilte han inn sin første 78-plate[31]; den hadde to sanger: «Bare Pappa hadde tid» og «Frøken gi meg himlens nummer».[30]

Han var godt kjent med den folkelige visetradisjonen fra sin egen oppvekst.[32] Da han var ung, hadde han en egen håndskrevet visebok hvor han noterte ned sanger han hørte. Mange av de svenske sangene hadde han lært av faren, som arbeidet sammen med tømmerhoggere fra Sverige om vinteren. Alf Prøysen brukte virkemidler fra skillingsvisene i mange av sine egne tidlige viser. Sangen «Steinrøysa neri bakken», som sto i viseboka Drengstu'viser i 1948, hadde han selv først skrevet «på rallarsvensk og i skillingsvisestil»[32] med tittelen «Bland björkorna bredvid kojan», men den norske versjonen var både realistisk og usentimental. I visa «Den skyldige» (1948) blander han også tradisjonelle skillingsvisemotiv som streng far, unge elskende og ulykkelige skjebner, med et komisk og realistisk sluttpoeng: stigen gikk i stykker. Den samme blandingen av høystemt skillingsvise og det realistisk-komiske stilbruddet brukes også i «Hilma og Roger» (1962).[32]

Alf Prøysen samarbeidet med mange komponister: Bjarne Amdahl, Finn Ludt, Ulf Peder Olrog, Christian Hartmann og Johan Øian har skrevet flest, men i alt er det 35 ulike komponistnavn i de tre bindene med samlede viser som ble utgitt i 1978.[33][34] Mange av melodiene til Prøysens sanger er angitt med trad. som komponist, det vil si tradisjonell melodi uten kjent komponist. Det er usikkert hvor mye Prøysen selv hadde tilført de melodiene han oppga som trad. Noen tror at han skrev mye av melodiene selv, men ikke var sikker på om noe kunne vært lånt, og at han derfor oppga trad. for sikkerhets skyld.[35] Torhild Viken har sammenlignet den første og siste visesamlinga Prøysen utga: Drengstu'viser i 1948 og Så seiler vi på Mjøsa i 1969: I den første visesamlinga er alle melodiene av trad.; i den siste er alle skrevet av kjente komponister.[36]

Flere av sangene hans ble først framført i radioprogrammet Søndagsposten, som gikk fra 1957 til 1979.[30]

Sangen «Så seiler vi på Mjøsa» er et eksempel på hvordan Prøysen samarbeidet med den svenske visesangeren Ulf Peder Olrog: sangen hadde opprinnelig både tekst og melodi av Olrog – utgitt i 1945, men Olrog og Prøysen hadde en avtale om å bruke hverandres tekster fritt.[37][38][39][40] Olrogs versjon het «resan til Chyterae», og handler om to ungdommer som flørter og drømmer om en sydenferie mens de betrakter et rokokkomaleri. Prøysen gjør teksten antiromantisk, og plasserer den i et gjenkjennelig og hverdagslig Hedmarksmiljø. Sangen ble spilt inn på EP i mars 1966, og hos NRK i radioprogrammet «Dans på sletta» i juli 1966. Den ble brukt som lørdagsstubb i Arbeiderbladet i august 1966, og i bokform i 1969, i viseboka Så seiler vi på Mjøsa. I 1972 kom den i et notehefte.[41]

På teater[rediger | rediger kilde]

Det norske teatret holdt til i Stortingsgata fra 1945 til 1985.

Alf Prøysen hadde drevet mye med amatørteater og revy mens han var ung.[42] Hans første teaterstykke på en stor scene var dramatiseringen av romanen Trost i taklampaDet norske teatret i 1952. Forestillingen var et samarbeid mellom Prøysen og Asbjørn Toms, og var preget av opprørstrang og raus folkelig humor.[43]

Enakteren Fløttardag ble spilt av Riksteatret i 1952, som en del av deres «bygdeturné»[44]. Hovedpersonen i Fløttardag er Arne Barnehjemmet, som «har Prøysens hjerte og trekk», akkurat som Gunvor Smikkstuggun har det.[45] Arne er gårdsarbeider, men misforstår stemningen av misnøye i drengstua. Han tar den på alvor, og blir dermed den eneste av arbeiderne som faktisk sier opp og flytter på fløttardagen.

I 1954 laget Toms og Prøysen To pinner i kors, som beskrives som «ein komedie i seks bilete» og «ikkje stor dramatikk, men […] scenesjarm»[43], med musikk av Finn Ludt. I 1959 satte Toms og Prøysen opp Tingel-Tangel i natt – en «karusel i 7 runder», blant annet med utgangspunkt i Ulf Peder Olrogs viser i Prøysens norske versjon. Stykket er omtalt som musikal og som «Hedemarks-operette».[43]

Trost i taklampa ble film i 1955, og kom tilbake til teatret som musikal i 1963, med musikk av Finn Ludt. Sølvi Wang spilte hovedrollen i musikalen, og nummeret med Snekkersvekara[46] ble laget til musikalversjonen. I 1964 samarbeidet Prøysen med Bjarne Amdahl om en musikalversjon av Hu Dagmar, med Nora Brockstedt i hovedrollen.

Barneteaterstykket Sirkus Mikkelikski med undertittelen barnekomedie i 6 bilete, med regler og rim og simsalabim hadde premiere på Det norske teatret i 1954.[47]

Fortellinger og sanger for barn[rediger | rediger kilde]

Birgitta Andersson og Carl-Gustaf Lindstedt fra den svenske julekalenderen «Teskedsgumman» i 1967. Serien er en av de mest populære svenske barnetv-serier gjennom tidene. Seriens fremstilling av Teskjekjerringa ligger tett opp til Björn Bergs tegninger.[48]

De fleste av Alf Prøysens sanger og fortellinger for barn ble først sendt i Lørdagsbarnetimen og andre radioprogram.[49][50] Hans første bidrag til barneprogram i radio kom i 1946, og det som gjorde ham «kjent og kjær blant store og små var Barnetimen for de minste, som han begynte med i 1952.»[51] Bøkene for barn var først sangbøker i 1949 og 1950, og deretter Rim og regler fra Barnetimen (1954), med en blanding av fortellinger og sanger. Teaterstykket Sirkus Mikkelikski (1954) er laget med utgangspunkt i sanger og figurer som var kjent fra Prøysens barnesanger i Barnetimen: «Bolla Pinnsvin», «Helene Harefrøken» og «Nøtteliten».

