Den romerske kurie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Den romerske kurie er Den katolske kirkes sentrale forvaltning, med sete dels i Vatikanstaten og dels i Roma. Curia betyr på middelalderlatin 'hoff', og den romerske kurie var tidligere kjent nettopp som det pavelige hoff.

I tillegg til å administrere Den katolske kirke fungerer kurien også som Vatikanstatens statsforvaltning. Den har vokst gjennom årene, på samme måte som den offentlige forvaltning i andre stater har det. Dette skyldes både de økende kravene til statsforvaltninger, og det at Den katolske kirke har vokst.

Kuriens innflytelse har også endret seg, med et høydepunkt mot slutten av tiden da paven hadde verdslig makt i Pavestatene og Roma. Dette endte i 1870 med foreningen av Italia, og situasjonen ble avklart med Laterantraktaten av 1929, som regulerte forholdet mellom Vatikanstaten og Italia. Kurien hadde lenge administrert store deler av det sentrale Italia, og da dette forsvant gikk den over til først og fremst å være et støtteapparat for paven.

Struktur[rediger | rediger kilde]

Fra 2022[rediger | rediger kilde]

Den 19. mars 2022 fremla pave Frans I en ny forfatning eller konstitusjon for Den romerske kurien. Arbeidet med utformingen av dokumentet hadde pågått i ni år, og var en skillelinje i pavens arbeid med å omstrukturere og fornye Kurien.[1] Den nye forfatningen kalles Praedicate evangelium, og erstatter Pastor bonus, som ble fremlagt av pave Johannes Paul II den 28. juni 1988, og senere endret både av pave Benedikt XVI og av pave Frans I. Etter den nye forfatningen utgikk blant annet de såkalte kongregasjonene og de pavelige rådene som forvaltningsorganer; i stedet ble det etablert såkalte dikaster.[1]

Historikk[rediger | rediger kilde]

Kurien bestod fra 1988 til 2022 av fem ulike hovedenheter:

  • Statssekretariatet
  • Kongregasjonene
  • Domstolene
  • De pavelige råd
  • Den økonomiske forvaltning

De som ledet de forskjellige enhetene var oppnevnt av paven. Ved en paves død ble de automatisk avsatt fra sine stillinger, men fortsatte å fungere i dem inntil en ny pave var valgt. Denne ordningen var til for at pavene fritt skulle kunne sette sammen sin administrasjon ved sin tiltredelse. Normalt ville de fleste allikevel fortsette i sine stillinger, men det var ikke uvanlig med en del utskiftinger ved pavevalg.

Statssekretariatet[rediger | rediger kilde]

Statssekretariatet ble grunnlagt i det 15. århundre som pavens kanselli. Dets hovedoppgave er å utføre regjeringsfunksjoner for Vatikanstaten. Det består av to avdelinger: Avdelingen for alminnelige anliggender, som arbeider med de indre anliggender, og Avdelingen for relasjoner med statene, som fungerer som utenriksdepartement. Vatikanet diplomatiske tjeneste er underlagt sistnevnte avdeling.

Lederen for sekretariatet er statssekretæren, som har tilnærmet samme posisjon som en regjeringssjef i andre land. Den nåværende statssekretæren er kardinal Tarcisio Bertone som overtok etter Angelo Sodano 15. september 2006.

Kongregasjonene[rediger | rediger kilde]

Kongregasjonene er avdelinger som har ansvar for spesielle sider ved den kirkelige administrasjon. De kan sammenlignes med departementer i en vanlig statsforvaltning, men med den forskjell at de er opprettet for å ta seg av forskjellige sider ved det kirkelige styre og dermed får ganske andre virkeområder. Hvilke kongregasjoner som finnes har endret seg over tid, og de som finnes nå er:

Tidligere Det hellige kontor, og før det Den romerske inkvisisjon. Ansvar for spørsmål som angår tro og moral.
Ansvar for de orientalske katolske kirker
Ansvar for liturgi, gudstjenesteordninger, forvaltning av sakramentene.
Ansvar for helligkåringssaker
Ansvar for kontakt med biskopene, forberedelse av bispeutnevnelser
Ansvar for den katolske misjonsvirksomhet
Ansvar for presteskapet
Ansvar for ordensvesenet
Ansvar for katolske utdanningsinstitusjoner

