Peis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Peis i stua fra plassen Dekko i Torpo i Hallingdal, nå kyrkjestugu ved Torpo stavkirke. Til pipeløpet er det også montert en støpejernsovn.
Interiør fra Slottet i Oslo, fotografert av Anders B. Wilse i 1926. Rommet har ildsted imurstein med samme funksjon som en kakkelovn eller peis med dører og gnistfangerskjerm.

En peis er et murt, åpent ildsted med røykfang, vanligvis oppført i stein eller tegl og plassert innendørs.

Peisen avløste åren som ildsted i stuene på Østlandet og i Trøndelag i 1600- og 1700-årene. I en årestue var åren et åpent bål midt på gulvet, og et hull i taket, ljoren, slapp røyken ut og lyset inn. Peisestuene fikk skorstein til over tak, og på grunn av steinen i selve peisen ble mye av varmen magasinert. I peisestuene lå peisen oftest i et hjørne, og den tjente både til matlagning, som varmekilde og som lyskilde. Da stuer fikk peis i stedet for åre måtte ljoren i taket stenges for å hindre uønsket røykavtrekk. Det medførte at den primære lyskilden forsvant, og stuene måtte derfor få lys fra vinduer i veggene.

Peisen ble i løpet av 1800-årene avløst av jernovnen til oppvarming, og av komfyren til matlagning.

Omkring 1900 ble det moderne å anskaffe peis for hyggens skyld, først i byfolks hytter på landet, senere også i stuer i bymiljø. Moderne peiser kan plasseres både i et hjørne eller som båspeis' på en flat vegg. Ofte legges ildstedet og pipekonstruksjonen inne i og bak veggen (eller utenfor huset hvis det er en yttervegg). En vanlig type peis har en innsats av støpejern og er omgitt av luftekanaler som trekker kald luft inn gjennom ventiler nede ved gulvet og slipper oppvarmet luft ut øverst.

I senere tid er det også laget utepeiser, som kun er til hyggebrenning på terrasser og lignende.

Se også[rediger | rediger kilde]