Den grønne votten (1964) er delvis inspirert av det ukrainske eventyret Skinnvotten, som Prøysen hadde gjenfortalt på norsk i 1956.[51][52] Hovedfortellingen handler om Ragnar som mister den nye votten sin, og om dyrene som låner den. Innenfor dette tilføyer Prøysen flere dyrefortellinger og viser.

Den viktigste delen av Prøysens fortellinger for barn er eventyrene om Teskjekjerringa. Hun ble først utviklet til barnesiden i bladet Kooperatøren i 1954, og kom i radio i 1955 og i bokform i 1956 og 1957 – først i Sverige, og året etter i Norge.[49][53] Teskjekjerringa er kjent i mange land, og hun er antagelig mer kjent i Sverige enn i Norge. Teskjekjerringa er til daglig et vanlig voksent menneske, men noen ganger blir ho «lita som ei teskje». Når hun er en liten figur kan hun snakke med dyr, og når hun er liten blir hun også en «usynlig venn» som barn kan forholde seg til som en likeverdig.

Til forskjell fra Prøysens øvrige forfatterskap er de fleste av barnesangene på bokmål, og med en nøytral miljøtegning.[49] Mange av barnesangene er fortellende, men det finnes også tøyseregler (som «Skippervise»), regler (som Geitekillingen) og eksempeler på «omvendte verdner» hvor reglene er omvendt fra det de er til vanlig (som i I bakvendtland og Jenta som lærte kongen å spise havregrøt). De meste av barnelitteraturen hans er likevel basert på eventyrformen, med eventyrets faste åpningssetning «det var en gang».[49] Et vanlig tema i fortellingene for barn er omsorgen for de minste, enten det er Lillebror eller dyra. Teskjekjerringa «solidariserer seg med alt som er lite»[51], og har «et særlig øye for ensomme barn og vergeløse dyreunger.»[49]

Sammen med Anne-Cath. Vestly og Thorbjørn Egner bidro Prøysen til å gjøre 1950-tallet til en gullalder i norsk barnelitteratur, med utgangspunkt i arbeidet med Barnetimen for de minste. Sammen med Vestly laget han barne-tv-serien Kanutten og Romeo Clive i 1963.

Miljø, språk og stil[rediger | rediger kilde]

Alle prosafortellingene og mange av sangene er skrevet på hedmarksdialekt. Dialekten brukes oftere i fortellinger og sanger for voksne, og ikke så mye i barnesangene og -bøkene.[49]

De fleste novellene og stubbene foregår innenfor det miljøet Prøysen selv vokste opp i: fattigfolk, arbeidsfolk og tjenere som arbeidet i landbruket. Tida er vanligvis den tida han sjøl vokste opp, på 1920-tallet og 1930-tallet. «Dette betyr ikke at stubbene er folkelivsskildring i den forstand at miljøskildringen blir et mål i seg sjøl. Selv om Prøysens kortprosa har en klar hedemarkstilknytning i språk og miljøskildring, er tematikken alltid allmenn.»[28]

Torhild Viken har sammenlignet miljø og tema i den første og siste visesamlinga Prøysen utga: Drengstu'viser i 1948 og Så seiler vi på Mjøsa i 1969. Hun mener at Drengstu'viser forteller om tilknytninga til husmannskulturen og grendefolket; visene «fortel om ei utprøvande og kritisk holdning til den rådande ideologien både i bygda og i samfunnet elles.» Boka fra 1969 er ei «tematisk breiare visesamling enn 'Drengstu'viser'»; det handler ikke lenger bare om småkårsfolk: personene i de nye visene «kan ein ikkje karakterisere anten som over- eller underklasse, [men med] eit så rundt omgrep som 'folk flest'.»[36] De nye visene handler om «det vi kan kalle sentrallyriske tema. Dette er viser om kjærleik og naturoppleving og om det forgjengelege menneskelivet.» Denne forandringa kan delvis forklares med at husmannskulturen var i ferd med å forsvinne, men også med at Prøysen etterhvert hadde fått et bredere publikum.[36]

I «Peppersvenn-vise» fra samlinga Drengstu'viser (1948) bruker Prøysen en stige som metafor for opplevelsene av rang og standsforskjeller som folk bruker for å holde hverandre nede og gjøre seg fremmede for hverandre:

Jeg tenkje meg en stæga med mange mange trinn
Det giftegærn ungdom ska finna maken sin
Så finn du den du meine
Er den eneste og eine
og syns at ho står jevnhøgt med stægaplassen din

Så kjæm det rare verset je nesten itte kæin
For æille har sin stæga i sin egen tankes læind
Og om du står på stægan din
med jinta jevnhøgt trinn ved trinn
står jinta på sin egen, ved himmelrikes grind

[visa har i alt 5 vers].

En lignende endring skjer også med lørdagsstubbene: De eldste handler om det gamle bygdemiljøet og gårdsarbeiderne, mens flere av stubbene fra 1960-tallet handler om emner fra samtiden: «om moter og miniskjørt, om popmusikk og syndige bøker, om fjernsynet og korleis det påverkar folks kvardagsvanar, han skriv om sport og masseturisme til Syden.»[54]

Alf Prøysens mor Julie ble en gang spurt om hun mente sønnen hennes skrev om bestemte personer. Hennes svar var dekkende og treffende nok: «Hæin har skrivi om oss æille, akkurat som vi er...».[55]

Tema og budskap[rediger | rediger kilde]

Prøysens forfatterskap har blitt oppfattet og brukt på forskjellige måter. Noen skriver at «Prøysen er kjent for å være en koselig, lun og snill forfatter.»[56] Andre skriver: «Spørsmålet er om Prøysen er idylliker og nostalgiker, eller om det også er et opprør i Prøysens diktning, et opprør mot den lagdelte samfunnsordenen på bygdene i tidligere tider, og et opprør mot all undertrykkelse av de som er små også svake og annerledes.»[20] Magne Lindholm og Jørn Simen Øverli åpnet en debatt om dette i en serie radioprogram i NRK våren 1992; «deres budskap er at Prøysen under den sjarmerende og humoristiske overflaten aktualiserer allmennmenneskelige og eksistensielle grunnproblemer, og at det finnes mye tvil, disharmoni og uro under den smilende overflaten».[20] Denne diskusjonen hadde pågått tidligere også: Alf Cranner sa noe av det samme i et intervju med Jan Erik Vold i 1975, og Ove Røsbak sa noe lignende i 1988.[20][27]

I de tidlige tekstene, som i novellesamlinga Dørstokken heme, viser han fram klasseforskjellene på flatbygdene. Det handler ofte om klasseforskjellene mellom storbønder og husmenn; enda oftere handler det om hvordan husmanns- og tjenestefolk passer på at ingen av dem får prøve å gjøre seg bedre enn de andre. Det er en streng jantelov som møter dem som prøver å bryte med innarbeidede mønster. I visa «Griskokktrøsta» formuleres denne innarbeidede janteloven slik: «For vi skal villig glømme du er grishusknøl, men det på en betingels': Du ska kåmmå hau det sjøl!». Mange av stubbene er triste; de handler om folk som mislykkes med det de prøver på, eller som misunner og baksnakker hverandre.