Domstolene[rediger | rediger kilde]

Det er tre domstoler i kurien:

Poenitentiaria Apostolica, kan gi prester tillatelse til å formidle absolusjon i skriftemålet for visse spesielt alvorlige synder.
Kirkens høyesterett, som kan overprøve andre kirkelige domstolers prosesser.
Appelldomstol for beslutninger fattet på bispedømmenivå, f.eks. i saker om ekteskapsnullitet

De pavelige råd[rediger | rediger kilde]

Det fantes frem til 2022 tolv pavelige råd[1]:

  • Det pavelige råd for legfolket
  • Det pavelige råd for fremme av kristen enhet
  • Det pavelige råd for familien
  • Det pavelige råd for rettferdighet og fred
  • Det pavelige råd "Cor Unum"
  • Det pavelige råd for den pastorale omsorg for migranter og reisende
  • Det pavelige råd for den pastorale assistanse til helsearbeidere
  • Det pavelige råd for tolkningen av lovtekster
  • Det pavelige råd for den interreligiøse dialog
  • Det pavelige råd for kulturen

Den økonomiske forvaltningen[rediger | rediger kilde]

Den økonomiske forvaltningen består av 5 avdelinger:

  • Prefekturet for Den hellige stols økonomiske anliggender: fungerte som kuriens finansdepartement
  • Administrasjonen av Den apostoliske stols patrimonium: forvaltet kirkens eiendommer og andre eiendeler
  • Det apostoliske kammer: liten rolle i det daglige, men når en pave dør er de ansvarlige for å redegjøre for Den hellige stols økonomiske situasjon
  • Kardinalrådet for studiet av Den hellige stols organisatoriske og økonomiske problemer: kontrollorgan for granskning og godkjenning av fagøkonomenes anbefalinger
  • Finansinstituttet for religiøse arbeider

Styringsorganer utenfor kurien[rediger | rediger kilde]

Enkelte styringsorganer stod formelt sett utenfor kurien, men er allikevel del av samme kirkens og Vatikanstatens øverste styringsorganer, og er svært nært knyttet til kurien både praktisk og personalmessig.

De pavelige kommisjoner[rediger | rediger kilde]

  • Den pavelige kommisjon for bevaringen av den kunstneriske og historiske arv
  • Den pavelige kommisjon for hellig arkeologi
  • Den pavelige Bibelkommisjon
  • Den pavelige kommisjon for revisjon og emendasjon av Vulgata
  • Den internasjonale teologiske kommisjon
  • Den pavelige komité for internasjonale eukaristiske kongresser
  • Den pavelige kommisjon for historiske vitenskaper
  • Den pavelige kommisjon "Ecclesia Dei"
  • Den Romerske Kuries disiplinære kommisjon
  • Den pavelige kommisjon for Vatikanstaten

Bispesynoden[rediger | rediger kilde]

Bispesynoden består av lederne for de nasjonale bispekonferanser, kuriens kardinaler og enkelte andre personer som er utnevnt av paven. Synoden sammentrer hvert tredje år, eller oftere ved behov.

Kontorene[rediger | rediger kilde]

  • Det apostoliske kammers kontor
  • Administrasjonen for Den hellige stols patrimonium
  • Prefekturet for Den hellige stols økonomiske anliggender
  • Prefekturet for det pavelige hushold
  • Kontoret for pavelige liturgiske feiringer

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «Pope Francis reforms Roman Curia with launch of Vatican constitution». Catholic News Agency (engelsk). 19. mars 2022. Besøkt 15. mars 2023. «Praedicate evangelium replaces Pastor bonus, the apostolic constitution on the Roman Curia promulgated by Pope John Paul II on June 28, 1988, and later modified by both popes Benedict and Francis. (---) It will take full effect on June 5, the Solemnity of Pentecost. | No more congregations or pontifical councils: Under the new constitution, all the Vatican’s main departments are now known as “dicasteries.” The powerful Vatican Congregation for the Doctrine of the Faith, for example, will now be called the “Dicastery for the Doctrine of the Faith.” | Along with removing the title “congregation” from Vatican departments, the new constitution renames pontifical councils as “dicasteries.”» 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]