Ekkolodd
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Et ekkolodd er en elektronisk instrument som måler havdyp ved å sende lydsignaler mot havbunnen. Siden lydfarten i vann er rundt 1500 m/s, kan en finne dybden ved å sende ut et lydsingnal og måle tiden det tar før et ekko av dette signalet returnerer til mottakeren. En grafisk representasjon av havdypene blir så vist på en skjerm, slik at brukeren kan se havdypet under båten.
Havdypet d finner man slik:
der v er lydfarten, og t er tiden fra lydsignalet ble sendt ut til ekkoet blir oppfattet av ekkoloddet.
En videreutvikling av ekkoloddet er multistråle-ekkolodd, som sender ut samtidige lydsignaler mot havbunnen i en vifteform på tvers av fartøyets kurs. For hver puls som sendes ut, scannes dermed en viss sektor av havbunnen. Dataene lagres elektronisk for videre bearbeiding og eventuelt framstilling av batymetriske kart. Hvor bred sektor som måles, varierer med type utstyr og havdyp; opp mot 120° er ikke uvanlig. Det norske firmaet Kongsberg Maritime har vært verdensledende i utviklinga av multistråle-ekkolodd.
[rediger] Bruksområder
Ekkolodd kan brukes til å identifisere fiskestimer. For trålfisket og annet havfiske betydde ekkoloddet derfor en teknolisk revolusjon i løpet av 1900-tallet. I dag har også sjarker og andre mindre fiskefartøyer ekkolodd om bord. En del større fritidsbåter kan også være utstyrt med ekkolodd.
Ekkoloddet betydde en revolusjon i oppmåling av havbunnen, såkalt batymetri. Mens én måling på større havdyp med loddsnor kunne ta mye av en dag, kunne en nå gjøre flere målinger i minuttet.
[rediger] Historikk
Titanics forlis i 1912 satte fart i forskninga på undervannsmålinger. I 1914 hadde amerikaneren Reginald A. Fessenden, som tidligere hadde arbeidet sammen med Thomas Edison, klar en «Iceberg Detector and Echo Depth Sounder». Fessendens detektor sendte ut en lydpuls foran fartøyet for å lytte etter ekko fra undervannsdelen av isfjell forut.
Under første verdenskrig ble Fessenden engasjert i arbeidet med systemer for lokalisering av ubåter. Etter krigen begynte forsøkene med å rette lydpulsen nedover for måling av selve havbunnen, og i 1922 ble Fessendens detektor første gang brukt til å lage et sammenhengende profil av havbunnen, ombord på det amerikanske marinefartøyet USS Stewart.
Denne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Om du vet mer om temaet kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