Hans eneste roman, Trost i taklampa, handler om ulike former for undertrykkelse. Her gikk Prøysen imot de fleste som skrev om bygda på denne tida, og framstilte flukten fra landsbygda som et frigjøringsprosjekt. Det ironiseres over bygderomantikere og maktpersoner som prøver å framstille utflytterne som svikere, mens hovedpersonen Gunvor Smikkstugun er en tvetydig helt; enten frigjører eller opptatt av å skryte av seg selv.

Interesse for Prøysen etter hans død[rediger | rediger kilde]

Det er skrevet tre biografier om Alf Prøysen. Den første ble skrevet av to journalister fra Hedmark, Helge Hagen og Dag Solberg. Den andre ble skrevet av dattera Elin. Den utkom i 1989, da det var 75 år siden Alf Prøysen ble født. Den siste er skrevet av Ove Røsbak, og utkom i 1992.[57] Bjørn Ivar Fyksen, som er stipendiat ved Høgskolen i Hedmark, skal i 2014 ta den første doktorgraden på Prøysens forfatterskap, med vekt på klasseperspektivet og slektskapet til arbeiderlitteraturtradisjonen.[58]

I 2010, da det var gått 40 år siden dikteren døde, gav journalisten og forfatteren Nils-Petter Enstad ut boka Imilla seg og himlen. En vandring i Alf Prøysens religiøse landskap på det Ringsaker-baserte forlaget Hovde forlag. Her prøver forfatteren å påvise hvordan barnetroen ligger som et premiss i mye av Prøysens diktning, ikke minst gjennom påvirkningen han fikk gjennom de friluftsmøtene frelsessoldatene fra Brumunddal hadde langs Prestvægen hvert år.

Hus og statuer[rediger | rediger kilde]

Prøysenhuset er et kulturhus og museum på Rudshøgda i Ringsaker. Veggen er dekorert med figurer fra Prøysens forfatterskap.

Barndomshjemmet Prøysenstua var i privat eie fram til 1985; det var Alf Prøysens søstersønn Rolf Ove Hagen som da eide huset. Ringsaker kommune kjøpte det og tilbakeførte det til den stilen og standarden det hadde hatt under Prøysens oppvekst på 1920-tallet.[1] Huset var åpent for omvisninger både før og etter 1985. Opplevelsessenteret Prøysenhuset ved E6 på Rudshøgda åpnet i 1987. Et nytt museum åpner sommeren 2014.

Inge Haukvik fra Børsa i Sør-Trøndelag har landets største samling av Prøysen-gjenstander; og har etterhvert også samarbeidet med Prøysenhuset om å utvikle deres samling.[59][60]

Utenfor NRKs lokaler på Marienlyst ligger «Steinrøysa neri bakken», et minne som ble etablert i 1971 på initiativ fra NRK. Steinrøysa består av én stein fra hver kommune i Norge. Steinrøysa er siden utviklet til en minnelund over Prøysen, Erik Bye og Otto Nielsen; de tre samarbeidet i radioprogrammet Søndagsposten.[61][62][63]

Skulptøren Sivert Donali har laget to helfigur-statuer av Alf Prøysen: Statuen hvor Prøysen går gjennom grinda ble avduket på Rudshøgda i 1989.[64] En statue av Prøysen som spiller gitar, ble avduket i Nittedal i 2001.[65] Donali døde i 2010, men en byste av Prøysen som han hadde laget, ble avduket i Moelv i 2011.[66] Svein Tore Kleppen har laget en helfigur-statue som står i Det Norske Teatret; den ble avduket i 1988. Kleppen har også laget byster av Prøysen; de står i Prøysenhuset. Gravsteinen på Vår Frelsers gravlund i Oslo er en naturstein med Prøysens navnetrekk. Ved Præstvegen finnes en minnestein med et portrett i relieff, laget av gravøren Øyvind Hansen[67]

Fritz Røeds bronseskulptur av Teskjekjerringa fra 1973 finnes på Domkirkeodden i Hamar, og på Rykkinn[68], i Ski[69] og i Porsgrunn.

Prøysens Venner[rediger | rediger kilde]

Medlemsforeningen Prøysens Venner ble stiftet i Ringsaker i juli 1985[70], og arbeider «for å ivareta Alf Prøysens minne og for å opprettholde og styrke interessen for hans forfatterskap». Foreningen samarbeider med Ringsaker kommune og Prøysenhuset. Foreningen begynte i 1996 å utgi bladet PrøysenVennen.[71][72] Siden 2002 har foreningen også vært medutgivere av Prøysenårbok annenhvert år.[73]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

I 1970 mottok Prøysen Norsk kulturråds ærespris; denne prisen fikk han vite om de siste dagene han levde.[74] I 1970 fikk han også Kultur- og kirkedepartementets hederspris for barne- og ungdomslitteratur. Departementets hederspris ble tildelt posthumt, det vil si etter at han var død, og er bare utdelt denne ene gangen.

I 2011 ble Prøysen innlemmet i Rockheim Hall of Fame sammen med a-ha, Åge Aleksandersen, Jokke & Valentinerne og Wenche Myhre.

Plater med Prøysen-sanger[rediger | rediger kilde]

Lars Lillo-Stenberg utga ei Prøysen-plate i 2006.
Nora Brockstedt har gitt ut flere Prøysenplater.

Mens Alf Prøysen levde, fikk han aldri utgitt noen LP-plater med sine egne sanger, bare EP-plater og singler. Det å utgi LP-plater var ikke så vanlig for norske artister på den tiden.

