Kroppsspråk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Kroppsspråk (eller non-verbalt språk) er måter å kommunisere budskap på ved hjelp av kroppsuttrykk uten bruk av tale- eller skriftspråk. En forståelse av kroppspråk vil derfor innebære alle typer av uttrykk eller tegn man kan uttrykke bevisst eller ubevisst ved hjelp av kroppen som gir mottakeren en idé om hvilken mening som ligger bak uttrykket fra senderen sin side i kommunikasjonsprosessen.

Kroppsbevissthet[rediger | rediger kilde]

Ofte uttrykker kroppsspråk seg uintendert, noe som vil si at kroppsspråket man uttrykker ikke alltid er del av en bevisst kommunikasjonsstrategi fra individets side. På grunn av denne ofte manglende bevisstheten over eget kroppspråk gir følelseslivet til senderen i mange tilfeller seg til kjenne gjennom kroppsspråket. Når det er sagt er det også fullt mulig å trene seg opp til å bruke kroppsspråket sitt bevisst til å manipulere eget følelsesuttrykk slik at man ikke røper hvilke følelser man egentlig sitter inne med. Som regel vil kroppsspråket dessuten ha en avgjørende betydning i å understreke om man bekrefter eller avkrefter et budskap, slik at standpunktet man har overfor et budskap blir ytterligere klargjort overfor mottakeren av standpunktet. Man vil klassisk kjenne igjen tradisjonelle måter å bekrefte og avkrefte budskap på ved å henholdsvis nikke eller riste hodet til begge sider.

Som oftest er det samsvar mellom det vi sier verbalt og det vi uttrykker nonverbalt, slik at kroppspråket får en understrekende og tydeliggjørende funksjon. Men noen ganger kan kroppsspråket si noe helt annet enn ordene. Dette oppfattes ofte som forvirrende og betegnes ofte som diskrepans (uoverensstemmelse). En vanlig oppfatning har vært at når ordene og kroppsspråket ikke henger sammen kan dette være et tegn på at senderen lyver eller mer eller mindre bevisst prøver å skjule noe, men diskrepansen kan like så godt henge sammen med usikkerhet i situasjonen eller bevisst manipulering ved hjelp av ironi og sarkasme for å virke sårende og forvirrende overfor mottakeren. Uoverensstemmelse mellom ord og handling betegnes for øvrig ofte som dobbeltmoral.

Emosjonsuttrykk gjennom kroppen[rediger | rediger kilde]

I psykologi er en vanlig antakelse at kroppspråket blant annet kan brukes til å vise grunnemosjoner slik Izard har beskrevet[1] Grunnemosjoner brukes i forskningen på små barn som ikke har utviklet et eget talespråk ennå, slik at man likevel kan få et slags innblikk i barnas livsverden. Ifølge Izard er de sju grunnemsjonene som skal være universelle på tvers av kulturelle forskjeller og vise seg tidlig i spedbarnsalderen som følger:

  • Interesse (øyebrynene ned, følge med øynene, betrakte, lytte)
  • Glede, fryd (smil, leppene opp og ut, smilende øyne med eventuelt buete rynker)
  • Sorg (buete øyebryn, munnen ned, tårer, rytmisk gråt)
  • Sinne (rynkede øyebryn, kjeven sammen, smale øyne, rødt ansikt)
  • Avsky (snerring, overleppen opp)
  • Frykt (øynene stivnet åpne, blek, kald, ansiktsskjelving, håret rett opp fra hodet).

Kulturelle forskjeller[rediger | rediger kilde]

Kroppsspråk brukes forskjellig i ulike kulturer og i ulike sosiale grupper. Derfor kan det være vanskelig å tolke det. Det kan oppstå misforståelser hvis kroppsspråket blir tolket feil. Kineserne pleier for eksempel å rape etter et måltid for å vise at de likte det. I Norge og i resten av den vestlige verden anser man gjerne på raping som uhøflig og frekt. Russiske menn klemmer og kysser hverandre når de møter hverandre, og dette er i Russland et tegn på vennskap. I Norge forbindes kyssing og klemming blant menn i en del tilfeller som uttrykk for homofili, mens menn i India gjerne holder hverandre i hendene for å uttrykke positive og vennskapelige følelser overfor hverandre. Også avstanden mellom to som snakker sammen varierer mellom ulike kulturer. For eksempel er det vanlig å være tett innpå hverandre i Japan, mens man i Norge liker å holde mer avstand mellom hverandre.

Former for kroppsspråk[rediger | rediger kilde]

Avstanden mennesker danner mellom seg vil variere i omgang med andre mennesker alt ettersom blant annet hvor godt man kjenner hverandre. Man snakker i denne forbindelse om en offentlig, privat og intim sfære der man slipper folk innpå seg alt etter hvilken relasjon man har til vedkommende eller hvilke funksjonelle egenskaper samhandlingen innebærer i ulike sammenhenger. For eksempel er det vanlig å sette seg et stykke unna andre på offentlige kommunikasjonsmidler hvis det er ledig plass. Å sette seg nært inntil en annen passasjer samtidig som det er masse ledig plass ellers i transportmidlet vil som oftest oppfattes som normbrytende og ubehagelig. Når det gjelder situasjoner der funksjonelle egenskaper ved situasjonen krever at personer man ikke nødvendigvis har en nær relasjon til kommer inn i den intime sfæren vil man ofte se at handlingene som utføres gjøres veldig mekanisk og mentalt distanserende for at det ikke skal oppleves som ubehagelig for de involverte. Et godt eksempel på slike situasjoner kan være hos frisøren eller legen. Den private sfæren brukes som regel til å kommunisere med mennesker man kjenner ganske godt. Mens den offentlige sfæren brukes til samhandling med mennesker i det offentlige rom og personer man ikke kjenner eller bare kjenner litt som oftest i formelle sammenhenger.

Blikk har også en viktig funksjon i kroppspråk, ettersom blikkontakt i mange tilfeller kommuniserer om det er kontakt mellom to samhandlingspartnere. Å himle med øynene vil ut ifra dette kunne markere et ønske om et tydelig markert brudd i samhandlingen. Man kan forøvrig se at små barn ofte stirrer på samhandlingspartnerne sine. Voksne har derimot i mange tilfeller lært seg å veksle mellom å se på personen og la blikket vandre for at ikke samhandlingspartneren skal bli overveldet av intens kontakt og for å forhindre at man selv skal bli oppfattet som for pågående.

Kilde[rediger | rediger kilde]

  1. ^ von Tetzchner, Stephen. (2012). Utviklingspsykologi. Oslo: Gyldendal