Nese

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Uencyklopedisk: Denne artikkelen bør enten slettes eller få en grundig opprydning i henhold til våre standarder og retningslinjer. Merknader som er blitt anført: Umotivert avsnitt om studier av neser

Nese

Øvre- og nedre luftveier

Blåsehull hos blåhval
Latin	{{{Latin}}}
Gray's	subject #{{{GrayEmne}}}
System	{{{System}}}
Precursor	{{{Precursor}}}
MeSH	{{{MeshNummer}}}
Dorlands/Elsevier	{{{DorlandsPre}}}/{{{DorlandsSuf}}}

Nesen med nesegangene er i utgangspunktet et kombinert puste- og lukteorgan i åndedrettssystemet, men hos noen arter kan den også ha andre funksjoner. Et eksempel er elefanter. Hos disse kalles nesen elefantsnabel og er et kombinert, puste-, lukte- og gripeorgan. Hos hvaler kalles nesen blåsehull og er et rent pusteorgan. I dyreverden refereres det også ofte til nesen som snuten eller nebbet.

[rediger] Nesens anatomi

Nese hos menneske

Luftgjennomstrømningen i nesen er den mest innviklede i hele åndedrettssystemet. Geometrien i nesen har ingen rette linjer og er preget av trange passasjer, halvrom, folder og riller hos mange arter. Nettopp på grunn av disse trange passasjene kan man hos en rekke arter ikke utforske nesa med små sonder, som man kan gjøre ellers i kroppen. Sonden vil kunne sette seg fast og forstyrre luftveiene.

Hos et dødt menneske er nesen tørr, noe som ikke gir et godt bilde av nesens funksjon. Løsningen kom for ca. to år siden, da prof. Bob Schoroter og Poorly lagde et nøyaktig kart over en levende nese ved bruk av datascanning. Denne fikk med seg alle luftveier, og utfra det lagde de en modellnese i plast, i dobbel størrelse. Modellen stemte til 99 prosent.

Da de skulle finne ut hvordan luften oppførte seg i nesen, brukte man vann i forskjellige farger. Vann oppfører seg akkurat som luft, bare med en tiendedels bevegelseshastighet. Farget vann var nyttig for å tydelig kunne se hvordan gjennomstrømningen i nesen var, og hvilken mengde med vann og hastighet som skulle til. Dette bekreftet en hypotese om hvorfor man må snuse dypt for å lukte på for eksempel en blomst. Det viste seg at luktreseptorene som sitter øverst i nesa hos mennesker krever kraftig luftgjennomstrømning for å klare å registrere ulike luktstoffer. Strukturen får lufta til å virvle rundt reseptorene, der luften blir grundig gransket og mennesket kan skille ut luktstoffer.