Den første LP-plata hvor han sang sine egne sanger, var Alf Prøysen i 1971. I 1980 kom samlealbumet Graset er grønt for æille på 3 LP-plater.[75] I 1993 ble det utgitt 2 store samlealbum hvor han sang selv: Original Prøysen var 5 CD-plater med opptak fra NRKs arkiver, mens På grammofon inneholder komplette plateinnspillinger.

Mange andre artister har spilt inn Prøysens sanger:

Det er også mange artister som har med enkelte sanger av Prøysen på sine plater; særlig barnesangene og julesangene.

Nye Prøysen-forestillinger på teater[rediger | rediger kilde]

Noen av de teaterstykkene som Prøysen selv skrev, spesielt Trost i taklampa og Sirkus Mikkelikski, har blitt spilt mange ganger. I tillegg har mange teater laget egne, nye Prøysenforestillinger med utgangspunkt i andre av hans sanger og fortellinger.

Kirsti Sparboe, Arne O. Reitan og John Yngvar Fearnley i Trøndelag Teaters oppsetning av Trost i taklampa, 1975.

Det norske teatret har Prøysens samarbeidspartner Asbjørn Toms laget tre kabareter basert på Prøysens viser og stubber, karakterisert som «ein slags prøysensk ønskekonsert»[43]: Kjæm du i kveld (1974), Når groværet kjem (1980) og Nå seile vi på Mjøsa (1988). Nationaltheatret viste i 2001 kabareten Kjæm æiller att![80] Teater Innlandet viste i 2012 forestillinga Skaff meg en synder av Morten Joachim, basert på Prøysens noveller.[81][82]

Toms og Det norske teatret har også laget barneforestillingene I bakvendtland (1972) og Hompetitten (1977). Teskjekjerringa ble teater i 1989 med Teskjekjerringa på camping og senere også med Teskjekjerringas julestrid i 2003 og senere.[43][83] Oslo Nye Teater har vist dukketeaterforestillingen Jul med Prøysen og snekker Andersen mer enn 1000 ganger siden premieren i 1991.[84][85]

Utgaver av bøkene[rediger | rediger kilde]

Etter at Alf Prøysen døde, har det kommet mange nye bøker med sangene og fortellingene hans. Det begynte med fire bøker med lørdagsstubbene (1972–75). I 1978 kom samlede verker i 12 bind; det var 7 bind med fortellinger for voksne, 3 bind med sanger og 2 bind med barnebøker.[86]

En bok som kom i spesielt stort opplag var Alf Prøysen, et portrett i tekst og bilder (1989)[87]; den ble sendt ut som gave fra Norsk Kommuneforbund til alle medlemmene i forbundet, og fikk dermed et opplag på 210 000 eksemplarer.[88] Boka hadde to deler: en del med bilder fra Prøysens liv, og en del med tekster av Prøysen, med nye kunstfotografier til.

Det er laget tema-utvalg av Prøysens sanger og fortellinger for barn:

  • Nå skinner sola i vinduskarmen (1989)[89] er gjenutgitt som Sommerbok for barn (1999)[90] og Sommer med Prøysen (2010). Alle tre utgavene er illustert av Kari Grossmann.
  • Jul med Prøysen (1982) er illustert av Borghild Rud.[91] Gjenutgitt 2013 med tittelen Prøysens jul.
  • Julebok for barn (1985) er illustrert av Kari Grossmann.[92]

Alf Prøysen var selv opptatt av at visene hans ikke «bare» skulle regnes som viser, men også som dikt.[93] Bokklubben utga et utvalg med hans dikt i 1971, kalt Lørdagskveldviser.[94] De ble trykket uten noter. Også diktutvalget Kyss meg sakte (1997)[95] ble trykt uten noter. Sangene til Prøysen finnes i mange ulike sangbøker. I den store Norsk visebok (1993)[96] er det tatt med 27 sanger av Prøysen.[97]

Bifil-debatten 2004[rediger | rediger kilde]

I 2004 skrev Ove Røsbak en artikkel i Dagbladet, like før 90-årsdagen til Alf Prøysen[98]. Røsbak hadde skrevet en biografi om Alf Prøysen i 1992. I 2004 skrev han at han angret på at han ikke hadde fortalt i biografien om at Alf Prøysen var bifil – det vil si at han kunne forelske seg i både kvinner og menn.

Det førte til en langvarig debatt.[99] Noen mente at det ikke var sant, noen mente at det ikke passet seg å snakke om det,[100] og noen mente at det ikke gjorde noen forskjell.[101] Noen mente også at man ville forstå Prøysen bedre etter at dette var blitt kjent.[102] Kim Friele ble intervjuet i Dagbladet 23. juli. Hun sa at Røsbak snakket sant, og at hun hadde snakket med Alf Prøysen om å være bifil i 1967, og at han var flau fordi han ikke turde å fortelle andre om det. Mange trodde på henne.[99]

Senere har man funnet fram sanger av Alf Prøysen som kan tolkes som hint om legningen som han ikke ville fortelle om.[103][104][105] «Vise om løgna» er en sang om å ha hemmeligheter, mens «Mannen på holdeplassen» kan oppfattes som en sang om to menn som blir forelsket ved første blikk.[106]

Lister over det han utga[rediger | rediger kilde]

Prøysen samarbeidet med den svenske visekunstneren Ulf Peder Olrog; de oversatte hverandres tekster.
Ove Røsbak har skrevet den største biografien om Prøysen. Den utkom i 1992.
Prøysen samarbeidet med Anne-Cath. Vestly om tv-serien Kanutten og Romeo Clive i 1963

Oversikten omfatter førsteutgivelser i Norge. Prøysens tekster har vært gjenutgitt på mange måter. Alf Prøysen står også som oversetter av flere eventyr og bildebøker fra ulike språk: russisk, svensk, dansk, engelsk og tysk. Prøysen kunne ikke selv alle disse språkene, og må ha samarbeidet med andre som laget grunnoversettelsene.

Dikt og viser[rediger | rediger kilde]

  • Drengstu'viser, 1948
  • Musevisa, 1949
  • Vårvise, 1950
  • Viser i tusmørke, 1951
  • Tingeltangel i natt, 1954, 8 viser av Ulf Peder Olrog, gjendiktet av Prøysen
  • 12 viser på villstrå, 1964
  • Så seiler vi på Mjøsa og andre viser, 1969
  • Lørdagskveldsviser, 1971
  • De gamle visene, 1972-1983, Forlaget For Alle

Roman, noveller og lørdagsstubber[rediger | rediger kilde]

  • Dørstokken heme, Hedmarksfortellinger, 1945
  • Trost i taklampa, roman, 1950, ISBN 82-10-04895-3
  • Utpå livets vei, 1952 (lørdagsstubber og noveller)
  • Matja Madonna, 1955
  • Kjærlighet på rundpinne, 1958 (lørdagsstubber)
  • Muntre minner fra Hedemarken, 1959
  • Det var da det og itte nå, 1971 (barndomsminner, etter radiomanuskript fra 1969)
  • Jinter je har møtt, 1972 (lørdagsstubber)
  • Onger er rare, 1973 (lørdagsstubber)
  • Kjærtegn, 1974 (lørdagsstubber)
  • Livets sekund, 1975 (lørdagsstubber)
  • Tia og timen, 1998 (lørdagsstubber)
  • Spaserveger i granskog, 1998 (lørdagsstubber)

Drama som er oppført på teater[rediger | rediger kilde]

  • Trost i taklampa, skuespill 1952, musikal 1963
  • Fløttardag, 1952
  • To pinner i kors, 1954
  • Sirkus Mikkelikski, 1954 (Barneteater. Musikk: Johan Øian)
  • Tingel-tangel i natt, 1959 (Musikk: Ulf Peder Olrog og Bjarne Amdahl)
  • Hu Dagmar, musikal 1964 etter Ove Ansteinssons stykke (Musikk: Bjarne Amdahl)

Barnebøker[rediger | rediger kilde]

  • Musevisa, 1949
  • Lillebrors viser, 1949
  • Teddybjørnen og andre viser, 1950
  • Rim og regler fra Barnetimen, 1954 (Inneholder både viser og fortellinger, blant annet Musa i bua og Geitekillingen som kunne telle til ti)
  • Kjerringa som ble så lita som ei teskje, 1957
  • Alle tiders gullhøne, 1959 (Flere fortellinger som senere har blitt billedbøker: Skomaker-dokka, Den vesle gutten og julenissetoget, Snekker Andersen og julenissen, Jenta som lærte kongen å spise havregrøt)
  • Teskjekjerringa på nye eventyr, 1960
  • Sirkus Mikkelikski, 1963
  • Den grønne votten, 1964
  • Teskjekjerringa i eventyrskauen, 1965
  • Den vesle bygda som glømte at det var jul (på svensk 1966, på norsk 1976)
  • Teskjekjerringa på camping, 1967
  • Halvmeter'n, 1968
  • Teskjekjerringa på julehandel, 1970

Plater[rediger | rediger kilde]

Film og tv[rediger | rediger kilde]

Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Husmannsplassen Prøysen hos Prøysenhuset
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q Biografi hos Prøysenhuset
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Torhild Viken. Alf Prøysen. 1989
  4. ^ Etternavnet Olafsen betød at han var sønnen til Olaf; slike etternavn som slutter på -sen kalles patronymikon
  5. ^ Alf Prøysen i Norsk biografisk leksikon
  6. ^ Røsbak 1992; side 141f
  7. ^ Kapitlet «Da klokka klang» i selvbiografien Det var da det og itte nå.
  8. ^ Fjæstad 1979
  9. ^ Sitat fra Over Røsbaks Prøysenbiografi, side 243. I Magne Lindholms tekst på plateomslaget til Original Prøysen, 1993 kalles Narrevise for «et kunstnerisk program og et sjølportrett». Det samme berøres av Hagen og Solhaug 1984; Helgesen 1993
  10. ^ Sitat fra Magne Lindholms kåseri Ironi og verdighet fra 28.10.2000; også trykt i Graset er grønt for æille. 2002. Her gjengis hele teksen til Narrevise.
  11. ^ Røsbak 1992, side 160–163
  12. ^ Egentlig het hun Sibilla Johanne Marie Schmitz; se Hansy Petra hos lokalhistoriewiki.no
  13. ^ Vøyen i ableksikon.no
  14. ^ Arnstein Kiste. «Markering av Alf Prøysens opphold på Vøyen gård». I: Årsskrift for Asker og Bærum historielag 1995.
  15. ^ Per Kristian Guntvedt. «Fra Dovrehallen til Dørstokken heme». I: Prøysenårbok 2008. Detaljert om årene i Asker
  16. ^ Karl Nilsen. «Alf Prøysen som "revyartist" og husdikter i Asker». I: Årsskrift for Asker og Bærum historielag 1984.
  17. ^ a b Røsbak 1992; side 168–180
  18. ^ Leangkollen i ableksikon.no
  19. ^ Kapitlet «Det året je var sjenni» i Elin Prøysens bok Pappa Alf, 1989
  20. ^ a b c d Knut Imerslund. «Alf Prøysen – idylliker eller opprører?». I: Alf Prøysen - idylliker eller opprører? : artikler om Alf Prøysens forfatterskap. 1995
  21. ^ Knut Imerslund. «Ketil». I: Prøysenårbok 2008. Intervju med Ketil Prøysen.
  22. ^ Kapitlet «Barnetimer og barnebøker – og søndagspost i NRK» i Elin Prøysens bok Pappa Alf, 1989
  23. ^ Kapitlet «'Trost i taklampa – hans eneste roman» i Elin Prøysens bok Pappa Alf, 1989. Sitat: «Romanen skulle handle om dem som reiste fra bygda og hvorfor de gjorde det.»
  24. ^ Velle Espeland. «'Ingen ville høre på andre enn ham'. Alf Prøysen i Visens Venner». I: Prøysen-årbok 2004
  25. ^ Elin Tinholt. Prøysen : ti stemmer om vennskap og viser. 2004. Inneholder intervju med både Cranner og Axelsson
  26. ^ Knut Imerslund. «Visevennen fra Sverige, Carl Anton Axelsson». I: I: Det er så vemodig mange viser, samtaler om Alf Prøysen. 2004.
    Brev fra Alf Prøysen til Carl Anton Axelsson. I: Graset er grønt for æille : ei bok om Alf Prøysen. 2002
  27. ^ a b Jan Erik Vold. «Alf Cranner om Alf Prøysen». I: Basar; nr 1, 1975. Opptrykt i I: Graset er grønt for æille : ei bok om Alf Prøysen. 2002
  28. ^ a b c d Knut Imerslund. «Produktiv novelleforfatter»; i Dagbladet 31. januar 1999
  29. ^ I Torhild Vikens artikkel om Prøysen i PaxLeksikon blir «de hugguskakke» forklart som kultureliten.
  30. ^ a b c Alf Prøysen i Norsk pop- og rockleksikon hos ballade.no
  31. ^ Prøysens debutplate ble utgitt på plateselskapet Columbia med nr GN 995
  32. ^ a b c Velle Espeland. «Alf Prøysen i norsk visetradisjon» I: Graset er grønt for æille. 2002
  33. ^ Knut Imerslund. «Komponisten». I: Det er så vemodig mange viser, samtaler om Alf Prøysen. 2004. Samtale med Magne Amdahl, sønn av Bjarne Amdahl.
  34. ^ Bjarne Amdahl skrev flest melodier til Prøysen, i alt 47.
  35. ^ Elin Prøysen i Pappa Alf (1989), side 117: «Ellers var han ikke villig til å innrømme at han hadde laget egne melodier, for han var så fryktelig redd for at han bare hadde plagiert en annen melodi uten å være klar over det.»
  36. ^ a b c Torhild Viken «Frå griskokk til nasjonalskald. Alf Prøysens veg frå husmannskulturen til høgkulturen – med utgangspunkt i visene hans». I: Ei Bok om Alf Prøysen, 1980
  37. ^ Elin Prøysen. «Ulf Peder Olrog og Alf Prøysen»; hos viser.no
  38. ^ Velle Espeland og Elin Prøysen. «Ulf Peder Olrog og Alf Prøysen – samarbeid over Kjølen»; hos visearkivet.no
  39. ^ Knut Imerslund. «To venner : Ulf Peder Olrog og Alf Prøysen». I: Rau skulle kjolen vara. 2005. ISBN 8275181216
  40. ^ Bo Westling. «Två omaka bröder i visans värld. Alf Prøysen och Ulf Peder Olrog - en jämförande studie». I: Prøysenårbok 2002 ISSN 1503-2256
  41. ^ Jan Erik Vold. «Prøysen på Mjøsa». I: Graset er grønt for æille : ei bok om Alf Prøysen. 2002
  42. ^ Han forteller om dette i et kapittel i memoarboka Det var da det og itte nå fra 1971.
  43. ^ a b c d e Svein Erik Brodal. «Prøysen og teateret»: I Prøysenårbok 2004
  44. ^ Foruten Fløttardag besto «bygdeturnéen» av Tor Jonssons Siste stikk og John Millington Synges I skuggen av fjellet, og noen diktopplesninger. Ref: Røsbak 1992; side 269.
  45. ^ Røsbak 1992; side 269
  46. ^ Snekkersvekara hos Youtube
  47. ^ Nils Sletbak. Det Norske teatret : femti år 1913–1963. Samlaget, 1963. (ebok fra bokhylla.no)
  48. ^ Teskedsgumman - en stor liten succé fyller 40 år!, tidningenkulturen, 19. oktober 2013
  49. ^ a b c d e f Birkeland, Risa, Vold. Norsk barnelitteraturhistorie. 2. utg. Samlaget, 2005 ISBN 82-521-5933-8
  50. ^ Kari Sønsthagen og Torben Weinreich. Leksikon for børnelitteratur. Branner og Korch, 2003. ISBN 87-411-5970-5
  51. ^ a b c Knut Imerslund. «Alf Prøysens diktning for barn». I: Alf Prøysen - idylliker eller opprører? : artikler om Alf Prøysens forfatterskap. 1995
  52. ^ ebok av Skinnvotten hos bokhylla.no
  53. ^ Alf Prøysen «Sagan om sagan om Gumman». I: Prøysenårbok 2008. Først trykt i det svenske bladet Lyckoslanten nr 4, 1967
  54. ^ Ole Karlsen. «Noko om Prøysens prosastubbar» I: Nordlit; nr 13 (2003)
  55. ^ Refleks leksikon L–R J. W. Cappelens Forlag
  56. ^ Heidi Marie Olsen. «Snille onger, moralsyn og moralformidling i noen stubber av Alf Prøysen». I: Graset er grønt for æille. 2002
  57. ^ «Prøysen-biografen»; Ove Røsbak i samtale med Knut Imerslund. I: Graset er grønt for æille : ei bok om Alf Prøysen (2002)
  58. ^ Anne Marit Vesteraas Danbolt. «Høgskolen i Hedmark satser på Prøysen!»; bloggen Magiske Hamar; 18. feb 2014
  59. ^ «Størst i Prøysen»; Byavisa, 12. sept 2006
  60. ^ «Rene «julaften» på Prøysenhuset»; Østlendingen, 30. april 2011
  61. ^ Anne Cathrine Straume. «Erik Bye hedrer Prøysen»; VG 2. mars 1993
  62. ^ Agnes Moxnes. En dag i mårå? hos nrk.no; 23. juli 2013
  63. ^ Bilde av steinrøysa hos lokalhistoriewiki.no
  64. ^ Statuen fra 1989 i Prøysenhusets flickrstrøm
  65. ^ Sivert Donali hos nittedalsportalen
  66. ^ Nå kan du møte 'n Alf på hjørnet i Storgata; Hamar Arbeiderblad; 3. oktober 2011
  67. ^ Knut Fjæstad. Alf Prøysen. Utgitt av Prøysens venner og Ringsaker kommune, 1989. (ebok fra bokhylla.no)
  68. ^ Teskjekjerringa er forsvunnet; budstikka, 3. nov 2011
  69. ^ Teskjekjerringa som ble forlatt; Østlandets blad, 25. sept 2007
  70. ^ proysensvenner.no
  71. ^ PrøysenVennen, ISSN 0809-0777
  72. ^ Digitalt arkiv av PrøysenVennen hos proysensvenner.no
  73. ^ Prøysenårbok, ISSN 1503-2256
  74. ^ Elin Prøysen. 'Pappa Alf, 1989. Side 153.
  75. ^ Graset er grønt for æille hos rockipedia.no
  76. ^ Prøysenvisene som forsvant - bannlyste perler med Øverli hos ballade.no, 2. mars 2005
  77. ^ Med blanke ark hos rockipedia
  78. ^ Jinter hos Rockpedia.no
  79. ^ Prøysen hos rockipedia.no
  80. ^ Kjæm æiller att i Nationaltheatrets forestillingsarkiv
  81. ^ Skaff meg en synder hos teaterinnlandet.no
  82. ^ Prøysen i to versjoner hos proysenfestivalen.no
  83. ^ Teskjekjerringas julestrid hos DNT
  84. ^ oslonye.no
  85. ^ Snekker Andersen med forestilling nummer 1000 på Oslo Nye, hos dt.no, 18. november 2009
  86. ^ Oversikt over 12 bind av Verker hos bibsys.no
  87. ^ Alf Prøysen : et portrett i tekst og bilder. Redigert av Torhild Viken og Jan Haug. Tiden forlag, 1989. ISBN 82-10-03208-9. (ebok fra bokhylla.no)
  88. ^ NTB, 26. november 1989: «To bøker om Prøysen»
  89. ^ ebok fra bokhylla.no, Nå skinner sola i vinduskarmen
  90. ^ ebok fra bokhylla.no, Sommerbok for barn
  91. ^ ebok fra bokhylla.no, Jul med Prøysen
  92. ^ ebok fra bokhylla.no, Julebok for barn
  93. ^ Elin Prøysen skriver i heftet til CD-utgave Original Prøysen (1993) at «Han hadde en følelse av at melodiene innimellom skygget for innholdet».
  94. ^ ebok fra bokhylla.no, Lørdagskveldviser
  95. ^ Alf Prøysen. Kyss meg sakte : dikt i utvalg. Med etterord av Fredrik Wandrup. Tiden, 1997. ISBN 82-10-04199-1 (ebok fra bokhylla.no)
  96. ^ ebok fra bokhylla.no, Norsk visebok
  97. ^ Totalt er det 446 sanger i Norsk visebok; ingen annen forfatter har med like mange sanger som Prøysen.
  98. ^ Ove Røsbak. «En annerledes Prøysen»; Dagbladet 10. juli 2004
  99. ^ a b Knut Imerslund gir en oversikt over debatten etter Røsbaks kronikk i artikkelen «Sannheten – tåler vi den? Alf Prøysen og annerledesheten» I: Raud skulle kjolen vera, 2005. Imerslund skriver: «Hvis noen ennå var i tvil om sannhetsgehalten i Røsbaks påstander om Prøysen, må all tvil ha blitt ryddet til side ved Frieles innhopp i debatten. Hennes troverdighet er det neppe noen som setter spørsmålstegn ved.»
  100. ^ Ole Paus i Hamar Arbeiderblad 12. juli 2004: «disse håpløse beskyldningene er bare ekle»; Knut Olav Åmås skrev i Dagbladet 20. juli 2004 at debatten hadde vist at mange fremdeles har negative holdninger til homofile/bifile.
  101. ^ Alf Cranner ble intervjuet i Dagbladet 11. juli 2004: «Er'e så nøye a'»
  102. ^ Ingar Sletten Kolloen intervjuet i Dagbladet 12. juli 2004; Ove Røsbak i Dagbladet 17. juli 2004; Britt Andersen i Dagbladet 28. juli 2004. Røsbak sa blant annet at mange av Prøysens «venner» ønsker seg en snill og ufarlig versjon av Prøysen.
  103. ^ Ove Røsbak. «Han som var slem mot Prøysen : om Prøysen-debatten sommeren 2004». I: Samtiden; nr 2, 2007
  104. ^ Olav Andre Manum. «-det finns så mange lengsler å spekulere i : Alf Prøysen i en homolitterær tradisjon». I: Bokvennen; nr 3, 2005
  105. ^ førsteamanuensis Britt Andersen ved NTNU; intervjuet i Klassekampen, 17. april 2008
  106. ^ Danseteaterduoen Toyboys laget i 2008 teaterforestillingen «The man at the tram stop», med utgangspunkt i noen av Prøysens tekster som kan forstås som seksuelt tvetydige. (Klassekampen 16. april 2008: «Danser med queer Prøysen»)

Bøker om Alf Prøysen[rediger | rediger kilde]

Sivert Donalis statue av Alf Prøysen fra 1989 i parken ved Prøysenhuset ikke langt fra Prøysenstua.
Bøker, noen hovedoppgaver og noen fagartikler om Prøysens liv og diktning; ordnet kronologisk for å synliggjøre forskningshistorikken
1970–89
  • Kari Marie Engen. «Menneskesyn og etiske holdningar i Alf Prøysens prosa». I: Norsk litterær årbok 1972. Basert på Individ og fellesskap : samfunnskritikk og etiske holdningar i Alf Prøysens prosa; Hovedoppgave i nordisk - Universitetet i Oslo, 1972.
  • Jan Erik Vold. «Jeg ville så gjerne si noe fint om Prøysen». I: Basar; nr 1, 1975. Opptrykt i essaysamlingen Her. Her i denne verden. Gyldendal, 1984. ISBN 82-05-13119-8
  • Torhild Viken. Alf Prøysen - et forfatterbilde i forandring?. Hovedoppgave i nordisk - Universitetet i Oslo, 1978. Stoff fra oppgava presenteres i artikkelen «Frå griskokk til nasjonalskald. Alf Prøysens veg frå husmannskulturen til høgkulturen - med utgangspunkt i visene hans» i Ei Bok om Alf Prøysen, 1980
  • Knut Fjæstad. -en dag i mårå : unge år med Alf Prøysen. Tiden forlag, 1979. ISBN 82-10-01844-2
  • Ei Bok om Alf Prøysen. Redigert av Geir Vestheim. Samlaget, 1980. ISBN 82-521-1844-5 (ebok fra bokhylla.no)
  • Elin Prøysen og Egil Johansson. -Men graset er grønt for aille. Folkets brevskole, 1981. Uten ISBN. (bok fra bokhylla.no)
  • Helge Hagen og Dag Solberg. Med en fiol bak øret : en bok om Alf Prøysen. Tiden forlag, 1984. ISBN 82-10-02580-5 (ebok fra bokhylla.no)
  • Klaus Høiland. Finn et strå og træ dom på, Alf Prøysens blomster og planter i dikt og bilder. Grøndahl forlag, 1986. ISBN 82-504-0817-9. (ebok fra bokhylla.no)
  • Alf Prøysen : et portrett i tekst og bilder. Redigert av Torhild Viken og Jan Haug. Tiden forlag, 1989. ISBN 82-10-03208-9. (ebok fra bokhylla.no)
  • Elin Prøysen. Pappa Alf. Tiden forlag, 1989. ISBN 82-10-03242-9 (ebok fra bokhylla.no)
1990–99
  • Torbjørn Ekern. Ætter Præstvæga : i fælom hass Alf. Utgitt av Prøysens venner, 1990. Hefte. (ebok fra bokhylla.no)
  • Ove Røsbak. Alf Prøysen : Præstvægen og Sjustjerna. Gyldendal, 1992. ISBN 82-05-20955-3 (ebok fra bokhylla.no)
  • Torunn Helgesen og Ingebjørg Skaug. Outsideren og den sosiale kontrollen i Alf Prøysens prosa. Hovedoppgave ved Statens bibliotek- og informasjonshøgskole, 1993. (ebok fra bokhylla.no)
  • Solveig Stenudd. Teskedsgumman, Pettson och alla de andra : julkalendern i radio och tv genom tiderna. Sveriges Radios förlag, 1994. ISBN 91-522-1751-5
  • Knut Imerslund. «To opprørarar i Prøysens tidlege prosa ». I: Norsk litterær årbok 1994. Om Dørstokken heme. Også trykt i Imerslunds bok Rau skulle kjolen vara, 2005. Også i Imerslunds bok Norske klassikere : litterære essays. Utgitt av Høgskolen i Hedmark, 2003. ISBN 82-7671-314-9. (ebok fra Brage)
  • Ane Hoel. Pass deg for dom som slår og tru itte dom som klappe : om Alf Prøysens roman Trost i taklampa. TANO forlag, 1995. ISBN 82-518-3400-7. (ebok fra bokhylla.no). Bygger på Flukten fra fornedrelsen : en nærlesning av Alf Prøysens roman Trost i taklampa; hovedoppgave ved Universitetet i Tromsø, 1994
  • Alf Prøysen - idylliker eller opprører? : artikler om Alf Prøysens forfatterskap. Redigert av Knut Imerslund. Oplandske bokforlag, 1995. ISBN 82-7518-053-8 (ebok fra bokhylla.no)
  • Heidi Marie Olsen. Prøysen - en pedagogisk kunstner : en studie av moral, pedagogikk og litterær kvalitet i Prøysens barneviser. Hovedfagsoppgave i nordisk - Universitetet i Oslo, 1998. Stoff fra oppgava presenteres i artikkelen «Snille onger : moralsyn og moralformidling i noen stubber av Alf Prøysen» i boka Graset er grønt for æille, 2002
  • Nina Moe. Barnet i radio : Thorbjørn Egner og Alf Prøysen som radiokunstnere og visediktere i 1950-åra. Universitetet i Oslo, 1998. ISBN 82-90954-09-3. Hefte nr 2 i Rapportserie fra forskningsprosjektet Etableringen av den norske barndommen.
  • Nina Moe. «Thorbjørn Egner og Alf Prøysen, to radiokunstnere for barn». I: Norsk barndom i to etapper. Redigert av Harald Bache-Wiig. Fagbokforlaget, 1999. ISBN 82-7674-484-2
2000–
  • Arvid Møller. Julie Prøysen : fra legdunge til mor hass Alf. Genesis forlag, 2001. ISBN 82-476-0197-4
  • Prøysenårbok. 2002– . Utgitt av Prøysens Venner og Oplandske bokforlag. ISSN 1503-2256
    • Å, du gode sparegrisen min- : Prøysenårbok 2002. Redigert av Knut Imerslund
    • Alf Prøysen i nytt lys : Prøysenårbok 2004. Redigert av Knut Imerslund
    • Jeg fant! Jeg fant! : Prøysenårbok 2006. Redigert av Knut Imerslund og Per Kristian Guntvedt
    • Sagan om sagan om gumman : Prøysenårbok 2008. Redigert av Knut Imerslund og Per Kristian Guntvedt
    • I fælom hass Alf : Prøysenårbok 2010. Redigert av Knut Imerslund, Per Kristian Guntvedt og Ronald Bradal
    • Alminnelige arbesfolk : om Alf Prøysens prosaforfatterskap. 2013. Redigert av Bjørn Ivar Fyksen. ISBN 978-82-7518-216-4
  • Graset er grønt for æille : ei bok om Alf Prøysen. Redigert av Knut Imerslund. Utgitt av LNU og Fagbokforlaget, 2002. ISBN 82-7674-912-7
  • Elin Prøysen. "Så får nå novella bli lørdagsstubb lell" : Alf Prøysens lørdagsstubber. Drøfting av sjanger og særtrekk. Hovedfagsoppgave i nordisk litteratur - Universitetet i Oslo, 2002. (sammendrag)
  • Jan Erik Vold. P x 3 : Prøysen, Stevens, Tranströmer. Gyldendal, 2003. ISBN 82-05-31501-9. Det største kapitlet om Prøysen, «Prøysen på Mjøsa», står også i Graset er grønt for æille, 2002.
  • Elin Prøysen. Alf Prøysen. Gyldendal, 2004. ISBN 82-05-32717-3. Biografi for barn.
  • Elin Tinholt. Prøysen : ti stemmer om vennskap og viser. Damm forlag, 2004. ISBN 82-04-09889-8. Basert på tv-serien Prøysen
  • Knut Imerslund. Det er så vemodig mange viser, samtaler om Alf Prøysen. Oplandske bokforlag, 2004. ISBN 82-7518-113-5
  • Knut Imerslund. Rau skulle kjolen vara : artikler om Alf Prøysen og hans forfatterskap. Oplandske bokforlag, 2005. ISBN 82-7518-121-6
  • Ane Hoel. «Dørstokken heme : 60 år siden Alf Prøysens debut». I: Norsklæraren; nr 1, 2005
  • Knut Imerslund. «Fra naturalisme til karnevalisme : et paradigmeskifte i Alf Prøysens prosadiktning». I: Norsk litterær årbok 2008. Om Dørstokken heme og Trost i taklampa
  • Nils-Petter Enstad. I milla seg og himlen. En vandring i Alf Prøysens religiøse landskap. Hovde forlag, 2010. ISBN 978-82-92268-06-3
  • Anne Tangerud Solbakken. «Jeg fant ikke hav, og jeg fant ingen himmel, men hverdagens melankoli» : ei lesning av Alf Prøysens viser. Masteroppgave, Universitetet i Oslo 2012 (ebok)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Alf Prøysen – sitater
Commons-logo.svg Commons: Kategori:Alf Prøysen – bilder, video eller lyd


Forrige mottaker:
 Hans Peter L'Orange 
Norsk kulturråds ærespris
Neste mottaker:
 Alf Rolfsen